Til deg som er pappa: jobber du deltid?

[morsan]

Som jeg skrev i den tilsvarende mamma-tråden, jobbet vi begge 80% med fri én dag hver, mens vår eldste var hos dagmamma som ønsket 3 dagers uke. Det varte i nesten halvannet år fra hun var ca. 8 mnd.

Mens barna var små, var det jeg som tjente mest. De siste årene har jeg tjent litt mindre enn mannen, så det jevner seg ut. Da vi gikk ned til 80% begge to, tok vi toppen av begge inntektene, det ga et ganske greit resultat da begge hadde toppskatt.

Vår eldste er eldre enn pappapermisjonen, men vi praktiserte omtrent den løsningen som er vanlig nå, allikevel. Den eldste var hjemme med pappa en måneds tid mot slutten av permisjonen og i tillegg tilvenningstiden hos dagmamma. Med den yngste tok pappaen litt mer enn han "var nødt til", men ikke på heltid. Vi jobbet annenhver dag begge to i drøye 2-3 måneder.

Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. Han gjorde omtrent ingenting annet enn å ta vare på barnet (og det var selvfølgelig viktigst), noe som resulterte i at jeg ble omtrent trippelarbeidende. Han sto klar da jeg kom hjem fra jobben for å gi ungen til meg, for da var det selvfølgelig min tur (det ønsket jeg jo også selv). I tillegg til å amme og passe barnet resten av dagen, måtte jeg vaske klær og ordne opp i alt de hadde rotet med hele dagen, etter å ha vært full tid på jobben. Det blir ganske mye mer kaos av at en voksen og en (nesten-)ettåring er hjemme hele dagen, enn om huset er tomt, dersom den voksne lar alt bare flyte. Kombinert med "småbarnsnetter" og litt pes på jobben etter måneders fravær, ble det ganske mye for meg.

Jeg tror liknende forhold kan være noe av grunnen til at så mange kvinner er motvillige til å "gi fra seg" permisjonstid. Jeg gjorde det altså allikevel, men det var virkelig slitsomt. Og ja, jeg kunne selvsagt bråket med det, men det hadde ikke endret situasjonen, bare gjort permisjonstiden hans til en kontinuerlig krangel i tillegg til alt arbeidet. Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.

Det du sier herfra ... til hit hørtes mistenkelig kjent ut, ja:

''Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. ...... Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.''

[....AV]

Mannen min jobber fulltid slik som jeg gjør.

I min forrige jobb jobbet jeg på en mannsdominert arbeidsplass, vi var to kvinner og ca. 40 menn. Der var det flere av mennene som hadde barn og jobbet 80%.

[laban]

Det du sier herfra ... til hit hørtes mistenkelig kjent ut, ja:

''Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. ...... Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.''

Tror kanskje det kan ligge noe der, i den debatten om mer pappaperm. Mange kvinner er motvillige / avvisende, men kommer med relativt dårlige argumenter. Det er liksom begrenset hvor mye amming det er når ungen er 10 - 12 mnd, men duverden hvor mye rot og klesvask det kan bli...

[morsan]

Tror kanskje det kan ligge noe der, i den debatten om mer pappaperm. Mange kvinner er motvillige / avvisende, men kommer med relativt dårlige argumenter. Det er liksom begrenset hvor mye amming det er når ungen er 10 - 12 mnd, men duverden hvor mye rot og klesvask det kan bli...

*lol* Det er jammen sant!!

[Gjest ViViola]

Som jeg skrev i den tilsvarende mamma-tråden, jobbet vi begge 80% med fri én dag hver, mens vår eldste var hos dagmamma som ønsket 3 dagers uke. Det varte i nesten halvannet år fra hun var ca. 8 mnd.

Mens barna var små, var det jeg som tjente mest. De siste årene har jeg tjent litt mindre enn mannen, så det jevner seg ut. Da vi gikk ned til 80% begge to, tok vi toppen av begge inntektene, det ga et ganske greit resultat da begge hadde toppskatt.

Vår eldste er eldre enn pappapermisjonen, men vi praktiserte omtrent den løsningen som er vanlig nå, allikevel. Den eldste var hjemme med pappa en måneds tid mot slutten av permisjonen og i tillegg tilvenningstiden hos dagmamma. Med den yngste tok pappaen litt mer enn han "var nødt til", men ikke på heltid. Vi jobbet annenhver dag begge to i drøye 2-3 måneder.

Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. Han gjorde omtrent ingenting annet enn å ta vare på barnet (og det var selvfølgelig viktigst), noe som resulterte i at jeg ble omtrent trippelarbeidende. Han sto klar da jeg kom hjem fra jobben for å gi ungen til meg, for da var det selvfølgelig min tur (det ønsket jeg jo også selv). I tillegg til å amme og passe barnet resten av dagen, måtte jeg vaske klær og ordne opp i alt de hadde rotet med hele dagen, etter å ha vært full tid på jobben. Det blir ganske mye mer kaos av at en voksen og en (nesten-)ettåring er hjemme hele dagen, enn om huset er tomt, dersom den voksne lar alt bare flyte. Kombinert med "småbarnsnetter" og litt pes på jobben etter måneders fravær, ble det ganske mye for meg.

Jeg tror liknende forhold kan være noe av grunnen til at så mange kvinner er motvillige til å "gi fra seg" permisjonstid. Jeg gjorde det altså allikevel, men det var virkelig slitsomt. Og ja, jeg kunne selvsagt bråket med det, men det hadde ikke endret situasjonen, bare gjort permisjonstiden hans til en kontinuerlig krangel i tillegg til alt arbeidet. Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.

Jeg har heldigvis ikke samme erfaring som deg med hjemmeværende pappa, da hadde vi blitt skilt etter første barnet der han hadde halve permisjonen...

Håper virkelig at alle guttemammaer leser innlegget ditt, kanskje det kan være en vekker? Det er viktig at gutter også oppfatter hva som skjer i et hjem, og at de forstår viktigheten av å gjøre mer enn det man "får beskjed om" å gjøre. Gutter/menn skal ikke "hjelpe til hjemme", de skal være en del av hjemmet.

Viktig, det du sier, tror det er mange som har opplevd det samme seg som deg.

[morsan]

Jeg har heldigvis ikke samme erfaring som deg med hjemmeværende pappa, da hadde vi blitt skilt etter første barnet der han hadde halve permisjonen...

Håper virkelig at alle guttemammaer leser innlegget ditt, kanskje det kan være en vekker? Det er viktig at gutter også oppfatter hva som skjer i et hjem, og at de forstår viktigheten av å gjøre mer enn det man "får beskjed om" å gjøre. Gutter/menn skal ikke "hjelpe til hjemme", de skal være en del av hjemmet.

Viktig, det du sier, tror det er mange som har opplevd det samme seg som deg.

''Håper virkelig at alle guttemammaer leser innlegget ditt, kanskje det kan være en vekker?''

Ja, for det _er_ jo mors skyld, ikke sant? ;-)

Man burde vel strengt tatt håpe at alle gutte_fedre_ leser dette, slik at de skjønner at de bør gå foran med et godt eksempel - "action speeks louder than words"...

[laban]

Jeg har heldigvis ikke samme erfaring som deg med hjemmeværende pappa, da hadde vi blitt skilt etter første barnet der han hadde halve permisjonen...

Håper virkelig at alle guttemammaer leser innlegget ditt, kanskje det kan være en vekker? Det er viktig at gutter også oppfatter hva som skjer i et hjem, og at de forstår viktigheten av å gjøre mer enn det man "får beskjed om" å gjøre. Gutter/menn skal ikke "hjelpe til hjemme", de skal være en del av hjemmet.

Viktig, det du sier, tror det er mange som har opplevd det samme seg som deg.

Jeg er guttemamma selv, og jeg skal love deg at han ikke skjemmes bort noe mer enn søsteren.

Mht. faren hans er det ganske så radikalt at han i det hele tatt var villig til å ta noe permisjon. Han er vokst opp i en tid da mødre var hjemme mens fedre jobbet, spiste middag og forøvrig lå på sofaen.

[Gjest Elextra]

Som jeg skrev i den tilsvarende mamma-tråden, jobbet vi begge 80% med fri én dag hver, mens vår eldste var hos dagmamma som ønsket 3 dagers uke. Det varte i nesten halvannet år fra hun var ca. 8 mnd.

