Gi opp en drøm...

[Gjest Elextra]

Dere er veldig unge og har ikke bodd sammen lenge, jeg synes du problematiserer unødig ved å tenke på dette nå.

Mye kan endre seg før dere evt. er klare for barn, og både du og han kan endre oppfatning.

Uansett må jeg si jeg forstå ham. Når man er forelsket er det ganske vanlig å etterhvert ønske et felles barn, og for de fleste dreier dette seg da om et egenfødt barn; barnet blir nærmest som en symbiose av forelskelsen. Jeg mener ikke å undervurdere forholdet til et adoptivbarn, men i forelskelsens rus er de fleste primitive nok til å ønske å se videreført genene til sin kjære - gjerne fusjonert med egne - ganske enkelt.

I tillegg har du allerede født et barn og ergo opplev dette før, det kan synes egoistisk om du ikke unner ham det samme.

Men som sagt - jeg synes dere skal legge problemstillingen på vent et par år, både tanken, forholdet og dere som personer vil modnes i denne tiden.

[Gjest - midt i prosess nr. 2]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

Jeg vet ingenting om deg, men når jeg leser innlegget ditt synes jeg det bærer preg av at du sannsynligvis hadde prøvd å få biologiske barn lenge før du gikk inn i en adopsjonsprosess. For en som starter direkte på en slik prosess uten mange år med prøving og feiling først vil det nok være langt fra så frustrerende.

Selv opplevde jeg ikke prosessen som en stor belastning. På slutten var jeg veldig utolmodig og var lite motivasjon i jobben, med værre var det heller ikke.

Å si at det er veldig strenge krav synes jeg er å overdrive. De aller fleste som søker blir jo godkjent.

Jeg kjenner forøvrig mange som har brukt lenger tid enn 3 år på å skaffe biologiske barn, så det tar ikke nødvendigvis kortere tid å lage dem selv.

[Gjest ikke A. Jolie]

Jeg tror den naturlige følelsen av "å lage noe sammen" kommer mye mer fram i en adopsjonsprosess. Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats. I løpet av fire års ventetid på adoptivbarnet er man nok mye mer i samme båt, og SAMMEN om hele prossessen, både følelsesmessig og fysisk.

Min mann vil gjerne adoptere, vi kan få egenfødte, så jeg er ikke enig med deg i din beskrivelse at slik er er det for de fleste menn.

''Hva er det mannen bidrar med i en biologisk svangerskap, noen sekunders utløsning and thats it. Ikke mye til innsats.''

Å lage: tenkte på å videreføre egne gener, ha sitt egenproduserte barn og likhetstrekk i personlighet. Å lage ungene selv er faktisk den måten som er mest vanlig ennå ;o)

Jeg undres over din holdning til menn. Enten må du ha blitt sviktet, eller så har du ikke peiling på hvordan andre folk opplever å gå gravid. Mannen har vært som en klippe i mitt svangerskap og fødsel.

I penger så koster en adopsjon ca 100-150.000 kr.

[Glimtipper]

Jeg har ikke vært i situasjonen selv. Men når det gjelder tanker rundt adopsjon kontra egne barn, så vil jeg si at jeg forstår samboeren din når han er skeptisk til dette.

For de færreste er adopsjon et førstevalg hvis man er istand til å få egne barn. Å adoptere er en lang og tidkrevende og dyr prossess, som få velger å gå igjennom hvis de ikke er "nødt"

For mange er jo mye av gleden ved egne barn å "reprodusere" seg selv. Man finner likheter i utseende og personlighet. Og mange synes nok det er lettere å knytte seg til biologiske barn, enn et adoptivbarn med et kanskje fremmedartet utseende.

Hvis min samboer / mann hadde ønsket seg flere barn, og han hadde ønsket å adoptere fremfor å få ett med meg, så ville jeg ærlig talt ha begynt å lure!

Det blir selvsagt litt annerledes hvis det er kvinnen som ønsker dette, siden det tross alt er hun som evt. må gå gravid og føde. Men som mann ville jeg nok følt meg litt "snytt" over å ikke få lov til å bli far til barna våre.

Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig å forstå hvorfor noen(du) bevisst velger/ønsker å adoptere, fremfor å få egne barn når de(du) har muligheten til det?

Hva er motivet, liksom?

Redselen for å føde? Eller ønsket om å "hjelpe" et barn?

Jeg bare lurer...

''Hva er motivet, liksom? Redselen for å føde? Eller ønsket om å "hjelpe" et barn?''

Det handler tildels om at jeg er glad i barn, men ikke i graviditet og fødsel. Det er psykiske og fysiske grunner som gjør at graviditet er særdeles vanskelig for meg. Det vil kreve en god del terapi for å komme helskinnet ut av en graviditet og unngå en fødselsdepresjon. I tillegg får jeg mest sannsynlig hyppig migrene i forbindelse med graviditeter. Da er det snakk om korte (1-2 timers migreneanfall) som kommer flere ganger om dagen. Jeg er derfor nærmest "invalid" i ni måneder.

Grunnen til at jeg "alltid" har ønsket å adoptere er at jeg ser på det som en vakker måte å få barn på. Det er mange barn i verden som trenger gode foreldre og jeg har ingen sterke følelser i forhold til at ungene jeg tar vare på burde/helst skulle vært biologiske. Jeg synes ikke adopsjon er "siste mulighet". Det høres ut som en spennende prosess.

[Glimtipper]

Hvis jeg kunne få flere barn og min kjære hadde kommet og sagt at han gjerne ville ha barn med meg som mor, men da ville adoptere og ikke få dem selv på vanlig måte så hadde jeg begynt å lure jeg. Hvorfor er ikke mine gener gode nok? Jeg skjønner samboeren din godt.

Det er ikke slik han tenker

[Glimtipper]

Gi ham tid. For mange kan tanken på adopsjon være fullstendig fjern.

Ikke mas på ham. Men si kanskje om du synes det passer at siden dette er noe som er veldig viktig for deg, vil du sette stor pris på at han setter seg litt inn i hva det går ut på.

Om dere skal adoptere må dere forresten være gift.

mvh

Jeg maser ikke, vi bare snakket pent og rolig om framtiden. Han har åpnet seg mye for ideen på bare to dager, så det ser ikke dårlig ut

[Glimtipper]

Adopsjon er en stor sak. Den koster veldig mange penger og gir STORE psykiske belastninger for de som er i en ventesituasjon. Man vet aldri når barnet kommer og for tiden er det både 3 og 4 års ventetid før et barn kommer hjem til familien sin. Og det er tungt å se at alle kjente rundt seg går i 9 måneder og kan holde barnet sitt i armene før en selv.

Også veldig strenge kriterier for å få et adoptivbarn og ikke alle som oppfyller disse kravene.

Hvis man ikke kan gå gjennom en graviditet pga. store fysiske plager så gjør går man for adopsjon for man vil jo ha barn! Men for de som klarer et svangerskap burde gjøre dette for å slippe den veldig tunge ventetiden i flere år.

Det som er viktig å huske på er at adopsjon er likestillt med det å få egenfødte barn og man blir like glad i dem. Bra hvis partneren kan forstå dette uansett hvordan dere får barn, men jeg forstår ham når han ønsker å prøve først selv. Kanskje nettopp fordi han vet litt om at adopsjonsprosessen kan være tøff? Har du spurt ham om dette? Kjenner han noen adoptivforeldre?

Dere har lang tid på dere og først må dere etablere dere og vite at det blir dere to for bestandig, så kan dere ta opp tråden med barn igjen.

Men husk at et adoptivbarn må være ønsket av begge!

Jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å verken adoptere eller føde et barn som ikke er ønsket av begge

Videre synes jeg dine betraktninger er litt negative. Tre-fire års ventetid betyr lite for oss, det vil aldri handle om å få barn "så fort som mulig". Grunnen til at han ikke ønsker å adoptere handler ikke om selve prosessen, men heller det at han vil være med på graviditet, fødsel og babytid om han først skal ha barn.

