Samspill etter skilsmisse

[Shadow 650]

Men fokus på at ungene skal ha det bra, burde dere klare å finne et greit samspill.

Hvis du føler dere kommuniserer dårlig, og hun ikke skjønner deg, kan det kanskje være lurt å kontakte familievernkontoret ?

[gullfisk]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Men hva i himmelens navn har din ekskones "tone" med DITT samvær med DINE barn å gjøre? Det er jo ikke henne du har samvær med. Hvorfor har du en samværsavtale med dine barn overhodet, du ER jo faktisk ikke interessert i å være sammen med dem? Da har jo din ekskone rett i sin "tone"/meninger eller? Hvorfor må hun være "grei" mot deg og ha en viss god tone for at du skal gidde å følge opp din egen samværavtale? Er ikke dine egne barn dine egne barn fordi du ikke bor sammen med deres mor? Hva hvis hun følte det samme, hun fikk barn under forutsetning at dere skulle være to, og nå som dere ikke er det behøver hun ikke å ta vare på dem lenger, det bør du gjøre? Hun gir jo uttrykk for at HUN ikke liker DINE holdninger, og du liker ikke hennes. Hvorfor lar du det påvirke om du GIDDER å møte dine barn?

[KaVa]

1) Når det gjelder ungene dine, må du sette til side dine følelser for din ex-kone. Ungene dine er glade i pappan sin, og trenger han. Du bør derfor - for ungenes skyld - overholde samværsavtalen. Dersom du av en eller annen grunn IKKE kan ha samvær til avtalt tid, ta kontakt med mamman i god tid for å "bytte" tidspunkt - ikke svikt ungene!

2) Det er lov å ha såre følelser, når man føler seg sviktet. Men for å komme seg videre i livet, så må du innse at det er over, og forsøke å forsone deg med denne tanken. Du trenger ikke å like eksen din lenger, men du bør - for ungenes skyld - holde en sivil tone når du møter henne.

Aldri, aldri la dine følelser for mamman gå ut over ungene som trenger pappan sin!

[KaVa]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Vel - uansett hvilket forhold du og eksen har, så er realiteten at du har barn. Barn som elsker deg og som trenger deg. DU kan ikke trekke deg som pappa, fordi verden ikke ble slik du hadde trodd. Barna forsvinner ikke, selv om dine "forutsetninger" forsvant.

DE fortjener en mamma og en pappa som elsker dem - og som gjerne vil tilbringe tid sammen med dem. At mamma og pappa ikke bor sammen lenger, er mamma og pappas problem - og ungene skal IKKE straffes for at foreldre ikke klarer å finne ut av ting seg imellom.

''Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna.''

Skjønner overhodet ikke hvordan logikken din virker. På grunn av at du ikke liker "kvinners tone" trekker du deg tilbake og vil ikke være sammen med BARNA?

[Gjest Valnøtt]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Hm... Jeg håper du ikke mener det du faktisk skrev her? At dine meninger om kvinner gjør at du ikke gidder å ha barna dine? Jeg synes du seriøst skal skaffe deg hjelp. Du HAR disse barna. At forutsetningene har endret seg må du faktisk bare takle. Man kan ikke slå ihjel ungene fordi man ikke vil være skilt forelder heller. Ungene ER der, det må du bare forholde deg til. Så må du bearbeide dine vonde følelser for samlivsbrudd og andre ting når du ikke har ungene.

[Gjest Valnøtt]

Eg oppfatter dette som å være en tredelt problemstilling.

Pkt.1. Du blei forlatt, og har vanskelig for å akseptere dette og leve med det på en god måte.

Pkt. 2. Din drøm (og ønske) om å leve sammen i en kjernefamilie med din kone/elskede og deres felles barn blei dermed spolert.

Pkt. 3. Du er fortsatt far/forelder, og sliter med å skille dette fra ditt forhold (følelser) til barnas mor.

Pkt. 1 og 2 velger eg å se bort ifra, for det er ikkje det som er det viktigste å få orden på, det viktigste (slik eg oppfatter det) for deg er å klare å oppfylle dine moralske, etiske og juridiske plikter (og ikkje minst banas ønsker og forventninger) som forelder.

Husk at du er far til dine barna for resten av livet, totalt uavhengig av ditt forhold til barnas mor.

''Vi har fått til en samværsavtale, men jeg sliter litt med å oppfylle den.''

Det er ett godt utgangspunkt med å ha fått til en samværsavtale, da det er viktig for barna å kunne ha en forutsigbarhet i forhold til om de skal være hos mor eller far og kor tid dette skal finne sted.

Det gir trygghet, samtidig som de kan "planlegge" og glede seg til samværet med deg...

''''Og mitt opp i dette så får jeg stadig høre hvor lite flink jeg er med barna, selv om jeg faktisk ofte er sammen med dem. Det trenger bare være en gang jeg avlyser samværet, og plutselig er hele meg plutselig en drittsekk som ikke gidder å se barna. Ifølge moren.''''

''Dette gjør det enda vanskeligere og igjen ta opp samværet, og jeg tenderer til å trekke meg unna.''

Det er her du gjør en _generaltabbe_ og må holde samværet med dine barn (som eg rekner med du elsker) upåvirket av eventuelle konflikter mellom deg og din eks.

Mitt råd er enkelt, følg samværsavtalen til punkt og prikke, kos deg sammen med dine barn, og aldri snakk negativt om din eks. i barnas nærvær.

Lykke til.

mvh

Jeg har vært hylende uenig med deg mange ganger, men denne gangen tiltreder jeg hver bokstav du har skrevet!

