Adoptere stebarn

[Gjest Angela26]

''Kjaere deg Geir, skjoenner at det ligger noe personlig saar her, pga. dine uttalelser...''

Du tar ikkje helt feil, men eg prøver å ikkje la det innvirke på mine holdninger i forhold til dette.

Eg har tidligere hatt et "engasjement" som gjorde at eg blei kontakta av veldig mange som hadde problemer med å få kontakt med sine egne barn (også mødre), mange av de skjebnene og historiene eg da kom borti har brent seg fast langt inn i hjerterota og kommer til å være der så lenge eg lever.

På den bakgrunn så reagerer eg ofte skarpt når andre spør om råd på hvilken fremgangsmåte som bør velges for helt å kutte biologisk forelder ut av barns liv, fordi eg VET kor mye barna betyr (også) for de som sitter ribba tilbake.

''Jeg er ikke ut her for aa svartmale faren hennes, men hvis jeg sier at jeg avslutta all kontakt pga. jenta vaar sitt beste, saa er det sant.''

Og eg velger å tro deg på det!

''Grunnen til at sosialkontoret var inne i bildet, var fordi han ville ha mekling om samvaer. Det maatte skje paa sosialkontoret.''

Det skal normalt skje ved ett Familievernkontor, IKKJE på et sosialkontor!

''Etter 3 meklinger ville han nemlig faa en meklingattest.''

Det er riktig.

''Hvorfor han ville ha det? Jo, fordi da kunne han gaa til sak mot meg for aa faa delt foreldreansvar.''

Det tyder jo på at du nekta han del i foreldreansvaret det.

''Hvorfor han ville ha det? Jo, fordi han "ville ha paa papiret at han var en god far..." Ja det var det han sa...''

:-)

''Det er mye her du ikke vet Geir, saa slike uttalelser kan du spare deg for!!''

Joda, men eg er av den oppfatning av at begge de biologiske foreldrene er av like stor betydning og like egna for den daglige omsorgen av egne barn, inntil det motsatte er bevist!

De episodene du forteller om høres ikkje bra ut, men en avgjørelse om foreldrenes omsorgsevne, hva som er til beste for barnet o.l. må fattes av retten, med eventuellt sosialkontorets, politiets, barnevernets og de barnefaglig sakkyndiges vitnemål.

Derfor syns eg det blir helt feil å råde deg til åssen du ytterligere skal "distansere" deres felles barn fra sin far, både emosjonellt og juridisk.

Ps! Angående rettsmøte der dere avtalte at han skulle følge opp en samværsavtale i 1 år før han kunne få del i foreldreansvaret, er helt på "trynet", her har faren vært dum/uvvitende og hatt en usedvanlig dårlig advokat.

Om ikkje far (eller mor) er til fare for sitt barn, så er det å få del i foreldreansvaret for sitt eget barn nærmest for en formalitet å regne (og det skulle bare mangle).

Mulig eg var litt hard mot deg, men det oppveier kanskje litt for de andre "nikkedukke" svarene du fikk i tråden din?

Ps! Du virker som ei svært ok jente Angela, bare så det er sagt, men det forhindrer meg ikkje i å komme med krasse utfall mot deg når eg er grunnleggende uenig med deg. :-)

Jeg er enig i mye av det du sier Geir. Men i denne situasjonen, saa var ikke hennes far istand til aa ta vare paa seg selv, heller ikke dattera si.

Jeg vet om flere situasjoner der ute, og ikke alle av dem er like rettferdige overfor far (eller mor)....Og spesielt ikke barna!

Sosialkontoret jeg nevner her, er barnevernet. Jeg hadde mange samtaler med dem, og har ikke et eneste vondt ord aa si om dem som jobba der. De var ikke partisk, men de saa hele situasjonen, og hva som var best for dattera vaar.

Faren hennes er alkoholliker, brukte noe dop ogsaa. Fikk han ikke alkohol, ble han aggresiv og voldelig.Han levde et liv som ikke egner seg for barn. Og jeg kan ikke forsvare han, ei heller unnskylde han, for hans oppfoersel. Det han han ansvar for selv.

Jeg gav han mange sjanser, men han dreit seg hver gang. Jeg tror jeg har mitt paa det reine her, og jeg vet at hennes nye "pappa" er en far, som hennes kjoedelige far aldri kan bli. For hvilken far gaar frivillig 1 aar uten aa se sitt eget barn?

[PieLill]

''''Vi har ingen kontakt med hennes far. Han var tidligere mye til og fra med kontakt, fra hun var foedt... Jeg kuttet all kontakt for 3-4 aar siden, etter samraad med sosialkontor,og vi har siden ikke hoert et ord fra han...''''

Det er vel ikkje noe rart, han blei vel knust til pinneved!?

Eg syns ikkje noe om stebarnsadopsjon med mindre den biologiske far (eller mor) er død, eller til fare for barnet!

Eg blir rasende når eg hører at sosialkontoret har gitt råd om å bryte all kontakt, de har nå for faen i svarte helvete null kompetanse og ingenting med å uttale seg om denslags!

Ps! Du bør ta kontakt med barnets far, og gi han muligheten til å være far på ordentlig, det syns eg !

Du har nok mange erfaringer med foreldre, særlig fedre, som ikke får anledning til å være de foreldrene de kan og vil være for sine barn. Det har skjedd og skjer mye galt i den rettningen.

Men noen ganger ser det ut som du ser alt i lys av disse erfaringene. Og da farer du fort opp som ei bikje som gneldrer på alt og alle, inkludert huseieren.

Tror meg. Det finnes alt for mange foreldre som barna klarer seg best uten. Mødre og fedre som surfer inn og ut av ungenes liv nett som det passer dem selv og forventer at både barn og den andre forelderen skal logre begeistret og danse etter deres pipe så lenge det passer dem. Så seiler de avgårde igjen på en selvtilfreds fjøl og man hører kanskje ikke fra dem på mange år.... Før de dukker opp igjen og tror de er verdens beste. Lover og lyver og forsvinner igjen.

Tilbake sitter et knust barn og enslig forelder som må plukke opp bitene, igjen. Og slite med tankene om det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt i stedet for denne vidløftigheten. Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.

Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året. Der de stadig må forandre sine planer for å gi barnet mulighet til å møte en særdeles upålitelig og vidløftig forelder. Slikt ender som regel med at barnet til slutt nekter, skuffet og avvist.

Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av. Barn trenger stabile omsorgspersoner.

Jeg har sett såpass mange foreldre, ikke minst fedre, som lever så totalt egoistisk og selvopptatt at barna ville hatt det langt bedre uten dem. Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.

Jeg synes faktsik vi trenger et skjerpet lovverk i forhold til foreldre som selvvalgt dropper kontakten med sine barn. Det bør settes grenser for hvor lenge man kan være fraværende og fortsatt ha rett til å buse inn i barnas liv og kreve inflytelse og samvær. Og det burde være straffbart å først true seg til noe slikt, for så bare å stikke av igjen når man går lei.

mvh

[Gjest Geir]

Jeg er enig i mye av det du sier Geir. Men i denne situasjonen, saa var ikke hennes far istand til aa ta vare paa seg selv, heller ikke dattera si.

Jeg vet om flere situasjoner der ute, og ikke alle av dem er like rettferdige overfor far (eller mor)....Og spesielt ikke barna!

Sosialkontoret jeg nevner her, er barnevernet. Jeg hadde mange samtaler med dem, og har ikke et eneste vondt ord aa si om dem som jobba der. De var ikke partisk, men de saa hele situasjonen, og hva som var best for dattera vaar.

Faren hennes er alkoholliker, brukte noe dop ogsaa. Fikk han ikke alkohol, ble han aggresiv og voldelig.Han levde et liv som ikke egner seg for barn. Og jeg kan ikke forsvare han, ei heller unnskylde han, for hans oppfoersel. Det han han ansvar for selv.

Jeg gav han mange sjanser, men han dreit seg hver gang. Jeg tror jeg har mitt paa det reine her, og jeg vet at hennes nye "pappa" er en far, som hennes kjoedelige far aldri kan bli. For hvilken far gaar frivillig 1 aar uten aa se sitt eget barn?

''''Men i denne situasjonen, saa var ikke hennes far istand til aa ta vare paa seg selv, heller ikke dattera si.''''

Det finnes endel slike (både mødre & fedre) desverre, eg håper og tror allikevel at de som sliter med denslags problemer kan endre seg til å bli bedre foreldre.

Så mitt råd er: Hold døra åpen! :-)

[Gjest Geir]

Du har nok mange erfaringer med foreldre, særlig fedre, som ikke får anledning til å være de foreldrene de kan og vil være for sine barn. Det har skjedd og skjer mye galt i den rettningen.

Men noen ganger ser det ut som du ser alt i lys av disse erfaringene. Og da farer du fort opp som ei bikje som gneldrer på alt og alle, inkludert huseieren.

Tror meg. Det finnes alt for mange foreldre som barna klarer seg best uten. Mødre og fedre som surfer inn og ut av ungenes liv nett som det passer dem selv og forventer at både barn og den andre forelderen skal logre begeistret og danse etter deres pipe så lenge det passer dem. Så seiler de avgårde igjen på en selvtilfreds fjøl og man hører kanskje ikke fra dem på mange år.... Før de dukker opp igjen og tror de er verdens beste. Lover og lyver og forsvinner igjen.

Tilbake sitter et knust barn og enslig forelder som må plukke opp bitene, igjen. Og slite med tankene om det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt i stedet for denne vidløftigheten. Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.

Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året. Der de stadig må forandre sine planer for å gi barnet mulighet til å møte en særdeles upålitelig og vidløftig forelder. Slikt ender som regel med at barnet til slutt nekter, skuffet og avvist.

Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av. Barn trenger stabile omsorgspersoner.

Jeg har sett såpass mange foreldre, ikke minst fedre, som lever så totalt egoistisk og selvopptatt at barna ville hatt det langt bedre uten dem. Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.

Jeg synes faktsik vi trenger et skjerpet lovverk i forhold til foreldre som selvvalgt dropper kontakten med sine barn. Det bør settes grenser for hvor lenge man kan være fraværende og fortsatt ha rett til å buse inn i barnas liv og kreve inflytelse og samvær. Og det burde være straffbart å først true seg til noe slikt, for så bare å stikke av igjen når man går lei.

mvh

''Du har nok mange erfaringer med foreldre, særlig fedre, som ikke får anledning til å være de foreldrene de kan og vil være for sine barn. Det har skjedd og skjer mye galt i den rettningen.''

Ja, det har du helt rett i.

''Men noen ganger ser det ut som du ser alt i lys av disse erfaringene. Og da farer du fort opp som ei bikje som gneldrer på alt og alle, inkludert huseieren.''

He. he...Ja det stemmer, men ofte er det "huseieren" (den med daglig omsorg) som lager problemer for både barn og den forelderen som sitter igjen med sjegget i postkassa.

''Tror meg. Det finnes alt for mange foreldre som barna klarer seg best uten.''

Èn er jo i slike tilfeller èn for mye så sånn sett har du rett, og eg er helt enig med deg.

Men eg tror vi gjør en stor feil om vi skal definere (utifra "objektive" kriterier) hva som er en egna forelder eller ikkje, foreldre er forskjellige og slik har det alltid vært og kommer alltid til å være.

Som ett utgangspunkt så må vi betrakte _alle_ foreldre som skikka omsorgspersoner, inntil det motsatte er bevist og DET må vi overlate til barnevern, politi, sosialetaten, helsevesenet og tilslutt domstolen å avgjøre!

''Mødre og fedre som surfer inn og ut av ungenes liv nett som det passer dem selv og forventer at både barn og den andre forelderen skal logre begeistret og danse etter deres pipe så lenge det passer dem. Så seiler de avgårde igjen på en selvtilfreds fjøl og man hører kanskje ikke fra dem på mange år.... Før de dukker opp igjen og tror de er verdens beste. Lover og lyver og forsvinner igjen.''

Og det er ikkje bra (enig i det) og handler om mangel på respekt, forståelse og tillit.

''Tilbake sitter et knust barn og enslig forelder som må plukke opp bitene, igjen. Og slite med tankene om det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt i stedet for denne vidløftigheten.''

Det er nok (desverre) virkeligheten for alt for mange barn ja.

''Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.''

Her skjønner eg ikkje ka du mener?