Mens barna var små, var det jeg som tjente mest. De siste årene har jeg tjent litt mindre enn mannen, så det jevner seg ut. Da vi gikk ned til 80% begge to, tok vi toppen av begge inntektene, det ga et ganske greit resultat da begge hadde toppskatt.

Vår eldste er eldre enn pappapermisjonen, men vi praktiserte omtrent den løsningen som er vanlig nå, allikevel. Den eldste var hjemme med pappa en måneds tid mot slutten av permisjonen og i tillegg tilvenningstiden hos dagmamma. Med den yngste tok pappaen litt mer enn han "var nødt til", men ikke på heltid. Vi jobbet annenhver dag begge to i drøye 2-3 måneder.

Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. Han gjorde omtrent ingenting annet enn å ta vare på barnet (og det var selvfølgelig viktigst), noe som resulterte i at jeg ble omtrent trippelarbeidende. Han sto klar da jeg kom hjem fra jobben for å gi ungen til meg, for da var det selvfølgelig min tur (det ønsket jeg jo også selv). I tillegg til å amme og passe barnet resten av dagen, måtte jeg vaske klær og ordne opp i alt de hadde rotet med hele dagen, etter å ha vært full tid på jobben. Det blir ganske mye mer kaos av at en voksen og en (nesten-)ettåring er hjemme hele dagen, enn om huset er tomt, dersom den voksne lar alt bare flyte. Kombinert med "småbarnsnetter" og litt pes på jobben etter måneders fravær, ble det ganske mye for meg.

Jeg tror liknende forhold kan være noe av grunnen til at så mange kvinner er motvillige til å "gi fra seg" permisjonstid. Jeg gjorde det altså allikevel, men det var virkelig slitsomt. Og ja, jeg kunne selvsagt bråket med det, men det hadde ikke endret situasjonen, bare gjort permisjonstiden hans til en kontinuerlig krangel i tillegg til alt arbeidet. Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.

At begge jobber 80% høres ganske ideelt ut - når det er mulig.

Selv har jeg bare positive erfaringer med å ha mannen hjemme under permisjonen, han er ryddigere enn meg, så jeg kom ikke bare hjem til et ryddigere hus enn om jeg hadde vært hjemme selv - middagen var gjerne også klar!

Så forstår godt at mange menn med flittige koner synes det er kjekt at kona ikke "jobber", ja! :-)

[Gjest ViViola]

Jeg er guttemamma selv, og jeg skal love deg at han ikke skjemmes bort noe mer enn søsteren.

Mht. faren hans er det ganske så radikalt at han i det hele tatt var villig til å ta noe permisjon. Han er vokst opp i en tid da mødre var hjemme mens fedre jobbet, spiste middag og forøvrig lå på sofaen.

Min mann vokste også opp i en slik hjemmekultur, på gård til og med, så hans egen mor forstår ikke hvordan han kan ha blitt såvidt huslig som han er. Jeg har sendt mang en varm tanke til hans eks-samboer, jeg antar at det er hun som har satt standarden. :-)

Hva forskjellsbehandling av gutter og jenter angår, så er det sørgelig mye av det enda. Guttene slipper så mye lettere unna enn jentene, og jeg synes det er så merkelig når mor samtidig sitter og klager på sin mann mens hun forer guttungene med høyre og ordner treningsbagen med venstre hånd...

Godt å høre at ikke alle glemmer gutta i hjemmesituasjonen!

[Gjest ViViola]

''Håper virkelig at alle guttemammaer leser innlegget ditt, kanskje det kan være en vekker?''

Ja, for det _er_ jo mors skyld, ikke sant? ;-)

Man burde vel strengt tatt håpe at alle gutte_fedre_ leser dette, slik at de skjønner at de bør gå foran med et godt eksempel - "action speeks louder than words"...

Tja, endel er mors skyld. Mor jobber deltid, og tar unna husarbeidet mens mann og barn er ute av huset. Det er ofte mors "Standard For Husets Forfatning" som gjelder, og mor er ofte kjapp til å kritisere mannens utføring av ulike "hjelpe-til-tiltak".

