Soulshine

[baga]

Hei!

Leste i en melding du hadde skrevet at du har hatt helseangst i flere år. Fikk inntrykk av at du har kommet deg ut av det - og har det bra nå!!! Kunne veldig gjerne tenke meg å høre litt mer om hvordan du klarte å komme ut av den vonde sirkelen (jeg er midt inne i den og klarer ikke komme meg ut!). Har lest alt av Wilhemsen og til og med vært hos han.

Det hjalp noe,men når jeg blir redd igjen så mister jeg all fornuft og blir helt sikker på at jeg har kreft!

Hadde vært fint å høre fra noen som har kommet seg ut av dette :-)

[Soulshine]

Heisann kjære deg

Trist og lese at du befinner deg i dette kaoset. Jeg har selv, som deg vært hos Wilhelmsen, lest bøkene hans, gått i terapi, i tillegg har jo jeg en kronisk sykdom som jeg må forholde meg til.

Jeg fikk denne sykdomsangsten nettopp fordi de ikke oppdaget at jeg var fysisk syk, jeg ble ikke ble tatt på alvor. Jeg ble avfeiet med at det var psykisk. Jeg mistet all tiltro til leger, så i mitt tilfelle var det faktisk en grunn til at jeg utviklet denne tilstanden.

Hva har vært utløsende faktorer i ditt liv for at du har havnet i denne situasjonen?

Jeg kan ikke gi deg noen simsalabim-løsning på dette. For meg kom det rett og slett til et punkt hvor jeg ikke ville kaste bort mere tid på sykdom som jeg "mulig kan få", men som jeg ikke har på nåværende tidspunkt. Forut for dette var jeg selvsagt undersøkt for det meste. Men stolte ikke på resultatene, for jeg følte meg jo syk. Jeg var jo også syk, jeg led av sykdomsangst i tillegg til stoffskiftesykdommen jeg har.

Jeg vil råde deg til følgende, og tro meg, jeg vet hvor vanskelig dette er. Jeg har brukt (sløst bort) mye tid på dette, men det var nødvendig for og komme videre. Sett deg ned og tenk igjennom følgende: Er du virkelig villig til og bruke din tilmålte tid, ditt liv på dette her? Du må komme til et punkt hvor du sier til deg selv at nå er det jaggu nok, jeg vil leve sykdomsfri, til jeg faktisk får påvist en sykdom. Den dagen det eventuelt skjer (hvis det skjer) - ja da skal jeg bruke tiden min på og bli frisk av den. Det finnes jo som du vet, måter og dø på som ikke skyldes sykdom. Du liker sikkert ikke - som meg og høre dette. For døden er slettes ikke noe vi vil skal komme.

Tenk at i mellomtiden skal jeg leve som frisk, for det er det jeg er. Altså fysisk frisk. Det er jeg svært takknemlig for, og den fysiske helsen skal jeg bruke til og leve godt.

Bruk tid til og sanse og nyte. Gå turer, nyt naturen. Se på alt rundt deg. Les god bøker (ikke sykdomsrelatert), hør på musikk du liker. Vær streng med deg selv i forhold til og lese mye om sykdommer, ligg unna nettsteder som omhandler sykdom du frykter. Forsøk gjerne avslappingsøvelser (det har gitt meg mye). Gjør rett og slett ting du liker - lat som du er frisk, til du selv begynner og tro og føle det I hvertfall til du tenker mindre på det.

Jeg tror ingen (i hvertfall få) mennesker kommer dit at vi ikke frykter alvorlige sykdommer eller døden. Men det skal ikke være slik at dette styrer livet ditt i din grad at du ikke våger og leve det.

Det er kun du som kan gjøre denne jobben, ingen spesialister, ingen leger, ingen psykologer, absolutt INGEN kan gi deg garantier for at du aldri kan bli syk. De kan undersøke deg og fortelle deg at du ikke er det nå, og da må du velge: Skal jeg tro det, eller skal jeg la det være.