Kor og til hvem kan de skylde på det?

''Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året.''

Det høres nesten utrolig ut!

Om dette er tilfelle, så bør den forelderen som sitter med den daglige omsorgen reise sak for retten og be om ny tilrettelagt (reell) samværsavtale, eller (i verste fall) reise sak der en krever opphør av samvær, av hensyn til barnet.

Om slike gravernde eksempler kan dokumenterest i retten, så vil vedkommende høyst sannsynlig lett vinne frem med sitt krav.

''Slikt ender som regel med at barnet til slutt nekter, skuffet og avvist.''

Svært, svært uheldig for barna!

''Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av.''

Helt enig, og det gjelder i høyeste grad også "enslige foreldre" (noe eg er også) som er svært godt orientert i all slags støtteordninger osv.

''Barn trenger stabile omsorgspersoner.''

Ja, og det må vi motivere, lære og "tvinge" foreldrene til å bli!

''Jeg har sett såpass mange foreldre, ikke minst fedre, som lever så totalt egoistisk og selvopptatt at barna ville hatt det langt bedre uten dem.''

Ok! Det er din erfaring, og den hverken kan eller vil eg stille spørsmål ved men bare konstanterer at slik er det.

''Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.''

DET er definitivt ikkje min erfaring, tvert imot (sjøl om eg personlig ikkje har hatt noen problemer i så måte) så har de fleste av de eg kjenner til prøvd og prøvd i årevis uten å få til så mye som en liten time med samvær en gang!

''Jeg synes faktsik vi trenger et skjerpet lovverk i forhold til foreldre som selvvalgt dropper kontakten med sine barn.''

Prinnsippiellt så er eg enig med deg, men i praksis så blir det vanskelig, tror eg...

''Og det burde være straffbart å først true seg til noe slikt, for så bare å stikke av igjen når man går lei.''

Tja, ikkje uenig i utganspunktet, men dette er vanskelige avveininger.

[PieLill]

''Du har nok mange erfaringer med foreldre, særlig fedre, som ikke får anledning til å være de foreldrene de kan og vil være for sine barn. Det har skjedd og skjer mye galt i den rettningen.''

Ja, det har du helt rett i.

''Men noen ganger ser det ut som du ser alt i lys av disse erfaringene. Og da farer du fort opp som ei bikje som gneldrer på alt og alle, inkludert huseieren.''

He. he...Ja det stemmer, men ofte er det "huseieren" (den med daglig omsorg) som lager problemer for både barn og den forelderen som sitter igjen med sjegget i postkassa.

''Tror meg. Det finnes alt for mange foreldre som barna klarer seg best uten.''

Èn er jo i slike tilfeller èn for mye så sånn sett har du rett, og eg er helt enig med deg.

Men eg tror vi gjør en stor feil om vi skal definere (utifra "objektive" kriterier) hva som er en egna forelder eller ikkje, foreldre er forskjellige og slik har det alltid vært og kommer alltid til å være.

Som ett utgangspunkt så må vi betrakte _alle_ foreldre som skikka omsorgspersoner, inntil det motsatte er bevist og DET må vi overlate til barnevern, politi, sosialetaten, helsevesenet og tilslutt domstolen å avgjøre!

''Mødre og fedre som surfer inn og ut av ungenes liv nett som det passer dem selv og forventer at både barn og den andre forelderen skal logre begeistret og danse etter deres pipe så lenge det passer dem. Så seiler de avgårde igjen på en selvtilfreds fjøl og man hører kanskje ikke fra dem på mange år.... Før de dukker opp igjen og tror de er verdens beste. Lover og lyver og forsvinner igjen.''

Og det er ikkje bra (enig i det) og handler om mangel på respekt, forståelse og tillit.

''Tilbake sitter et knust barn og enslig forelder som må plukke opp bitene, igjen. Og slite med tankene om det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt i stedet for denne vidløftigheten.''

Det er nok (desverre) virkeligheten for alt for mange barn ja.

''Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.''

Her skjønner eg ikkje ka du mener?

Kor og til hvem kan de skylde på det?

''Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året.''

Det høres nesten utrolig ut!

Om dette er tilfelle, så bør den forelderen som sitter med den daglige omsorgen reise sak for retten og be om ny tilrettelagt (reell) samværsavtale, eller (i verste fall) reise sak der en krever opphør av samvær, av hensyn til barnet.

Om slike gravernde eksempler kan dokumenterest i retten, så vil vedkommende høyst sannsynlig lett vinne frem med sitt krav.

''Slikt ender som regel med at barnet til slutt nekter, skuffet og avvist.''

Svært, svært uheldig for barna!

''Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av.''

Helt enig, og det gjelder i høyeste grad også "enslige foreldre" (noe eg er også) som er svært godt orientert i all slags støtteordninger osv.

''Barn trenger stabile omsorgspersoner.''

Ja, og det må vi motivere, lære og "tvinge" foreldrene til å bli!

''Jeg har sett såpass mange foreldre, ikke minst fedre, som lever så totalt egoistisk og selvopptatt at barna ville hatt det langt bedre uten dem.''

Ok! Det er din erfaring, og den hverken kan eller vil eg stille spørsmål ved men bare konstanterer at slik er det.

''Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.''

DET er definitivt ikkje min erfaring, tvert imot (sjøl om eg personlig ikkje har hatt noen problemer i så måte) så har de fleste av de eg kjenner til prøvd og prøvd i årevis uten å få til så mye som en liten time med samvær en gang!

''Jeg synes faktsik vi trenger et skjerpet lovverk i forhold til foreldre som selvvalgt dropper kontakten med sine barn.''

Prinnsippiellt så er eg enig med deg, men i praksis så blir det vanskelig, tror eg...

''Og det burde være straffbart å først true seg til noe slikt, for så bare å stikke av igjen når man går lei.''

Tja, ikkje uenig i utganspunktet, men dette er vanskelige avveininger.

''He. he...Ja det stemmer, men ofte er det "huseieren" (den med daglig omsorg) som lager problemer for både barn og den forelderen som sitter igjen med sjegget i postkassa.''

Det hadde vært interessant å lage en statistikk over dette og finne ut hva som i realiteten er ofte og sjeldent.

