Hva er etisk riktig? fortsettelse

[krabba1365381136]

Starter ny tråd da den andre ble så veldig lang. Blir helt oppgitt over at en nygravid, som skal føde først om 9 mnd. ikke skal kunne følge sitt hjerte og hente sitt adoptivbarn. Barnet vil få 8 - 9 mnd hjemme før det nye barnet kommer.

Skal barnet "droppes" til fordel for et egenfødt, jeg blir provosert !! Her ropes det om å droppe barnet til fordel for andre foreldre i kø, javel da er et adoptiv barn bare godt nok når en ikke kan få et egenfødt barn. Hva med en abort før 12 uke i dette tilfelle ? Etisk riktig?

[Gjest bør hun _både_ beholde sitt biologiske barn,og hente adoptivbarnet.med GOD samv]

Jeg er hjertens enig, selv om jeg synes det er å dra den litt vel langt å snakke om abort i 12. uke. Men etisk riktig - not.

Etter min mening

[Gjest like oppgitt over negative personer, som krabba.]

Jeg forstår ikke helt logikken til noen av de som svarer i forrige tråd. Par som ønsker, og blir godkjente som adoptivforeldre, har vel et stort hjerterom og reelle forutsetninger for å kunne ta seg av et barn med muligens stor bagasje - som sitt "eget". _Dermed_ vil jeg tro, at de også vil kunne ha kapasitet til å ta både sitt adoptivbarn og sitt biologiske barn "under vingene" i like stor grad.

Om et (adoptiv)barn bærer på vond bagasje, og uansett måtte tilvenne seg nye foreldre, vil nok kunne oppleves traumatisk for barnet, og vil kunne by på en rekke problemer i seg selv. Dersom det etter (her) en 8 måneders tid senere kommer en baby, vil jeg tro det må være utelukkende positivt for adoptivbarnet. Selvsagt forutsatt at foreldrene klarer oppgaven. Men det gjør de vel? Jeg kan ikke se at dette skal være noe problem? Ærlig talt, folk har da ofte 4, 6 og 8 barn å ta seg av, noen familier er til og med større. Noen av disse barna kan hypotetisk sett ha en bunsch med problemer, selv om de er biologiske barn av foreldrene.

Foreldre som velger å få flere barn (biologiske og/eller adopterte), har ofte en naturlig omsorgsevne, som kan gi _like mye_ kjærlighet til alle og en hver av disse barna, og selvfølgelig følge ekstra opp om de av barna som trenger ekstra omsorg av ulik art.

Så lenge foreldrene er kapable til dette, tror jeg bestemt ikke at (her) adoptivbarnet tar skade av et søsken 8 mnd etter at h*n kom til sine nye foreldre. Tvert imot, er jeg rimelig sikker på at babyen blir en berikelse, både for adoptivbarnet og foreldrene, som har vært så heldige å få begge deler!! Og adoptivbarnet vil bli en berikelse for babyen. Søsken som vokser opp sammen er heldige!! De finner glede og trygghet i hverandre allerede fra de er små, leker sammen og støtter hverandre når de vokser til.

Når denne tenkte(?) problemstillingen blir tatt opp her, vil jeg tro den er reell. Jeg forstår det er et dilemma, men når en graviditet er oppdaget så nært henting, ville jeg aldri vurdert å trukket meg fra hentingen. Jeg ville heller ikke ha tatt abort. Om det er meg selv jeg tenker på da? Selvsagt! Men aller mest på barna, fordi _jeg vet med meg selv_ at jeg er kapabel til å ta vare på flere barn samtidig, selv ved eventuelle tilpasningsvansker el.l.

Aldri i verden om jeg hadde latt de reglene styre livet mitt så til de grader. Selvfølgelig _planlegger_ man ikke å bli gravid på et sånt tidspunkt, rett før henting, men når så har skjedd, er det en GAVE man skal sette pris på og ønske velkommen - _sammen_ med barnet som da allerede er hentet!!

Ergo, jeg hadde ikke sagt i fra, jeg hadde valgt å få begge barna, og tatt i mot begge de fantastiske barna med STOR glede. Og evt sagt at jeg oppdaget graviditeten på et senere tidspunkt.

Det høres ut som noen av de som svarte i forrige tråd, rett og slett er misunnelige. Janteloven ruler visst høyt her til lands, og jeg synes det er rart at noen er veldig bastante på å følge regelverket til punkt og prikke, koste hva det koste vil.

Jeg vil tro at dette tenkte(?) paret ønsker seg barn mest av alt her i verden, og at de nå kan få to barn såpass tett, må være fantastisk å få lov til å oppleve. Jeg vil herved gratulere dette paret med to helt sikkert herlige barn, og jeg ønsker dem all lykke!!

