Gi opp en drøm...

[Glimtipper]

Dette er en litt tenkt problemstilling, men den kan bli aktuell. Vi er tidlig i et forhåpentligvis langvarig forhold og vi må bare se ting an.

Saken er at jeg alltid har hatt en drøm om å adoptere et barn en gang i framtiden, om livssituasjonen og økonomien tillater det. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg "med vilje" ønsker et egenfødt barn til, litt på grunn av mine følelser rundt graviditet og fødsel og litt fordi jeg rett og slett alltid har villet adoptere. Hvorfor er litt vanskelig å forklare, men man kan ikke alltid være rasjonell i forhold til drømmene sine

"Problemet" er at samboeren min ikke er like positivt innstilt til det. En ting er at han muligens ikke ønsker flere barn. Akkurat det tror jeg faktisk jeg kan leve med. Jeg har en sønn som jeg elsker høyt og jeg tror ikke noe hadde manglet i livet mitt om jeg ikke fikk flere. En annen ting er at han uansett ikke vil adoptere, _tror_ han.

Hva om vi en dag er klare for et barn til, men han absolutt vil ha et egenfødt/biologisk barn? Det kan bli en særdeles vond situasjon for oss begge. Jeg kan nok "gi etter" og barnet vi da får vil helt sikkert føles helt riktig for oss begge. Men vil jeg da noen gang gi slipp på drømmen om barnet/barna jeg ønsket å adoptere?

Han har, siden jeg nevnte det, tullet litt om den skjønne jenta Mei Ling som en gang skal bli datteren vår. Så kanskje han vil forandre mening

Men hva om han ikke gjør det...? Det vil nok føles sårt for meg.

Er det noen som har vært i samme situasjon?

[AneM1365380603]

Dette er en litt annen sak da, men mannen min var svært negativ til å gå fosterhjemskurs eller å ta imot et fosterbarn. En kveld jeg var på jobb så han et program om fosterbarn. Da jeg kom hjem hadde pipa fått en annen lyd ) Han hadde så mange inntrykk han ville dele med meg.

Du får la det modne litt hos han først, og kanskje prøve å påvirke han i "din" retning sånn litt etter litt. Ønsker han ikke å adoptere har du dessverre ikke noe valg. Da blir det sånn.

[Glimtipper]

Dette er en litt annen sak da, men mannen min var svært negativ til å gå fosterhjemskurs eller å ta imot et fosterbarn. En kveld jeg var på jobb så han et program om fosterbarn. Da jeg kom hjem hadde pipa fått en annen lyd ) Han hadde så mange inntrykk han ville dele med meg.

Du får la det modne litt hos han først, og kanskje prøve å påvirke han i "din" retning sånn litt etter litt. Ønsker han ikke å adoptere har du dessverre ikke noe valg. Da blir det sånn.

Jeg har tenkt at det kan være mangelen på informasjon. De færreste ser jo for seg adopsjon som førstevalg og vet kanskje lite om det. Jeg skal ikke dytte på han informasjon med det første, men kanskje litt etter litt Vi er bare 24 og 25 år gamle ennå og har godt over ti år på å tenke oss om.

Takk for svar

[løvinne71]

Jeg har ikke vært i situasjonen selv. Men når det gjelder tanker rundt adopsjon kontra egne barn, så vil jeg si at jeg forstår samboeren din når han er skeptisk til dette.

For de færreste er adopsjon et førstevalg hvis man er istand til å få egne barn. Å adoptere er en lang og tidkrevende og dyr prossess, som få velger å gå igjennom hvis de ikke er "nødt"

For mange er jo mye av gleden ved egne barn å "reprodusere" seg selv. Man finner likheter i utseende og personlighet. Og mange synes nok det er lettere å knytte seg til biologiske barn, enn et adoptivbarn med et kanskje fremmedartet utseende.

Hvis min samboer / mann hadde ønsket seg flere barn, og han hadde ønsket å adoptere fremfor å få ett med meg, så ville jeg ærlig talt ha begynt å lure!

Det blir selvsagt litt annerledes hvis det er kvinnen som ønsker dette, siden det tross alt er hun som evt. må gå gravid og føde. Men som mann ville jeg nok følt meg litt "snytt" over å ikke få lov til å bli far til barna våre.

Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig å forstå hvorfor noen(du) bevisst velger/ønsker å adoptere, fremfor å få egne barn når de(du) har muligheten til det?

Hva er motivet, liksom?

Redselen for å føde? Eller ønsket om å "hjelpe" et barn?

Jeg bare lurer...

