Skal jeg forlate kona eller bite tennene sammen?

[Kjell-Arne]

Vi har vært gift i snart 15 år og har to barn på hhv seks og ni. Min kone er utenlandsk (vestlig) og jeg er norsk, med de kulturelle forskjeller det medfører. For seks år siden var jeg utro. Naturlig nok tok min kone det meget ille opp, men hun bestemte seg for å fortsette ekteskapet. Siden den gang har ting gått mye opp og ned. Vi har vel aldri delt interesser, men vi har stort sett delt oppfatninger om livet rundt oss. Jeg gikk til psykolog for å finne ut av hvorfor jeg var utro. I tiden etter deltok jeg derfor i hobbyaktiviteter som burde erstatte de mer ulykksalige driftene. Jeg følte etterhver at dette ble brukt mot meg, at jeg aldri var til stede. Jeg har derfor med årene forsøkt å tilegne min tid til henne og barna. Jeg er vel ute med kompiser kun 4-5 ganger i året. Når vi krangler - det hender jevnlig - har jeg følelsen av at når jeg kommer med mine synspunkter blir det brukt mot meg: "Det er alltid MEG det er noe feil med, aldri deg", er påstanden jeg blir møtt med. Jeg har derfor hatt problemer med å ta opp problemer, fordi jeg alltid får nevnte argument slengt tilbake. Det er ikke lett å ha kommunikasjon når jeg føler at det alltid er meg som skal komme med innrømmelser. Jeg blir alltid fortalt at "du krever alltid at det er JEG som skal endre meg, ikke du". Jeg finner dette ekstremt ensidig, da jeg faktisk føler jeg prøver. Jeg er vel ikke "perfekt", men hva skal man gjøre? Forleden ble min kone minnet på utroskapet, med den følgen at jeg nå sover i gjesterommet. Jeg hadde ikke vært utro igjen, hun hadde bare blitt minnet på det. Vi har pratet om saken, og det virker ikke som om hun vil at jeg skal forlate huset. Dette går nå på tredje uken, og jeg føler at dette blir litt uholdbart. Hun har sagt at hun ikke vil være med og besøke min mor når jeg tar med ungene, men hun sier at vi må planlegge ferie til sommeren. Jeg begynner etterhvert å føle meg utnyttet. Økonomisk er det hun som tjener mest, så det er mer på det praktiske. Hun ønsker - slik jeg ser det - noen som kan hjelpe til i hjemmet, men hun ønsker ikke å ha en ektefelle. Etter å ha lekt med tanken på å finne en annen, har jeg foreløbig slått det fra meg. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å ha noe forhold. Hvis min kone er typisk kvinne, er ikke et forhold til det motsatte kjønn noe for meg. I hvert fall ikke for tiden. Jeg er 100% hetero, så vi snakker om sølibat her. P.T. føler jeg ikke at jeg har noen egoistiske motiver for å ønske meg ut, men jeg ønsker heller ikke å være "tjener i eget hus". Foreløbig er ungene for små til å forstå hva som foregår, men en dag vil de ha hvert sitt rom, og da jeg tar opp plassen, er det et tidsspørsmål før forklaring må gies. I første rekke har jeg lyst til å si fra at hun ikke bør regne med å ha med meg på ferie når hun tydeligvis ikke vil ha meg med annet enn som "nanny". Men det neste steget er selvfølgelig tyngre: Bør jeg bare innse at vi har lite å hente og flytte ut? Vi omgåes meget sivilisert, så ungene har som sagt ingen grunn til mistanke ennå. Jeg er veldig glad i barna og ønsker dem alt det beste, noe som er enklest med meg til stede. Men å føle meg som dørmatte vil gå ut over alle til slutt. Hva bør jeg gjøre? På forhånd takk for svar.

[Gjest kreps 77]

Det er nok dessverre ofte sånn at utroskap rammer hardt og lenge. Men har din kone valgt å tilgi, burde hun jo også stå ved det. Man kan ikke bringe dette på bane ved hver diskusjon.

Det er jo et stort steg å bryte opp, så tenk deg grundig om. Men du skal jo heller ikke føle deg utnyttet.