[Gjest grunn til prevensjonskrav]

Problemstillingen har ikke et enkelt eller lettvint svar.

Men det er en veldig god grunn til at de kommende adoptivforeldre må bekrefte at de bruker helt sikker prevensjon, selv om de i utgangspunktet har problemer med å bli gravide uten assistanse.

Det _skal_ legges ekstra godt tilrette for adoptivbarn, det _skal_ stilles strengere krav til adoptivforeldre. Selv om andre treåringer kommer greit i gjennom et par måneder mor er på sykehuset med den premature lillebroren, så skal alle slike potensielle traumatiske ting lukes bort for en som allerede har sterk separasjonsangst eller store tilknytningsproblemer, etter å ha opplevd stort savn og traumatisk adskillelse i begynnelsen av sitt liv.

Selv en helt normalsituasjon med mor raskt tilbake fra sykehuset, er en tøff opplvelse for mange som blir storesøsken, adoptivbarnet skal ikke behøve å oppleve dette før han er helt klar for det.

Jeg tror ikke det er foreldrenes manglende evne til å elske begge to like mye som ligger til grunn for regelen. Jeg kjenner flere som har både hjemmelagde og adopterte barn, og jeg kan ikke på noen måte se at kjærligheten er ujevnt fordelt her.

Besteforeldre / nettverket rundt _kan_ trenge lenger tid til å knytte familiebånd til en adoptert enn til en "hjemmelaget", særlig der foreldrene må skåne barnet for mange nye personer fordi barnet har vanskelig med tilknytning osv. Der kan det nok bli ekstra vanskelig hvis det oppi det hele kommer en nyfødt baby.

Men jeg tror ikke dette er de tungtveiende grunnene, det viktige er at alt skal legges til rette for at adoptivforeldrene har all sin oppmerksomhet mot det barnet som har hatt en unormal og tøff første periode i livet sitt, og at barnet skal skånes for alt som kan gjøre de viktige prosessene vanskelig. Når barnet først har kommet, og man har fått god tid til å se hvordan alle disse tingene går, kan man vurdere både få hjemmelagede barn eller sette i gang prosessen med å adoptere flere barn.

[thrist]

Hvis man er nygravid er det best å oppdage det etter hentereise, da er man dekt. Og hvordan i allverden kan en si at det er forskjell på gravid før, eller etter en hentereise? Problemene kan jo være like store for det barnet som blir adoptert.

Men da er det ingen lover og regler som gjelder lenger...

[Gjest anonym for sikkerhetsskuld]

Hvis man er nygravid er det best å oppdage det etter hentereise, da er man dekt. Og hvordan i allverden kan en si at det er forskjell på gravid før, eller etter en hentereise? Problemene kan jo være like store for det barnet som blir adoptert.

Men da er det ingen lover og regler som gjelder lenger...

Nettopp, jeg vile nok ventet med å oppdage det til etter henteresen. Jeg ser jo at det beste for adoptivbarnet er å få være alene med mor og far, men jeg vet at jeg ville greid å gitt begge barna nok av det de trenger.

Kanskje blir jeg dårlig i svangerskapet, men da har far rett på fri for å ta seg av barnet. Så alt ordner seg, hvis man vil.

nei, jeg er ikke gravid og jeg håper at jeg slipper å oppleve dette dilemmaet.

[krabba1365381136]

Hvis man er nygravid er det best å oppdage det etter hentereise, da er man dekt. Og hvordan i allverden kan en si at det er forskjell på gravid før, eller etter en hentereise? Problemene kan jo være like store for det barnet som blir adoptert.

Men da er det ingen lover og regler som gjelder lenger...

Enig. Hvem sier at adoptivbarnet tar skade, dersom mor oppdager at hun er gravid når hun kommer hjem fra hentereisen.

[krabba1365381136]

Jeg forstår ikke helt logikken til noen av de som svarer i forrige tråd. Par som ønsker, og blir godkjente som adoptivforeldre, har vel et stort hjerterom og reelle forutsetninger for å kunne ta seg av et barn med muligens stor bagasje - som sitt "eget". _Dermed_ vil jeg tro, at de også vil kunne ha kapasitet til å ta både sitt adoptivbarn og sitt biologiske barn "under vingene" i like stor grad.

Om et (adoptiv)barn bærer på vond bagasje, og uansett måtte tilvenne seg nye foreldre, vil nok kunne oppleves traumatisk for barnet, og vil kunne by på en rekke problemer i seg selv. Dersom det etter (her) en 8 måneders tid senere kommer en baby, vil jeg tro det må være utelukkende positivt for adoptivbarnet. Selvsagt forutsatt at foreldrene klarer oppgaven. Men det gjør de vel? Jeg kan ikke se at dette skal være noe problem? Ærlig talt, folk har da ofte 4, 6 og 8 barn å ta seg av, noen familier er til og med større. Noen av disse barna kan hypotetisk sett ha en bunsch med problemer, selv om de er biologiske barn av foreldrene.