Kjære deg, gjør valget og tro at du er frisk - inntil det en dag eventuelt motbevises. Jobb deg sakte, men sikkert mot dette målet. Dette er ingen enkel sak, men du er faktisk realistisk sett i den situasjonen at du kan velge og være frisk. Det kan ikke en som har kreft. Den personen må forholde seg til faktum.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gi deg av råd, du står foran en tøff oppgave. DEN kan løses, denne oppgaven, av DEG. Du må finne din indre styrke, du må våge leve dette "farlige" livet. Dette "farlige" livet har faktisk så uendelig mye godt og by deg

[baga]

Heisann kjære deg

Trist og lese at du befinner deg i dette kaoset. Jeg har selv, som deg vært hos Wilhelmsen, lest bøkene hans, gått i terapi, i tillegg har jo jeg en kronisk sykdom som jeg må forholde meg til.

Jeg fikk denne sykdomsangsten nettopp fordi de ikke oppdaget at jeg var fysisk syk, jeg ble ikke ble tatt på alvor. Jeg ble avfeiet med at det var psykisk. Jeg mistet all tiltro til leger, så i mitt tilfelle var det faktisk en grunn til at jeg utviklet denne tilstanden.

Hva har vært utløsende faktorer i ditt liv for at du har havnet i denne situasjonen?

Jeg kan ikke gi deg noen simsalabim-løsning på dette. For meg kom det rett og slett til et punkt hvor jeg ikke ville kaste bort mere tid på sykdom som jeg "mulig kan få", men som jeg ikke har på nåværende tidspunkt. Forut for dette var jeg selvsagt undersøkt for det meste. Men stolte ikke på resultatene, for jeg følte meg jo syk. Jeg var jo også syk, jeg led av sykdomsangst i tillegg til stoffskiftesykdommen jeg har.

Jeg vil råde deg til følgende, og tro meg, jeg vet hvor vanskelig dette er. Jeg har brukt (sløst bort) mye tid på dette, men det var nødvendig for og komme videre. Sett deg ned og tenk igjennom følgende: Er du virkelig villig til og bruke din tilmålte tid, ditt liv på dette her? Du må komme til et punkt hvor du sier til deg selv at nå er det jaggu nok, jeg vil leve sykdomsfri, til jeg faktisk får påvist en sykdom. Den dagen det eventuelt skjer (hvis det skjer) - ja da skal jeg bruke tiden min på og bli frisk av den. Det finnes jo som du vet, måter og dø på som ikke skyldes sykdom. Du liker sikkert ikke - som meg og høre dette. For døden er slettes ikke noe vi vil skal komme.

Tenk at i mellomtiden skal jeg leve som frisk, for det er det jeg er. Altså fysisk frisk. Det er jeg svært takknemlig for, og den fysiske helsen skal jeg bruke til og leve godt.

Bruk tid til og sanse og nyte. Gå turer, nyt naturen. Se på alt rundt deg. Les god bøker (ikke sykdomsrelatert), hør på musikk du liker. Vær streng med deg selv i forhold til og lese mye om sykdommer, ligg unna nettsteder som omhandler sykdom du frykter. Forsøk gjerne avslappingsøvelser (det har gitt meg mye). Gjør rett og slett ting du liker - lat som du er frisk, til du selv begynner og tro og føle det I hvertfall til du tenker mindre på det.

Jeg tror ingen (i hvertfall få) mennesker kommer dit at vi ikke frykter alvorlige sykdommer eller døden. Men det skal ikke være slik at dette styrer livet ditt i din grad at du ikke våger og leve det.

Det er kun du som kan gjøre denne jobben, ingen spesialister, ingen leger, ingen psykologer, absolutt INGEN kan gi deg garantier for at du aldri kan bli syk. De kan undersøke deg og fortelle deg at du ikke er det nå, og da må du velge: Skal jeg tro det, eller skal jeg la det være.

Kjære deg, gjør valget og tro at du er frisk - inntil det en dag eventuelt motbevises. Jobb deg sakte, men sikkert mot dette målet. Dette er ingen enkel sak, men du er faktisk realistisk sett i den situasjonen at du kan velge og være frisk. Det kan ikke en som har kreft. Den personen må forholde seg til faktum.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gi deg av råd, du står foran en tøff oppgave. DEN kan løses, denne oppgaven, av DEG. Du må finne din indre styrke, du må våge leve dette "farlige" livet. Dette "farlige" livet har faktisk så uendelig mye godt og by deg

Hei! Og tusen takk for et fantastisk svar!