''Men eg tror vi gjør en stor feil om vi skal definere (utifra "objektive" kriterier) hva som er en egna forelder eller ikkje, foreldre er forskjellige og slik har det alltid vært og kommer alltid til å være.

Som ett utgangspunkt så må vi betrakte _alle_ foreldre som skikka omsorgspersoner, inntil det motsatte er bevist og DET må vi overlate til barnevern, politi, sosialetaten, helsevesenet og tilslutt domstolen å avgjøre!''

Etter 10-20 brutte avtaler i løpet av et par måneders tid pluss 0-5 episoder av møte uanmeldt på døren og kreve å få barnet NÅ, trenger jeg verken rettsvesen eller sakkyndige for å definere dem som ganske ubrukelige. Legg eventuelt til diverse rus og løgn. Vi voksne bryter jo kontakten med slike folk om vi kan. Men slikt skal barn pådyttes.

''Og det er ikkje bra (enig i det) og handler om mangel på respekt, forståelse og tillit.''

Og ikke minst et absolutt minstemål av ansvarsfølelse.

'' 'Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.'

Her skjønner eg ikkje ka du mener? Kor og til hvem kan de skylde på det?''

De forteller barnet og alle andre de tror biter på, at den andre forelderen nekter dem å være sammen med barnet. De lyver så det renner og så de nesten tror det selv, enkelt og ugreit. For alt du vet har kanskje noen slike kommet å grått på skulderen din over den grusomme mora som ikke lar dem treffe barnet...

'' 'Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året.'

Det høres nesten utrolig ut! Om dette er tilfelle, så bør den forelderen som sitter med den daglige omsorgen reise sak for retten og be om ny tilrettelagt (reell) samværsavtale, eller (i verste fall) reise sak der en krever opphør av samvær, av hensyn til barnet.''

Og det har jeg sett uten å på noen som helst måte oppsøke situasjoner der slike tilfeller er overrepresentert. Grunnen til at disse mødrene ikke går til sak er at de ikke ønsker å være den som avskjærer barnets kontakt med faren. De velger å sluke kameler og omkalfatre egne planer for å gi barnet en viss mulighet til kontakt med sin far. Og de vurderer at det tross alt er bedre at barnet får mulighet til å gjøre seg opp sin egen mening. (Jeg har bare sett mødre slite med ubergnelige fedre. Men det motsatte kan selvsagt finnes.)

''Om slike gravernde eksempler kan dokumenterest i retten, så vil vedkommende høyst sannsynlig lett vinne frem med sitt krav.''

Jeg har mange ganger vært sjokkert over hvor sterk den voksnes rett til kontakt med biologiske barn står. Livredde barn som har sett far skamslå mamma og true henne slik at han får besøksforbud, sendes like fullt til sin voldelige far.

Barn har de svakeste rettighetene i samværssaker. Så jeg tror ikke "litt" upålitelighet, gjør større inntrykk i retten.

'' 'Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av.'

Helt enig, og det gjelder i høyeste grad også "enslige foreldre" (noe eg er også) som er svært godt orientert i all slags støtteordninger osv.''

Jeg er ganske forundret over hvor kritikkløst samfunnet bruker penger og resurser på samlivsbrudd som tross alt er et resultat av voksne mennesker valg og handlinger. Mens de som uforskyldt havner i et uføre pga av ulykke eller sykdom må bukke og skrape og virkelig bevise at de har forsøkt å komme ut av problemene på egen hånd.

'' 'Barn trenger stabile omsorgspersoner.'

Ja, og det må vi motivere, lære og "tvinge" foreldrene til å bli!''

Mot dårskapen og hyperselvsentrertheten kjemper selv gudene forgjeves. Der det ikke er mer å hente, er det heller ikke mer å vente.

Det er bedre samfunnsøkonomi og bedre for barna å heller støtte dem som vil være gode omsorgspersoner, helt frivillig, enn å dalle med voksne som aldri kommer forbi seksårsstadiet.

'' 'Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.'

''DET er definitivt ikkje min erfaring, tvert imot (sjøl om eg personlig ikkje har hatt noen problemer i så måte) så har de fleste av de eg kjenner til prøvd og prøvd i årevis uten å få til så mye som en liten time med samvær en gang!''

Jo, det er også et faktum at noen foreldre forsøker å fryse ut den andre av barnas liv, selv om den er velfungerende. Men surfeforeldrene får som regel mange sjanser og krangler seg til enda flere.

mvh

[PieLill]

''''Men i denne situasjonen, saa var ikke hennes far istand til aa ta vare paa seg selv, heller ikke dattera si.''''

Det finnes endel slike (både mødre & fedre) desverre, eg håper og tror allikevel at de som sliter med denslags problemer kan endre seg til å bli bedre foreldre.

Så mitt råd er: Hold døra åpen! :-)

Barn trenger primært stabile omsorgspersoner og stabile oppvekstforhold.

Foreldre som roter til livene sine fullstendig, må innse at på et eller annet tidspunkt er toget gått for å være mamma eller pappa. Kanskje kan man få en viss kontakt med barnet. Men det er ikke til barnets beste å bli tatt ut av et stabilt og godt hjem for å bli slept til en forelder som har skjerpet seg for kortere eller lengre tid.

Jeg synes barn bør kunne få den gaven å kunne få være sønn og datter av de som er deres fungerende foreldre på alle måter. Og de som elsker barnet og er fungerende foreldre er de beste til å ha de juridiske rettighetene og pliktene forelderskapet innebærer.

Det er også en beskyttelse for barnet at begge de fungerende foreldrene ha foreldermyndighet i tilfellet en av dem skulle falle fra.

mvh

[PieLill]

Etter som dere bare har et år bak dere i Spania kunne det kanskje være lurt å utsette en eventuell adopsjon et år eller to til alt har gått seg til og alle hvetebrødsdager er over.

Når adopsjonen først er gjennomført, er den ikke mye enkel å omstøte. Sett deg nøye inn i de spanske adopsjonsreglene, barnefordelingsregler også på tvers av landegrenser, statsborgerskap og alt annet som kan være relevant.

Ikke forhast deg med dette.

Husk at barnet vil miste arverett hos far _og_ farmor og farfar.

mvh

[Gjest adoptivbarn]

Jeg er selv adoptert av min stefar.