Foreldre som velger å få flere barn (biologiske og/eller adopterte), har ofte en naturlig omsorgsevne, som kan gi _like mye_ kjærlighet til alle og en hver av disse barna, og selvfølgelig følge ekstra opp om de av barna som trenger ekstra omsorg av ulik art.

Så lenge foreldrene er kapable til dette, tror jeg bestemt ikke at (her) adoptivbarnet tar skade av et søsken 8 mnd etter at h*n kom til sine nye foreldre. Tvert imot, er jeg rimelig sikker på at babyen blir en berikelse, både for adoptivbarnet og foreldrene, som har vært så heldige å få begge deler!! Og adoptivbarnet vil bli en berikelse for babyen. Søsken som vokser opp sammen er heldige!! De finner glede og trygghet i hverandre allerede fra de er små, leker sammen og støtter hverandre når de vokser til.

Når denne tenkte(?) problemstillingen blir tatt opp her, vil jeg tro den er reell. Jeg forstår det er et dilemma, men når en graviditet er oppdaget så nært henting, ville jeg aldri vurdert å trukket meg fra hentingen. Jeg ville heller ikke ha tatt abort. Om det er meg selv jeg tenker på da? Selvsagt! Men aller mest på barna, fordi _jeg vet med meg selv_ at jeg er kapabel til å ta vare på flere barn samtidig, selv ved eventuelle tilpasningsvansker el.l.

Aldri i verden om jeg hadde latt de reglene styre livet mitt så til de grader. Selvfølgelig _planlegger_ man ikke å bli gravid på et sånt tidspunkt, rett før henting, men når så har skjedd, er det en GAVE man skal sette pris på og ønske velkommen - _sammen_ med barnet som da allerede er hentet!!

Ergo, jeg hadde ikke sagt i fra, jeg hadde valgt å få begge barna, og tatt i mot begge de fantastiske barna med STOR glede. Og evt sagt at jeg oppdaget graviditeten på et senere tidspunkt.

Det høres ut som noen av de som svarte i forrige tråd, rett og slett er misunnelige. Janteloven ruler visst høyt her til lands, og jeg synes det er rart at noen er veldig bastante på å følge regelverket til punkt og prikke, koste hva det koste vil.

Jeg vil tro at dette tenkte(?) paret ønsker seg barn mest av alt her i verden, og at de nå kan få to barn såpass tett, må være fantastisk å få lov til å oppleve. Jeg vil herved gratulere dette paret med to helt sikkert herlige barn, og jeg ønsker dem all lykke!!

Negativ ?? jeg er jo nettopp oppgitt og provosert over alle de negative og som jeg ser det diskrimenerende utsagnene som er kommet her de siste dagene. Jeg er helt enig i dit innlegg her, jeg setter det nok mer på spissen og det kan oppleves negativt. JEg kan forsikre dere om at jeg hverken hadde droppet hentereisen eller tatt abort!! Jeg er en av de som har opplevet både å få egenfødte barn og adoptivbarn,

[krabba1365381136]

Jeg er hjertens enig, selv om jeg synes det er å dra den litt vel langt å snakke om abort i 12. uke. Men etisk riktig - not.

Etter min mening

Er klar over at det å snakke om abort her er å dra det langt, men mener faktisk at vi snakker om barnets egenverd, moral og etikk. Jeg blir bare så provosert når noen direkte eller inndirekte gir utrykk for at ikke egenfødte og adoptivbarn er en fulstendig likestilt. Særlig når det gis utryk for slikt i et forum som dette.

[villbringebær]

Hei krabba. Du spør etter hva som er "etisk riktig". Nå du spør etter det må du regne med å få forskjellige svar, for etikk er ikke noe som kun kan besvares på en måte. I en etisk tankerekke er det mange hensyn å ta, og for noen er det mest etisk riktig å begynne i en kant av tankerekken, for andre er det noe annet som er riktigere å begynne med når man skal vurdere en problemstilling.

Jeg skal prøve å forklare hva jeg opplever som "etisk riktig" - noe som faktisk ikke er det samme som "følelsesmessig riktig" alltid. Ihvertfal ikke for meg, som ser på etikk som summen av normer og regler jeg etterstreber å leve etter fordi jeg tror det er godt og riktig for emg og de jeg påvirker ved min livsførsel.

Først ser jeg på det jeg forplikter meg til når jeg skriver under på alle papirene i de ulike instansene av adopsjonsprosessen. Jeg forholder meg til 2 sett av lover, fordi jeg har med 2 land å gjøre. Det kan være forskjell på de to landenes lover, men slik jeg forstår det retter Norge seg etter de lovene og reglene som gjelder i de ulike landene. I vårt land er det et sett med adopsjonsregler som jeg må forholde meg til. Av respekt for giverlandet gjør jeg det.