Du gir meg håp når jeg ser hvordan du tenker nå. At det er en vei ut er godt å vite.

Mine problemer startet nok når min mamma fikk kreft. det startet med at hun ble veldig sliten og trøtt og slapp, og gikk til legen med dette. Kom hjem med diagnose psykisk. Dette skjedde flere ganger, til slutt, etter 9 mnd ble hun endelig henvist til røntgen av lungene. Og fikk da beskjed om at det var lungekreft, og at det var for sent.... Mamma fikk et langt og tøft sykeleie.

Mine tanker kom ikke med en gang mamma ble syk eller når hun døde. Jeg hadde det bra at par år, fikk en herlig sønn og var hjemme med han 1 år. Da jeg derimot startet i jobb igjen, ble jeg veldig sliten - og da kom koblingen: sliten - kreft - legen skylder på at det er psykisk.

Dette var i vår, og etter den tid har jeg blitt sjekket for ganske mange krefttyper. Selvfølgelig uten at de har funnet noe. Jeg stoler ikke på det legen sier, og føler at jeg selv står ansvarlig for å tyde prøvene mine og finne kreften som herjer i kroppen min.

Jeg vet at jeg er hypokonder, men tror selvfølgelig hver gang jeg krykter en ny type nå at denne gangen er det ekte kreft! Slitsomt - men det vet du vel alt om!!

Prøver nå, sammen med psykologen min, å ha i hjemmeoppgane å ikke løpe til legen hver uke. Ikke lett det heller siden jeg stadig trenger bekreftelser på at jeg er frisk. Problemet er jo at denne bekreftelsen er kortvarig, og så må jge løpe til legen med samme problemstilling igjen.

Jeg må bestemme meg for at nok er nok!!! Tydelig at det gjorde du, og det er først da en kan klare å komme seg videre.

Gikk du i terapi i tillegg til å være hos Wilhelmsen?

Hvor lenge slet du med helseangst og hvor leng tid brukte du på å komme over det? Har du vært "frisk" lenge nå?

Det er helt fantastisk flott å høre at du har det fint nå!!! Jeg hadde nesten beygnt å tro det ikke gikk.... Tusen tusen takk for gode råd og ikke minst at du gir meg håp :-)

Kan jeg få lov til å "snakke" med deg igjen dersom jeg får lyst til det?

Ha en fin dag :-)

Klem fra meg

[Soulshine]

Hei! Og tusen takk for et fantastisk svar!

Du gir meg håp når jeg ser hvordan du tenker nå. At det er en vei ut er godt å vite.

Mine problemer startet nok når min mamma fikk kreft. det startet med at hun ble veldig sliten og trøtt og slapp, og gikk til legen med dette. Kom hjem med diagnose psykisk. Dette skjedde flere ganger, til slutt, etter 9 mnd ble hun endelig henvist til røntgen av lungene. Og fikk da beskjed om at det var lungekreft, og at det var for sent.... Mamma fikk et langt og tøft sykeleie.

Mine tanker kom ikke med en gang mamma ble syk eller når hun døde. Jeg hadde det bra at par år, fikk en herlig sønn og var hjemme med han 1 år. Da jeg derimot startet i jobb igjen, ble jeg veldig sliten - og da kom koblingen: sliten - kreft - legen skylder på at det er psykisk.

Dette var i vår, og etter den tid har jeg blitt sjekket for ganske mange krefttyper. Selvfølgelig uten at de har funnet noe. Jeg stoler ikke på det legen sier, og føler at jeg selv står ansvarlig for å tyde prøvene mine og finne kreften som herjer i kroppen min.

Jeg vet at jeg er hypokonder, men tror selvfølgelig hver gang jeg krykter en ny type nå at denne gangen er det ekte kreft! Slitsomt - men det vet du vel alt om!!

Prøver nå, sammen med psykologen min, å ha i hjemmeoppgane å ikke løpe til legen hver uke. Ikke lett det heller siden jeg stadig trenger bekreftelser på at jeg er frisk. Problemet er jo at denne bekreftelsen er kortvarig, og så må jge løpe til legen med samme problemstilling igjen.