Våre menn er også ofte oppvokst med enda sterkere hjemme-mødre enn det de opplever i sitt dagligliv nå, og det er jo bare å ta en kikk på innleggene her, f.eks., så ser man hva kvinnene klager mest over: Fars manglende evner på hjemmebane. Jeg tror at mye ligger i eksemplets makt hjemmefra i barndommen, og mors strenge krav til hvordan ting skal gjøres i det felles hjem de har i dag.

Og siden mor er den ledende på hjemmebane, så er det gjerne mor som lar gutten slippe å rydde bord, rydde rom, støvsuge, ta ut søppel, rydde i egne klær. Døtre slipper ikke så lett unna.

Jeg har rene jentemammaer, rene guttemammaer og blandingsmammaer i min omgangskrets, og som en generell betraktning så har guttene det lettere hjemme enn jentene. Uten at jeg tror det er spesielt bevisst fra mors side.

[Mrs. Wallace]

Mannen min jobber fulltid, med noen travle perioder, andre mer fleksible. Han har jobbet deltid tidligere.

Nå jobber jeg deltid, jobbet fulltid tidligere.

Vi bytter på, utfra et jobbsituasjon og familiebehov. Vi er et lag.

[morsan]

Tja, endel er mors skyld. Mor jobber deltid, og tar unna husarbeidet mens mann og barn er ute av huset. Det er ofte mors "Standard For Husets Forfatning" som gjelder, og mor er ofte kjapp til å kritisere mannens utføring av ulike "hjelpe-til-tiltak".

Våre menn er også ofte oppvokst med enda sterkere hjemme-mødre enn det de opplever i sitt dagligliv nå, og det er jo bare å ta en kikk på innleggene her, f.eks., så ser man hva kvinnene klager mest over: Fars manglende evner på hjemmebane. Jeg tror at mye ligger i eksemplets makt hjemmefra i barndommen, og mors strenge krav til hvordan ting skal gjøres i det felles hjem de har i dag.

Og siden mor er den ledende på hjemmebane, så er det gjerne mor som lar gutten slippe å rydde bord, rydde rom, støvsuge, ta ut søppel, rydde i egne klær. Døtre slipper ikke så lett unna.

Jeg har rene jentemammaer, rene guttemammaer og blandingsmammaer i min omgangskrets, og som en generell betraktning så har guttene det lettere hjemme enn jentene. Uten at jeg tror det er spesielt bevisst fra mors side.

Jeg kjenner jo ikke de samme folkene som du viser til, og hvis de forskjellsbehandler barn i en og samme familie, er jo det ikke bra. Det var slikt jeg fortsatt var sjokkert over å høre om blant mine jevnaldrende som kom fra blandede søskenflokker.

Selv er jeg fra ren jentefamilie, og selv er jeg kun guttemor, så her blir det ihvertfall ingen forskjellsbehandling! ;-)

Men man kan jo selvsagt diskutere om man lar barna delta tilstrekkelig mht oppgaver i familien eller om de burde gjøre mer, enten det er døtre eller sønner det snakkes om.

Selv om jeg vokste opp med bare søstre var det faktisk begrenset hvor mye plikter og ansvar vi hadde. Jeg kjente mange som hadde mye mer enn oss - også gutter.

Men fordi jeg jo er hunkjønn, ville jeg lettere identifisere meg med mor og det hun gjorde. Likeså vil gutter lettere identifiere seg med det faren gjør, så da må det jo bare være mennene som først og fremst må komme på banen og være et godt forbilde for sine sønner - det blir for enkelt å si at det er mors skyld.

Men endringen vil jo (dessverre) ta litt tid, for som du påpeker er dagens fedre ofte er oppvokst med enda sterkere hjemme-mødre enn det de opplever i sitt dagligliv nå, og at de derfor er preget av eksemplets makt fra sin barndom.

Dette drar de med seg i nåtiden, og uansett mors intensjoner vil disse fedrenes væremåte i hjemmet prege den oppvoksende generasjonen.

"Generasjonenes forbannelse" vil derfor henge ved lenger enn vi ønsker, og lenger enn dagens småbarnsmødre kan makte å rette opp.

Husker forresten en Nanny 911 jeg så, hvor det var 3-4 små barn som var fullstendig ute av kontroll (begge kjønn), og en sliten og oppgitt mor som ikke hadde styringa i det hele tatt.