[Lillemus]

Hvis jeg kunne få flere barn og min kjære hadde kommet og sagt at han gjerne ville ha barn med meg som mor, men da ville adoptere og ikke få dem selv på vanlig måte så hadde jeg begynt å lure jeg. Hvorfor er ikke mine gener gode nok? Jeg skjønner samboeren din godt.

[Gjest ikke A. Jolie]

Å ikke ønske barn, er en ting. Hvis _du_ vil ha flere barn, så er ikke kjæresten en god nok alvshingst! Stakkars mann. Her er det dine følelser det dreier seg om, du som allerede har ditt eget egenfødte barn. Den naturlige følelsen av å lage noe sammen, hvor er den?

I hvor mange prosents tilfelle tror du mannen er den halvdelen av forholdet som kommer med et adopsjonsønske? Close to none. Han vil prøve å lage barn selv. Han vil ha muligheten til å vise hva han kan lage, og adopsjonsmuligheten har sikkert ikke streifet han. I tillegg er det en krevende og lang prosess som kan koster utrolig mye både følelsesmessig og penger. Skjønner godt at han er negativ.

[PieLill]

Gi ham tid. For mange kan tanken på adopsjon være fullstendig fjern.

Ikke mas på ham. Men si kanskje om du synes det passer at siden dette er noe som er veldig viktig for deg, vil du sette stor pris på at han setter seg litt inn i hva det går ut på.

Om dere skal adoptere må dere forresten være gift.

mvh

[Gjest adoptivmor til to]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

[laban]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

Jeg synes problemstillingen passer dårlig inn i situasjonen deres - i forhold til at dere nettopp er blitt samboere og ufrivillig har mistet et ikke-planlagt biologisk barn. Sett tanken på vent en god stund.

Det er akkurat sånn langtidsplanlegging som kan gi enkelte mannfolk hetta. Gå framover med små skritt.

[laban]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

Beklager at innlegget ble feilplassert.

[laban]

(Samme innlegg som kom feil sted under her):

Jeg synes problemstillingen passer dårlig inn i situasjonen deres - i forhold til at dere nettopp er blitt samboere og ufrivillig har mistet et ikke-planlagt biologisk barn. Sett tanken på vent en god stund.

Det er akkurat sånn langtidsplanlegging som kan gi enkelte mannfolk hetta. Gå framover med små skritt.

[Gjest kommunikasjon er tingen]

Hvis jeg kunne få flere barn og min kjære hadde kommet og sagt at han gjerne ville ha barn med meg som mor, men da ville adoptere og ikke få dem selv på vanlig måte så hadde jeg begynt å lure jeg. Hvorfor er ikke mine gener gode nok? Jeg skjønner samboeren din godt.

Kommunikasjoner selvfølgelig tingen. Hvis kjæresten din hadde ønsket et (adoptiv-)barn med deg, hadde han sannsynligvis tenkt på det en stund og hatt en grunn til det. Eller kort sagt: Han hadde neppe blitt felt på et så dårlig argument som at genene dine ikke var bra nok.

[Lillemus]

Kommunikasjoner selvfølgelig tingen. Hvis kjæresten din hadde ønsket et (adoptiv-)barn med deg, hadde han sannsynligvis tenkt på det en stund og hatt en grunn til det. Eller kort sagt: Han hadde neppe blitt felt på et så dårlig argument som at genene dine ikke var bra nok.

Nei, men jeg hadde følt det sånn, i alle fall sånn med en gang. Jeg må innrømme at om vi begge to var "barnføre" så skulle han jobbet hardt og kommet med særdeles gode argumenter for å fått meg til å gå inn i en adopsjonsprosess.

[Mrs. Wallace]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

''Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.''

Nåja, det er viktig å huske på at følelser i forhold til akkurat dette er veldig individuelle. Noen av oss synes ventetiden er langt på vei å foretrekke fremfor en graviditet - uten at det trenger å være noe galt i det. Men man skal selvsagt være forberedt på at det kan bli tøft, uansett hvilken vei man velger.

[Gjest gugu]

Å ikke ønske barn, er en ting. Hvis _du_ vil ha flere barn, så er ikke kjæresten en god nok alvshingst! Stakkars mann. Her er det dine følelser det dreier seg om, du som allerede har ditt eget egenfødte barn. Den naturlige følelsen av å lage noe sammen, hvor er den?

I hvor mange prosents tilfelle tror du mannen er den halvdelen av forholdet som kommer med et adopsjonsønske? Close to none. Han vil prøve å lage barn selv. Han vil ha muligheten til å vise hva han kan lage, og adopsjonsmuligheten har sikkert ikke streifet han. I tillegg er det en krevende og lang prosess som kan koster utrolig mye både følelsesmessig og penger. Skjønner godt at han er negativ.