Jeg må bestemme meg for at nok er nok!!! Tydelig at det gjorde du, og det er først da en kan klare å komme seg videre.

Gikk du i terapi i tillegg til å være hos Wilhelmsen?

Hvor lenge slet du med helseangst og hvor leng tid brukte du på å komme over det? Har du vært "frisk" lenge nå?

Det er helt fantastisk flott å høre at du har det fint nå!!! Jeg hadde nesten beygnt å tro det ikke gikk.... Tusen tusen takk for gode råd og ikke minst at du gir meg håp :-)

Kan jeg få lov til å "snakke" med deg igjen dersom jeg får lyst til det?

Ha en fin dag :-)

Klem fra meg

Hei igjen

Det er jo bare trist at din mor var alvorlig syk, ikke ble tatt på alvor og gikk bort på denne måten. Du har min dypeste medfølelse og jeg forstår godt din kobling til at det er viktig for deg og være din egen "lege" tatt dette i betraktning.

Vi har nok litt lik bakgrunn. Min lillebror gikk bort i kreft og jeg ble syk et drøyt år etter. Jeg løp også til legen støtt og stadig og fikk hele tiden beskjed om at min sykdom var relatert til min brors bortgang.

Jeg fikk time hos psykolog - det hjalp jo selvfølgelig lite, da jeg hadde høyt stoffskifte. Ingen koblet min angst til at det kunne feile meg noe fysisk. Jeg ble mer og mer fortvilet og sykere og sykere. Til slutt endte jeg opp på sykehus etter et vekttap på 10 kilo i løpet av noen uker og hvilepuls på rundt 125. Ikke rart det kjentes ut som jeg hadde angst Vel, de fant nå ut at stoffskiftet var høyt og behandling ble igangsatt. Det tok meg 3 år og komme på bena igjen. Og angsten ble ikke borte, den er jo også et symptom ved høyt stoffskifte. Men nå hadde jeg jo også utviklet angst for sykdom.

Jeg ble jo til slutt så syk at jeg trodde jeg skulle dø, før noen trodde meg. Så var jeg inne i denne sirkelen du befinner deg i nå. Løpe til legen, sjekke alt som kunne sjekkes og alle resultater var jo takk og lov positive, altså de fant ikke noe utenom stoffskifteproblematikken.

Så hadde jeg et par konsultasjoner hos Wilhelmsen, som vel der og da var oppmuntrende, men det hjalp meg ikke når jeg selv skulle fronte hverdagen på egenhånd. Jeg har ikke tall på antall lege- og legevaktsbesøk jeg hadde i denne perioden. Alle føltes nødvendige for meg, for jeg var jo overbevist om at noe var galt med meg i tillegg til diagnosen jeg allerede hadde fått.

Jeg synes du er flink jeg, dette er en forferdelig sykdom - og den frarøver deg livet i form av at alt handler om sykdom. At du nå tar i mot hjelp hos psykolog og trener på færre legebesøk i tillegg til at du erkjenner at du har sykdomsangst - er et skritt på veien mot bedring At du i tillegg av og til vil ha behov for disse legebesøkene i bedringsfasen er helt naturlig. Du klarer ikke slippe dette over natten.

Jeg har vel nå brukt 5 år på og komme hit jeg er i dag - 3 av dem gikk til og finne ut at jeg faktisk var syk, de 2 andre har gått med til og jobbe for og kvitte seg med angsten for andre sykdommer. Så langt man kan kvitte seg med det, altså at det ikke styrer livet mitt lengre.

Jeg vet at du kan klare dette. Det krever mot, styrke, selvinnsikt, overgang til rasjonelle tanker, stadige bekreftelser på at ting er okei og ikke minst at du kommer dit at NOK er NOK. Dette er bortkastet tid rett og slett. Hvor raskt du kommer dit, avhenger helt og holdent av deg selv.

Det er grenser for hvor mange kreftformer du kan ha uten og dø av det vet du Litt flåsete sagt kanskje, men litt humor oppi det hele er ekstremt viktig. Humor har faktisk bragt meg et godt stykke på vei, altså evnen til og le av min egne irrasjonelle tanker

Sykdommen i seg selv har vært mitt livs største mareritt, så jeg bagatelliser på ingen måte det du går igjennom nå. Men vær sterk - og du finner veien ut av dette....Bare fortsett og gå dine modige skritt!

