Psykisk syk

[Gjest Orker snart ikke mer...]

Jeg er gravid i 5mnd og har igrunn hatt et fint svangerskap, til nå.

Jeg har store problemer med at min samboer tar meg fullstendig for gitt. Ikke tar han intiativ til sex lengre, ikke kommer han å gir meg nuss eller en klem, ikke et eneste kompliment. Jeg har klart meg uten alt dette "ekstra", men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli utrolig følsom, våkner på morgenkvisten å begynner med det samme å gråte. Jeg er helt rådløs igrunn, vet ikke hva jeg skal gjøre- for dette blir uutholdelig. Jeg har tom tenkt tanken på at jeg skulle ønske jeg ikka var gravid, eller at det var tidligere slik at jeg kunne tatt abort. Vil _virkelig_ ha barn, men nå er "idyllen" helt borte- klarer bare å gråte nå...

Jeg snakka sammen me sambo i går. Jeg er en person som vanligvis aldri gråter, hvertfall ikke forann folk- men i går klarte jeg ikke å la vær. Sa hvordan jeg hadde det og at det ikke fungerer å ha det slik. Jeg vet jo at det ejg føler føler også barnet inni meg- akuratt det gjør det hele så enda mye verre.

Men selv om jeg sa hvordan jeg trengte han nå, at _akuratt_nå_ så trenger jeg mer oppmerksomhet, jeg trenger en kos og en klem innimellom. Men neida, dagen i dag begynte slik som alltid. Han sa tom selv at han tar meg for gitt.

Men dette kan vel umulig være bra for meg og barnet. Føler meg ikke bare følsom pga jeg er gravid, føler jeg faktisk er inni en depresjon nå. Jeg vuderer å gå ifra han. Selv om det river i mitt hjerte at mitt barn ikke skal f¨å det jeg selv har fått, nemlig to foreldre som enda er gift, så har vel barnet det best med en psykisk frisk mor som ikke må bekymre seg hele tiden.

Hva mener dere. Er det drastisk å gå fra samboer midt i et svangerskap- Er det mine gravihormoner som gjør meg så psykisk syk?

Skal til legen om 2 uker og håper han kan komme med noen kloke råd. Jeg trenger det virkelig!

[filiokus81]

Kjære deg. Skjønner veldig godt at det er tøft for deg nå! Ingen vil vel tas for gitt, og alle trenger bekreftelse fra den de elsker på at følelesene er gjensidige.

Syns det er noe ufølsomt av din kjære ta så (tilsynelatende) lett på dine følelser, i alle fall nå som du er ekstra sårbar.

Men (og nå mener jeg på ingen måte å bagatellisere følelsene dine, jeg har vært der selv!), når man er gravid er det ofte sånn at selv den minste ting virker veldig stor og dramatisk der og da. Ting du i ettertid lurer på hvorfor du hang deg opp i fører til gråtetokter og fortvilelse i øyeblikket. Jeg tror nok at alt virker ekstra tungt og trist nå både fordi hormonene raser, men også fordi man har en ubevisst forventning om hvor lykkelig man skal være under et svangerskap. Å dele gleden ved å skulle bli foreldre sammen. Og når du føler den nærheten mangler, ja da er det ikke rart man føler seg ensom og trist i verden.

Jeg tipper han trekker seg litt unna fordi han ikke helt vet hvordan han skal takle alle disse endringene som skjer med deg. Snakk med han igjen, og få han til å forstå at du trenger han nå.

Ikke gjør noe så drastisk som å gå fra han før du har hodet litt ute av hormonskyen, og før du har gitt han en ordentlig sjanse til å ordne opp mellom dere.

Prøv å ta et positivt initiativ ovenfor han,sett deg i armkroken og snakk om noe hyggelig. Gi han en massasje og foreslå å leie en film eller noe. Kanskje dere har kommet inn i en sirkel der han trekker seg unna fordi alle samtaler enten handler om graviditeten eller det som er galt i forholdet...? Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men jeg husker at det var litt slik hos oss. Jeg måtte ta meg selv litt i nakken og bestemme meg for å bidra positivt til forholdet. Da ble han en mye hyggeligere person å være sammen med også )

Lykke til med graviditeten videre! Håper det ordner seg mellom dere.

[Sofline]

Du er ikke psykisk syk. Du er gravid, og hormonene raser. Jeg tør påstå at det er mer normalt enn unormalt å lure på om man har gjort det rette, om man allikevel ikke ønsker seg barnet osv.

Samboeren din virker ufølsom, men det er ikke sikkert han er det. Han er ikke vant til å se deg slik, og han vet antakelig ikke hvordan han skal reagere. Prøv å forklare ham at det er normalt med både gråtetokter og fortvilelse når man er gravid. Det betyr ikke at du blir en dårlig mor eller at det går utover barnet ditt. Finn eventuelt en graviditetsbok eller lignende hvor det står noe om psykisk ubalanse i svangerskapet og la det ligge oppslått på et strategisk sted.

Lykke til! Du er ikke den eneste som har det slik.