[AneM1365380603]

Eg oppfatter dette som å være en tredelt problemstilling.

Pkt.1. Du blei forlatt, og har vanskelig for å akseptere dette og leve med det på en god måte.

Pkt. 2. Din drøm (og ønske) om å leve sammen i en kjernefamilie med din kone/elskede og deres felles barn blei dermed spolert.

Pkt. 3. Du er fortsatt far/forelder, og sliter med å skille dette fra ditt forhold (følelser) til barnas mor.

Pkt. 1 og 2 velger eg å se bort ifra, for det er ikkje det som er det viktigste å få orden på, det viktigste (slik eg oppfatter det) for deg er å klare å oppfylle dine moralske, etiske og juridiske plikter (og ikkje minst banas ønsker og forventninger) som forelder.

Husk at du er far til dine barna for resten av livet, totalt uavhengig av ditt forhold til barnas mor.

''Vi har fått til en samværsavtale, men jeg sliter litt med å oppfylle den.''

Det er ett godt utgangspunkt med å ha fått til en samværsavtale, da det er viktig for barna å kunne ha en forutsigbarhet i forhold til om de skal være hos mor eller far og kor tid dette skal finne sted.

Det gir trygghet, samtidig som de kan "planlegge" og glede seg til samværet med deg...

''''Og mitt opp i dette så får jeg stadig høre hvor lite flink jeg er med barna, selv om jeg faktisk ofte er sammen med dem. Det trenger bare være en gang jeg avlyser samværet, og plutselig er hele meg plutselig en drittsekk som ikke gidder å se barna. Ifølge moren.''''

''Dette gjør det enda vanskeligere og igjen ta opp samværet, og jeg tenderer til å trekke meg unna.''

Det er her du gjør en _generaltabbe_ og må holde samværet med dine barn (som eg rekner med du elsker) upåvirket av eventuelle konflikter mellom deg og din eks.

Mitt råd er enkelt, følg samværsavtalen til punkt og prikke, kos deg sammen med dine barn, og aldri snakk negativt om din eks. i barnas nærvær.

Lykke til.

mvh

Jeg er helt enig med Valnøtt i at dette er et godt innlegg!

[Persille1365381127]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

''Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna.''

Hva i all verden for slags mann er du?? Som velger å ikke treffe barna dine (som du burde elske over alt på jord!!) bare fordi du er litt sur på eksen?

Jeez... jeg har også blitt dumpa, og det er satan så kjipt - men ALDRI om jeg hadde latt det gå utover datteren min!!! Jeg blir faktisk nesten litt flau på dine vegne...

[Gjest Geir]

Jeg har vært hylende uenig med deg mange ganger, men denne gangen tiltreder jeg hver bokstav du har skrevet!

Takk for det.

Du kommer sikkert til å være uenig med meg i fremtiden også, men det er bare positivt...

[Gjest Geir]

Jeg er helt enig med Valnøtt i at dette er et godt innlegg!

Takk for det, men det er egentlig uvesentlig, det viktigste er ka trådstarteren velger å gjøre...

[Gimmick]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Stakkars ungene dine!!!! At du klarer la "forholdet" mellom deg og din ex avgjøre hvorvidt du skal ha samvær eller ikke.. da er det ikke savnet etter eller fokuset på ungene som er tilstede..

[Gjest togli]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Fikk du barna under den forutsetning av at de skulle vokse opp med begge foreldrene?!

Jeg skjønner at du er såret og kanskje er det også berettiget. Problemet er at du blander kortene.

Ditt forhold til barna må ikke påvirkes av forholdet ditt til exen. Barna er helt uskyldige i denne situasjonen....

Hadde du selv et god forhold til din far i oppveksten? Hvis du hadde dette, så kan du kanskje lettere sette deg inn i dine barns situasjon? Barna dine er like glad i både deg og mammaen sin. De ville nok aller helst sett at dere var en familie, akkurat slik du også ønsker det. Nå er det jo slik at man ikke kan tvinge noen til å bli i et forhold, så da får man bare gjøre det beste ut av det. Du har lov å være sint på exen din, men aldri, aldri la barna ta del i dette. De er en helt uskyldig tredjepart!

Jeg skal love deg en ting! Hvis du drømmer om å noen gang få exen din tilbake, så ødelegger du iallefall alle dine sjanser dersom du bruker barna i konflikten mellom dere. Det er ikke sikkert du får exen tilbake uansett hva du gjør, men klarer du å tenke klart og gjøre ting riktig i forhold til barna, så er det faktisk håp.

Sett deg selv inn i barnas situasjon og tenk på dem som små individer som elsker den gode, snille pappaen sin over alt på jord... Ditt forhold til dem i oppveksten vil prege dem for alltid. En pappa er mye viktigere enn du kanskje tror..

Lykke til!!

[Gjest Valnøtt]

Takk for det.

Du kommer sikkert til å være uenig med meg i fremtiden også, men det er bare positivt...

Det er det :-)

[Gjest tror ikke det er sant]

Det er nettopp en slik tone, fra kvinner som gjør at jeg trekker meg tilbake og ikke gidder å ha samvær med barna. Jeg fikk barna med den forutsetning at de vokser opp sammen med begge foreldre. Er man da så uheldig å være heterofil og må risikere å bli glad i en jente, som da kan forlate deg og gjøre livet ditt til et helvete, så er man sannelig ikke heldig. Noen å prate med? Det er det jeg prøver på her.

Vi får endelig håpe hun finner seg en moden mann som kan være far for disse barna siden du ikke klarer oppgaven.