Kanskje din kone fortsatt føler seg veldig såret over ditt sidesprang, hun er kanskje blitt veldig usikker på dine følelser for henne.

Var jeg deg ville jeg ihvertfall gitt henne beskjed om dine tanker.

Husk at alle fortjener en sjanse før man velger samlivsbrudd.

Jeg har selv blitt forlatt uten forvarsel, og føler meg fryktelig urettferdig behandlet.

Da har hun jo fått en advarsel og kan selv velge å jobbe sammen med deg, eller imot deg.

Uansett: Lykke til.

[Kjell-Arne]

Det er nok dessverre ofte sånn at utroskap rammer hardt og lenge. Men har din kone valgt å tilgi, burde hun jo også stå ved det. Man kan ikke bringe dette på bane ved hver diskusjon.

Det er jo et stort steg å bryte opp, så tenk deg grundig om. Men du skal jo heller ikke føle deg utnyttet.

Kanskje din kone fortsatt føler seg veldig såret over ditt sidesprang, hun er kanskje blitt veldig usikker på dine følelser for henne.

Var jeg deg ville jeg ihvertfall gitt henne beskjed om dine tanker.

Husk at alle fortjener en sjanse før man velger samlivsbrudd.

Jeg har selv blitt forlatt uten forvarsel, og føler meg fryktelig urettferdig behandlet.

Da har hun jo fått en advarsel og kan selv velge å jobbe sammen med deg, eller imot deg.

Uansett: Lykke til.

Takker for svar. Ditt første avsnitt illustrerer min holdning også. Jeg har ingen problemer med å innrømme at mitt sidesprang var en STOR feil. Men som du sier, det er grenser for hvor lenge det kan brukes mot meg. Jeg vil alltid innrømme min brøde, men siden vi på en måte startet fra null, mener jeg at vi burde ha et noenlunde likeverdig forhold.

Du har nok rett i at jeg bør gi henne en "fair warning" om hva jeg føler. Gitt vår kommunikasjon, er det en samtale jeg ikke gleder meg til, men den må vel taes.

[Gjest Elextra]

Jeg er generelt av den oppfatning et (godt) ekteskap bør overleve utroskap. Tror likevel jeg ville hatt vanskelig for å tilgi min mann om han var utro mens jeg var høygravid eller i barsel (kfr. din utroskap som i tid nærmest falt sammen med deres siste barn).

Selv om din kone gjerne vil tilgi, har hun antakelig problemer med det. Kanskje dere kan få hjelp med kommunikasjonen av en tredjepart, en familieterapeut e.l.?

[PieLill]

Jeg har ikke lest alt du har skrevet. Det ble for kompakt.

Vil bare foreslå følgende to bøker. Kan hende disse kan hjelpe i komminikasjonen. Hva du mener du har sagt og hva din kone mener hun har hørt (og omvendt), kan være to ganske forskjellige ting. Kan hende at en grunn til at hun fortsatt er forbitret er at du ikke har kommunisert på en måte som oppleves oppriktig for henne.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2708858&rom=MP

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=107118

mvh

[KaVa]

Jeg sliter litt med å forstå innlegget ditt og hva som _egentlig_ er problemet.

Du sier at du ikke vil være "nanny" i ferien - hva legger du i det?

Du sier at du føler deg utnyttet ( i forbindelse med at hun vil at dere skal planlegge ferien) - på hvilken måte?

Forstår det sånn at din utroskap blir slengt imot deg ennå - selv om det er lenge siden, og dere i teorien har gått videre. Det er selvf ikke bra!

Dersom kommunikasjonen mellom dere er gått i stå (slik jeg oppfatter det ut fra ditt innlegg), kan det kanskje være lurt å trekke inn en nøytral part til å hjelpe dere? Kontakt familievernkontoret i hjemkommunen deres for hjelp!

[Kjell-Arne]

Jeg er generelt av den oppfatning et (godt) ekteskap bør overleve utroskap. Tror likevel jeg ville hatt vanskelig for å tilgi min mann om han var utro mens jeg var høygravid eller i barsel (kfr. din utroskap som i tid nærmest falt sammen med deres siste barn).

