Missfornøyde

[Gjest Mike68]

Hei på deg. Jeg er en mann som har en sampoer og ett barn på 6 år. Vi har ett nydelig barn som er veldig snill, koselig, topp og helt super. Vi har en stor leielighet, vi har begge god økonomi, og sammen har vi det bedre enn dem fleste økonomisk. Vi har krevende jobber begge to, og føler kanskje ikke alltid vi streker helt til, men vi er flinke og står på og leverer mer enn bra. Det som er problemet mitt er at min samboer har kommet inn i en sirkel hvor hun fokuserer på veldig negative ting i mine øyne. Det er alltid noe som MÅ fikses, byttes ut, kjøpes, planlegges, endres og oppgraderes. Jeg er egentlig bare superfornøyd med alt vi har fått til og mener vi har en superkongediggeloo leielighet, vi har ett fantastisk barn som kan oppføre seg og som ikke er slitsom i det hele tatt, vi har som sagt økonomi og jeg mener vi også har hverandre. Men... jeg er fryktelig usikker blitt da hun har gjentatte ganger sagt at hun ikke er sikker på om hun elsker meg, vi har vært sammen i snart 10 år. Jeg føler meg som en stor klagemur, og hun fremfører sine messinger i monotomt livsløst stemme, språk og tonasje, noe jeg bare synes er helt pyton og helt forferdelig. Uansett så er noe feil liksom. Jeg har selv kommet frem til at dette bunner ut i at hun ikke er fornøyd med seg selv på noen måte, hun føler seg fet, ikke kul eller moderne, sier at hun ikke kan kjøpe klær for det finnes ikke noe som passer henne, selv om hun veier ikke mer en 73 kilo, sikkert litt i overkant men jeg synes hun er max sexy. Jeg mener mye av det hun klager over er fryktelig patetisk, men har prøvd å støtte henne så godt jeg kan tidligere. Men... jeg har nå kommet inn i en situasjon hvor jeg begynner å miste empatien min for henne da jeg som sagt synes det er så patetisk. Hun har over mange år ikke hatt noe sosialt nettværk bortsett fra telefonen, noe er det men ikke mye. Jeg mener og tror at jeg har tatt veldig mye på mine skuldre før, men jeg ser at jeg ikke klarer å motivere henne og eller få henne til å bevege seg mer, mingle med andre mennesker mer, finne på ting sammen oss tre eller få henne til å gjøre mer ting. Jeg føler rett og slett at vi ikke er ett team lenger. Jeg synes det er fryktelig vondt og vanskelig. Jeg føler hun på en måte er så bortskjemt og liksom tar alt forgitt, det er litt slik at siden jeg har hatt veldig god økonomi dem siste årene så tror jeg ikke hun vet at det kommer av at jeg gjør en innsats for at vi skal ha det greit, eller jeg vet hun vet det også på en måte men hun driter liksom i det men krever at det fremdeles skal være slik... jeg overfører endel penger til henne hver måned for hun er alltid blakk selv om hun har utbetalt over 23 tusen i måneden... etter deling av regninger og slikt er det 13tusen til mat, klær, kaffe, digg, byturer og ting&tang... og da deler vi met utgiftene... alikavel overfører jeg 2-8tusen per måned til henne... og fremdeles kan hun si at hun ikke har råd til klær, sminke, hårklipp osv osv...... Jeg bare skjønner det ikke... hva benytter hun alle penge sine til da... hvorfor er ikke det nok... er ikke det myemer enn hva dem fleste andre mennesker har i lommepenger? Jeg betaler ferier, ny vaskemaskin, kaffemaskin, møbler og alt... osv... Jeg ser at jeg har jobbet for mye og at hun sikkert har sittet altfor mye alene også, men det er liksom litt slik som alle vet at jeg er. Jeg har alldri likt å sitte å se på tv eller slikt, jeg liker å være igang med noe. Jeg kan glo inn i tv en i 6 timer i strekk jeg også men liker det egentlig ikke... og spess om man liksom skal snakke sammen hele tiden... da vil jeg heller slå av tv en og snakke for så å ha mer stille tid etterpå... jeg liker ikke å snakke hele tiden... det virker som om hun er litt redd for stillhet, men samtidig har vi hatt noen av dem fineste kveldene når vi leser bok eller blader. Men det jeg merker meg er at om hun leser en bok så har hun det slik og digger det, men om jeg leser ett tegneserieblad og hun ikke leser en bok for tiden da er det helvete at jeg vil lese liksom... jeg føler hun er bare så drite egosistisk... jeg klarer ikke å skjønne det! Jeg har vært sliten og vet at dette også har farget mitt humør og tålegrenser. Jeg mener jeg ser at jeg også har adfærd som ikke alltid er possitivt for parforholdet, men jeg mener at jeg iallefall er en munter kar og at jeg har masse å fortelle og at jeg er en strålende far og at jeg også har vært veldig god, kjærlig, snill og alt med henne, for jeg er en veldig snill mann... jeg går ut av kroppen min og ser ned på meg så ser jeg det, jeg er snillere enn dem fleste... det kan virke som jeg liksom forguder megselv her, men jeg gjør ikke det. Jeg har mange venner som sliter av forskjellige grunner... jeg sender dem mailer og ringer dem og viser at jeg bryr meg, jeg inviterer dem på ting i tro om at det skal være godt for dem, og ja også for meg... vennskap går begge veier. Jeg bryr meg rett og slett om andre mennesker, kjæresten, samboeren og drømmedame mi også... hun er det, drømmedama mi, den eneste jeg vil være sammen med... det er hun for meg liksom... men som sagt veldig vondt å kjenne at uansett så er hun alldri fornøyd. Jeg føler at jeg nå blir mye straffet for nettopp det at jeg er en snill mann, for nå er ikke noe godt nok lenger. Slik som med leieligheten vår. Hun er misfornøyd... men når det er mennesker på besøk så sier alle sammen... jøss for en fin leielighet og så stor og lys og nyoppusset den er! Alle liker den kjempegodt. Min samboer er misfornøyd, akkurat som om hun har funnet hver lille skratch og merket seg dem, slik at for henne er det bare ett virrvar med ting som må fikses og utbederes. Jeg skjønner det ikke... når jeg er hjemme hos andre må jeg rett og slett si at det er få som har det så greit og fint som oss, og det sier jeg uten den vanlige holdingen om at vi har det best og hjemme hos oss er det kosligst,...osv... jeg sier det rett og slett fordig vi har det super flott hjemme... tøffe og kule møbler og alt... smakfullt malt og bra finish og i det heletatt en utrolig bra standard... alle sier det til oss også, og ingen av mine venner ville ha sagt noe slikt for å smiske, jeg har rett og slett ikke slike venner. Men det noen nære venner sier er at vi har det ofte rotete... der ligger endel av problemet for meg, for i tillegg til å jobbe mest og tjene mye, og alt blir brukt opp av henne og meg... og jeg gjør egentlig mest sammen med barnet vårt så gjør jeg også mest hjemme, jeg vet man ikke skal holde regnskap osv men det er bare slik at situasjonen er slik at jeg gjør mest. Og jeg kan feks. irretere meg over rot, mens hun irreterer seg om noe bak haugen med hennes egne klær ved siden av sengen... det er akkurat som hun har rønkgen og ultrasuperduperzoom syn som forstørrer opp en glippe på 0.64 millimeter under pyntelisten og klager og lager voldsomt nummer ut av det, mens altså foran ligger det 2 fulle vaskemaskiner med hennes klær. Hvordan er dette mulig? ...og er det vanlig? Slik jeg er laget så rydder jeg først og så ser jeg det bak der, når dette er sagt har vi altså en totaloppusset leielighet(1 år siden) som igjen jeg mener er av veldig høy standard, den ble taksert til 1,3 millioner mer enn kjøpesum etter oppussningen min(jeg og innleide gjorde alt, jeg i tillegg til min krevende jobb)... vegger, tak, gulv, kjøkken og alle rom er pusset opp. Så mange merker er det vel ikke og det er faktisk veldig få som noen noengang ville ha sett, altså hadde det vært slurvete gjort hadde man sett det... det er jo fagfolk som har gjort alt, burtsett fra egeninsatsen min da... Jeg merker mer og mer at hun på en måte kun suger ut energien min, jeg får aldri noe tilbake i form av energi. Jeg føler meg som en duracell bunny med ett duracell batteri som begynner å bli tom nå, trenger liksom å bli ladet opp av og til også. Jeg merker hvordan en telefon med henne setter meg i dårlig humør og forstyrrer meg, forstyrrer meg i hodet veldig. Noe av det som jeg synes er det aller værste er at vi har super deilig sex og vi har det ofte(veldig ofte) også utrolig bra og gøy sammen, jeg mener henne er min beste venn, har iallefall vært det liksom... ofte etter at vi har hatt det veldig hyggelig sammen så blir det helt super nedtur neste dag, dette kan da starte før jeg har fått opp øynene mine. Jeg våkner liksom til en situasjon ute av kontroll da hun ikke finner en bh eller lignende... jeg vet ikke hva jeg kan gjøre lenger... det er akkurat som om det bare ikke vil bli bra. Denne rollercoaster effekten gjør jo at ting på en måte ikke er kjedelig, men nedturene er mye heavyre enn oppturene og derfor er fallhøyden så ekstrem at jeg tenker det hele tiden er henne som må strekke seg ut, komme seg opp av sofaen og gjøre ting med livet sitt. Vi drar på dyre ferier og mangler ingenting, og som sagt vi har ett supert barn som ikke er noe stress overhodet. Kanskje dette innlegget ikke sier så mye, men jeg testet nå å skrive rett fra hofta her... som dere kanskje skjønner så er jeg en fyr som tenker mye og jeg har evnen å tenke fra forskjellige ståsteder og perspektiver, men jeg finner ikke flere vinkler som kan inneholde dem reelee problemene her. Jeg føler rett og slett ikke lenger at hun ikke elsker meg og derfor blir det heller alldri bra. Jeg kan bare ikke se at en som elsker meg vil påføre meg så mye liding på en måte, hun vet jo at jeg blir lei meg... jeg har sagt alt som jeg har skrevet her i denne mailen og mer til direkte til henne i samtaler som ikke har endt i tretting, vi er venner og slikt, men så kommer da feks. nedturen igjen... og det blir verre og verre føler jeg. Det sikkert mye mer jeg skulle ha skrevet om henne meg og vårt barn, men kanskje det er nok til at noen kan svare meg på litt av dette, jeg vet ikke. Synes det bare er så trist, vi har værdens beste utgangspunkt for at ting skal være topp men det er alltid noe galt... jeg hater det! Mike68