Mor var her sammen med barna 24-7, mens far jobbet og jobbet og jobbet. Selvsagt var det jo mor som hadde en del skyld for at hun ikke klarte å håndtere barneflokken, men det var jammen meg bra at Nanny'en påpekte at faren hadde likeså mye skyld ved sin manglende tilstedeværelse og avlastning av sin kone.

[Gjest Elextra]

Hvorfor var jeg ikke overrasket over at nesten bare mammaer svarte i denne tråden?

[Gjest ViViola]

Jeg kjenner jo ikke de samme folkene som du viser til, og hvis de forskjellsbehandler barn i en og samme familie, er jo det ikke bra. Det var slikt jeg fortsatt var sjokkert over å høre om blant mine jevnaldrende som kom fra blandede søskenflokker.

Selv er jeg fra ren jentefamilie, og selv er jeg kun guttemor, så her blir det ihvertfall ingen forskjellsbehandling! ;-)

Men man kan jo selvsagt diskutere om man lar barna delta tilstrekkelig mht oppgaver i familien eller om de burde gjøre mer, enten det er døtre eller sønner det snakkes om.

Selv om jeg vokste opp med bare søstre var det faktisk begrenset hvor mye plikter og ansvar vi hadde. Jeg kjente mange som hadde mye mer enn oss - også gutter.

Men fordi jeg jo er hunkjønn, ville jeg lettere identifisere meg med mor og det hun gjorde. Likeså vil gutter lettere identifiere seg med det faren gjør, så da må det jo bare være mennene som først og fremst må komme på banen og være et godt forbilde for sine sønner - det blir for enkelt å si at det er mors skyld.

Men endringen vil jo (dessverre) ta litt tid, for som du påpeker er dagens fedre ofte er oppvokst med enda sterkere hjemme-mødre enn det de opplever i sitt dagligliv nå, og at de derfor er preget av eksemplets makt fra sin barndom.

Dette drar de med seg i nåtiden, og uansett mors intensjoner vil disse fedrenes væremåte i hjemmet prege den oppvoksende generasjonen.

"Generasjonenes forbannelse" vil derfor henge ved lenger enn vi ønsker, og lenger enn dagens småbarnsmødre kan makte å rette opp.

Husker forresten en Nanny 911 jeg så, hvor det var 3-4 små barn som var fullstendig ute av kontroll (begge kjønn), og en sliten og oppgitt mor som ikke hadde styringa i det hele tatt.

Mor var her sammen med barna 24-7, mens far jobbet og jobbet og jobbet. Selvsagt var det jo mor som hadde en del skyld for at hun ikke klarte å håndtere barneflokken, men det var jammen meg bra at Nanny'en påpekte at faren hadde likeså mye skyld ved sin manglende tilstedeværelse og avlastning av sin kone.

Jeg fritar på ingen måte far i forhold til ansvar for å lære sine sønner (og forsåvidt døtre) å delta i hjemmet! Slett ikke, jeg mener at mennesker uten tunge diagnoser bør greie å forstå at de skal rydde og vaske helt av seg selv. Selv om de ikke har lært det hjemme også.

Forøvrig synes jeg ikke likestillingen i samfunnet vårt har nådd lenger enn at mor fortsatt er sjefen hjemme, og det er ikke til å stikke under en stol at vi kvinner på mange måter har skyld i dette selv. F.eks. gjennom at vi tviholder på permisjon etter svangerskap og deltidsstillinger. Ser at flere her forteller at både mor og far jobber deltid, og det er jo supert! I vår omgangskrets er vi de eneste som har gjort det, og mange synes nok det var litt merkelig.

Selv vokste jeg opp i et hjem der mor jobbet utenfor hjemmet, men bare på kveldstid. Det betydde at vi ungene ikke hadde en eneste plikt å utføre, så gjett om jeg fikk stallsjokk da jeg flyttet på hybel. Gudskjelov at jeg bodde for meg selv i flere år før jeg møtte min mann, hvis ikke tror jeg dette hjemmet hadde vært katastrofalt rotete og møkkete.