Husker vagt min biologiske far, var vel 4-5 år siste gang jeg så ham og husker da at min stefar på det tidspunkt var involvert med min mor.

Jeg fikk etterhvert 2 søsken og mor og stefar giftet seg da jeg var ca. 10 år.

Jeg traff aldri min far i dette tidsrommet og kan ikke huske at jeg savnet ham heller, men så var min far også et ikke-tema i vårt hjem.

Da jeg ble 12 ble jeg tatt med på råd ang. adopsjon. Som 12-åring var jeg gammel nok til selv å samtykke.

Min biologiske far var enig i denne adopsjonen.

Jeg husker jeg tenkte at jeg da ville bli en del av fellesskapet og også få lov til å ha samme etternavn som resten av familien, noe jeg hadde et sterkt ønske om.

Jeg har aldri kalt min stefar for pappa muntlig, det føltes aldri naturlig for meg, men skrev det på farsdagskort, tegninger o.l.

I løpet av tenårene forsøkte jeg et par ganger å ta kontakt med min biologiske far (var litt i opprør), og da jeg fikk barn som 18-åring fikk jeg plutselig trang til å søke mine røtter.

Det varte imidlertid ikke særlig lenge, jeg fikk snakket med ham ved et par anledninger og fikk svar på hvorfor han hadde fraskrevet seg ansvaret.

Han fortalte at han ikke hadde noe å tilby meg og følte jeg hadde det bedre sammen med min mor og stefar.

Noe kriminell fortid og muligens også rusproblemer (som min mormor vagt har fortalt om).

Jeg slo meg til ro med dette, og har ikke hatt kontakt siden. Føler heller ikke noe behov for det.

Idag er jeg takknemlig for at min stefar ønsket å inkludere meg, og gitt meg like rettigheter som mine søsken.

Vi har hatt et noe anstrengt forhold i årene som har gått, men føler meg likefullt elsket på lik linje med hans egne barn.

Han har også stilt opp for meg på alle mulige måter, slik en far gjør for sitt barn og jeg kan alltid komme til ham om jeg trenger hjelp og jeg føler at mine foreldre har skapt en trygg og fast ramme rundt min barndom og gitt meg tilhørighet og røtter.

Jeg har hatt tanter, onkler og søskenbarn gjennom hele oppveksten, som alle har inkludert meg på lik linje som mine søsken.

Jeg omtaler aldri min far som stefar.

Jeg er glad for at min biologiske far innså at han kom til kort og at han var storsinnet nok til å se at jeg kanskje hadde det bedre der jeg var.

Når det er sagt, synes jeg også det var fornuftig av mine foreldre å be om mitt samtykke og at jeg fikk gi uttrykk for mine tanker og følelser rundt det hele.

Jeg opplever ikke å ha blitt frastjålet noe og har en god barndom å se tilbake på. Min stefar gav meg sunne verdier og en god ballast i livet.

Historien gjentar seg ofte, og jeg havnet selv i den situasjon at jeg fikk barn med en rusmisbruker som aldri fulgte opp sitt barn.

Jeg giftet meg på nytt og fikk et barn til.

Temaet adopsjon dukket opp på nytt, min nye mann hadde da fungert som far til mitt første barn i flere år, og barnets biologiske hadde og har fortsatt ingen kontakt.

Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn.

Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.

Ekstra vondt ville det kanskje vært om han faktisk var faren på papiret også.

En ting er når man lever sammen og familien ser ut til å være riktig så harmonisk. Alle med barn søker vel den gode "kjernefamilien".

Det er mer snakk om hvilke egenskaper man har som foreldre når/hvis problemer dukker opp og hva skjer ved et evt. brudd.

Hva da med ikke-biologiske besteforeldre, tanter og onkler osv.?

Ønsker de fortsatt kontakt? Hva om "far" gifter seg på nytt?

Jeg synes kanskje dere bør vente noen år før dere tar opp dette temaet igjen. Å adoptere et barn er ingen liten sak og det hviler stort ansvar på dere som foreldre.

[Gjest Geir]

Jeg er selv adoptert av min stefar.

Husker vagt min biologiske far, var vel 4-5 år siste gang jeg så ham og husker da at min stefar på det tidspunkt var involvert med min mor.

Jeg fikk etterhvert 2 søsken og mor og stefar giftet seg da jeg var ca. 10 år.

Jeg traff aldri min far i dette tidsrommet og kan ikke huske at jeg savnet ham heller, men så var min far også et ikke-tema i vårt hjem.

Da jeg ble 12 ble jeg tatt med på råd ang. adopsjon. Som 12-åring var jeg gammel nok til selv å samtykke.

Min biologiske far var enig i denne adopsjonen.

Jeg husker jeg tenkte at jeg da ville bli en del av fellesskapet og også få lov til å ha samme etternavn som resten av familien, noe jeg hadde et sterkt ønske om.

Jeg har aldri kalt min stefar for pappa muntlig, det føltes aldri naturlig for meg, men skrev det på farsdagskort, tegninger o.l.

I løpet av tenårene forsøkte jeg et par ganger å ta kontakt med min biologiske far (var litt i opprør), og da jeg fikk barn som 18-åring fikk jeg plutselig trang til å søke mine røtter.

Det varte imidlertid ikke særlig lenge, jeg fikk snakket med ham ved et par anledninger og fikk svar på hvorfor han hadde fraskrevet seg ansvaret.

Han fortalte at han ikke hadde noe å tilby meg og følte jeg hadde det bedre sammen med min mor og stefar.

Noe kriminell fortid og muligens også rusproblemer (som min mormor vagt har fortalt om).

Jeg slo meg til ro med dette, og har ikke hatt kontakt siden. Føler heller ikke noe behov for det.

Idag er jeg takknemlig for at min stefar ønsket å inkludere meg, og gitt meg like rettigheter som mine søsken.

Vi har hatt et noe anstrengt forhold i årene som har gått, men føler meg likefullt elsket på lik linje med hans egne barn.

Han har også stilt opp for meg på alle mulige måter, slik en far gjør for sitt barn og jeg kan alltid komme til ham om jeg trenger hjelp og jeg føler at mine foreldre har skapt en trygg og fast ramme rundt min barndom og gitt meg tilhørighet og røtter.

Jeg har hatt tanter, onkler og søskenbarn gjennom hele oppveksten, som alle har inkludert meg på lik linje som mine søsken.