Selv om din kone gjerne vil tilgi, har hun antakelig problemer med det. Kanskje dere kan få hjelp med kommunikasjonen av en tredjepart, en familieterapeut e.l.?

Jeg hadde akseptert å bli kastet ut da ting kom for dagen. Men vi gikk i terapi, og enden på visa ble da at vi ikke gikk fra hverandre.

I ettertid synes jeg at hun bruker delkonklusjonene fra terapien mot meg: "Alt dreide seg om deg", sier hun. Hun mener hun ikke fikk forståelse for sin situasjon. Den bitterheten har satt sitt preg på senere diskusjoner vi har hatt.

Om det er riktig? Jeg har problemer med å huske detaljer jeg ikke mener er vesentlig for å bedre situasjonen. Derfor blir jeg ofte svar skyldig når jeg blir konfrontert med det hun mente var feil fouks i terapiprosessen.

Så selv om jeg er villig til mer terapi (det er uansett påkrevet når det er barn med i bildet), er jeg redd det blir samme visa om igjen om noen år.

[Kjell-Arne]

Jeg sliter litt med å forstå innlegget ditt og hva som _egentlig_ er problemet.

Du sier at du ikke vil være "nanny" i ferien - hva legger du i det?

Du sier at du føler deg utnyttet ( i forbindelse med at hun vil at dere skal planlegge ferien) - på hvilken måte?

Forstår det sånn at din utroskap blir slengt imot deg ennå - selv om det er lenge siden, og dere i teorien har gått videre. Det er selvf ikke bra!

Dersom kommunikasjonen mellom dere er gått i stå (slik jeg oppfatter det ut fra ditt innlegg), kan det kanskje være lurt å trekke inn en nøytral part til å hjelpe dere? Kontakt familievernkontoret i hjemkommunen deres for hjelp!

Det som _egentlig_ er meningen med innlegget mitt?

Det er så mangt. Jeg har det heller ikke helt klart for meg. Det er derfor jeg går på dette forumet.

Når jeg føler meg "utnyttet" er det fordi hun gjør det tydelig at hun i grunnen ikke ønsker å være gift, men vil ikke ha en skilsmisse. Det siste blir upraktisk for henne (min antagelse). Siden jeg naturlig nok har dårlig samvittighet for det som skjedde, føler jeg meg som et emosjonelt "gissel" hvis jeg blir værende. Jeg skal få lov til å bidra til husholdningen med penger og arbeide, men vi skal liksom ikke være ektefeller.

Jeg vil ta ansvar for at barna for sine muligheter, og vil ta ansvar for det. Men hvis det plutselig skal skje på hennes premisser når jeg i første omgang fikk en ny sjanse, blir feil for meg.

Det er mulig jeg ikke klarer å uttrykke meg klart nok, men jeg er usikker på hvor mye jeg skylder å være "nanny" fremfor ektemann.

[Kjell-Arne]

Jeg har ikke lest alt du har skrevet. Det ble for kompakt.

Vil bare foreslå følgende to bøker. Kan hende disse kan hjelpe i komminikasjonen. Hva du mener du har sagt og hva din kone mener hun har hørt (og omvendt), kan være to ganske forskjellige ting. Kan hende at en grunn til at hun fortsatt er forbitret er at du ikke har kommunisert på en måte som oppleves oppriktig for henne.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2708858&rom=MP

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=107118

mvh

Den første boken så ut til å ha noe for seg. Den andre tror jeg ikke vil virke så bra. Min erfaring er at hvis jeg prøver å ta opp noe, uansett vinkling, ender det opp med at jeg (i følge henne) forsøker å skyve all skyld over på henne.

HAr jeg gitt opp å kommunisere med henne?

[PieLill]

Jeg har ikke lest alt du har skrevet. Det ble for kompakt.

Vil bare foreslå følgende to bøker. Kan hende disse kan hjelpe i komminikasjonen. Hva du mener du har sagt og hva din kone mener hun har hørt (og omvendt), kan være to ganske forskjellige ting. Kan hende at en grunn til at hun fortsatt er forbitret er at du ikke har kommunisert på en måte som oppleves oppriktig for henne.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2708858&rom=MP

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=107118

mvh

Det finnes også en bok som heter "Menn er fra Mars og kvinner fra Venus." Det er også en bok som går på temaet kommunikasjon og at det man sier ikke blir oppfattet som det det er ment.

