Melding med hjem, igjen :(

[Else]

Jeg synest veldig mange av dere overreagerer på dette med å få med skriftlige beskjeder hjem. På skolen hos oss har vi plan/melde-bok som er ment til å brukes begge veier. Og det gjør vi også! Det ville være helt naturlig å skrive det her om eleven har så store problemer i samlinga at han må sendes på gangen. Går dette over lang tid uten at man ser bedring så tar man selvsagt et møte og snakker om hvordan man skal prøve å få ting bedre.

Jeg mener likevel at vi som foreldre må tåle å få beskjed når barna våre ikke oppfører seg. Og det er ikke _helt_ uvanlig at førsteklassinger må sendes på gangen noe minutter for å roe seg ned. klarer de ikke sitte i ro i samlinga og dermed ødelegger for 20 andre så må man ty til slike tiltak i ny og ne. Hos de fleste så hjelper det heldigvis.

''Hos de fleste så hjelper det heldigvis.''

Men her tyder det jo på at gutten er av typen der dette ikke hjelper... Og hva da? Fortsetter og fortsetter man og håper det til slutt skal hjelpe, eller prøver man å gipe det an på en annen måte?

Eller gjør man som denne læreren, lemper problemer over på foreldrene...

[PieLill]

''Dette utsagnet låt for meg som at det er foreldrenes dyktighet at problemet ikke oppstår hjemme og lærerens udyktighet at problemet oppstår på skolen. En slik tankegang synes jeg blir helt feil. Men det var kanskje ikke slik du mente det?''

Det var ikke slikt ment.... Men i begge tilfellene kommer læreren med tilbakemelding om at barnet er urolig på skolen, uten å konkret si hvordan DE ønsker å gripe an problemet eller HVA de ønsker at foreldrene skal gjøre. Forldrene sitter jo igjen med frustrasjonen og blir sikkert veldig usikre i en slik situasjon.

Og det å sette barnet på gangen, eller la det sitte i alene på en pult mens resten sitter i grupper er liksom "tiltakene" de setter i verk. Men likevel hjelper det ikke på barnets oppførsel...

Hvordan tenker du at en foreldre kan være med å påvirke barnets oppførsel i timene med tiltak de setter i gang på hjemmebane? Er sikker på at venninnen min hadde vært glad for gode tips hun også :0)

Da er vi vel i bunn og grunn ganske enige.

Alle barn har sine mer eller mindre sære særegenheter som foreldrene, men få andre forstår seg på. Iblant kan små ting gjøre store utslag. God dialog vil gjøre at foreldrene kan formidle denne nytte spisskompetansen til læreren. Er man heldig, er problemet løst der.

Er tingene mer kompliserte enn som så, tror jeg det er viktig å lage noen kjøreregler for kommunikasjonen og være sikker på at man forstår hverandre. Hvor går terskelen for å ta kontakt med hjemmet? Hvordan skiller man på 'til orientering' og 'vær så snill å ta opp med barnet'. Hva skal 'prosedyren' være i forhold til barnet når ting fra skolen må tas opp hjemme.

Er det mye å ta tak i, bør man bli enig om prioriteringer. Hva kan bare ligge i øyeblikket? Hva er viktigst? Hva er enklest og gir størst mulighet for rask framgang?

Hvilken type ros og oppmuntring virker bra på barnet? Det som får et barn til å stråle, kan oppleves ydmykende for et annet barn. Hva skal være offentlig? Hva skal være 'privat' mellom lærer og elev? Hvordan forebygge at barnet opplever at de voksne har negative forventninger? Hva gir akkurat dette barnet en følelse av å være sett, hørt og forstått? Hva virker knusende?

Om foreldrene og læreren blir så samkjørte at barnet føler de snakker med 'en stemme', vil lærerens anmodninger hele tiden bære noe av styrken i foreldrenes autoritet i seg.

Hvordan korriger barnet? Hvilke sanksjoner skal brukes? Hvordan motvirke syndebukkstempel? F.eks. at barnets navn ikke nevnes først om fire elever får tilsnakk.

Andre steder i denne tråden er det mange gode praktisk forslag. Med god dialog vil man kunne stake ut den beste kursen i den enkelte situasjon, og med litt hell unngå de største blemmene.

En lærer som vet h*n har foreldrenes støtte og godkjennelse, også til de mindre hyggelige tiltakene, vil få økt autoritet og trygghet. Foreldre som føler seg trygge på at læeren vil og forstår barnets beste og som også føler de har oversikt over skolesituasjonen, vil finne de beste måtene og støtte opp om tiltakene på skolen.

Lite praktisk og konkret dette. Men det var det første som falt inn i hodet.

mvh

[punky brewster]

Har gutten din erfaring fra tidligere å være i gruppe, delta i samlinger, eller er dette nytt av i år? Feks. fra barnehage, evt hvilke tilbakemeldinger fikk du da?

Går det ellers fint på skolen, deltar han aktivt i resten av undervisninga på en positiv måte? Hvordan fungerer han i samspill med barna utover disse stundene, feks i lek?

Trives han på skolen, har han lekekamerater. Synes han skolearbeidet er artig?

Dette er spørsmål du ikke trenger å svare på til meg, men som du, gutten og læreren kan finne ut av.

Om det bare er samlinga som er ei ekstra utfordring, kan dere inngå en avtale om han er flink de neste to ukene, så får han en premie, noe han ønsker seg. Finnes mange måter å gripe uro i samlinga fatt, jeg har feks positiv erfaring med at urolige barn får en ulltråd(gjerne blå som de tvinner rundt fingrene, vis han flere eksempler på hvordan han kan snurre den. Så blir han opptatt av tråden og ikke å dytte de rundt seg.Dessuten er det fin motorisk trening:)

Dette er jo bare et eksempel, men bør kanskje avtales med lærer først.

[grot]

Jeg har en urolig 3. klassing og får stadig vekk telefoner hjem. Hos oss har de valgt å ringe til en av foreldrene rett etter situasjonen, mens eleven hører på. På min sønn virker dette sjerpene i 3-4 nye uker før det oppstår nye episoder.

På vår skole annerkjenner de at noen elever er urolige i kroppen og kan ha vanskelig med å sitte helt stille, MEN det blir ikke godtatt at de forstyrrer undervisningen ved å snakke eller bråke.

Jeg synes det er fint å få en telefon med en gang og flere ganger har jeg snakket med sønnen min på telefonen og klart å få han til å skjønne at han må høre på lærerene og kan dermed forsette med undervisningen. En melding flere timer etterpå tror jeg ikke hadde gjort samme nytten.

Vi har prioritert å gjøre dette på vår skole når det gjelder stygg munnbruk. Det svir hardt å måtte fortelle i telefonen til mamma eller pappa nøyaktig hva man sa til lærer eller en medelev, mens lærer står og hører på. 90% av elevene som har gjort dette gjør det bare en gang:-)