Jeg omtaler aldri min far som stefar.

Jeg er glad for at min biologiske far innså at han kom til kort og at han var storsinnet nok til å se at jeg kanskje hadde det bedre der jeg var.

Når det er sagt, synes jeg også det var fornuftig av mine foreldre å be om mitt samtykke og at jeg fikk gi uttrykk for mine tanker og følelser rundt det hele.

Jeg opplever ikke å ha blitt frastjålet noe og har en god barndom å se tilbake på. Min stefar gav meg sunne verdier og en god ballast i livet.

Historien gjentar seg ofte, og jeg havnet selv i den situasjon at jeg fikk barn med en rusmisbruker som aldri fulgte opp sitt barn.

Jeg giftet meg på nytt og fikk et barn til.

Temaet adopsjon dukket opp på nytt, min nye mann hadde da fungert som far til mitt første barn i flere år, og barnets biologiske hadde og har fortsatt ingen kontakt.

Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn.

Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.

Ekstra vondt ville det kanskje vært om han faktisk var faren på papiret også.

En ting er når man lever sammen og familien ser ut til å være riktig så harmonisk. Alle med barn søker vel den gode "kjernefamilien".

Det er mer snakk om hvilke egenskaper man har som foreldre når/hvis problemer dukker opp og hva skjer ved et evt. brudd.

Hva da med ikke-biologiske besteforeldre, tanter og onkler osv.?

Ønsker de fortsatt kontakt? Hva om "far" gifter seg på nytt?

Jeg synes kanskje dere bør vente noen år før dere tar opp dette temaet igjen. Å adoptere et barn er ingen liten sak og det hviler stort ansvar på dere som foreldre.

''''Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn. Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.''''

Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.

Ellers så var det historier til ettertanke for meg, og sikkert også får andre...

[Gjest Angela26]

Jeg er selv adoptert av min stefar.

Husker vagt min biologiske far, var vel 4-5 år siste gang jeg så ham og husker da at min stefar på det tidspunkt var involvert med min mor.

Jeg fikk etterhvert 2 søsken og mor og stefar giftet seg da jeg var ca. 10 år.

Jeg traff aldri min far i dette tidsrommet og kan ikke huske at jeg savnet ham heller, men så var min far også et ikke-tema i vårt hjem.

Da jeg ble 12 ble jeg tatt med på råd ang. adopsjon. Som 12-åring var jeg gammel nok til selv å samtykke.

Min biologiske far var enig i denne adopsjonen.

Jeg husker jeg tenkte at jeg da ville bli en del av fellesskapet og også få lov til å ha samme etternavn som resten av familien, noe jeg hadde et sterkt ønske om.

Jeg har aldri kalt min stefar for pappa muntlig, det føltes aldri naturlig for meg, men skrev det på farsdagskort, tegninger o.l.

I løpet av tenårene forsøkte jeg et par ganger å ta kontakt med min biologiske far (var litt i opprør), og da jeg fikk barn som 18-åring fikk jeg plutselig trang til å søke mine røtter.

Det varte imidlertid ikke særlig lenge, jeg fikk snakket med ham ved et par anledninger og fikk svar på hvorfor han hadde fraskrevet seg ansvaret.

Han fortalte at han ikke hadde noe å tilby meg og følte jeg hadde det bedre sammen med min mor og stefar.

Noe kriminell fortid og muligens også rusproblemer (som min mormor vagt har fortalt om).

Jeg slo meg til ro med dette, og har ikke hatt kontakt siden. Føler heller ikke noe behov for det.

Idag er jeg takknemlig for at min stefar ønsket å inkludere meg, og gitt meg like rettigheter som mine søsken.

Vi har hatt et noe anstrengt forhold i årene som har gått, men føler meg likefullt elsket på lik linje med hans egne barn.

Han har også stilt opp for meg på alle mulige måter, slik en far gjør for sitt barn og jeg kan alltid komme til ham om jeg trenger hjelp og jeg føler at mine foreldre har skapt en trygg og fast ramme rundt min barndom og gitt meg tilhørighet og røtter.

Jeg har hatt tanter, onkler og søskenbarn gjennom hele oppveksten, som alle har inkludert meg på lik linje som mine søsken.

Jeg omtaler aldri min far som stefar.

Jeg er glad for at min biologiske far innså at han kom til kort og at han var storsinnet nok til å se at jeg kanskje hadde det bedre der jeg var.

Når det er sagt, synes jeg også det var fornuftig av mine foreldre å be om mitt samtykke og at jeg fikk gi uttrykk for mine tanker og følelser rundt det hele.

Jeg opplever ikke å ha blitt frastjålet noe og har en god barndom å se tilbake på. Min stefar gav meg sunne verdier og en god ballast i livet.

Historien gjentar seg ofte, og jeg havnet selv i den situasjon at jeg fikk barn med en rusmisbruker som aldri fulgte opp sitt barn.

Jeg giftet meg på nytt og fikk et barn til.

Temaet adopsjon dukket opp på nytt, min nye mann hadde da fungert som far til mitt første barn i flere år, og barnets biologiske hadde og har fortsatt ingen kontakt.

Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn.

Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.

Ekstra vondt ville det kanskje vært om han faktisk var faren på papiret også.

En ting er når man lever sammen og familien ser ut til å være riktig så harmonisk. Alle med barn søker vel den gode "kjernefamilien".

Det er mer snakk om hvilke egenskaper man har som foreldre når/hvis problemer dukker opp og hva skjer ved et evt. brudd.

Hva da med ikke-biologiske besteforeldre, tanter og onkler osv.?

Ønsker de fortsatt kontakt? Hva om "far" gifter seg på nytt?

Jeg synes kanskje dere bør vente noen år før dere tar opp dette temaet igjen. Å adoptere et barn er ingen liten sak og det hviler stort ansvar på dere som foreldre.

Saa fint et innlegg! Takk for at du delte din historie med meg!

En ting er sikkert, vi har ingen garantier i livet. Jeg tror ikke vi kommer til aa gaa ifra hverandre, men hvem vet? Men en ting jeg foeler meg sikker paa, er at om dette skulle skjedd, saa ville mannen min fremdeles sett paa jenta mi som sin datter. Dette ogsaa om han ikke adopterer henne.