Du vil igjen bli den friske jenta/damen du var, men du må la henne vokse frem, og du må krympe den syke utgaven av deg. La de gjerne kommunisere litt med hverandre. Se for deg at hun ene sitter på din venstre skulder og hun andre på høyre, og la de av og til prate litt med hverandre. Når den syke er fremtredende, bruk den friske til og snakke den syke litt til fornuft, hvis du forstår

Kontakt meg gjerne her inne. Jeg titter vanligvis inn et par ganger i uken. Skriv gjerne da under almennmedisin, blir lettest og finne deg der eller eventuelt på meldingsforumet. Eller du kan skrive i denne tråden - da ser jeg jo at jeg har fått noe fra deg

Forsøk og nyte dagen i dag Klem til deg

[baga]

Hei igjen

Det er jo bare trist at din mor var alvorlig syk, ikke ble tatt på alvor og gikk bort på denne måten. Du har min dypeste medfølelse og jeg forstår godt din kobling til at det er viktig for deg og være din egen "lege" tatt dette i betraktning.

Vi har nok litt lik bakgrunn. Min lillebror gikk bort i kreft og jeg ble syk et drøyt år etter. Jeg løp også til legen støtt og stadig og fikk hele tiden beskjed om at min sykdom var relatert til min brors bortgang.

Jeg fikk time hos psykolog - det hjalp jo selvfølgelig lite, da jeg hadde høyt stoffskifte. Ingen koblet min angst til at det kunne feile meg noe fysisk. Jeg ble mer og mer fortvilet og sykere og sykere. Til slutt endte jeg opp på sykehus etter et vekttap på 10 kilo i løpet av noen uker og hvilepuls på rundt 125. Ikke rart det kjentes ut som jeg hadde angst Vel, de fant nå ut at stoffskiftet var høyt og behandling ble igangsatt. Det tok meg 3 år og komme på bena igjen. Og angsten ble ikke borte, den er jo også et symptom ved høyt stoffskifte. Men nå hadde jeg jo også utviklet angst for sykdom.

Jeg ble jo til slutt så syk at jeg trodde jeg skulle dø, før noen trodde meg. Så var jeg inne i denne sirkelen du befinner deg i nå. Løpe til legen, sjekke alt som kunne sjekkes og alle resultater var jo takk og lov positive, altså de fant ikke noe utenom stoffskifteproblematikken.

Så hadde jeg et par konsultasjoner hos Wilhelmsen, som vel der og da var oppmuntrende, men det hjalp meg ikke når jeg selv skulle fronte hverdagen på egenhånd. Jeg har ikke tall på antall lege- og legevaktsbesøk jeg hadde i denne perioden. Alle føltes nødvendige for meg, for jeg var jo overbevist om at noe var galt med meg i tillegg til diagnosen jeg allerede hadde fått.

Jeg synes du er flink jeg, dette er en forferdelig sykdom - og den frarøver deg livet i form av at alt handler om sykdom. At du nå tar i mot hjelp hos psykolog og trener på færre legebesøk i tillegg til at du erkjenner at du har sykdomsangst - er et skritt på veien mot bedring At du i tillegg av og til vil ha behov for disse legebesøkene i bedringsfasen er helt naturlig. Du klarer ikke slippe dette over natten.

Jeg har vel nå brukt 5 år på og komme hit jeg er i dag - 3 av dem gikk til og finne ut at jeg faktisk var syk, de 2 andre har gått med til og jobbe for og kvitte seg med angsten for andre sykdommer. Så langt man kan kvitte seg med det, altså at det ikke styrer livet mitt lengre.

Jeg vet at du kan klare dette. Det krever mot, styrke, selvinnsikt, overgang til rasjonelle tanker, stadige bekreftelser på at ting er okei og ikke minst at du kommer dit at NOK er NOK. Dette er bortkastet tid rett og slett. Hvor raskt du kommer dit, avhenger helt og holdent av deg selv.

