Uholdbar oppførsel, hva bør gjøres?

[fillolin]

Som lærer: dersom det etter din vurdering er en nødvergesituasjon kan du selvfølgelig holde eleven/hindre ham. Men dette må være nødverge, og ikke en rutine. Isåfall må det behandles annerledes og drøftes grundig.

Som foreldre: det er vel ikke så relevant her. Utfra din beskrivelse er vel foreldrenes reaksjon en forklaring på det som skjer. Håper og tror det aldri ville gå så langt hvis foreldrene reagerte. Kanskje har de ikke ressurser til det.

Noe jeg lurte på: er barnevernet koblet inn i saken? Hvis ikke, bør det absolutt vurderes. Barnevernet har nå også tatt i bruk Familieråd som systematisk metode. Kanskje kan det være noe å tenke på her. Når det gjelder spesialundervisning skal jo den først og fremst dreie seg om undervisning, mens dette først og fremst dreier seg om andre ting. Derfor er det på sin plass med helhetlig tenkning og tverretatlig/tverrfaglig innsats - koordinert!

[fillolin]

Bare en kommentar til, når du skriver at "ingenting hjelper" så tillater jeg meg å tvile. Derimot er det ingen av de tingene en hittil har forsøkt, mer eller mindre helhjertet, som har hjulpet. Ergo har en ikke funnet fram til det rette tiltaket, ikke våget å stå i det eller ta konsekvensen av det. Det er noe ganske annet egentlig. Å si at ingenting hjelper skaper motløshet, hos både barn og voksne. Å si at en ikke har funnet den rette medisinen kan skape nytt pågangsmot og minske skyldfølelse. Husk på at det tross alt er et ganske lite barn det er snakk om. Tungt da å være en som ingenting hjelper på.... Selv om mange instanser er inne er det heller sjelden at de får til en helhetlig og koordinert innsats. Noen av dem tør kanskje heller ikke ta konsekvensen av det de ser. Kanskje er dette et sted å starte?

[fillolin]

En setter på den politiske dagsorden at spesialskolene må innføres på nytt.

Barn har krav på en skole uten vold og et arbeidsmiljø uten bråk og forstyrrelser.

Seriøst? Skriver du dette som fagperson? Er ikke det en vel enkel løsning på en situasjon vi tross alt har meget begrenset kunnskap om? Og var det slik at ingen barn opplevde vold i hverdagen da spesialskolene fantes? Og er det slik at de overhodet ikke finnes lenger? Jeg bare spør...

[PieLill]

''Som lærer kan og bør man holde fast en elev, så fremt man klarer det ''

Jeg er ikke enig - bortsett fra i helt ekstreme situasjoner, der det er fare for barnets egen eller andres sikkerhet.

Mange barn reagerer med panikk mot å bli holdt fast, og det kan forverre situasjonen, heller enn å bedre den. En annen løsning kan være at lærer avtaler med barnet hva det skal gjøre, når barnet kjenner at det koker over. Denne avtalen må være kjent blant alle voksne som har med barnet å gjøre. Barnet kan f.eks gå på et annet rom (ikke som straff, men som en plass å roe seg ned), det kan få gå ut eller lignende. Det er et meget enkelt grep, men det hjelper mange barn.

Det er jo tydelig at barnet selv sliter - og jeg håper skolen gjør det de kan for å få hjelp til ungen.

Det _er_ ekstremt å bli slått, få ting kastet etter seg eller på andre måter bli angrepet fysisk!

Litt merkelig at samtidig som politikerne vil gjøre det ulovlig å gi barn en liten dask, nøler man med å stoppe barn fra å gå løs på hverandre. For voksne skal jo ikke ta hardt i barn.

Når det dreier seg om å verne om andre mennesker og øvrige omgivelser, er det irelevant hvordan den som fysisk utagerer opplever å bli fysisk stoppet. Her er det hensynet til omgivelsene som teller.

Man må lære seg at det å bli holdt fast er en logisk konsekvens av fysisk utagering. Det er faktisk den eneste måten å stoppe noen som ikke kan/vil stoppe seg selv.

mvh

[Gjest yttha]

Synd han ikke kan sendes i fengsel. Er der han kommer til å ende opp til slutt uansett. Om ikke så veldig mange år.

Fins ingen behandling som hjelper mot antisosialitet.

[PieLill]

Når noe slikt har kommet så ut av kontroll så langt opp som i 5.klasse er det brukt sand i stedet for olje som smørning ganske mange plasser i systemet. Hva man foretar seg kommer i stor grad an på hvor flaskehalsene er.

''Som lærer: er det greit å holde han fast hardt, og fysisk forhindre at spark og slag går utover medelever?''

Jeg ser dette som en hver voksens plikt å gjøre så fremt man er fysisk i stand til det. Jeg forutsetter at barnet holdes fast for å beskytte omgivelsene, ikke som straff.

''Hva ville du gjort, som lærer?''

Skrevet brev i første hånd til rektor der jeg redegjorde for situasjonen og på hvilke måter den er ute av kontroll. I tillegg ville jeg tatt med på hvilke måter den kan forverre seg og mulige konsekvenser av dette inkludert om det verste skulle skje.

Dernest ville jeg skrevet noe om hvordan dette forhindrer at de øvrige barna får den undervisning og det læringsmiljøet de etter lovverket har krav på. Referert til lovverk, rammeplan, skolens målsetninger og ellers hva som er slagkraftig.

Til sist ville jeg sagt noe om hva jeg mener er nødvendig å gjøre både som strakstiltak, f.eks. elevassisten/støttelærer hele tiden, og på lang sikt. Strakstiltakene ville jeg tidfestet med dager uker. Jeg ville gjort det klart at jeg ikke kunne ta ansvaret for resultatet om ikke a, b, c ble gjort innenfor en hvis tid.

Skjedde det ikke noe rimelig kjapt ville jeg vurdert å gå til skolesjefen, kommunestyret og/eller arbeidstilsynet med en lignende henvendelse samtidig som jeg så meg om etter en annen jobb.

''Som forelder, hva ville du gjort?''

Sannsynligvis hadde jeg gitt opp for lenge siden og fått barna over i en anne skole eller i verste fall undervist dem selv. Jeg synes det er merkelig at en klasse med et slikt problem ikke blir avfolket om det finnes andre skolealternativer. Men om jeg skulle tatt opp kampen og alle de "skoleinterne" metodene, innkludert å organisert holde elevene hjemme, ikke så ut til å virke, eller gikk alt for treigt, ville jeg koblet inn politi og barnevern pluss eventuellt kommunelege 1.

Det er ett barn som ikke får den hjelpen h*n trenger og mange andre barn som trenger beskyttelse mot den situasjonen de av den grunn er tvunget inn i.

mvh

[Gjest en medelev]

''Som lærer: er det greit å holde han fast hardt, og fysisk forhindre at spark og slag går utover medelever?''

En vanskelig situasjon dette. Skjønner jo at denne eleven har det vondt/vanskelig, men det skulle vært en selvfølge at det hadde blitt satt inn ekstra ressurser for å begrense fysiske angrep på medelever og lærere.

At en lærer holder fast for å unngå at det går utover medelever ser jeg ikke noe galt i, bedre det enn at det skal gå utover uskyldige, men det bør vel settes inn andre tiltak/ressurser som kan "ta seg av dette", da lærerne også har andre å ta seg av/har et ansvar for?

Men, hva hvis det til tross for ekstra hjelp/ressurser ikke er mulig å skjerme elever/lærere 100% mot angrep? Tror du de andre elevene blir lettet/glad for at de blir tildelt et mindre antall slag/spark?

Nei, jeg mener det bør være 0 toleranse når det gjelder fysiske angrep/vold fra denne og andre slike elever, men hvordan og om det i det hele tatt er mulig å komme dit…. Tror forslaget til NHD må gjennomføres da ja.

Medeleven jeg skrev om under her, fikk "støttelærer/hjelpelærer", og det hjalp litt, men slagene var nesten umulig å unngå da eleven bare sprang i fra støttelæreren. Når støttelæreren først kom, var slagene allerede utdelt. Av erfaring, ble jo dagen min litt lettere da medeleven min fikk denne "hjelpen" og antall slag ble mindre, men jeg fikk det ikke så mye bedre, for jeg kunne aldri slappe helt av.

[PieLill]

Seriøst? Skriver du dette som fagperson? Er ikke det en vel enkel løsning på en situasjon vi tross alt har meget begrenset kunnskap om? Og var det slik at ingen barn opplevde vold i hverdagen da spesialskolene fantes? Og er det slik at de overhodet ikke finnes lenger? Jeg bare spør...

Det handler vel om i hvilken grad en enkelt person skal kunne ødelegge hverdagen for veldig mange andre. Barn må da ha rett til en undervisningssituasjon som ikke er slik at de fleste voksne til slutt ville blitt sykemeldte om de måtte vasse i noe slikt.

Spesialskoler skal være en hjelp for de som trenger det. Men de skal også være et vern for både lærere og elever mot at enkeltpersoner skal kunne stjele det meste av resurser, godt læringsmiljø og trivsel.

En femteklassing kan dessuten være så stor og sterk at det i verste fall kan oppstå situasjoner der det er fare for liv og helse.

mvh

[PieLill]

'' Foreldrene trekker bare på skuldrene. Aner ingenting om hvordan han er i hjemmet. ''

Det vet vi vel ikke noe om?

Jeg ville holdt ham fast for å forhindre skade - men ikke som maktmiddel om det ikke er fare for at han skade noen, inkl. ham selv.

Om det er en lærer som skriver dette, vet vel h*n noe om hvordan foreldrene håndterer dette i forhold til skolen.

mvh

[Gjest sådetsådetså]

En setter på den politiske dagsorden at spesialskolene må innføres på nytt.

Barn har krav på en skole uten vold og et arbeidsmiljø uten bråk og forstyrrelser.

Dette er jeg helt enig i. Så lenge lærere har så lite alternativer og ty til ved denne type oppførsel - og foreldrene ikke heller kan kontrollere barnet - finnes ingen andre alternativer.

Det får være måte på hvor tålmodig man skal være i forhold til enkelte barns oppførsel når det rammer alle andre. Og læring i klasser som dette er jo nesten håpløst - da mesteparten av tiden går med på og stagge urokråker.

Bare og si til dem at de alternativt ville måtte gå på en spesialskole kunne i enkelte tilfeller være nok til at oppførselen endret seg.

Nå jeg sier urokråker tenker jeg ikke på barn som ikke gjør dette viljestyrt, men de trenger faktisk en annen oppfølging en det vanlige skoler kan gi. Og da kan spesialskole faktisk gjøre hverdagen deres bedre også. For det er faktisk mange barn som lider under at de ikke klarer/mestrer kravene i en vanlig hverdag. Så dette er en løsning som kan komme mange til gode.

[KaVa]

Det _er_ ekstremt å bli slått, få ting kastet etter seg eller på andre måter bli angrepet fysisk!

Litt merkelig at samtidig som politikerne vil gjøre det ulovlig å gi barn en liten dask, nøler man med å stoppe barn fra å gå løs på hverandre. For voksne skal jo ikke ta hardt i barn.

Når det dreier seg om å verne om andre mennesker og øvrige omgivelser, er det irelevant hvordan den som fysisk utagerer opplever å bli fysisk stoppet. Her er det hensynet til omgivelsene som teller.

Man må lære seg at det å bli holdt fast er en logisk konsekvens av fysisk utagering. Det er faktisk den eneste måten å stoppe noen som ikke kan/vil stoppe seg selv.

mvh

''Man må lære seg at det å bli holdt fast er en logisk konsekvens av fysisk utagering. Det er faktisk den eneste måten å stoppe noen som ikke kan/vil stoppe seg selv.

''

Min sønn har aspergers syndrom, en diagnose innen autismespekteret. For mange med dette syndromet er det å bli holdt fast noe som forverrer situasjonen svært mye. Å holde barn som ikke tåler å bli holdt fast, løser ingenting i framtidige situasjoner. Mange barn med f.eks asperger kan reagere med frustrasjon og sinne på detaljer som andre barn synes er filleting. De vet ikke hvordan de skal løse "problemet" og kan reagere med utbrudd av forskjellig art. Noen reagerer med agressivitet. Det er slett ikke sikkert at dette barnet har noen diagnose - men det er tydelig at barnet sliter.

Jeg er enig i at ingen - uansett diagnose eller ikke - skal tillates å kaste ting etter eller å slå medelever eller lærere. Men i stedet for å holde fast, bør barnet fjernes fra situasjonen. Dersom det på forhånd er gjort noen avtaler, er dette langt enklere å få til. Det gir også læring for framtidige situasjoner.

Jeg har stor forståelse for at foreldre selvsagt vil beskytte sine barn. Det er naturlig og helt korrekt. Men å holde barn fast er en lettvindt og kortsiktig løsning på problemet. Det løser kanskje problemet der og da - men neste gang, dersom ingen voksne er tilstede akkurat da - gir det ingen løsning i det hele tatt.

Mitt hovedpoeng er: Å holde fast et barn løser et akutt problem - men er ikke svaret i det lange løp. Dette barnet behøver hjelp. Sannsynligvis trenger det svært faste rammer, der barnet vet hva det skal gjøre, dersom "verden faller sammen". Da er f.eks et "pauserom" en god hjelp - både for det aktuelle barnet, men også i høy grad for barnets omgivelser.

Jeg håper inderlig at dette barnet får all den hjelpen det kan (både for barnets egen skyld og for omgivelsenes skyld) - spesielt siden foreldrene "trekker på skuldrene".

[KaVa]

En setter på den politiske dagsorden at spesialskolene må innføres på nytt.

Barn har krav på en skole uten vold og et arbeidsmiljø uten bråk og forstyrrelser.

Hvor skal grensen gå da?

Jeg har en sønn med Aspergers syndom, som nå fungerer flott i skolen. Han har en skole som har forstått at å tilrettelegge for han, gavner hele klassen (tilretteleggingen består i første rekke av struktur og forutsigbarhet - og det er det flere enn asperger-unger som tjener på).

Han har av og til hatt frustrasjons/sinne anfall for småting (reima til votten løsnet/en perle på perlebrettet ble strøket på feil) - men heldigvis aldri vært voldelig mot sine medelever. Derimot har hans medelever (som ikke har noen diagnose, som gjør det bra i skolesituasjon etc) mobbet han og utøvd vold mot han (jaktet på han i friminuttet, sprunget etter han slik at han falt og satt seg oppå han mens de slo)

-hvem av disse ville du ha sendt på "spesialskole" - mitt barn - eller de "normale" men voldelige?

I den perioden der poden ble plaget (det er ikke vår "oppfatning" - det er skolen og SFOs oppfatning av situasjonen) ble han raskere sindt og kunne komme med raseriutbrudd. Da mobbingen ble stoppet (igjen: takk og pris for den skolen vi har!), var det om noen slo av en bryter hos poden - han har ikke hatt noen større raserianfall etter dette.

I dag går han i tredje klasse. Han er svært skoleflink (ganske typisk for aspergere), og blir flinkere og flinkere sosialt. Sosial trening er viktig for aspergere - på en spesialskole ville det bli vanskelig å få normal sosial trening.

Skulle han - på grunn av noen få raseriutbrudd i en periode han ble mobbet - bli sendt på spesialskole? Skulle hans mobbere få bli igjen - eller skulle de også sendes på spesialskole? Hva med dem med lesevansker og skrivevansker? Dem som er dårlige i matematikk? Hva med dem som er døve? Hva med jentene som fryser ut og/eller baksnakker andre jenter (psykisk vold er vel like ødeleggende som fysisk?)

Hvor går denne grensa NHD?

[Gjest Valnøtt]

En setter på den politiske dagsorden at spesialskolene må innføres på nytt.

Barn har krav på en skole uten vold og et arbeidsmiljø uten bråk og forstyrrelser.

d

[PieLill]

''Man må lære seg at det å bli holdt fast er en logisk konsekvens av fysisk utagering. Det er faktisk den eneste måten å stoppe noen som ikke kan/vil stoppe seg selv.

''

Min sønn har aspergers syndrom, en diagnose innen autismespekteret. For mange med dette syndromet er det å bli holdt fast noe som forverrer situasjonen svært mye. Å holde barn som ikke tåler å bli holdt fast, løser ingenting i framtidige situasjoner. Mange barn med f.eks asperger kan reagere med frustrasjon og sinne på detaljer som andre barn synes er filleting. De vet ikke hvordan de skal løse "problemet" og kan reagere med utbrudd av forskjellig art. Noen reagerer med agressivitet. Det er slett ikke sikkert at dette barnet har noen diagnose - men det er tydelig at barnet sliter.

Jeg er enig i at ingen - uansett diagnose eller ikke - skal tillates å kaste ting etter eller å slå medelever eller lærere. Men i stedet for å holde fast, bør barnet fjernes fra situasjonen. Dersom det på forhånd er gjort noen avtaler, er dette langt enklere å få til. Det gir også læring for framtidige situasjoner.

Jeg har stor forståelse for at foreldre selvsagt vil beskytte sine barn. Det er naturlig og helt korrekt. Men å holde barn fast er en lettvindt og kortsiktig løsning på problemet. Det løser kanskje problemet der og da - men neste gang, dersom ingen voksne er tilstede akkurat da - gir det ingen løsning i det hele tatt.

Mitt hovedpoeng er: Å holde fast et barn løser et akutt problem - men er ikke svaret i det lange løp. Dette barnet behøver hjelp. Sannsynligvis trenger det svært faste rammer, der barnet vet hva det skal gjøre, dersom "verden faller sammen". Da er f.eks et "pauserom" en god hjelp - både for det aktuelle barnet, men også i høy grad for barnets omgivelser.

Jeg håper inderlig at dette barnet får all den hjelpen det kan (både for barnets egen skyld og for omgivelsenes skyld) - spesielt siden foreldrene "trekker på skuldrene".

Vi er vel ganske enige.

Jeg har ingen tro på å holde barn fast som straff om det bare øser dem enda mer opp. Men jeg mener man plikter å holde et barn fast om det er det som må til for å hindre barnet i å skade seg selv, andre eller omgivelsene. (Forutsatt at man er fysisk i stand til å gjøre det.)

Selvsagt bør man holde kortest mulig tid og heller få fjernet barnet fra situasjonen om man kan (slepe h*n med seg). Og selvsagt bør man gjøre alt for å hjelpe barnet til å lære seg å ikke sette seg selv i slike situasjoner der det blir nødvendig å ikke bruke fysisk makt mot ham/henne.

Noen barn er så eksplosive på en fysisk utagerende måte at det i perioder ikke er til å unngå å bruke fysisk makt for å unngå katastrofer. Og alle barn (og voksne) bør erfare at om de ikke kan eller vil stoppe sin egne fysiske utagering, vil andre gjøre det med makt. Slik må det bare være.

Denne konkrete saken gir et trist inntrykk av at mange over flere år har forsømt seg grovt i forhold til å skaffe de nødvendige resursene til barnet. Det er ikke mulig for én lærer å hjelpe et barn med slike problemer og samtidig ta seg av de øvrige elevene.

Jeg synes det burde lovfestes en tremndr. frist fra et barn henvises til PPT / BUP til barnet skal være ferdig utredet og eventuelle tiltak settes i gang. Unntaket må være der en utredning må ta lengre tid for å sikre kvaliteten. Men da brude strakstiltak vurderes.

Alt for mange problemer får alt for lang tid til å vokse seg store før det gjøre noe med det. I Finnland ser de ut til å ha skjønt dette. Der er de kjappe å sette inn ekstra tiltak i småskolen, med det resultat at det totale behove for særtiltak blir lavere.

mvh

[KaVa]

Vi er vel ganske enige.

Jeg har ingen tro på å holde barn fast som straff om det bare øser dem enda mer opp. Men jeg mener man plikter å holde et barn fast om det er det som må til for å hindre barnet i å skade seg selv, andre eller omgivelsene. (Forutsatt at man er fysisk i stand til å gjøre det.)

Selvsagt bør man holde kortest mulig tid og heller få fjernet barnet fra situasjonen om man kan (slepe h*n med seg). Og selvsagt bør man gjøre alt for å hjelpe barnet til å lære seg å ikke sette seg selv i slike situasjoner der det blir nødvendig å ikke bruke fysisk makt mot ham/henne.

Noen barn er så eksplosive på en fysisk utagerende måte at det i perioder ikke er til å unngå å bruke fysisk makt for å unngå katastrofer. Og alle barn (og voksne) bør erfare at om de ikke kan eller vil stoppe sin egne fysiske utagering, vil andre gjøre det med makt. Slik må det bare være.

Denne konkrete saken gir et trist inntrykk av at mange over flere år har forsømt seg grovt i forhold til å skaffe de nødvendige resursene til barnet. Det er ikke mulig for én lærer å hjelpe et barn med slike problemer og samtidig ta seg av de øvrige elevene.

Jeg synes det burde lovfestes en tremndr. frist fra et barn henvises til PPT / BUP til barnet skal være ferdig utredet og eventuelle tiltak settes i gang. Unntaket må være der en utredning må ta lengre tid for å sikre kvaliteten. Men da brude strakstiltak vurderes.

Alt for mange problemer får alt for lang tid til å vokse seg store før det gjøre noe med det. I Finnland ser de ut til å ha skjønt dette. Der er de kjappe å sette inn ekstra tiltak i småskolen, med det resultat at det totale behove for særtiltak blir lavere.

mvh

''Jeg synes det burde lovfestes en tremndr. frist fra et barn henvises til PPT / BUP til barnet skal være ferdig utredet og eventuelle tiltak settes i gang. Unntaket må være der en utredning må ta lengre tid for å sikre kvaliteten. Men da brude strakstiltak vurderes.

''

Enig!

[Gjest togli]

En setter på den politiske dagsorden at spesialskolene må innføres på nytt.

Barn har krav på en skole uten vold og et arbeidsmiljø uten bråk og forstyrrelser.

Godt svar og jeg er enig med deg.

[PieLill]

Hvor skal grensen gå da?

Jeg har en sønn med Aspergers syndom, som nå fungerer flott i skolen. Han har en skole som har forstått at å tilrettelegge for han, gavner hele klassen (tilretteleggingen består i første rekke av struktur og forutsigbarhet - og det er det flere enn asperger-unger som tjener på).

Han har av og til hatt frustrasjons/sinne anfall for småting (reima til votten løsnet/en perle på perlebrettet ble strøket på feil) - men heldigvis aldri vært voldelig mot sine medelever. Derimot har hans medelever (som ikke har noen diagnose, som gjør det bra i skolesituasjon etc) mobbet han og utøvd vold mot han (jaktet på han i friminuttet, sprunget etter han slik at han falt og satt seg oppå han mens de slo)

-hvem av disse ville du ha sendt på "spesialskole" - mitt barn - eller de "normale" men voldelige?

I den perioden der poden ble plaget (det er ikke vår "oppfatning" - det er skolen og SFOs oppfatning av situasjonen) ble han raskere sindt og kunne komme med raseriutbrudd. Da mobbingen ble stoppet (igjen: takk og pris for den skolen vi har!), var det om noen slo av en bryter hos poden - han har ikke hatt noen større raserianfall etter dette.

I dag går han i tredje klasse. Han er svært skoleflink (ganske typisk for aspergere), og blir flinkere og flinkere sosialt. Sosial trening er viktig for aspergere - på en spesialskole ville det bli vanskelig å få normal sosial trening.

Skulle han - på grunn av noen få raseriutbrudd i en periode han ble mobbet - bli sendt på spesialskole? Skulle hans mobbere få bli igjen - eller skulle de også sendes på spesialskole? Hva med dem med lesevansker og skrivevansker? Dem som er dårlige i matematikk? Hva med dem som er døve? Hva med jentene som fryser ut og/eller baksnakker andre jenter (psykisk vold er vel like ødeleggende som fysisk?)

Hvor går denne grensa NHD?

''...tilretteleggingen består i første rekke av struktur og forutsigbarhet - og det er det flere enn asperger-unger som tjener på...''

Ja, så absolutt. Og det er en bit som ofte har blitt sterkt skadelidende under mottoet 'ansvar for egen læring'.

''Derimot har hans medelever (som ikke har noen diagnose, som gjør det bra i skolesituasjon etc) mobbet han og utøvd vold mot han (jaktet på han i friminuttet, sprunget etter han slik at han falt og satt seg oppå han mens de slo) -hvem av disse ville du ha sendt på "spesialskole" - mitt barn - eller de "normale" men voldelige?''

Du spurte ikke meg, men siden jeg har sagt meg enig med NHD drister jeg meg til å komme med min mening: Om denne pøbel- og mobbeadferden ikke lot seg stagge, ville jeg helt klart tatt tak i de som mobber og plager og enten flyttet dem til andre skoler (for å splitte et negativt miljø og beskytte offer) eller på spesialskole.

På den skolen jeg gikk på som barn var det en spesialenhet som fungerte som en stat i staten. Der var barn som hadde stort utbytte av å være på en vanlig skole, men som ikke ville hatt det særlig bra i en vanlig klasse. Jeg tror alle som gikk der var psykisk utviklingshemmede.

Full integreringspolitikken har dessverre fjernet nesten alt som var av slike spesialtilbud. I Os kommune i Hordaland har de etter mange års påtrykk fra foreldre med psykisk utviklingshemmede barn opprettet en lignende ordning. Disse foreldrene mener at det som foregår i en vanlig skoleklasse var så lite relevant for deres barn at de bare ble ensomme av å være der.

Jeg synes spesialskoler/-enheter er nødvendig for de barna som for perioder eller permanent ikke er i stand til å fungere faglig og/eller sosialt i en vanlig klasse. Skolen må også ha mulighet til å beskytte majoriteten av elevene mot enkeltpersoner som over lengre tid terroriserer sine omgivelser.

For meg er det også et stort poeng å sikre best mulig utnyttelse av resursene. Hadde jeg f.eks. et sterkt hørselshemmet barn, ville jeg ønske å ha dette barnet på en skole hvor man hadde 'samlet' mange hørselshemmede barn. Dette ville sikre en bredere faglig kompetanse og mer stabil personalsituasjon. Vi kunne sluppet år med prøving og feiling, og i langt større grad komme til dekket bord enn om vi sendte barnet til en skole som måtte finne opp alle hjulene på nytt. Og barnet ville truffet flere 'likesinnede'.

****

Ut fra det du skriver virker det som du har en veldig bra skole å sende barna til.

mvh

[KaVa]

''...tilretteleggingen består i første rekke av struktur og forutsigbarhet - og det er det flere enn asperger-unger som tjener på...''

Ja, så absolutt. Og det er en bit som ofte har blitt sterkt skadelidende under mottoet 'ansvar for egen læring'.

''Derimot har hans medelever (som ikke har noen diagnose, som gjør det bra i skolesituasjon etc) mobbet han og utøvd vold mot han (jaktet på han i friminuttet, sprunget etter han slik at han falt og satt seg oppå han mens de slo) -hvem av disse ville du ha sendt på "spesialskole" - mitt barn - eller de "normale" men voldelige?''

Du spurte ikke meg, men siden jeg har sagt meg enig med NHD drister jeg meg til å komme med min mening: Om denne pøbel- og mobbeadferden ikke lot seg stagge, ville jeg helt klart tatt tak i de som mobber og plager og enten flyttet dem til andre skoler (for å splitte et negativt miljø og beskytte offer) eller på spesialskole.

På den skolen jeg gikk på som barn var det en spesialenhet som fungerte som en stat i staten. Der var barn som hadde stort utbytte av å være på en vanlig skole, men som ikke ville hatt det særlig bra i en vanlig klasse. Jeg tror alle som gikk der var psykisk utviklingshemmede.

Full integreringspolitikken har dessverre fjernet nesten alt som var av slike spesialtilbud. I Os kommune i Hordaland har de etter mange års påtrykk fra foreldre med psykisk utviklingshemmede barn opprettet en lignende ordning. Disse foreldrene mener at det som foregår i en vanlig skoleklasse var så lite relevant for deres barn at de bare ble ensomme av å være der.

Jeg synes spesialskoler/-enheter er nødvendig for de barna som for perioder eller permanent ikke er i stand til å fungere faglig og/eller sosialt i en vanlig klasse. Skolen må også ha mulighet til å beskytte majoriteten av elevene mot enkeltpersoner som over lengre tid terroriserer sine omgivelser.

