vanskelig dette...

[ripa]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 17 år, vi har 3 barn. Vi ble sammen da vi begge var unge og fikk første barn allerede 16 mnd etter at vi ble sammen.

Jeg har vel bestandig visst at vi har vært ulike på mange måter, særlig når det gjeøder barneoppdragelse. Tidligere har jeg kun hatt en liten stilling i helsevesenet, med mulighet til å ta på meg mer om jeg ønsker dette. Dette har betydd at det er kun meg som har tatt ansvar for barnas hverdag. Han har jobbet full stilling og aldrig deltatt i særlig grad.

Dette har fungert "greit"(foruten at jeg hele tiden har håpet at han skulle begynne å ta mer ansvar") p.g.a. at jeg har hatt god tid - samt at jeg liker å følge opp barna og ha konttroll over hva som skjer rundt dem.

Nå som barna har blitt større blir våre oppdragelses ulikheter større og større-vi krangler ofte over at jeg synes han er for streng, samt at han mener jeg er alt for "snill".

Jeg har også startet i 100% arbeid og mener han godt kan ta litt mer ansvar for barnas hverdag og familien generellt. Jeg føler meg utslitt. Dette skjønner ikke han og kritiserer meg oftere og oftere for at jeg er storforlangende overfor han. Prøvde å få han med meg til familierådgivning, men det endte bare med at jeg måtte dra alene-han mener slikt er tull.

Nå er jeg lei av krangling og kjefting og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. En del av meg vil at dette skal ordne seg, mens en annen vil ut av det hele og stå på egne ben.

Det værste er barna-hvordan de vil reagere. Samtidig kan jeg ikke tenke meg en dag hvor jeg ikke får være sammen med dem. Det er kun jeg som har tatt ansvar og kjenner barna fullt ut-hvet jeg kommer til å bli en "trollkjerring" når det kommer til dette.

En annen ting er hans reaksjon. jeg vet han kan bli fryktelig sint, og er nok litt redd for hans reaksjon. Han har aldri rørt hverken meg eller barna, men jeg har jo sett temperamentet hans, samt at jeg vet hvordan hans far er når han blir sint.(truer med å ta livet sitt o.l.)

Akkurat nå er jeg veldig i tankeboksen-vet ikke helt hva jeg skal satse på.............

[Lillemus]

Du kan jo ta en tur til familieterapeut alene først? De er nok temmelig vant til det.

Lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Det viktigste er kanskje å kjenne etter om du fremdeles elsker ham et sted der inne?

Gjør du det, så har du noe å kjempe hardt for.

[ripa]

Du kan jo ta en tur til familieterapeut alene først? De er nok temmelig vant til det.

Lykke til!

harfaktisk vært til terapeut alene for å snakke om våre samlivsproblemer. Føler at jeg ikke kommer lenger der ettersom han nekter å være med eller diskutere våre problemer. Alt blir liksom opp til meg. Forandringer blir også opp til meg alene og dette er jeg veldig lei av. Hvorfor skal ikke han ta ansvar!!!? Føler at jeg har prøvd og prøvd, men ikke kommer lenger uten at også han tar tak i ting:-(

[laban]

harfaktisk vært til terapeut alene for å snakke om våre samlivsproblemer. Føler at jeg ikke kommer lenger der ettersom han nekter å være med eller diskutere våre problemer. Alt blir liksom opp til meg. Forandringer blir også opp til meg alene og dette er jeg veldig lei av. Hvorfor skal ikke han ta ansvar!!!? Føler at jeg har prøvd og prøvd, men ikke kommer lenger uten at også han tar tak i ting:-(

Det er over to år siden du startet tråden. Hvis ting fortsatt står på stedet hvil, er det vel ikke noe poeng å tro at han skal forandre seg lenger. Du må enten avfinne deg med at han ikke trår til like mye som deg i hverdagslogistikken (du er ikke alene om å ha en slik partner), eller bestemme deg for å bryte ut.

Det er vel en mikroskopisk sjanse for at han vil skjønne alvoret hvis du gjør alvor av truslene om brudd, men det skal noe til at du får ham helt dit du ønsker.

Tenk også på hvordan han vil funke som samværspappa. Du blir da nødt til å overlate kontrollen til ham noe av tiden, uansett hvor dårlig kvalitet det er på den.