I mitt gverland må jeg underskrive på et dokument hvor jeg avstår fra å forsøke å bli gravid mens jeg er i påvente av tideling av et barn. Det tolker jeg dit hen at jeg avstår fra forsøk på hjelp til å bli gravid. Sex avholder jeg meg ikke fra ;-) Og et resultat av sex kan alltid være en graviditet. I mitt tilfelle er det nærmest utopisk å skulle tenke seg at jeg skulle bli gravid, men mirakler kan jo skje... ;-) dermed fins det en mikrosjangse for at jeg kan bli gravid. Prevensjon er out of the question for oss. Skulle jeg likevel få høre fra min lege eller min Gud at jeg nå har store sjanser for å bli gravid, og vi har allerede på dette tidspunktet fått forespørsel om barn - ja da vil jeg se på som det eneste etiske riktige å bruke prevensjon i denne fasen fram mot hentereisen.

Da kan vi heller prøve å bli gravid etter at vi har kommet hjem.

Hvorfor? Jo fordi det er uetisk å gjøre hån mot giverlandet og barnet vi har fått tildelt der ved å sette meg i en posisjon jeg har lovet at jeg ikke skal gjøre.

Skulle vi mot all formodning vite at vi er gravide den dagen vi får tildeling - ja hva er etisk riktig å gjøre da? Jo, si fra til myndighetene i landet, og la dem bestemme om vi bør få det barnet vi er forespurt. Det ville helt sikkert være aldeles forferdelig, jeg ville vært sønderknust på vegne av de forventingene jeg har hatt i kanskje 4 år om å bli mor til et adoptivbarn! Men å skulle unnlate å informere om dette er uetisk i mine øyne, fordi jeg har stor respekt for vårt giverlands lover.

Det fins mange forskjellige etiske modeller. Kanskje vil krabba og andre føle at jeg er altfor pliktetisk i dette tilfellet, og at en sinnelagsetisk modell ville passet bedre!... men slik jeg ser det kan jeg ikke hoppe inn og ut av etiske modeller bare fordi det passer meg følelsesmessig. Da handler det ikke lenger om etikk - men derimot om nettopp følelser.

Lager du en tråd hvor du spør etter følelsene i en slik situasjon? Ja da ville jeg ordlegge meg på en annen måte - selv om utfallet mitt nok ville vært det samme til slutt.

M.v.h.

[Gjest ting er ikke så forbanna enkelt]

I stedenfor å diskutere i luftige former, så skal du får et konkret eksempel. For et par år siden sto en bekjent av meg i adopsjonskø, og ble gravid underveis. Plutselig, og leeeenge før forventa resultat, fikk de en telefon om de var klar til å ta i mot et bittelite barn. De måtte med hjertet i halsen takke nei, for de var gravide. Det viste seg å være et risikosvangerskap hvor hun ble sengeliggende i flere måneder, og hun hadde vært helt ute av stand til å ta seg av et barn i en seksmåneders periode. Der og da var det forferdelig å takke nei til barnet som de ble forespurt om, men i ettertid har hun blitt klar over hvor lite hun hadde vært til hjelp der og da. Selv om de jo på sikt var overbeviste om at de ville hatt nok kjærlighet å gi til begge barna.

Poenget mitt er at det er ikke et reint etisk spørsmål det dreier seg om. Det er veldig mye snakk om praktiske ting også. Et svangerskap kan være en risikosituasjon hvor adoptivbarnets nye mor blir satt ut av stand til å være mor i de første, vanvittig viktige månedene av deres liv sammen. Og den situasjonen kan føre til varige problemer for adoptivbarnet, som allerede bærer på minst en opprivende separasjonsopplevelse. Da er det etter min mening riktigere at man forespør et annet egnet par om å være forelre for adoptivbarnet. Det er barnet som skal få de best egnede foreldrene i en adopsjon. Ikke foreldrene som skal kjøre et risikoløp for å bevise at de kanskje kan være gode foreldre for begge barna. Og barnet er ikke informert om at et par foreldre måtte avslå mens et annet par fikk muligheten til å bli lykkelige foreldre.

Ja, det kan være trist å bli gravid underveis. Men med den ventetiden som er, så håper jeg inderlig at jeg blir det. Og da er det ikke tvil i min sjel om at vi må takke nei om vi blir forespurt tildeling. For min del vil det medføre sorg, men det vil være det riktigste å gjøre overfor adoptivbarnet. Og det er viktigst. Det finnes mange andre veldig godt egnede foreldre der ute, og man skal jammen være bra egoistiske om man utsetter barn for en sånn risiko.