[Arwin]

Hei Mike.

Det virker som hun er inne i en ond sirkel med et negativt tankesett. Og det sliter ut deg også. Kanksje er hun også litt deprimert og har dårlig selvtillit. Og som du er inne på, at hun kjeder seg. Hun trenger kanskje å snakke med en professjonell. Det er ingen skam i det, og ingen behøver å få vite noe.

Mange som er deprimerte tenker veldig negative tanker. En terapiform er kognitiv terapi. Det går ut på blant annet å få hjelp til å forandre tankemønsteret sitt til å bli mer positivt. Tror ikke hun trenger henvisning fra lege om hun tar kontakt med en privat praktiserende.

Om hun kjeder seg så kan hun kanskje begynne å trene litt. En personlig trener er meget inspirerende og kan hjelpe henne med å komme igang og trene strukturert. Da får hun mer positiv energi i kroppen og skal tro om ikke selvtilliten blir bedre også da.

Kanskje du har foreslått alt dette til henne allerede og hun ikke vil. Det er kanskje ikke så mye du kan gjøre om hun ikke vil, men en ting kan du gjøre. Du kan vennlig korrigere henne når hun uttrykker misnøye. Hjelp henne til å se ting fra en positiv synsvinkel. Pass på å ikke uttrykke deg nedlatende. Men, jeg syns du har lov til å si fra at du ikke syns det er noe hyggelig å høre på at hun klager. Hun kan ikke klage uten å gjøre noe med det. Om hun sier hun ikke vet hva hun skal gjøre så sier du at terapi er en god start. Er ikke sikkert hun trenger så mange timene på å finne frem til seg selv igjen. Minn henne på at det er noe hun kan dele med andre om hun selv vil. Og please bli med om hun trenger det.