Likestilling og likeverd kjønnene imellom er en kamp som slettes ikke er over, og jeg tror nok kanskje at vi kan gjøre en større innsats på hjemmebane enn vi muligens liker å tenke på.

[fresja]

Jeg kjenner i det minste en pappa som jobber deltid. Han har et typisk kvinneyrke med forholdsvis lav betaling. Kona jobber fullt i et godt betalt "mannsyrke". De har mange barn.

[alwaysme]

Som jeg skrev i den tilsvarende mamma-tråden, jobbet vi begge 80% med fri én dag hver, mens vår eldste var hos dagmamma som ønsket 3 dagers uke. Det varte i nesten halvannet år fra hun var ca. 8 mnd.

Mens barna var små, var det jeg som tjente mest. De siste årene har jeg tjent litt mindre enn mannen, så det jevner seg ut. Da vi gikk ned til 80% begge to, tok vi toppen av begge inntektene, det ga et ganske greit resultat da begge hadde toppskatt.

Vår eldste er eldre enn pappapermisjonen, men vi praktiserte omtrent den løsningen som er vanlig nå, allikevel. Den eldste var hjemme med pappa en måneds tid mot slutten av permisjonen og i tillegg tilvenningstiden hos dagmamma. Med den yngste tok pappaen litt mer enn han "var nødt til", men ikke på heltid. Vi jobbet annenhver dag begge to i drøye 2-3 måneder.

Når det gjelder å ha mannen hjemme med helt små barn - og nå skriver jeg rett fra leveren her - syntes jeg det var enormt slitsomt. Han gjorde omtrent ingenting annet enn å ta vare på barnet (og det var selvfølgelig viktigst), noe som resulterte i at jeg ble omtrent trippelarbeidende. Han sto klar da jeg kom hjem fra jobben for å gi ungen til meg, for da var det selvfølgelig min tur (det ønsket jeg jo også selv). I tillegg til å amme og passe barnet resten av dagen, måtte jeg vaske klær og ordne opp i alt de hadde rotet med hele dagen, etter å ha vært full tid på jobben. Det blir ganske mye mer kaos av at en voksen og en (nesten-)ettåring er hjemme hele dagen, enn om huset er tomt, dersom den voksne lar alt bare flyte. Kombinert med "småbarnsnetter" og litt pes på jobben etter måneders fravær, ble det ganske mye for meg.

Jeg tror liknende forhold kan være noe av grunnen til at så mange kvinner er motvillige til å "gi fra seg" permisjonstid. Jeg gjorde det altså allikevel, men det var virkelig slitsomt. Og ja, jeg kunne selvsagt bråket med det, men det hadde ikke endret situasjonen, bare gjort permisjonstiden hans til en kontinuerlig krangel i tillegg til alt arbeidet. Vi samarbeider faktisk langt bedre når begge jobber.

Skjønner veldig godt frustrasjonen din, men var det ikke mulig å vekke denne mannen da?

Jeg har heldigvis ikke så dramatiske opplevelser med hjemmepappa.

[Gjest Geir]

''Jobber du full stilling? Overtid? Hvorfor jobber du overtid?''

Ja, eg jobber 100%.

Eg jobber ikkje overtid.

Når vi praktiserte "delt omsorg" og "utvida samværsordning", så starta eg _alltid_ 1,5 - 2 timer seinere på jobb enn vanlig, slik at sønnen vår skulle få starte i barnehagen til samme tid hver dag uavhengig av om han var hos meg eller mora (mora jobba 50%).

Nå går han på videregående, og starter og slutter på samme tid som meg.

[Sofline]

Jeg antar at færre menn enn kvinner jobber deltid fordi flere kvinner har jobber hvor det er enklere å jobbe deltid, og at menn oftere har jobber hvor det å jobbe deltid betyr samme jobb til mindre lønn og mindre tid til å få den gjort.

[Sofline]

Betimelig spørsmål!

Jeg stusset litt da jeg leste andre tråden om deltid, det er bare så altfor typisk at et stor del av mødrene tar ansvar på hjemmebane og lar mannen jobbe, få karriere og pensjonspoeng. Mange hevder det er fordi mannen tjener bedre, men nå i 2008 burde det ikke være så store forskjeller lengre (indiduelle forskjeller vil selvfølgelig alltid finnes).