Alle slike bøker vil jo være noe stereotype og forenlkelde fordi RL alltid er mer kompleks. Men for eget vedkommende har de vært nyttige både i forhold til hvordan jeg lytter og hvordan jeg snakker. Og jeg har lest en hel del ting jeg neppe ville kommet på av meg selv.

;-)

Håper dere kommer dere gjennom dette og ender opp med noe som er enda bedre enn det dere startet med.

mvh

[PieLill]

Den første boken så ut til å ha noe for seg. Den andre tror jeg ikke vil virke så bra. Min erfaring er at hvis jeg prøver å ta opp noe, uansett vinkling, ender det opp med at jeg (i følge henne) forsøker å skyve all skyld over på henne.

HAr jeg gitt opp å kommunisere med henne?

Det finnes også en bok som heter "Menn er fra Mars og kvinner fra Venus." Det er også en bok som går på temaet kommunikasjon og at det man sier ikke blir oppfattet som det det er ment.

Alle slike bøker vil jo være noe stereotype og forenlkelde fordi RL alltid er mer kompleks. Men for eget vedkommende har de vært nyttige både i forhold til hvordan jeg lytter og hvordan jeg snakker. Og jeg har lest en hel del ting jeg neppe ville kommet på av meg selv.

;-)

Håper dere kommer dere gjennom dette og ender opp med noe som er enda bedre enn det dere startet med.

mvh

[PieLill]

Jeg hadde akseptert å bli kastet ut da ting kom for dagen. Men vi gikk i terapi, og enden på visa ble da at vi ikke gikk fra hverandre.

I ettertid synes jeg at hun bruker delkonklusjonene fra terapien mot meg: "Alt dreide seg om deg", sier hun. Hun mener hun ikke fikk forståelse for sin situasjon. Den bitterheten har satt sitt preg på senere diskusjoner vi har hatt.

Om det er riktig? Jeg har problemer med å huske detaljer jeg ikke mener er vesentlig for å bedre situasjonen. Derfor blir jeg ofte svar skyldig når jeg blir konfrontert med det hun mente var feil fouks i terapiprosessen.

Så selv om jeg er villig til mer terapi (det er uansett påkrevet når det er barn med i bildet), er jeg redd det blir samme visa om igjen om noen år.

''Jeg har problemer med å huske detaljer jeg ikke mener er vesentlig for å bedre situasjonen.''

Kanskje en del av problemet ligger her. Dere kan ha svært ulike definisjoner på hva som er vesentlig. Om du finner noe av det som kanskje er sentralt for henne så uvesentlig at du glemmer det, vil hun naturlig nok bli fortørnet og føle at hun verken blir hørt eller forstått. (Slike ting går selvsagt begge veier.)

mvh

[steinbukkdama66]

Takker for svar. Ditt første avsnitt illustrerer min holdning også. Jeg har ingen problemer med å innrømme at mitt sidesprang var en STOR feil. Men som du sier, det er grenser for hvor lenge det kan brukes mot meg. Jeg vil alltid innrømme min brøde, men siden vi på en måte startet fra null, mener jeg at vi burde ha et noenlunde likeverdig forhold.

Du har nok rett i at jeg bør gi henne en "fair warning" om hva jeg føler. Gitt vår kommunikasjon, er det en samtale jeg ikke gleder meg til, men den må vel taes.

Hei skriv et brev til deg selv/henne med dine tanker og følelser på om dere ikke greier å kommunisere sammen. Men du må lese brevet nøye før hun får det, sikkert magne ting som kan misforstås og tas opp i verste mening, og brukes mot deg igjen.. Har gjort det, og jeg fikk frem budskapet mitt hos min kjære

[Bookworm]

Det som _egentlig_ er meningen med innlegget mitt?

Det er så mangt. Jeg har det heller ikke helt klart for meg. Det er derfor jeg går på dette forumet.

