Skal jeg forlate kona eller bite tennene sammen?

[Kjell-Arne]

Det høres ut som en lei situasjon dere er i. Det er ikke bra når en av partnerne i et forhold føler at den andre egentlig ikke vil være gift, men er det av praktiske grunner.

Tror det eneste du kan gjøre er å snakke skikkelig med henne, forklare at du vet at du har gjort en feil tidligere, men at du ikke kan leve med at du får denne feilen slengt etter deg når problemer oppstår. Det er en feig hersketeknikk. Forklar henne at du vil gjerne fortsette forholdet (dersom det er det du vil), men da må dere begge være villig til å jobbe med det.

Når det gjelder ungene - du vil alltid være pappa for ungene, og kan dermed ikke være nanny. Du må skille mellom dine følelser ovenfor kona di, og samværet med ungene dine!

Vi har et kommunikasjonsproblem. Mange av våre diskusjoner har gått nettopp på dette om argumentasjonsteknikk. Skal en samtale føre frem må man være enig om premissene for diskusjonen. Og selv på det punktet er vi uenige. Dette har pågått i de seks årene som har gått. Men jeg kan jo ikke gi opp

Og jeg er glad i barna, så jeg vil strekke meg langt for å sørge for at de får det bra.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Utroskap setter spor og samliv er vanskelig. Slik du beskriver kommunikasjonen mellom dere, så høres det ikke ut som en dialog mellom to som prøver å forstå hverandre eller nå frem til hverandre. Det høres ut som dere trenger hjelp til å få snakket sammen.

Dere er sikkert enige i at begge bidrar med gode ting til forholdet og begge bidrar til konflikt og kulde. Slik er det med de aller fleste par. Hvis samtalen går slik at begge gir all skyld til den andre eller at det oppleves slik, så må dere trenge gjennom dette. Innrømme egne begrensninger og hjelpe hverandre til å være bedre partnere.

Denne forvisningen i 3 uker på eget rom er det viktig å snakke om, ikke bare tie og lide. Har hun kommet over disse tankene om utroskapen? Hjelper det at du ligger på eget rom? Skjønner hun at du blir frustrert og oppgitt av det?

En rolig samtale uten å angripe: lytte-lytte-lytte.

Får dere til dette er det mye lettere for deg å forstå hva som skjer og bestemme deg for hva du vil, jobbe med forholdet sammen med henne, eller bryte.

[Bookworm]

Det er det som er ett av dilemmaene mine: Vil jeg planlegge ferier med min kone for å tekkes henne eller gjør jeg det for å gi barna tid med far?

Jeg ønsker å være til stede for barna (gjerne for min kone også), men det skal være på riktig grunnlag.

Det er det jo bare du som kan finne svaret på, hvis du føler at du ikke har noe å gi til din kone, eller hun ikke har noe å gi deg, så er det kanskje bedre å bryte dette forholdet, så kan du bare konsentrere deg om å være pappa:-)

[løvinne71]

Det var en veldig bra oppsummering av situasjonen! Helt utrolig. Når det gjelder å ha en samtale hvor jeg kan legge grunnlaget for en konstruktiv dialog er jeg litt mer usikker. Gitt det du skriver over (som er riktig), er jeg usikker på om hun vil ta det som nok et forsøk fra min side på å komme inn i varmen igjen og derfor "avvise det". På den annen side, jeg kan jo ikke gjøre annet enn å forsøke.

Godt å høre at du syntes jeg har forstått situasjonen riktig.

Prøver å forestille meg hva jeg selv ville ha følt og tenkt i hennes situasjon..

Og som sagt: Jeg tror den eneste medisinen som evt. hadde virket på meg ihvertfall, er tålmodighet, forståelse ogYDMYKHET.

For jeg hadde hatt behov for å kunne være trist, sint, bitter, og "slem," - kanskje i lang, lang tid etterpå!

Jeg ville faktisk følt et behov for å "straffe" ham for det han hadde gjort mot meg, slik at han også måtte lide litt som en konsekvens av utroskapen.

Ikke pga et bevisst ønske om å "herse" med, eller å "utnytte" ham. Men rett og slett fordi jeg hadde følt et behov for å leve ut min smerte og frustrasjon som en slags "terapi" til å bearbeide hendelsen!

Hvilken respons jeg hadde fått på dette, hadde vært helt avgjørende for hvordan ting hadde utviklet seg i ettertid:

Hadde mannen min møtt meg med lite forståelse, utålmodighet og aggresjon, hadde jeg temmelig sikkert gått i vranglås og opparbeidet bitterhet og motvilje mot ham.

Hadde han derimot lagt seg "flat," og prøvd å vise meg forståelse og kjærlighet selv når jeg var "slem og urimelig" ville jeg tolket hans tålmodighet som et tegn på at han virkelig angret, og ville gjøre opp for seg.

Det er umulig å sette noe tidsperspektiv på denne "prossessen". Men cluet er at det måtte ha gått på mine premisser, så jeg fikk den tiden jeg trengte til å bearbeide de vonde følelsene.

For min del ville det nok gått i bølgedaler, og jeg kunne nok fått "tilbakefall" selv etter mange år, eller lange, "gode" perioder, for tanken vil jo alltid ligge i bakhodet!

Skaden har på en måte skjedd. Og det eneste du kan gjøre nå, er å prøve å minimere konsekvensene.

Jeg forstår det som at du virkelig VIL prøve å strekke deg langt, og jobbe for å redde ekteskapet. Men har du virkelig forstått HVA du bør gjøre?

Hva som er viktig for HENNE?

Kanskje er dette noe helt annet enn det DU fokuserer på?

Hvis du gir henne inntrykk av at sidespranget nå er et tilbakelagt stadium som hun burde være ferdig med, og argumenterer med at hun selv har valgt å fortsette ekteskapet og bør leve opp til denne avgjørelsen, sier du samtidig at hun ikke "har rett" til å vise sorg og bitterhet lenger.

Dermed brenner hun kanskje inne med tanker og følelser hun ikke får uttrykt ovenfor deg, og kommunikasjonen stopper opp.

Det du skriver, kan tyde på at hun aldri har fått bearbeidet hendelsen på den måten hun hadde behov for.

Hun har følt at alt har dreid seg om deg, og ÅRSAKEN til at du var utro, snarere enn hva EFFEKTEN av utroskapet medførte for henne.

Ja, hun vil kanskje avvise dine tilnærmelser og forsøk på kommunikasjon. - Kanskje flere ganger.

Men dette trenger IKKE å bety at hun ikke ønsker ditt intiativ!

At hun ikke lar deg "nå frem" på første forsøk, kan rett og slett være hennes "hevn" over deg, og hennes måte å formidle hvor såret og skuffet hun er.

Hun trenger kanskje å oppleve at du vil kjempe for henne, gjerne igjen og igjen, til hun evt. blir klar for å ta deg imot!

Om deres forhold kan reddes, eller bli som før igjen, vet man jo ikke. Men det er tydelig at du må prøve en annen tilnærming for å nå inn til henne.

Ønsker deg igjen lykke til, og håper dere finner en løsning.