Hvordan er du når du er sur?

[Gjest Utrolig merkelig]

Hvis du er i dårlig humør, har mye problemer og du føler partneren din ikke skjønner deg/støtter deg/hjelper deg el. Eller du er irritert/sint/fornermet på partneren din i det hele tatt, hvordan oppfører du deg da?

Viser du din misnøye med å være litt kort mot partneren, sint el. eller er du høflig, grei og alrigth?

Hvis du er sint for ting og tang ellers da, viser du sinnet ditt eller er du blid og fornøyd uttad fordi hverken partneren din, møblene eller luften har gjort deg noe?

Jeg viser mitt sinne, min sårhet og mitt humør. Er partneren min "involvert" så viser jeg min misnøye.

Selv om ingen kan noe for deg som opprører meg så klarer jeg ikke være blid og fornøyd.

Partneren min er alltid blid, viser ingen følelser. Han mener at ingen ting blir bedre av å vise sinne.

Det er til en viss grad veldig alright med en slik partner, men etterhvert så virker det så kaldt, så robotaktig. Hvordan kan jeg være sint på partneren min og ikke vise det liksom, hvis alle bare er blide så kan jo problemene aldri bli tatt på alvor eller?

[Morning Glory]

Før var anstrengte jeg meg til det ytterste for å ikke vise sinne (eller negative følelser generelt). Jeg kunne minne om Bree i frustrerte fruer. Dette endte med at jeg fikk et enormt raseri inni meg som til slutt gikk ut over helt feil personer.

Nå prøver jeg å rette sinnet mot dem som fortjener det. Er det en venninne som har gjort meg sint, tar jeg det opp med henne, og er det kjæresten min, så tar jeg det opp med ham.

Når jeg er sint, har jeg imidlertid en tendens til å opptre litt usaklig, ettersom det er lett å la følelsene ta helt overhånd. Jeg prøver derfor (selv om det ikke er lett) å ta opp dette som har gjort meg sint på en rolig, men bestemt måte.

[Gjest Angela26]

Jeg kan vise min misnoeye ja, men forteller hvorfor, og hva jeg foeler. Jeg hever ofte stemmen min naar jeg blir sint, og det har han sagt klart ifra at han ikke liker!

Saa jeg har skjerpet meg betraktelig, men er ennaa ikke helt "perfekt"... Vi setter oss ned, tar oss tid til aa fortelle hva som ligger oss paa hjertet. Det er en innmari bra loesning for oss, isteden for aa kjefte aa fly rundt hverandre. Ogsaa taus stillhet er noe vi begge misliker, saa vi prater ut!

Det hender ting skjer i forbifarten, og jeg blir irritert. Da gjoer jeg det jeg kan for aa holde sinnet inni meg, og tar det opp paa et bedre tidspunkt. Det gjoer ogsaa han.

It`s not easy! :-)

[Gjest mora2]

Jeg er nok en hissig propp...Når jeg er sur, så er jeg SUR...

Ikke alltid like saklig, men..Den jeg er sur på får som regel høre det..Heldigvis er jeg ikke sur så lenge da, heller ikke så ofte.

Mannen min er også sjelden sur.Ingen krangle fant, så da har jeg jo liksom ingen å krangle med heller..Og det kan gjøre meg enda surere.. ;0)

Når det gjelder svigers, kan jeg erge meg i lang tid.

Fordi det går ikke ann å si noe til dem.Da slikker dem meg opp etter ryggen en halv evighet etterpå.Og det orker jeg ikke.

Da tier jeg heller...

[Lillemus]

Jeg er sjeldent sur, ifølge kjæresten i alle fall. Mener at tiden vi har sammen er så verdifull at jeg ikke gidder kaste den bort på å furte eller være sur over det som egentlig er bagateller.

Vi er i tillegg veldig like og enige i mange og meget så vi har vel ikke så mange grunner til å krangle. Husker en morgen jeg våknet, hadde fått mensen og kjente jeg var småsur. Krøp inn i armkroken til kjæresten og sa:"Hvis jeg er sur i dag, så er det ikke på deg, men fordi jeg har fått mensen i natt." Han bare trakk meg inntil seg og lo:"Ja, du er jo alltid så sur!" )

[AneM1365380603]

Jeg pleier å si at jeg er litt grinete og årsaken til det. Jeg er nesten aldri gretten på mannen min. Vi krangler utrolig sjeldent, heldigvis ) Når jeg sier at jeg er sur pleier han å komme og susse det bort. Så sier han "Ikke hiss deg opp, det kler deg ikke". Da må jeg jo bare le. Han er ikke sånn hvis det er noe alvorlig da.

[bustebeisa]

Hmm... godt spørsmål.

I parfohold, blir jeg vel egenlig litt for stille og litt for tiltaksløs.

Tankefull rett og slett. Men har blitt flinkere til å egentlig si hva jeg mener der og da, ikke spare det kjempelenge... Noe jeg gjorde ofte før.

Når det gjelder familie, venner og kolleger, er jeg nok litt flinkere til å si fra.

Og skulle PMS'en rase, ja så prøver jeg heller tenke litt logisk, eller innrømme at det faktisk er PMS. :-) Og dermed gjøre mine humørsvingniger til noe morsomt. :-)

[Spirello]

Hvis det er andre ting som ikke har med forholdet å gjøre så snakker jeg emd han om det, og viser at jeg er opprørt og/eller lei meg, for da vil jeg gjerne ha litt trøst og kos av han.. Hvis det er han jeg er sur på så viser jeg det med å være kort mot han, eller kanskje ikke si noe i det hele tatt - etter at jeg har sagt hva som plager meg så klart.. Etter en stund så setter jeg med mned med han og prøver å finne ut av uenigheten og det funker stort sett bra. Vi blir da alltids venner igjen. : ) Jeg er sånn som vil prate ut om ting, få det lufta på en måte... Ikke sitte inne med det, jeg vil sørge for at han forstår hvorfor jeg er sint/skuffa/såra.

[Gjest Valnøtt]

Jeg forsøker å tenke over før jeg gir uttrykk for dårlig humør om jeg egentlig har noen grunn til å være sur. Har jeg det så tar jeg opp at jeg er sur og hva det gjelder. Har jeg ikke det (hender jeg har pms... Dessuten har jeg hatt mye stress et par år som kan gå på humøret løs på det verste), så tar jeg en treningsøkt i ro og fred og da er jeg alltid blid igjen etterpå.

Hender jeg sier fra at beklager, jeg må dra og trene i dag, jeg er dessverre helt uspiselig frem til det er overstått. Familien min gir uttrykk for at de synes det er veldig greit å forholde seg til når de får klar beskjed om at det ikke er deres skyld at jeg er sur, og at det snart er fikset.

[Kalevala]

Jeg er nok som partneren din, og tror det har mye med min innadvendte personlighet å gjøre.

Det meste av følelsene og tankene mine foregår på innsiden.

Uansett om jeg er glad, trist eller sint - vil de rundt meg - også de nærmeste vanligvis ikke merke noen stor forskjell utenpå.

Det er helt unaturlig for meg å gi spontant uttrykk for sinne eller glede. Disse følelsene bearbeides hos meg innvendig, og ikke ved å uttrykke dem overfor andre.

Hvis det er noe jeg trenger å ta opp med andre i forbindelse med noen av disse følelsene, må jeg faktisk planlegge det litt - for det kommer ikke naturlig.

Her kan du lese mer om forskjellen mellom innadvendt og utadvendt personlighet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion