Hva skal jeg gjøre...? Klarer ikke å tenke på noe possitivti i det hele tatt.

[Gjest En som trenger hjelp.]

Hjelp!!! Jeg og kona har vært gift i 7 år og vært sammen i 10. Vi har to barn sammen (jenter på 4 og 8). Vi har vel som alle hatt våre diskusjoner og små krangler. Men, i det siste året har jeg følt at vi har hatt det stort sett bra. Jeg byttet jobb for ca 4 uker siden for å få mer lederansvar. En dag jeg kom hjem ( hadde jobbet nesten 2 uker der) så spurte plutselig kona om hun syntes vi hadde det bra sammen. Jeg ble tatt litt på senga men, svarte som sant var at jo jeg syntes vi hadde det fint sammen. Hun hadde sine interesser. ( hun er medlem av en hjelpe organisasjon) som hun bruker en del tid på. Jeg har tidligere ment at det tok opp ganske mye tid men, har i den siste tiden (året) akseptert at det er sån og at tiden jeg er hjemme med barna er faktisk en fin kvalitetstid som jeg har satt stor pris på. Hun fortalte meg da at hun ikke hadde noen følelser for meg lenger og at hun ville flytte. Jeg ble helt satt ut og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg trodde først at hun dro en stygg spøk med meg, noe det viste seg at hun ikke gjorde. Jeg brøt helt sammen. Gråt og gråt og trygglet på mine knær om at hun ikke skulle gå. Men, hun var helt bestemt i sin sak og uansett hvor mye jeg prøvde hjalp det ikke. Hun forklarte meg at hun følte vi hadde vokst fra hverandre og at hun ikke hadde noen som helst følelser igjen. Dette her skjedde på torsdag. Fredagen satt jeg helt apatisk på jobben og fikk ikke gjort noe som helst. Helgen gikk også med på å prøve å finne ut om det var noe jeg kunne gjøre for at vi fortsatt skulle være sammen men, fikk blankt avsalg hver gang. Jeg spurte henne om hun hadde funnet en ny men, det avkreftet hun på det sterkeste. Hun sa hun trengte og få orden på livet sitt og ønsket å være alene. Jeg var lammslått og gråt mye de første dagene. Vi klarte å bestemme oss for at hun skulle bo hos meg ( jeg tar over huset da det har gått i familien min i 3 generasjoner) frem til hun fant seg noe i nærheten som hun kunne kjøpe. Jeg klarte og slå meg til ro med det og hadde vel ett lite håp om at jeg skulle klare og selge meg inn igjen. Vi jobber også i samme område så vi har kjørt sammen til og fra jobben hver dag selv om vi ikke jobber på samme sted. Men, i dag etter ca 2 uker fant jeg ut at hun hadde vært sammen med en annen arbeidskolega av henne. Jeg sitter her nå og er helt knust. Klarer ikke å tenke noen possitive tanker i hele tatt. Jeg har gitt beskejd til min overordnede på jobben og de har forsåelse for at jeg ikke presterer opptimalt i dag. Det jeg sliter med nå er å finne noen lyspunkter her i livet. Graver meg egentlig lenger og lenger ned og tankene svirer rundt i hode og jeg klarer ikke å få kontroll på noen ting. Egentlig har jeg bare lyst til å skrike ut for det gjør så vanvittig vondt og vite at jeg har mistet den personen som jeg har hatt som støttespiller stort sett hele det voksene livet mitt. Som jeg nevnte så har vi vært sammen i 10 år og jeg er 32 år selv. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg klare og komme meg opp av denne gjørma? Jeg føler meg liten og ynkelig. Og har mistet hele selvbildet jeg har hatt. Er det noe jeg kan eller bør gjøre som kan ta meg ett skritt i riktig rettning? Hvordan skal jeg klare og komme over henne? Er det noen lure triks der ute eller noen ting jeg kan gjøre for å klare og komme over henne? Jeg trenger desperat hjelp til disse tingene. Både for å komme meg litt ovenpå igjen samt at jeg må levere i den nye jobben min. Hvis noen kan gi meg noen små hint på hvordan jeg skal gå og virke videre så hadde jeg satt stor pris på det. Med vennlig hilsen en som er langt nede.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det å bli forlatt av den du elsker er ekstremt smertefullt. Det er også noe med måten dette blir gjort på som utsetter deg for et sjokk i ordets rette betydning. Hvis det er riktig som du skriver, i samme samtale begynner dere å snakke om samlivet deres, du føler at dere har det bra, hun fortsetter med å si at hun ikke har følelser for deg lenger, og i samme samtale avslutter hun med å fortelle at hun kommer til å flytte- forholdet er over.

Det er rett og slett helt umenneskelig å fordøye alt dette på noen minutter og det er helt normalt og sunt at du kjenner deg lamslått, gråter og er fortvilet. Det er som om grunnpilaren i livet blir borte og da har du ikke fotfeste noe sted akkurat nå.

Det er viktig at du fortsetter å gå på jobb og fint at sjefen din har forståelse for at du ikke kan levere 100% akkurat nå. Prøv å fokusere skikkelig på jobb noen timer hver dag. Hvis du presser oppmerksomheten kan du få fri fra din fortvilelse noen øyeblikk. Aksepter at du ikke får til full oppmerksomhet hele tiden, det er umulig foreløpig.

Oppsøk venner og familie som du synes det er godt å snakke med. Fortell noen utvalgte hvordan du har det og si fra at du trenger støtte en tid fremover. Folk kan være redde for å forstyrre, tråkke for nær. Det er avklarende at du sier hva du trenger. Bli ikke sittende å deppe flere timer av gangen, kom deg opp av sofaen eller senga og gjør noe med barna eller rør på deg.

Du skal slippe følelsene til, de er jo nesten hele deg akkurat nå, men du må ta aktivt pauser fra dem. Det krever bevissthet fra din side å bryte smertetrykket inni deg ved å aktivisere deg.

Du må være litt tålmodig med deg selv. Dette er forferdelig vondt og det kan ingen trikse seg ut av på så kort tid. Hvis du gjør dette som jeg skriver overfor og lykkes ogtere og oftere med å forstyrre de vonde følelsene hvis de gradvis slippe taket, men det tar ca 1 år å komme gjennom en så stor sorg.

Gredvis må du jobbe med å akseptere hennes valg og hennes følelser, det vil også hjelpe deg. Å akseptere at hun vil noe annet enn deg gjør det lettere for deg å se mening med det livet du nå skal leve med barna alene og da vil du også komme mer på plass i deg selv og kunne tenke bra tanker til og med optimistiske tanker, men det m¨du ikke kreve av deg selv på en stund.