[Gjest litchi]

Problemstillingen har ikke et enkelt eller lettvint svar.

Men det er en veldig god grunn til at de kommende adoptivforeldre må bekrefte at de bruker helt sikker prevensjon, selv om de i utgangspunktet har problemer med å bli gravide uten assistanse.

Det _skal_ legges ekstra godt tilrette for adoptivbarn, det _skal_ stilles strengere krav til adoptivforeldre. Selv om andre treåringer kommer greit i gjennom et par måneder mor er på sykehuset med den premature lillebroren, så skal alle slike potensielle traumatiske ting lukes bort for en som allerede har sterk separasjonsangst eller store tilknytningsproblemer, etter å ha opplevd stort savn og traumatisk adskillelse i begynnelsen av sitt liv.

Selv en helt normalsituasjon med mor raskt tilbake fra sykehuset, er en tøff opplvelse for mange som blir storesøsken, adoptivbarnet skal ikke behøve å oppleve dette før han er helt klar for det.

Jeg tror ikke det er foreldrenes manglende evne til å elske begge to like mye som ligger til grunn for regelen. Jeg kjenner flere som har både hjemmelagde og adopterte barn, og jeg kan ikke på noen måte se at kjærligheten er ujevnt fordelt her.

Besteforeldre / nettverket rundt _kan_ trenge lenger tid til å knytte familiebånd til en adoptert enn til en "hjemmelaget", særlig der foreldrene må skåne barnet for mange nye personer fordi barnet har vanskelig med tilknytning osv. Der kan det nok bli ekstra vanskelig hvis det oppi det hele kommer en nyfødt baby.

Men jeg tror ikke dette er de tungtveiende grunnene, det viktige er at alt skal legges til rette for at adoptivforeldrene har all sin oppmerksomhet mot det barnet som har hatt en unormal og tøff første periode i livet sitt, og at barnet skal skånes for alt som kan gjøre de viktige prosessene vanskelig. Når barnet først har kommet, og man har fått god tid til å se hvordan alle disse tingene går, kan man vurdere både få hjemmelagede barn eller sette i gang prosessen med å adoptere flere barn.

Det var da ikke noe prevensjonskrav da vi adopterte. Skulle bare mangle, ogdå!

Vi skrev under på at vi ville gi beskjed dersom vi ble gravide eller andre ting skjedde, men aldri på at vi skulle bruke prevensjon i perioden.

[Gjest litchi]

Hei krabba. Du spør etter hva som er "etisk riktig". Nå du spør etter det må du regne med å få forskjellige svar, for etikk er ikke noe som kun kan besvares på en måte. I en etisk tankerekke er det mange hensyn å ta, og for noen er det mest etisk riktig å begynne i en kant av tankerekken, for andre er det noe annet som er riktigere å begynne med når man skal vurdere en problemstilling.

Jeg skal prøve å forklare hva jeg opplever som "etisk riktig" - noe som faktisk ikke er det samme som "følelsesmessig riktig" alltid. Ihvertfal ikke for meg, som ser på etikk som summen av normer og regler jeg etterstreber å leve etter fordi jeg tror det er godt og riktig for emg og de jeg påvirker ved min livsførsel.

Først ser jeg på det jeg forplikter meg til når jeg skriver under på alle papirene i de ulike instansene av adopsjonsprosessen. Jeg forholder meg til 2 sett av lover, fordi jeg har med 2 land å gjøre. Det kan være forskjell på de to landenes lover, men slik jeg forstår det retter Norge seg etter de lovene og reglene som gjelder i de ulike landene. I vårt land er det et sett med adopsjonsregler som jeg må forholde meg til. Av respekt for giverlandet gjør jeg det.

I mitt gverland må jeg underskrive på et dokument hvor jeg avstår fra å forsøke å bli gravid mens jeg er i påvente av tideling av et barn. Det tolker jeg dit hen at jeg avstår fra forsøk på hjelp til å bli gravid. Sex avholder jeg meg ikke fra ;-) Og et resultat av sex kan alltid være en graviditet. I mitt tilfelle er det nærmest utopisk å skulle tenke seg at jeg skulle bli gravid, men mirakler kan jo skje... ;-) dermed fins det en mikrosjangse for at jeg kan bli gravid. Prevensjon er out of the question for oss. Skulle jeg likevel få høre fra min lege eller min Gud at jeg nå har store sjanser for å bli gravid, og vi har allerede på dette tidspunktet fått forespørsel om barn - ja da vil jeg se på som det eneste etiske riktige å bruke prevensjon i denne fasen fram mot hentereisen.

Da kan vi heller prøve å bli gravid etter at vi har kommet hjem.