[Glimtipper]

(Samme innlegg som kom feil sted under her):

Jeg synes problemstillingen passer dårlig inn i situasjonen deres - i forhold til at dere nettopp er blitt samboere og ufrivillig har mistet et ikke-planlagt biologisk barn. Sett tanken på vent en god stund.

Det er akkurat sånn langtidsplanlegging som kan gi enkelte mannfolk hetta. Gå framover med små skritt.

Neida, han får ikke hetta. -Han- tok opp samtalen om barn, han er planleggeren i forholdet

At vi ikke burde "krangle" om dette nå, ei heller ta noen avgjørelser, er selvsagt.

[Glimtipper]

Dere er veldig unge og har ikke bodd sammen lenge, jeg synes du problematiserer unødig ved å tenke på dette nå.

Mye kan endre seg før dere evt. er klare for barn, og både du og han kan endre oppfatning.

Uansett må jeg si jeg forstå ham. Når man er forelsket er det ganske vanlig å etterhvert ønske et felles barn, og for de fleste dreier dette seg da om et egenfødt barn; barnet blir nærmest som en symbiose av forelskelsen. Jeg mener ikke å undervurdere forholdet til et adoptivbarn, men i forelskelsens rus er de fleste primitive nok til å ønske å se videreført genene til sin kjære - gjerne fusjonert med egne - ganske enkelt.

I tillegg har du allerede født et barn og ergo opplev dette før, det kan synes egoistisk om du ikke unner ham det samme.

Men som sagt - jeg synes dere skal legge problemstillingen på vent et par år, både tanken, forholdet og dere som personer vil modnes i denne tiden.

Det er viktig for oss begge at vi er på linje med ønskene for framtiden. Jeg synes det er en særdeles dårlig idè å la alle slike tanker og diskusjoner ligge, inntil vi har vært sammen i flere år og sønnen min er sterkt knyttet til han. Framtidsplanene våre må faktisk være samstemte.

Men det er selvfølgelig ikke noe vi krangler om.

[Gjest Elextra]

Det er viktig for oss begge at vi er på linje med ønskene for framtiden. Jeg synes det er en særdeles dårlig idè å la alle slike tanker og diskusjoner ligge, inntil vi har vært sammen i flere år og sønnen min er sterkt knyttet til han. Framtidsplanene våre må faktisk være samstemte.

Men det er selvfølgelig ikke noe vi krangler om.

Synes ønskene deres høres veldig konkrete ut, og mye kan endre seg. Derfor liten grunn til bekymring at han ikke ønsker adopsjon nå. Du mener vel uansett ikke at det å adoptere et barn er viktigere for deg enn forholdet deres?

[Gjest adoptivmor til to]

Jeg vet ingenting om deg, men når jeg leser innlegget ditt synes jeg det bærer preg av at du sannsynligvis hadde prøvd å få biologiske barn lenge før du gikk inn i en adopsjonsprosess. For en som starter direkte på en slik prosess uten mange år med prøving og feiling først vil det nok være langt fra så frustrerende.

Selv opplevde jeg ikke prosessen som en stor belastning. På slutten var jeg veldig utolmodig og var lite motivasjon i jobben, med værre var det heller ikke.

Å si at det er veldig strenge krav synes jeg er å overdrive. De aller fleste som søker blir jo godkjent.

Jeg kjenner forøvrig mange som har brukt lenger tid enn 3 år på å skaffe biologiske barn, så det tar ikke nødvendigvis kortere tid å lage dem selv.

Nei, du kjenner meg ikke. Og dine antakelser er heller ikke riktige i mitt tilfelle. Men jeg har mange venner som også har adoptert og jeg kjenner ingen som ikke er veldig frustrerte når ventetiden drøyer for lenge. Man vil jo gjerne blir foreldre så fort som mulig. Om det er nr 1 eller nr. 3.

Selvsagt er det mange som prøver å få egne barn i flere år før det skjer, men dette er ikke tilfelle med glimtipper.