For meg er det også et stort poeng å sikre best mulig utnyttelse av resursene. Hadde jeg f.eks. et sterkt hørselshemmet barn, ville jeg ønske å ha dette barnet på en skole hvor man hadde 'samlet' mange hørselshemmede barn. Dette ville sikre en bredere faglig kompetanse og mer stabil personalsituasjon. Vi kunne sluppet år med prøving og feiling, og i langt større grad komme til dekket bord enn om vi sendte barnet til en skole som måtte finne opp alle hjulene på nytt. Og barnet ville truffet flere 'likesinnede'.

****

Ut fra det du skriver virker det som du har en veldig bra skole å sende barna til.

mvh

''

Ut fra det du skriver virker det som du har en veldig bra skole å sende barna til.

''

Ja, heldigvis. :-)

[PieLill]

''

Ut fra det du skriver virker det som du har en veldig bra skole å sende barna til.

''

Ja, heldigvis. :-)

Slit er alltid hyggelig å høre om.

;-)

Og slikt reduserer også behovet for spesialskoler.

mvh

[Gjest togli]

Hvor skal grensen gå da?

Jeg har en sønn med Aspergers syndom, som nå fungerer flott i skolen. Han har en skole som har forstått at å tilrettelegge for han, gavner hele klassen (tilretteleggingen består i første rekke av struktur og forutsigbarhet - og det er det flere enn asperger-unger som tjener på).

Han har av og til hatt frustrasjons/sinne anfall for småting (reima til votten løsnet/en perle på perlebrettet ble strøket på feil) - men heldigvis aldri vært voldelig mot sine medelever. Derimot har hans medelever (som ikke har noen diagnose, som gjør det bra i skolesituasjon etc) mobbet han og utøvd vold mot han (jaktet på han i friminuttet, sprunget etter han slik at han falt og satt seg oppå han mens de slo)

-hvem av disse ville du ha sendt på "spesialskole" - mitt barn - eller de "normale" men voldelige?

I den perioden der poden ble plaget (det er ikke vår "oppfatning" - det er skolen og SFOs oppfatning av situasjonen) ble han raskere sindt og kunne komme med raseriutbrudd. Da mobbingen ble stoppet (igjen: takk og pris for den skolen vi har!), var det om noen slo av en bryter hos poden - han har ikke hatt noen større raserianfall etter dette.

I dag går han i tredje klasse. Han er svært skoleflink (ganske typisk for aspergere), og blir flinkere og flinkere sosialt. Sosial trening er viktig for aspergere - på en spesialskole ville det bli vanskelig å få normal sosial trening.

Skulle han - på grunn av noen få raseriutbrudd i en periode han ble mobbet - bli sendt på spesialskole? Skulle hans mobbere få bli igjen - eller skulle de også sendes på spesialskole? Hva med dem med lesevansker og skrivevansker? Dem som er dårlige i matematikk? Hva med dem som er døve? Hva med jentene som fryser ut og/eller baksnakker andre jenter (psykisk vold er vel like ødeleggende som fysisk?)

Hvor går denne grensa NHD?

Jeg mener at skolen har ansvar for å tilrettelegge slik at alle får optimale muligheter. Når enkeltelever utøver gjentatt vold og/eller mobbing mot andre elever, er det tryggere at de får undervisning et annet sted. Ingen barn skal være redde for å gå på skolen. I ditt tilfelle er det de som mobber sønnen din som burde vært fjerna fra hans skolehverdag.

Begrepet "spesialskole" har en negativ klang hos befolkningen flest. Det er synd... En av de viktigste kampsakene for oss døve, har vært å få beholde spesialskolene, som jo er "normalskolene" for oss. Jeg gikk mitt 9.skoleår på spesielaskole for hørseslhemmede og det er mitt beste skoleår noensinne

Jeg ser problematikken rundt det å sette elever "i bås", men tror faktisk at det er noe vi voksne har større problemer med enn barna. Det er selvsagt fare for stigmatisering av mennesker som har gått på spesialskole, så kanskje bør det skje en holdningsendring blant oss nordmenn?

I mange tilfeller tror jeg spesialskole kan være redningen for elever som faller ut av det vanlige skolesystemet.

Hovedmålet vårt må først og fremst være å beskytte alle elever fra bråk og vold i skolen. Dette tror jeg ikke vi klarer før vi innser at spesialskolene har sin misjon...