Hvorfor? Jo fordi det er uetisk å gjøre hån mot giverlandet og barnet vi har fått tildelt der ved å sette meg i en posisjon jeg har lovet at jeg ikke skal gjøre.

Skulle vi mot all formodning vite at vi er gravide den dagen vi får tildeling - ja hva er etisk riktig å gjøre da? Jo, si fra til myndighetene i landet, og la dem bestemme om vi bør få det barnet vi er forespurt. Det ville helt sikkert være aldeles forferdelig, jeg ville vært sønderknust på vegne av de forventingene jeg har hatt i kanskje 4 år om å bli mor til et adoptivbarn! Men å skulle unnlate å informere om dette er uetisk i mine øyne, fordi jeg har stor respekt for vårt giverlands lover.

Det fins mange forskjellige etiske modeller. Kanskje vil krabba og andre føle at jeg er altfor pliktetisk i dette tilfellet, og at en sinnelagsetisk modell ville passet bedre!... men slik jeg ser det kan jeg ikke hoppe inn og ut av etiske modeller bare fordi det passer meg følelsesmessig. Da handler det ikke lenger om etikk - men derimot om nettopp følelser.

Lager du en tråd hvor du spør etter følelsene i en slik situasjon? Ja da ville jeg ordlegge meg på en annen måte - selv om utfallet mitt nok ville vært det samme til slutt.

M.v.h.

Men i en del tilfeller er jo de norske reglene atskillig strengere enn giverlandenes, mener jeg å huske. I alle fall har jeg hørt at USA ikke legger begrensninger på graviditet i forhold til Kina, og da gjør vel ikke Kina det heller.

Det at det finnes en norsk lov eller regel gjør det ikke automatisk etisk riktig, for øvrig. Det gjelder loven om selvbestemt abort, for eksempel - det er ikke gitt at handlingen er rett selv om vi har en lov for det. Og er det å bryte løfter, i form av underskrift, alltid uetisk - jeg vet ikke.

Jeg synes det er ekstremt vanskelig å vurdere etikken i beslutningen om å hente et barn til tross for graviditet.

Personlig ville vi helt sikkert hentet barnet til tross for en oppdaget tidlig graviditet. Jeg kan ikke argumentere for at det er riktig, men vi ville helt sikkert gjort det likevel. Heldigvis verken kom eller kommer vi aldri i den situasjonen!

[villbringebær]

I stedenfor å diskutere i luftige former, så skal du får et konkret eksempel. For et par år siden sto en bekjent av meg i adopsjonskø, og ble gravid underveis. Plutselig, og leeeenge før forventa resultat, fikk de en telefon om de var klar til å ta i mot et bittelite barn. De måtte med hjertet i halsen takke nei, for de var gravide. Det viste seg å være et risikosvangerskap hvor hun ble sengeliggende i flere måneder, og hun hadde vært helt ute av stand til å ta seg av et barn i en seksmåneders periode. Der og da var det forferdelig å takke nei til barnet som de ble forespurt om, men i ettertid har hun blitt klar over hvor lite hun hadde vært til hjelp der og da. Selv om de jo på sikt var overbeviste om at de ville hatt nok kjærlighet å gi til begge barna.

Poenget mitt er at det er ikke et reint etisk spørsmål det dreier seg om. Det er veldig mye snakk om praktiske ting også. Et svangerskap kan være en risikosituasjon hvor adoptivbarnets nye mor blir satt ut av stand til å være mor i de første, vanvittig viktige månedene av deres liv sammen. Og den situasjonen kan føre til varige problemer for adoptivbarnet, som allerede bærer på minst en opprivende separasjonsopplevelse. Da er det etter min mening riktigere at man forespør et annet egnet par om å være forelre for adoptivbarnet. Det er barnet som skal få de best egnede foreldrene i en adopsjon. Ikke foreldrene som skal kjøre et risikoløp for å bevise at de kanskje kan være gode foreldre for begge barna. Og barnet er ikke informert om at et par foreldre måtte avslå mens et annet par fikk muligheten til å bli lykkelige foreldre.

Ja, det kan være trist å bli gravid underveis. Men med den ventetiden som er, så håper jeg inderlig at jeg blir det. Og da er det ikke tvil i min sjel om at vi må takke nei om vi blir forespurt tildeling. For min del vil det medføre sorg, men det vil være det riktigste å gjøre overfor adoptivbarnet. Og det er viktigst. Det finnes mange andre veldig godt egnede foreldre der ute, og man skal jammen være bra egoistiske om man utsetter barn for en sånn risiko.

Godt innlegg!