Reglene til å adoptere er blitt meget strenge med årene. F.eks har kina strammet inn på mye av det som var tillat tidligere, så det er ikke lenger enkelt å bli godtatt der. Andre land har jo også sine vanskeligheter som skal oppfylles og ikke minst har vi jo noen her i norge som ikke kommer lenger enn første samling av papirer til bufetat og som ikke blir godtatt. Så etter mitt syn er det meget strengt.

Du har jo vært utrolig heldig som ikke har hatt noen problemer med å vente i mange år.! Men siden ventetiden er økende for mange land så er mitt råd til glimtipper at hvis man kan få egenfødte barn så gjør man det fordi man har bare 9 måneders tid før barnet er i armene hennes.

[Gjest perogkari]

Siden dere allerede har tatt opp det med framtidige barn, synes jeg det er bra at du har informert han om hvor du står i saken.

Jeg tenkte også tidlig i livet at jeg ville adoptere. Dette ønsket har bare vært der. Graviditet og fødsel har aldri stått for meg som noe som absolutt må oppleves.

Etter å ha bodd sammen med min mann i flere år, giftet vi oss. Vi giftet oss for å kunne søke om adopsjon.

Det tok nok litt tid å venne seg til tanken på adopsjon for han, men det satt ikke veldig langt inne, heller.

Vi har nå søkt om vår andre adopsjon. Og ventetiden er utrolig slitsom.

De fleste som har ok økonomi og helse, blir jo godkjent for adopsjon.

Ventetidene er økende, men dere er jo enda unge.

Det er vel ikke umulig at han trenger tid til å venne seg til tanken.

Spørsmålet om genene ikke har vært bra nok hos den andre, har aldri vært noen sak for oss, men det kan jo være det for andre.

[Gjest midt i prosess nr. 2]

Nei, du kjenner meg ikke. Og dine antakelser er heller ikke riktige i mitt tilfelle. Men jeg har mange venner som også har adoptert og jeg kjenner ingen som ikke er veldig frustrerte når ventetiden drøyer for lenge. Man vil jo gjerne blir foreldre så fort som mulig. Om det er nr 1 eller nr. 3.

Selvsagt er det mange som prøver å få egne barn i flere år før det skjer, men dette er ikke tilfelle med glimtipper.

Reglene til å adoptere er blitt meget strenge med årene. F.eks har kina strammet inn på mye av det som var tillat tidligere, så det er ikke lenger enkelt å bli godtatt der. Andre land har jo også sine vanskeligheter som skal oppfylles og ikke minst har vi jo noen her i norge som ikke kommer lenger enn første samling av papirer til bufetat og som ikke blir godtatt. Så etter mitt syn er det meget strengt.

Du har jo vært utrolig heldig som ikke har hatt noen problemer med å vente i mange år.! Men siden ventetiden er økende for mange land så er mitt råd til glimtipper at hvis man kan få egenfødte barn så gjør man det fordi man har bare 9 måneders tid før barnet er i armene hennes.

"Nei, du kjenner meg ikke. Og dine antakelser er heller ikke riktige i mitt tilfelle. Men jeg har mange venner som også har adoptert og jeg kjenner ingen som ikke er veldig frustrerte når ventetiden drøyer for lenge. Man vil jo gjerne blir foreldre så fort som mulig. Om det er nr 1 eller nr. 3."

Klart man blir frustrert hvis ventetiden øker mye. Men jeg vil anta at man også blir rimelig frustrert hvis man prøver å bli gravid over lengere tid, uten at det skjer. Jeg vil jo ikke anbefale noen å ikke prøve av den grunn. Nå synes jeg også det er en forskjell mellom frustrert og STORE psykiske belastninger.

"Selvsagt er det mange som prøver å få egne barn i flere år før det skjer, men dette er ikke tilfelle med glimtipper."

Og derfor vil hun sansynligvis ikke oppleve prosessen like frustrerende som en som allerede har flere år med prøving og feiling bak seg.