Det er grenser for hvor mange kreftformer du kan ha uten og dø av det vet du Litt flåsete sagt kanskje, men litt humor oppi det hele er ekstremt viktig. Humor har faktisk bragt meg et godt stykke på vei, altså evnen til og le av min egne irrasjonelle tanker

Sykdommen i seg selv har vært mitt livs største mareritt, så jeg bagatelliser på ingen måte det du går igjennom nå. Men vær sterk - og du finner veien ut av dette....Bare fortsett og gå dine modige skritt!

Du vil igjen bli den friske jenta/damen du var, men du må la henne vokse frem, og du må krympe den syke utgaven av deg. La de gjerne kommunisere litt med hverandre. Se for deg at hun ene sitter på din venstre skulder og hun andre på høyre, og la de av og til prate litt med hverandre. Når den syke er fremtredende, bruk den friske til og snakke den syke litt til fornuft, hvis du forstår

Kontakt meg gjerne her inne. Jeg titter vanligvis inn et par ganger i uken. Skriv gjerne da under almennmedisin, blir lettest og finne deg der eller eventuelt på meldingsforumet. Eller du kan skrive i denne tråden - da ser jeg jo at jeg har fått noe fra deg

Forsøk og nyte dagen i dag Klem til deg

Tusen tusen takk for nok et flott svar! Du høres ut som en utrolig sterk jente/dame!!! det krever VELDIG mye å komme seg ut av noe sånt - og jeg beundrer deg for at du har klart det. Utifra hvordan du skriver nå høres det til og med ut som om du har vokst på den erfaringen!

Jeg har vurdert å prøve antidepressiva mot dette - men kommet fram til at det beste er vel å gjøre det "the hard way", dvs å gå i terapi, og trene selv på å lære å takle alle symptomer fra kroppen min.

Det er godt å høre fra deg, som du sikkert merke selv også er det vanskelig for omverdenen å sette seg inn i den angsten jeg føler, de forstår ikke hvorfor jeg ikke kan ta ting litt mer som de kommer. At mine symptomer er reelle og for meg ikke kan være noe annet enn kreft, det fatter de ikke. Og i mitt hode er det så utrolig virkelig.....

Jeg er mye hos legen for tida. Sjekker alt som er. I tillegg begynner jeg å miste matlysta, og har gått ned litt i vekt. Noe som selvfølgelig også gjør meg veldig bekymret....

Men i dag skal jeg til psykologen min igjen og det gleder jeg meg til :-)

Det var trist å høre om broren din. Jeg forstår godt hvorfor du ble slik da du først opplevde å miste broren din, deretter ble du syk selv, som ikke ble oppdaget. Jeg beundrer deg som er kommet dit du er i dag!

Vil du si at du har en normal helseangst nå?

Jeg opplevde det samme som deg hos Wilhelmsen. Veldig ok å være der, både underholdende og lærerikt. Men det var litt overfladisk og gir meg ikke så mye når angsten kommer og tar meg!

Ha en fin fin dag :-)

Klem fra meg

[Soulshine]

Tusen tusen takk for nok et flott svar! Du høres ut som en utrolig sterk jente/dame!!! det krever VELDIG mye å komme seg ut av noe sånt - og jeg beundrer deg for at du har klart det. Utifra hvordan du skriver nå høres det til og med ut som om du har vokst på den erfaringen!

Jeg har vurdert å prøve antidepressiva mot dette - men kommet fram til at det beste er vel å gjøre det "the hard way", dvs å gå i terapi, og trene selv på å lære å takle alle symptomer fra kroppen min.

Det er godt å høre fra deg, som du sikkert merke selv også er det vanskelig for omverdenen å sette seg inn i den angsten jeg føler, de forstår ikke hvorfor jeg ikke kan ta ting litt mer som de kommer. At mine symptomer er reelle og for meg ikke kan være noe annet enn kreft, det fatter de ikke. Og i mitt hode er det så utrolig virkelig.....

Jeg er mye hos legen for tida. Sjekker alt som er. I tillegg begynner jeg å miste matlysta, og har gått ned litt i vekt. Noe som selvfølgelig også gjør meg veldig bekymret....

Men i dag skal jeg til psykologen min igjen og det gleder jeg meg til :-)

Det var trist å høre om broren din. Jeg forstår godt hvorfor du ble slik da du først opplevde å miste broren din, deretter ble du syk selv, som ikke ble oppdaget. Jeg beundrer deg som er kommet dit du er i dag!