Når jeg føler meg "utnyttet" er det fordi hun gjør det tydelig at hun i grunnen ikke ønsker å være gift, men vil ikke ha en skilsmisse. Det siste blir upraktisk for henne (min antagelse). Siden jeg naturlig nok har dårlig samvittighet for det som skjedde, føler jeg meg som et emosjonelt "gissel" hvis jeg blir værende. Jeg skal få lov til å bidra til husholdningen med penger og arbeide, men vi skal liksom ikke være ektefeller.

Jeg vil ta ansvar for at barna for sine muligheter, og vil ta ansvar for det. Men hvis det plutselig skal skje på hennes premisser når jeg i første omgang fikk en ny sjanse, blir feil for meg.

Det er mulig jeg ikke klarer å uttrykke meg klart nok, men jeg er usikker på hvor mye jeg skylder å være "nanny" fremfor ektemann.

Hmm, uansett om din ekteskaptelige funksjon er litt vanskelig å definere nå, så kan du jo uansett ikke snakke om noen nanny-funksjon overfor sine egen barn. Du er jo ikke med på ferie for at din kone skal ha en barnevakt, men for at barna skal ha en far...

[KaVa]

Det som _egentlig_ er meningen med innlegget mitt?

Det er så mangt. Jeg har det heller ikke helt klart for meg. Det er derfor jeg går på dette forumet.

Når jeg føler meg "utnyttet" er det fordi hun gjør det tydelig at hun i grunnen ikke ønsker å være gift, men vil ikke ha en skilsmisse. Det siste blir upraktisk for henne (min antagelse). Siden jeg naturlig nok har dårlig samvittighet for det som skjedde, føler jeg meg som et emosjonelt "gissel" hvis jeg blir værende. Jeg skal få lov til å bidra til husholdningen med penger og arbeide, men vi skal liksom ikke være ektefeller.

Jeg vil ta ansvar for at barna for sine muligheter, og vil ta ansvar for det. Men hvis det plutselig skal skje på hennes premisser når jeg i første omgang fikk en ny sjanse, blir feil for meg.

Det er mulig jeg ikke klarer å uttrykke meg klart nok, men jeg er usikker på hvor mye jeg skylder å være "nanny" fremfor ektemann.

Det høres ut som en lei situasjon dere er i. Det er ikke bra når en av partnerne i et forhold føler at den andre egentlig ikke vil være gift, men er det av praktiske grunner.

Tror det eneste du kan gjøre er å snakke skikkelig med henne, forklare at du vet at du har gjort en feil tidligere, men at du ikke kan leve med at du får denne feilen slengt etter deg når problemer oppstår. Det er en feig hersketeknikk. Forklar henne at du vil gjerne fortsette forholdet (dersom det er det du vil), men da må dere begge være villig til å jobbe med det.

Når det gjelder ungene - du vil alltid være pappa for ungene, og kan dermed ikke være nanny. Du må skille mellom dine følelser ovenfor kona di, og samværet med ungene dine!

[løvinne71]

Det som _egentlig_ er meningen med innlegget mitt?

Det er så mangt. Jeg har det heller ikke helt klart for meg. Det er derfor jeg går på dette forumet.

Når jeg føler meg "utnyttet" er det fordi hun gjør det tydelig at hun i grunnen ikke ønsker å være gift, men vil ikke ha en skilsmisse. Det siste blir upraktisk for henne (min antagelse). Siden jeg naturlig nok har dårlig samvittighet for det som skjedde, føler jeg meg som et emosjonelt "gissel" hvis jeg blir værende. Jeg skal få lov til å bidra til husholdningen med penger og arbeide, men vi skal liksom ikke være ektefeller.

Jeg vil ta ansvar for at barna for sine muligheter, og vil ta ansvar for det. Men hvis det plutselig skal skje på hennes premisser når jeg i første omgang fikk en ny sjanse, blir feil for meg.

Det er mulig jeg ikke klarer å uttrykke meg klart nok, men jeg er usikker på hvor mye jeg skylder å være "nanny" fremfor ektemann.

Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for deg. Men jeg kan på mange måter også forstå din kone.

Du har nok såret henne svært kraftig med utroskapen din!

Hun har ufrivillig, og uforskyldt, havnet i en situasjon hvor hun fikk valget mellom to onder:

Enten skilles fra deg, hvor konsekvensen var en splittet familie og en alenemor tilværelse med skillsmissebarn, dårligere økonomi, og nytt bosted. Eller fortsette sammen med en ektemann som har misbrukt hennes tillit og kjærlighet, men tross alt er en god mann og far for barna, og en bidragsyter til å holde det praktiske og økonimiske på plass i livet hennes.

At hun valgte å fortsette ekteskapet etter at du var utro, vil ikke si det samme som at alt ville bli som før. Og på det tidspunktet hadde hun nok ingen anelse om "langtidsvirkningene" utroskapet ville ha på henne og forholdet deres.

Hun kan ha hatt de beste intensjoner om å tilgi deg å gå videre. Men tanker og følelser i ettertid, kan ha utviklet seg i retninger som har gjort det vanskelig.

Antagelig føler hun at du "skylder henne" noe, og at du bør "gjøre opp" for deg for å gjøre deg fortjent til hennes kjærlighet igjen.

Men samtidig innser hun, at uansett hva du gjør, så vil det aldri bli "bra nok." For det eneste som ville vært godt nok for henne, er at utroskapet aldri hadde skjedd - noe som selvfølgelig er umulig å innfri.

Dette er tanker som jeg antagelig ville fått hvis jeg var i hennes situasjon.Og jeg ville antagelig blitt enda mere "bitchy" og kald hvis jeg følte at min utro ektemann ikke var ydmyk nok og forståelsesfull nok for situasjonen han hadde satt meg i.

(Jeg sier ikke at dette gjelder deg)

6 år høres lenge ut. Og jeg forstår at det føles urettferdig for deg å straffes for dette utroskapet år etter år.

Men for en person med stolthetsfølelse, er et kraftig tillitsbrudd vanskelig å takle / komme over. Så jeg regner med at din kone også har det ganske vondt fortsatt.

At hun ikke vil hverken skilles, eller leve som ektepar, kommer nok av at hun er frustrert. Hun synes ikke du fortjener, eller er ikke istand til å gi deg kjærlighet, men samtidig orker hun ikke konsekvensene et brudd medfører. Hun velger derfor "litt" fremfor "ingenting" og siden det er barn med i bildet, er det vanskeligere å ta hensyn bare til seg selv.

Jeg har ikke andre råd enn at du prøver å prate ut med henne utifra et perspektiv der du viser vilje til å lytte til henne, og spørre etter hennes behov. Hvis du klarer dette uten å gi utrykk for frustrasjon eller komme med beskyldninger, kan det kanskje åpne opp for en bedre dialog mellom dere.

Siden hun stadig argumenter om at hun føler at HUN må endre seg, kan det tyde på at hun føler seg for lite ivaretatt i forholdet - i en periode hvor hun virkelig hadde hatt behov for det.

Lykke til

[Kjell-Arne]

Hmm, uansett om din ekteskaptelige funksjon er litt vanskelig å definere nå, så kan du jo uansett ikke snakke om noen nanny-funksjon overfor sine egen barn. Du er jo ikke med på ferie for at din kone skal ha en barnevakt, men for at barna skal ha en far...

Det er det som er ett av dilemmaene mine: Vil jeg planlegge ferier med min kone for å tekkes henne eller gjør jeg det for å gi barna tid med far?

Jeg ønsker å være til stede for barna (gjerne for min kone også), men det skal være på riktig grunnlag.

[Kjell-Arne]

''Jeg har problemer med å huske detaljer jeg ikke mener er vesentlig for å bedre situasjonen.''

Kanskje en del av problemet ligger her. Dere kan ha svært ulike definisjoner på hva som er vesentlig. Om du finner noe av det som kanskje er sentralt for henne så uvesentlig at du glemmer det, vil hun naturlig nok bli fortørnet og føle at hun verken blir hørt eller forstått. (Slike ting går selvsagt begge veier.)

mvh

Du har rett i det. Jeg prøver å lytte når vi går gjennom de punktene som må bedres. Men jeg skal innrømme at jeg ikke klarer å huske alt, så noen av nyansene går nok tapt. Men jeg tror jeg klarer å få med meg det essensielle - vi tar som regel en oppsummering på slutten av våre samtaler. Det er alltid to sider av en sak, men jeg føler ofte at hun glemmer at jeg faktisk prøver å jobbe med ting vi har blitt enige om.