Jeg tror den naturlige følelsen av "å lage noe sammen" kommer mye mer fram i en adopsjonsprosess. Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats. I løpet av fire års ventetid på adoptivbarnet er man nok mye mer i samme båt, og SAMMEN om hele prossessen, både følelsesmessig og fysisk.

Min mann vil gjerne adoptere, vi kan få egenfødte, så jeg er ikke enig med deg i din beskrivelse at slik er er det for de fleste menn.

[Mrs. Wallace]

Ja, jeg har vært i samme situasjon. Gi ham tid, ikke mas, la tanken modne seg. Da øker mulighetene betraktelig for at han kan ta en veloverveid avgjørelse i forhold til det.

Jeg kan fortelle mye mer, men det gjør jeg ikke her inne. Hvis du vil, kan du maile meg på [email protected]

[Lillemus]

Jeg tror den naturlige følelsen av "å lage noe sammen" kommer mye mer fram i en adopsjonsprosess. Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats. I løpet av fire års ventetid på adoptivbarnet er man nok mye mer i samme båt, og SAMMEN om hele prossessen, både følelsesmessig og fysisk.

Min mann vil gjerne adoptere, vi kan få egenfødte, så jeg er ikke enig med deg i din beskrivelse at slik er er det for de fleste menn.

''Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats.''

Nå synes jeg du undervurderer biolgoiske fedre noe voldsomt her... For du går ikke rundt og innbilder deg at alle biologiske fedre ser seg ferdig med jobben etter knullet og frem til ungen kommer ut? Det kan ikke falle deg inn at de leser om svangerskap, følger den blivende moren til undersøkelser, følger med magen og sånt?

[Gjest gugu]

''Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats.''

Nå synes jeg du undervurderer biolgoiske fedre noe voldsomt her... For du går ikke rundt og innbilder deg at alle biologiske fedre ser seg ferdig med jobben etter knullet og frem til ungen kommer ut? Det kan ikke falle deg inn at de leser om svangerskap, følger den blivende moren til undersøkelser, følger med magen og sånt?

Selvfølgelig mener jeg ikke det, men den innsatsen en blivende adoptivfar kan legge i forholdet og det ventende barnet kan da absolutt sammenlignes med den innsatsen en blivende biologisk far gjør (lese bøker og følge med på magen osv. ). Det var "Ikke A.Jolie"s påstand om den naturlige følelsen av å lage noe sammen som en far ikke ville ha i en adopsjonsprossess jeg ville poengtere, jeg tror nemlig SAMHOLDET kan være vel så stort i en adopsjonsprosess, og i hvertfall sammenlignbart.

Jeg mente ikke noe annet.

[Lillemus]

Selvfølgelig mener jeg ikke det, men den innsatsen en blivende adoptivfar kan legge i forholdet og det ventende barnet kan da absolutt sammenlignes med den innsatsen en blivende biologisk far gjør (lese bøker og følge med på magen osv. ). Det var "Ikke A.Jolie"s påstand om den naturlige følelsen av å lage noe sammen som en far ikke ville ha i en adopsjonsprossess jeg ville poengtere, jeg tror nemlig SAMHOLDET kan være vel så stort i en adopsjonsprosess, og i hvertfall sammenlignbart.

Jeg mente ikke noe annet.

'' jeg tror nemlig SAMHOLDET kan være vel så stort i en adopsjonsprosess, og i hvertfall sammenlignbart.''

Det har du helt sikkert rett i! )

[Gjest Ingemanns kjære]

(Samme innlegg som kom feil sted under her):

Jeg synes problemstillingen passer dårlig inn i situasjonen deres - i forhold til at dere nettopp er blitt samboere og ufrivillig har mistet et ikke-planlagt biologisk barn. Sett tanken på vent en god stund.

Det er akkurat sånn langtidsplanlegging som kan gi enkelte mannfolk hetta. Gå framover med små skritt.

Heia.

På en måte er det tidlig å ta det opp i et forhold. De er begge unge, har sin historie sammen, mye kan endre seg med årene.

Men samtidig tror jeg det er viktig for dem begge å tenke tanken.

Er dette en drøm som overskygger alt for Glimtipper, så er det både rettferdig og riktig å ta opp emnet såpass tidlig, og derfra kan begge ta et valg.

Mer riktig det, enn at de om ti år er helt uenige og da går fra hverandre på grunn av dette.

Er det bare en drøm hun har, men som hun kan leve uten på sikt, så kan et valg tas om å fortsette forholdet, og dermed ta ting litt som de kommer. Kanskje forandrer han seg og får lyst til å adoptere. Kanskje forandrer han seg ikke, men da er det ikke verdens undergang. :-)