"Reglene til å adoptere er blitt meget strenge med årene. F.eks har kina strammet inn på mye av det som var tillat tidligere, så det er ikke lenger enkelt å bli godtatt der. Andre land har jo også sine vanskeligheter som skal oppfylles og ikke minst har vi jo noen her i norge som ikke kommer lenger enn første samling av papirer til bufetat og som ikke blir godtatt. Så etter mitt syn er det meget strengt."

Med mindre man er kresen på hvilket land man vil adoptere fra, så er det alltid ett land som vil godkjenne deg, hvis du er godkjent i Norge (med mindre du er enslig eller homofil). Ja, det finnes de som får avslag i Norge, men det forandrer ikke det faktum at de aller fleste faktisk blir godkjent.

"Du har jo vært utrolig heldig som ikke har hatt noen problemer med å vente i mange år.! Men siden ventetiden er økende for mange land så er mitt råd til glimtipper at hvis man kan få egenfødte barn så gjør man det fordi man har bare 9 måneders tid før barnet er i armene hennes."

Det er ingen som er garantert at det bare vil ta 9 mnd, uansett hvor mange du har fra før.

Jeg vet det er mange som sliter i en uforutsigbar adopsjonsprosess, men jeg er overbevist om at de som sliter mest er de som har mange år med prøving og feiling bak seg, og det vil det jo ikke være for Glimtipper.

[Glimtipper]

Synes ønskene deres høres veldig konkrete ut, og mye kan endre seg. Derfor liten grunn til bekymring at han ikke ønsker adopsjon nå. Du mener vel uansett ikke at det å adoptere et barn er viktigere for deg enn forholdet deres?

''Synes ønskene deres høres veldig konkrete ut, og mye kan endre seg. Derfor liten grunn til bekymring at han ikke ønsker adopsjon nå. Du mener vel uansett ikke at det å adoptere et barn er viktigere for deg enn forholdet deres?''

Forhåpentligvis vokser ønskene for framtiden nærmere hverandre etterhvert.

Og nei, jeg vil ikke gi opp samboeren min for å kunne adoptere. Men det kan faktisk bli et stort problem om vi er enige om at vi vil ha barn, men ikke hvordan. Da kan vi faktisk ende opp uten felles barn og det er en litt større problemstilling.

[laban]

Neida, han får ikke hetta. -Han- tok opp samtalen om barn, han er planleggeren i forholdet

At vi ikke burde "krangle" om dette nå, ei heller ta noen avgjørelser, er selvsagt.

Det lover godt for samlivet deres

tror

[Glimtipper]

Ja, jeg har vært i samme situasjon. Gi ham tid, ikke mas, la tanken modne seg. Da øker mulighetene betraktelig for at han kan ta en veloverveid avgjørelse i forhold til det.

Jeg kan fortelle mye mer, men det gjør jeg ikke her inne. Hvis du vil, kan du maile meg på [email protected]

Mail sendt

[PieLill]

Jeg maser ikke, vi bare snakket pent og rolig om framtiden. Han har åpnet seg mye for ideen på bare to dager, så det ser ikke dårlig ut

;-)

mvh

[villbringebær]

Å ikke ønske barn, er en ting. Hvis _du_ vil ha flere barn, så er ikke kjæresten en god nok alvshingst! Stakkars mann. Her er det dine følelser det dreier seg om, du som allerede har ditt eget egenfødte barn. Den naturlige følelsen av å lage noe sammen, hvor er den?

I hvor mange prosents tilfelle tror du mannen er den halvdelen av forholdet som kommer med et adopsjonsønske? Close to none. Han vil prøve å lage barn selv. Han vil ha muligheten til å vise hva han kan lage, og adopsjonsmuligheten har sikkert ikke streifet han. I tillegg er det en krevende og lang prosess som kan koster utrolig mye både følelsesmessig og penger. Skjønner godt at han er negativ.

''Den naturlige følelsen av å lage noe sammen, hvor er den?''

Jeg kan bare ikke la den uttalelsen din stå ukommentert fra min side ;-)

Jeg vil absolutt hevde at å adoptere er noe man gjør sammen og at barnet man adopterer "har" man sammen! Det er ikke bare biologi som gjør at man "har noe sammen"! ;-)