[Kjell-Arne]

Hei skriv et brev til deg selv/henne med dine tanker og følelser på om dere ikke greier å kommunisere sammen. Men du må lese brevet nøye før hun får det, sikkert magne ting som kan misforstås og tas opp i verste mening, og brukes mot deg igjen.. Har gjort det, og jeg fikk frem budskapet mitt hos min kjære

Det virker nesten formelt, men det kan kanskje være det eneste som hjelper. Da har vi i hvert fall en "logg" på hva vi har diskutert og hva vi blir enige om.

[Kjell-Arne]

Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for deg. Men jeg kan på mange måter også forstå din kone.

Du har nok såret henne svært kraftig med utroskapen din!

Hun har ufrivillig, og uforskyldt, havnet i en situasjon hvor hun fikk valget mellom to onder:

Enten skilles fra deg, hvor konsekvensen var en splittet familie og en alenemor tilværelse med skillsmissebarn, dårligere økonomi, og nytt bosted. Eller fortsette sammen med en ektemann som har misbrukt hennes tillit og kjærlighet, men tross alt er en god mann og far for barna, og en bidragsyter til å holde det praktiske og økonimiske på plass i livet hennes.

At hun valgte å fortsette ekteskapet etter at du var utro, vil ikke si det samme som at alt ville bli som før. Og på det tidspunktet hadde hun nok ingen anelse om "langtidsvirkningene" utroskapet ville ha på henne og forholdet deres.

Hun kan ha hatt de beste intensjoner om å tilgi deg å gå videre. Men tanker og følelser i ettertid, kan ha utviklet seg i retninger som har gjort det vanskelig.

Antagelig føler hun at du "skylder henne" noe, og at du bør "gjøre opp" for deg for å gjøre deg fortjent til hennes kjærlighet igjen.

Men samtidig innser hun, at uansett hva du gjør, så vil det aldri bli "bra nok." For det eneste som ville vært godt nok for henne, er at utroskapet aldri hadde skjedd - noe som selvfølgelig er umulig å innfri.

Dette er tanker som jeg antagelig ville fått hvis jeg var i hennes situasjon.Og jeg ville antagelig blitt enda mere "bitchy" og kald hvis jeg følte at min utro ektemann ikke var ydmyk nok og forståelsesfull nok for situasjonen han hadde satt meg i.

(Jeg sier ikke at dette gjelder deg)

6 år høres lenge ut. Og jeg forstår at det føles urettferdig for deg å straffes for dette utroskapet år etter år.

Men for en person med stolthetsfølelse, er et kraftig tillitsbrudd vanskelig å takle / komme over. Så jeg regner med at din kone også har det ganske vondt fortsatt.

At hun ikke vil hverken skilles, eller leve som ektepar, kommer nok av at hun er frustrert. Hun synes ikke du fortjener, eller er ikke istand til å gi deg kjærlighet, men samtidig orker hun ikke konsekvensene et brudd medfører. Hun velger derfor "litt" fremfor "ingenting" og siden det er barn med i bildet, er det vanskeligere å ta hensyn bare til seg selv.

Jeg har ikke andre råd enn at du prøver å prate ut med henne utifra et perspektiv der du viser vilje til å lytte til henne, og spørre etter hennes behov. Hvis du klarer dette uten å gi utrykk for frustrasjon eller komme med beskyldninger, kan det kanskje åpne opp for en bedre dialog mellom dere.

Siden hun stadig argumenter om at hun føler at HUN må endre seg, kan det tyde på at hun føler seg for lite ivaretatt i forholdet - i en periode hvor hun virkelig hadde hatt behov for det.

Lykke til

Det var en veldig bra oppsummering av situasjonen! Helt utrolig. Når det gjelder å ha en samtale hvor jeg kan legge grunnlaget for en konstruktiv dialog er jeg litt mer usikker. Gitt det du skriver over (som er riktig), er jeg usikker på om hun vil ta det som nok et forsøk fra min side på å komme inn i varmen igjen og derfor "avvise det". På den annen side, jeg kan jo ikke gjøre annet enn å forsøke.