[villbringebær]

I stedenfor å diskutere i luftige former, så skal du får et konkret eksempel. For et par år siden sto en bekjent av meg i adopsjonskø, og ble gravid underveis. Plutselig, og leeeenge før forventa resultat, fikk de en telefon om de var klar til å ta i mot et bittelite barn. De måtte med hjertet i halsen takke nei, for de var gravide. Det viste seg å være et risikosvangerskap hvor hun ble sengeliggende i flere måneder, og hun hadde vært helt ute av stand til å ta seg av et barn i en seksmåneders periode. Der og da var det forferdelig å takke nei til barnet som de ble forespurt om, men i ettertid har hun blitt klar over hvor lite hun hadde vært til hjelp der og da. Selv om de jo på sikt var overbeviste om at de ville hatt nok kjærlighet å gi til begge barna.

Poenget mitt er at det er ikke et reint etisk spørsmål det dreier seg om. Det er veldig mye snakk om praktiske ting også. Et svangerskap kan være en risikosituasjon hvor adoptivbarnets nye mor blir satt ut av stand til å være mor i de første, vanvittig viktige månedene av deres liv sammen. Og den situasjonen kan føre til varige problemer for adoptivbarnet, som allerede bærer på minst en opprivende separasjonsopplevelse. Da er det etter min mening riktigere at man forespør et annet egnet par om å være forelre for adoptivbarnet. Det er barnet som skal få de best egnede foreldrene i en adopsjon. Ikke foreldrene som skal kjøre et risikoløp for å bevise at de kanskje kan være gode foreldre for begge barna. Og barnet er ikke informert om at et par foreldre måtte avslå mens et annet par fikk muligheten til å bli lykkelige foreldre.

Ja, det kan være trist å bli gravid underveis. Men med den ventetiden som er, så håper jeg inderlig at jeg blir det. Og da er det ikke tvil i min sjel om at vi må takke nei om vi blir forespurt tildeling. For min del vil det medføre sorg, men det vil være det riktigste å gjøre overfor adoptivbarnet. Og det er viktigst. Det finnes mange andre veldig godt egnede foreldre der ute, og man skal jammen være bra egoistiske om man utsetter barn for en sånn risiko.

''Poenget mitt er at det er ikke et reint etisk spørsmål det dreier seg om. Det er veldig mye snakk om praktiske ting også. Et svangerskap kan være en risikosituasjon hvor adoptivbarnets nye mor blir satt ut av stand til å være mor i de første, vanvittig viktige månedene av deres liv sammen. Og den situasjonen kan føre til varige problemer for adoptivbarnet, som allerede bærer på minst en opprivende separasjonsopplevelse.''

Jeg opplever at alt dette er etisk vurderinger jeg da. Synes ikke vi skal skille en etisk betraktning fra en praktisk, ihvertfal ikke i denne sammenhengen, da det praktiske betraktes som en problemstilling i forhold til det etiske valget.

Ellers er jeg veldig enig med deg.

[villbringebær]

Men i en del tilfeller er jo de norske reglene atskillig strengere enn giverlandenes, mener jeg å huske. I alle fall har jeg hørt at USA ikke legger begrensninger på graviditet i forhold til Kina, og da gjør vel ikke Kina det heller.

Det at det finnes en norsk lov eller regel gjør det ikke automatisk etisk riktig, for øvrig. Det gjelder loven om selvbestemt abort, for eksempel - det er ikke gitt at handlingen er rett selv om vi har en lov for det. Og er det å bryte løfter, i form av underskrift, alltid uetisk - jeg vet ikke.

Jeg synes det er ekstremt vanskelig å vurdere etikken i beslutningen om å hente et barn til tross for graviditet.

Personlig ville vi helt sikkert hentet barnet til tross for en oppdaget tidlig graviditet. Jeg kan ikke argumentere for at det er riktig, men vi ville helt sikkert gjort det likevel. Heldigvis verken kom eller kommer vi aldri i den situasjonen!

''Det at det finnes en norsk lov eller regel gjør det ikke automatisk etisk riktig, for øvrig. Det gjelder loven om selvbestemt abort, for eksempel - det er ikke gitt at handlingen er rett selv om vi har en lov for det. Og er det å bryte løfter, i form av underskrift, alltid uetisk - jeg vet ikke.''

Jeg synes ikke vi kan sidestille det å benytte seg av en lovlig rettighet og det å bryte en lov. I eks.med lovbestemt abortrettighet gjøres man ikke til kriminell om man benytter eller ikke benytter seg av tilbudet. Er enig med deg i at den etiske betenkeligheten derimot, absolutt er tilstede. Men i et eks.hvor man bevisst bryter en regel, da han man beggått et lovbrudd. Det kan være et stor lovbrudd eller et lite et. Man kan være enig eller uenig i lovens bestemmelser. Uansett har du forbrutt deg mot en lov du i tillegg har erklært skriftlig at du vil holde.