Vi jobber (mer enn) fullt, men skulle nok gjerne jobbet noe mindre begge to, gjerne litt redusert.

Mange steder (som stedene vi jobber) er det nesten utelukket å få redusert stilling, i hvertfall uten å miste mye av ansvaret. Likevel tror jeg at det de aller fleste steder er mye vanskeligere for en mann å få redusert stilling uten samtidig å miste noe (utover lønn).

Det er langt flere kvinner enn menn i lavtlønnsyrker som førskolelærere, sykepleiere osv, og her er det som regel også lettere å jobbe deltid.

[morsan]

Jeg fritar på ingen måte far i forhold til ansvar for å lære sine sønner (og forsåvidt døtre) å delta i hjemmet! Slett ikke, jeg mener at mennesker uten tunge diagnoser bør greie å forstå at de skal rydde og vaske helt av seg selv. Selv om de ikke har lært det hjemme også.

Forøvrig synes jeg ikke likestillingen i samfunnet vårt har nådd lenger enn at mor fortsatt er sjefen hjemme, og det er ikke til å stikke under en stol at vi kvinner på mange måter har skyld i dette selv. F.eks. gjennom at vi tviholder på permisjon etter svangerskap og deltidsstillinger. Ser at flere her forteller at både mor og far jobber deltid, og det er jo supert! I vår omgangskrets er vi de eneste som har gjort det, og mange synes nok det var litt merkelig.

Selv vokste jeg opp i et hjem der mor jobbet utenfor hjemmet, men bare på kveldstid. Det betydde at vi ungene ikke hadde en eneste plikt å utføre, så gjett om jeg fikk stallsjokk da jeg flyttet på hybel. Gudskjelov at jeg bodde for meg selv i flere år før jeg møtte min mann, hvis ikke tror jeg dette hjemmet hadde vært katastrofalt rotete og møkkete.

Likestilling og likeverd kjønnene imellom er en kamp som slettes ikke er over, og jeg tror nok kanskje at vi kan gjøre en større innsats på hjemmebane enn vi muligens liker å tenke på.

''Forøvrig synes jeg ikke likestillingen i samfunnet vårt har nådd lenger enn at mor fortsatt er sjefen hjemme, og det er ikke til å stikke under en stol at vi kvinner på mange måter har skyld i dette selv. F.eks. gjennom at vi tviholder på permisjon etter svangerskap og deltidsstillinger.''

Ja, jeg er enig med deg i dette. Og i et slikt perspektiv er det viktig å forbeholde en større del av permisjonen for faren - ikke først å fremst for å 'tvinge' mødrene til å la fedrene slippe til, men for å tvinge arbeidsgiverne til å forstå at menn også kommer til å være lenger borte enn en litt lang sommerferie.

''Ser at flere her forteller at både mor og far jobber deltid, og det er jo supert! I vår omgangskrets er vi de eneste som har gjort det, og mange synes nok det var litt merkelig.''

Jeg synes det er rart hvis noen synes det er merkelig - det gjør ikke jeg! Jeg ville synes det var en drøm å ha det slik. jeg skulle gjerne hatt en mann som jobbet deltid;-)

Men folk synes jo det meste er rart når det skiller seg fra dem selv. Selv har jeg jobbet 80% (litt kortere dager), og det har ikke gått upåaktet hen verken hos sjefer, kolleger eller bekjente - det er noe veldig merkverdig tydeligvis at en ettbarnsmor jobber 80% når enkelte trebarnsmødre jobber 100% er for mange uforståelig! ;-)

''Gudskjelov at jeg bodde for meg selv i flere år før jeg møtte min mann, ''

Samma her! :-) Og takk og pris for at også han hadde bodd alene en stund. Jeg kjenner ei som flyttet sammen med en kjæreste på over 25 år som helt til da hadde bodd sammen med foreldrene. Den første tiden etter at han flyttet hjemmefra, dukket mor opp på døra med ferdig middag i plastbokser - klare til oppvarming;-)

''Likestilling og likeverd kjønnene imellom er en kamp som slettes ikke er over, og jeg tror nok kanskje at vi kan gjøre en større innsats på hjemmebane enn vi muligens liker å tenke på.''

Ja, det har du nok rett i.