Vil du si at du har en normal helseangst nå?

Jeg opplevde det samme som deg hos Wilhelmsen. Veldig ok å være der, både underholdende og lærerikt. Men det var litt overfladisk og gir meg ikke så mye når angsten kommer og tar meg!

Ha en fin fin dag :-)

Klem fra meg

Hei igjen

Takk takk jeg føler at jeg har vokst meg sterkere gjennom disse årene ja, men det er også en sårhet i meg over og ha brukt så mye tid på og bekymre meg for noe som jeg ikke eventuelt kunne stanset hvis jeg fikk noe av alt jeg trodde jeg hadde. Det er så bortkastet - men allikevel uungåelig når man lider av sykdomsangst.

Ingen, absolutt ingen kan forstå hva man går igjennom, bortsett fra de som har opplevd tilsvarende. Jeg har funnet en enorm støtte i min samboer som har holdt ut med dette i åresvis. Selv om han er helt annerledes enn meg i tankesett rundt sykdom og død. Men dette også har hjulpet meg enormt - da han tålmodig har snakket fornuft med meg når jeg har fått disse tingene for meg. Jeg har selvsagt mang en gang vært sint på han og hevdet at han ikke forstår. Det gjør han jo ikke heller, og det har vært en fordel

Jeg skulle selvsagt noen ganger ønske at han forstod meg, men samtidig har hans rasjonelle tankegang rundt dette med tiden hjulpet meg.

Jeg kan nok fortsatt bli bedre på en del, men jeg er ikke lengre på legevakten eller hos legen støtt og stadig (kun for og følge opp stoffskiftet), men det bor nok en liten katastrofetenker der inne et sted fortsatt. Men det betyr ikke så mye så lenge jeg kan nyte hverdagen uten og stadig tenke sykdom. Og at den rasjonelle siden min har overtatt mye i meg.

Jeg håper du hadde nytte av timen i dag, og husk at og komme ut av dette ikke er noe simsalabim. Du må virkelig jobbe med tankesettet ditt og med kyndig hjelp kommer du raskere i mål.

Jeg tror på the hard way som løsningen på dette. Det er klart den tøffeste veien og gå, men den viktigste. Du fronter problemene i stedet for og event. døyve dem på antidepp. Jeg vet ikke om det ville fungere en gang. I en periode tok jeg noe beroligende for og kunne roe meg ned, når angsten tok meg helt. I perioder kan det klart være så slitsomt at man har lyst til hva som helst bare for og slippe - men det er i sluttenden kun ditt oppgjør med dette som fungerer.

Jeg vet du klarer dette, hvor lang tid det tar - det vet jeg ikke. Men vi har alle en iboende styrke, og en rasjonell tankegang. Dette må du hente frem.

Og tiden vil hjelpe deg og finne veien.

Mitt beste råd er og kommunisere med din fornuft. Hvor mange ganger har jeg tatt feil - kontra ganger jeg har hatt rett feks? Du vil komme ut med at du alltid har tatt feil. Skal du fortsette med det? Er det dette livet ditt skal brukes til?

Eller skal du leve, nyte, undre og sanse? Begynn og se utover. Og da mener jeg virkelig SE. På mennesker, bygninger, blomster, dyr, trær. Snus og kjenn dufter. Gå deg turer og kjenn etter hvordan din kropp fungerer som en maskin. Lev som om du er frisk ( du er faktisk det). Bruk vanskelige timer på og sette på litt god musikk som får deg til og slappe av, tøy og strekk, eller bare legg deg på ryggen og pust dypt. Våg og kjenne etter hvordan du faktisk har det i øyeblikket. Lukk øynene og kjenn på kropp, tanker og følelser.

Si høyt 10 ganger om dagen at JEG ER FRISK - DET FEILER MEG INGENTING. Du vil føle deg rar de første gangene og du kommer slettes ikke til og tro på det, men du "lurer" hjernen din til og tro det Si gjerne høyt at dette gidder jeg ikke bruke tid på lengre også, og gjør noe annet i stedet

Du må kjempe, men kampen behøver ikke bli så tøff som det kan kjennes som akkurat nå. Du vil lykkes!

Oversender en styrkeklem