Dette er og blir etikk, mener jeg. Å bevisst forbryte seg mot en lov, sier veldig mye om en persons holdning til lover og autoriteter, og dermed også til det etiske valget rundt det å respektere loven.

[Gjest like oppgitt over negative personer, som krabba.]

Negativ ?? jeg er jo nettopp oppgitt og provosert over alle de negative og som jeg ser det diskrimenerende utsagnene som er kommet her de siste dagene. Jeg er helt enig i dit innlegg her, jeg setter det nok mer på spissen og det kan oppleves negativt. JEg kan forsikre dere om at jeg hverken hadde droppet hentereisen eller tatt abort!! Jeg er en av de som har opplevet både å få egenfødte barn og adoptivbarn,

Unnskyld, jeg tror (ser nå at) nicket mitt meget lett kunne misforståes! Jeg mente at jeg er like oppgitt over negative personer - akkurat som du er oppgitt over dem.

Skjønner du nå? ;-) Jer er helt enig med deg.

[krabba1365381136]

I stedenfor å diskutere i luftige former, så skal du får et konkret eksempel. For et par år siden sto en bekjent av meg i adopsjonskø, og ble gravid underveis. Plutselig, og leeeenge før forventa resultat, fikk de en telefon om de var klar til å ta i mot et bittelite barn. De måtte med hjertet i halsen takke nei, for de var gravide. Det viste seg å være et risikosvangerskap hvor hun ble sengeliggende i flere måneder, og hun hadde vært helt ute av stand til å ta seg av et barn i en seksmåneders periode. Der og da var det forferdelig å takke nei til barnet som de ble forespurt om, men i ettertid har hun blitt klar over hvor lite hun hadde vært til hjelp der og da. Selv om de jo på sikt var overbeviste om at de ville hatt nok kjærlighet å gi til begge barna.

Poenget mitt er at det er ikke et reint etisk spørsmål det dreier seg om. Det er veldig mye snakk om praktiske ting også. Et svangerskap kan være en risikosituasjon hvor adoptivbarnets nye mor blir satt ut av stand til å være mor i de første, vanvittig viktige månedene av deres liv sammen. Og den situasjonen kan føre til varige problemer for adoptivbarnet, som allerede bærer på minst en opprivende separasjonsopplevelse. Da er det etter min mening riktigere at man forespør et annet egnet par om å være forelre for adoptivbarnet. Det er barnet som skal få de best egnede foreldrene i en adopsjon. Ikke foreldrene som skal kjøre et risikoløp for å bevise at de kanskje kan være gode foreldre for begge barna. Og barnet er ikke informert om at et par foreldre måtte avslå mens et annet par fikk muligheten til å bli lykkelige foreldre.

Ja, det kan være trist å bli gravid underveis. Men med den ventetiden som er, så håper jeg inderlig at jeg blir det. Og da er det ikke tvil i min sjel om at vi må takke nei om vi blir forespurt tildeling. For min del vil det medføre sorg, men det vil være det riktigste å gjøre overfor adoptivbarnet. Og det er viktigst. Det finnes mange andre veldig godt egnede foreldre der ute, og man skal jammen være bra egoistiske om man utsetter barn for en sånn risiko.

Jeg har forholdt meg til den tenkte situajonen, bli gravid 2 uker før hentereise. Som jeg før har sagt: kan en forutse for lite ressurser til å ta seg av barnet må selvsagt vurdere dette.

[Gjest krabba avslutter for denne gang]

Ser at dette tema engasjerer. jeg har ikke tid til å diskutere dette mere nå, men takker for en tildels god debatt. Syntes foresten vi burde ha flere slike "store spørsmål" her i forumet. Det er mange viktige spørsmål rundt adopsjon og det å ha et adoptert barn som en kunne drøfte her )

[villbringebær]

Jeg har forholdt meg til den tenkte situajonen, bli gravid 2 uker før hentereise. Som jeg før har sagt: kan en forutse for lite ressurser til å ta seg av barnet må selvsagt vurdere dette.

Hvis jeg i den tenkte situasjonen hadde blitt gravid 2 uker før hentereise (dvs.omtrent på den tida vi fikk tildeling) hadde jeg nok ikke visst det før ihvertfal 4 uker senere. Jeg kan plutselig ha en 6-ukers syklus.

Så i den situasjonen du beskriver hadde jeg sannsynligvis ikke oppdaga at jeg var gravid før etter at barnet var rettmessig vårt, hvis det skulle ta like kort tid før rettsaken kom opp, som det gjorde ved første adopsjon for vår del.

Da vil jeg ikke lenger kalle dette for en etisk sak. Vi er gravid med et lite menneske inni magen, og vi er rettmessige foreldre til et lite menneske via adopsjon.

Saken er klinkende klar: vi blir foreldre til to barn i løpet av en 9 mnd.periode!!