Jeg har en veldig god tillitt baade til han og hans foreldre.

En annen ting jeg vil tilfoeye her, er at jeg kommer aldri til aa nekte henne aa ta kontakt med sin biologiske far, om hun skulle oenske dette, noe jeg rekner med hun vil...

Jeg har vaert i en situasjon selv, der jeg ikke kjente min far, og tok kontakt i tenaarene. Det var ikke velykket, men det er en annen historie:-)

[Gjest Angela26]

''''Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn. Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.''''

Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.

Ellers så var det historier til ettertanke for meg, og sikkert også får andre...

''Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.''

Dette har jeg hoert ofte, men aldri kjent meg igjen i :-)

[Gjest Angela26]

Du har nok mange erfaringer med foreldre, særlig fedre, som ikke får anledning til å være de foreldrene de kan og vil være for sine barn. Det har skjedd og skjer mye galt i den rettningen.

Men noen ganger ser det ut som du ser alt i lys av disse erfaringene. Og da farer du fort opp som ei bikje som gneldrer på alt og alle, inkludert huseieren.

Tror meg. Det finnes alt for mange foreldre som barna klarer seg best uten. Mødre og fedre som surfer inn og ut av ungenes liv nett som det passer dem selv og forventer at både barn og den andre forelderen skal logre begeistret og danse etter deres pipe så lenge det passer dem. Så seiler de avgårde igjen på en selvtilfreds fjøl og man hører kanskje ikke fra dem på mange år.... Før de dukker opp igjen og tror de er verdens beste. Lover og lyver og forsvinner igjen.

Tilbake sitter et knust barn og enslig forelder som må plukke opp bitene, igjen. Og slite med tankene om det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt i stedet for denne vidløftigheten. Til alt overmål kan slike surfeforeldre skylde på den andre forelderen for dårlig kontakt med barnet.

Jeg har sett foreldre (i første hånd mødre) som biter i seg 25-100 brutte avtaler i året. Der de stadig må forandre sine planer for å gi barnet mulighet til å møte en særdeles upålitelig og vidløftig forelder. Slikt ender som regel med at barnet til slutt nekter, skuffet og avvist.

Personer som vet 100 ganger mer om sine rettigheter som foreldre enn sine plikter, har ikke barna mye glede av. Barn trenger stabile omsorgspersoner.

Jeg har sett såpass mange foreldre, ikke minst fedre, som lever så totalt egoistisk og selvopptatt at barna ville hatt det langt bedre uten dem. Og kom ikke å si de aldri har fått noen sjanse. De får stort sett en ny sjanse hver gang de ber om det.

Jeg synes faktsik vi trenger et skjerpet lovverk i forhold til foreldre som selvvalgt dropper kontakten med sine barn. Det bør settes grenser for hvor lenge man kan være fraværende og fortsatt ha rett til å buse inn i barnas liv og kreve inflytelse og samvær. Og det burde være straffbart å først true seg til noe slikt, for så bare å stikke av igjen når man går lei.

mvh

Amen! :-)

Flott skrevet!

[Mrs. Wallace]

''''Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn. Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.''''

Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.

Ellers så var det historier til ettertanke for meg, og sikkert også får andre...

''Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.''

Det er ett av de mest meningsløse uttrykkene jeg vet om. Snørr er også tykkere enn vann.

[PieLill]

Jeg er selv adoptert av min stefar.

Husker vagt min biologiske far, var vel 4-5 år siste gang jeg så ham og husker da at min stefar på det tidspunkt var involvert med min mor.

Jeg fikk etterhvert 2 søsken og mor og stefar giftet seg da jeg var ca. 10 år.

Jeg traff aldri min far i dette tidsrommet og kan ikke huske at jeg savnet ham heller, men så var min far også et ikke-tema i vårt hjem.

Da jeg ble 12 ble jeg tatt med på råd ang. adopsjon. Som 12-åring var jeg gammel nok til selv å samtykke.

Min biologiske far var enig i denne adopsjonen.

Jeg husker jeg tenkte at jeg da ville bli en del av fellesskapet og også få lov til å ha samme etternavn som resten av familien, noe jeg hadde et sterkt ønske om.

Jeg har aldri kalt min stefar for pappa muntlig, det føltes aldri naturlig for meg, men skrev det på farsdagskort, tegninger o.l.

I løpet av tenårene forsøkte jeg et par ganger å ta kontakt med min biologiske far (var litt i opprør), og da jeg fikk barn som 18-åring fikk jeg plutselig trang til å søke mine røtter.

Det varte imidlertid ikke særlig lenge, jeg fikk snakket med ham ved et par anledninger og fikk svar på hvorfor han hadde fraskrevet seg ansvaret.

Han fortalte at han ikke hadde noe å tilby meg og følte jeg hadde det bedre sammen med min mor og stefar.

Noe kriminell fortid og muligens også rusproblemer (som min mormor vagt har fortalt om).

Jeg slo meg til ro med dette, og har ikke hatt kontakt siden. Føler heller ikke noe behov for det.

Idag er jeg takknemlig for at min stefar ønsket å inkludere meg, og gitt meg like rettigheter som mine søsken.

Vi har hatt et noe anstrengt forhold i årene som har gått, men føler meg likefullt elsket på lik linje med hans egne barn.

Han har også stilt opp for meg på alle mulige måter, slik en far gjør for sitt barn og jeg kan alltid komme til ham om jeg trenger hjelp og jeg føler at mine foreldre har skapt en trygg og fast ramme rundt min barndom og gitt meg tilhørighet og røtter.

Jeg har hatt tanter, onkler og søskenbarn gjennom hele oppveksten, som alle har inkludert meg på lik linje som mine søsken.

Jeg omtaler aldri min far som stefar.

Jeg er glad for at min biologiske far innså at han kom til kort og at han var storsinnet nok til å se at jeg kanskje hadde det bedre der jeg var.

Når det er sagt, synes jeg også det var fornuftig av mine foreldre å be om mitt samtykke og at jeg fikk gi uttrykk for mine tanker og følelser rundt det hele.

Jeg opplever ikke å ha blitt frastjålet noe og har en god barndom å se tilbake på. Min stefar gav meg sunne verdier og en god ballast i livet.