Lykke til. Dere har virkelig et fysisk liv som sikkert mange misunner dere. Håper hun innser hva hun er iferd med å ødelegge.

Det er forferdelig trist å høre at hun sier hun er usikker på følelsene for deg. Men det kan jo hende hennes usikkerhet henger sammen med hennes negative tankemønster.

[Clue1365380406]

Kanskje hun har fått "hva nå"-tanken. At livet hennes på en måte har stagnert, hun har oppnådd det hun drømte om, alle preosjektene er ferdig, så hva nå????

Hva skal hun bruke tid og energi på videre?

Når man kommer til det stadiet er det lett å lage seg problemer, en blir misfornøyd, fordi det er lite å se fram til, lite å oppnå.

Hun evner ikke å se hva som egentlig betyr noe, nemlig viktige følelsesmessige relasjoner. De små tingene som gjør oss lykkelige. Det er ikke sjelden "hva nå"-tanken oppstår etter store prosjekter som oppussing og husbygging. Men det er viktig å gjenkjenne den og ikke la den ødelegge alt som er bygd opp. Rastløshet, en følelse av å være bundet av TING, en følelse av å være "satt", er noe av det som kan dukke opp.

Jeh har vært der selv, det tok tid å komme ned på jorda igjen, og det ødela nesten ekteskapet. Jeg var deprimert, ville helst selge huset, fordi jeg syntes det bandt meg, ville flytte osv. Etter en lang prosess, kom jeg meg tilbake til det fine livet mitt igjen, mannen gjorde en god innsats, og jeg fikk følelsene for ham tilbake igjen. For de hadde gått i dvale, jeg følte meg helt død innvendig.

Jeg klagde ikke noe særlig, men trakk meg helt inn i meg selv, fungerte såvidt i hverdagen.

Nå har jeg det bra, elsker mannen mer enn noen gang, tror jeg...han var en god støtte for meg da det sto på som verst. Dro meg tilbake. Liker huset, og trives, selv om jeg hatet det en stund.

Har etterpå innsett at jeg må ta vare på det som er verdifullt, nemlig relasjonen til mannen min, og døtrene mine. Det er det som er viktig,ikke de store prosjektene jeg hadde.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Når noen er så lei, fortvilet og motløs som du er nå, har det lett for å flyte helt over. Hvis det er slik at dere har snakket om hvordan dere har det, mange ganger, uten at det hjelper, kan det være bra å "skyte fra hofta" som du kaller det. Fortell henne hvor lei du av at hun aldri har det bra og at ting aldri blir bra for henne. For noen mennesker er det en lei vane de har lagt seg til, særlig når de har en snill og lyttende ektefelle kan dette utvikle seg ekstremt. Hun ser kanskje ikke dette selv før du sier fra tydeligere og mer bestemt enn du har gjort før, i forsøk på å trenge inn til noe annet i henne. Hun kan selvsagt jobbe med hva hun har fokus på, det som er bra eller det som ikke er bra, men da må hun først se dette selv og da må hun vekkes.

Dette kan også handle om noe du også antyder, hun er usikker på om hun elsker deg. Du sier hun har sagt det rett ut og da er det nok klokt å ta tak her. Generell misnøye kan handle om generell mistrivsel, med seg selv og med sitt samliv. Det er viktig da å få tak i hva som tapper hennes kjærlighet og om det er noe du kan gjøre for at hun kan ha det bedre sammen med deg.

Du må vurdere selv hva du ogrker. Det høres ut som du har strukket deg veldig langt. Du må si noe om hva du ikke orker av henne lenger, og også tillate henne å si hoe om hva hun savner. Da får dere sammsynligvis to forbedringsområder opp, som det blir en utfordring for dere å arbeide med i tiden fremover. Det kan fungere som et spennende selvutviklingsprosjekt.

Hvis hun ikke klarer å konkretisere hva hun savner og bare gjentar sin usikkerhet, er jeg redd forholdet kommer til å ryke.