Historien gjentar seg ofte, og jeg havnet selv i den situasjon at jeg fikk barn med en rusmisbruker som aldri fulgte opp sitt barn.

Jeg giftet meg på nytt og fikk et barn til.

Temaet adopsjon dukket opp på nytt, min nye mann hadde da fungert som far til mitt første barn i flere år, og barnets biologiske hadde og har fortsatt ingen kontakt.

Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn.

Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.

Ekstra vondt ville det kanskje vært om han faktisk var faren på papiret også.

En ting er når man lever sammen og familien ser ut til å være riktig så harmonisk. Alle med barn søker vel den gode "kjernefamilien".

Det er mer snakk om hvilke egenskaper man har som foreldre når/hvis problemer dukker opp og hva skjer ved et evt. brudd.

Hva da med ikke-biologiske besteforeldre, tanter og onkler osv.?

Ønsker de fortsatt kontakt? Hva om "far" gifter seg på nytt?

Jeg synes kanskje dere bør vente noen år før dere tar opp dette temaet igjen. Å adoptere et barn er ingen liten sak og det hviler stort ansvar på dere som foreldre.

Takk for at du delte dette.

Det gav mye å legge seg på minnet.

mvh

[PieLill]

''Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.''

Det er ett av de mest meningsløse uttrykkene jeg vet om. Snørr er også tykkere enn vann.

''Det er ett av de mest meningsløse uttrykkene jeg vet om. Snørr er også tykkere enn vann.''

LOL!

;-)

Den var en innertier. Anekteres herved.

mvh

[Gjest Geir]

''Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.''

Det er ett av de mest meningsløse uttrykkene jeg vet om. Snørr er også tykkere enn vann.

Sæd og.

Ikkje skyt på meg (pianisten), for som du sikkert vet når det drypper på klokkeren så regner det på presten.

[PieLill]

''''Vi ble senere skilt, og han gav da blaffen i mitt barn, ville kun ha samvær med vårt fellesbarn. Hvor sårt er da ikke for et da 8 år gammelt barn, se "sin far" gjennom alle år, kun bry seg om lillebror?

Han mistet sin far nr. 2, og det var utrolig sårt.''''

Det kan fort skje ja, blod er som kjent tykkere enn vatn.

Ellers så var det historier til ettertanke for meg, og sikkert også får andre...

Som mor til både hjemmelagede og adopterte barn kan jeg ikke si jeg identifiserer meg særlig mye med dette.

For øvrig tror jeg ikke mine hjemmelagde har samme blodtype som meg.

Men jeg vet at en del får et vesentlig endret forhold til sine stebarn det øyeblikket de får egne barn. Men dette handler nok også ofte om hva de har fått lov å være for sine stebarn i forkant.

Å adoptere er per definisjon 'å ta til seg som sin egen'. Så når man har adoptert, vet man ikke lengre forkjell på barna ut fra hvordan man fikk dem.

mvh

[Glimtipper]

''''Men i denne situasjonen, saa var ikke hennes far istand til aa ta vare paa seg selv, heller ikke dattera si.''''

Det finnes endel slike (både mødre & fedre) desverre, eg håper og tror allikevel at de som sliter med denslags problemer kan endre seg til å bli bedre foreldre.

Så mitt råd er: Hold døra åpen! :-)

''Så mitt råd er: Hold døra åpen! :-)''

Jeg er utrolig uenig med deg der. Egentlig er jeg lei alle disse argumentene (som oftest fra fedre) om hvor viktig biologiske bånd er for barna. Ja, det har en viss betydning. Men når en forelder har vært tildels eller fullstendig fraværende i mange år, så er de faktisk ikke en omsorgsperson lenger. Da har de gitt fra seg de rettighetene og de pliktene en slik rolle innebærer.

Barn har også rettigheter. De burde bli skjermet fra voksne som plutselig dukker opp og forlanger pappa/mamma-tittelen, uavhengig av om de bidro med et egg eller noen sædceller ti år tidligere.

[Gjest Geir]

Som mor til både hjemmelagede og adopterte barn kan jeg ikke si jeg identifiserer meg særlig mye med dette.

For øvrig tror jeg ikke mine hjemmelagde har samme blodtype som meg.

Men jeg vet at en del får et vesentlig endret forhold til sine stebarn det øyeblikket de får egne barn. Men dette handler nok også ofte om hva de har fått lov å være for sine stebarn i forkant.

Å adoptere er per definisjon 'å ta til seg som sin egen'. Så når man har adoptert, vet man ikke lengre forkjell på barna ut fra hvordan man fikk dem.

mvh

''For øvrig tror jeg ikke mine hjemmelagde har samme blodtype som meg.''

Kanskje de har samme blodtype som sin far? :-)

''Men jeg vet at en del får et vesentlig endret forhold til sine stebarn det øyeblikket de får egne barn.''

Ja, det vil eg tro skjer de aller fleste i større eller mindre grad.

''Å adoptere er per definisjon 'å ta til seg som sin egen'. Så når man har adoptert, vet man ikke lengre forkjell på barna ut fra hvordan man fikk dem.''

Eg syns adopsjon er bra, også stebarnsadopsjon (når biologisk forelder er død, eller uskikka).

Men det du skriver der har eg ikkje noe tro på, det er ønsketenking og "sosionomprat" ! :-)

[Gjest Geir]

''Så mitt råd er: Hold døra åpen! :-)''

Jeg er utrolig uenig med deg der. Egentlig er jeg lei alle disse argumentene (som oftest fra fedre) om hvor viktig biologiske bånd er for barna. Ja, det har en viss betydning. Men når en forelder har vært tildels eller fullstendig fraværende i mange år, så er de faktisk ikke en omsorgsperson lenger. Da har de gitt fra seg de rettighetene og de pliktene en slik rolle innebærer.

Barn har også rettigheter. De burde bli skjermet fra voksne som plutselig dukker opp og forlanger pappa/mamma-tittelen, uavhengig av om de bidro med et egg eller noen sædceller ti år tidligere.

''Egentlig er jeg lei alle disse argumentene (som oftest fra fedre) om hvor viktig biologiske bånd er for barna.''

Så det du sier her er at DU ikkje er viktig for ditt eget barn, og at hvilket som helst kvinnemenneske kunne gått inn og tatt din plass som omsorgsperson?