Stefamilie

[Gjest mammafor2]

Hei! Jeg har 2 sønner på 9 og 11 år, ble skilt fra faren for ca 5 år siden, problemfritt samarbeid stort sett. Fikk ny samboer for ca halvt år siden som barna i utg.pkt. var veldig positiv til, men eldstemann er litt opp og ned. Han kan i perioder være noe fiendtlig innstilt. Blir han bedt om å gjøre noe, hjelpe til med noe av min samboer, hører han demonstrativt ikke etter. Blir han da snakket til blir han tverr og sur og trekker seg unna. Hvordan takler man slikt? Har snakket med han om å ha respekt osv. for andre, at jeg ikke kan tvinge han til å like min kjæreste men at han er mitt valg og jeg har det kjempe bra sammen med han. I andre perioder ser jeg jo at han egentlig liker kjæresten min også, men dette går veldig opp og ned utfra dagshumør. Han har sagt en gang at han synes min kjæreste er en irriterende person. Jeg er en veldig tålmodig person, noe som min samboer ikke er på samme måte slik at han hisser seg fortere opp når noen demonstrativt ikke gidder å gjøre som han blir spurt eller bedt om. Ellers så synes ikke jeg han gjør noe som skulle tilsi at han ikke fortjente å bli hørt på. Han stiller opp for de når de er hos oss med lekser og middag, kjører de hvis jeg ikke kan osv. Men jeg lar han kun gjøre disse oppgavene dersom jeg selv ikke kan. Jeg er veldig usikker også på hvor mye en ny kjæreste skal blande seg inn også. Så et program på tv hvor en terapeut rådet en familie med mine og dine barn til og oppdra sine egne barn og ikke den andres. Hva mener du om dette?

[Lillemus]

''Så et program på tv hvor en terapeut rådet en familie med mine og dine barn til og oppdra sine egne barn og ikke den andres. Hva mener du om dette?''

Det synes jeg høres aldeles feil ut! Jeg vil mer enn gjerne at både stemor og stefar tar del i oppdragelsen av ungene! Min kjære (altså stefaren) er noe usikker på dette, men vi bor da heller ikke sammen så han har ikke så stor rolle foreløbig.

[Glimtipper]

Det avhenger av barnas alder, barnas innstilling, hvor lenge forholdet har vart og hva det er snakk om. Faktumet er at når mammas eller pappas nye samboer flytter inn, så er det deres hjem. I tillegg er de en voksen og i mange tilfeller så er det forskjell på voksne og barn.

I hovedsak tror jeg det viktigste er å være enig om reglene. En stefar burde ikke innføre en ny innetid uten å ha diskutert med barnets mor, men han burde håndheve den på lik linje med mammaen. Moren burde ta de aller viktigste samtalene med eldre barn, som en hovedregel.

Hos oss fikk jeg ny samboer nylig. Sønnen min er bare 2,5 år. Sakte men sikkert har samboeren min tatt mer ansvar for barnet. De er gode venner, men han passer på og oppdrar på lik linje med meg nå. Det har sønnen min selvfølgelig akseptert, på grunn av alderen. Men helt fra begynnelsen av var jeg steinhard på at "stepappaen" skulle respekteres. Hvis han sa nei, så betydde det nei. Vi tar heller diskusjonen om riktig eller feil oppdragelse etter leggetid. Og de har vi hatt mange av, slik at vi til enhver tid er samstemte.

[ArabianStar]

''Så et program på tv hvor en terapeut rådet en familie med mine og dine barn til og oppdra sine egne barn og ikke den andres. Hva mener du om dette?''

Det synes jeg høres aldeles feil ut! Jeg vil mer enn gjerne at både stemor og stefar tar del i oppdragelsen av ungene! Min kjære (altså stefaren) er noe usikker på dette, men vi bor da heller ikke sammen så han har ikke så stor rolle foreløbig.

Jeg har vært veldig heldig med min stedatter. Hun er snill og grei, pleier å ringe til meg iblandt bare for å skravle osv.

Hun er såpass gammel at oppdragelsen på en måte er gjort. Hun er kjempefint oppdratt, og er det enkleste mennesket jeg har vært borti!

Med henne har jeg aldri prøvd å blande meg inni oppdragelse eller sånne ting, jeg har bare bestandig stilt opp og vært der når hun trenger hjelp. Vi finner på ting sammen, og hun er liksom alltid positiv til alt.

Jeg kjører henne om hun skal noen steder, henter henne, hjelper henne med ting osv. Men lar henne ha sine egne meninger, korrigerer henne aldri og funker mest som en venninne på en måte.

Og jeg har kjempebra forhold til henne! Kjæresten min pleier å si hvor takknemlig han er, og det er veldig artig å høre...

Så min erfaring er at steforeldre helst bør være kanskje som en slags støtte... Ikke en som oppdrar og korrigerer osv.

Men såklart, dette er jo bare min erfaring... Kommer jo selvfølgelig anpå hvor gammel barnet er...

[Gjest Gurojenta]

''Så et program på tv hvor en terapeut rådet en familie med mine og dine barn til og oppdra sine egne barn og ikke den andres. Hva mener du om dette?''

Akkurat dette tror jeg er en god regel å leve etter, spesielt i de tilfellene det er litt problemer og gnisninger.

Det at en av foreldrene får seg ny partner er ikke alltid så enkelt for barna, og de trenger tid til å la dette synke inn. Det at en ny partner tar del i oppdragelsen, kan fort skape ekstra gnisninger. Barna er ofte veldig opptatt av at ny partner faktisk ikke er mor eller far, og dermed har de heller ingen "rett" til å kommandere barnet til å gjøre ting. Og jeg tror det er viktig at iallfall i starten av et nytt forhold, så skal det være biologisk mor/far som tar oppdragelsen, mens ny partner holder seg litt i bakgrunnen. Så får man heller kjenne litt på hvordan det går etterhvert å eventuelt endre dette.

Jeg vet om mange familieterapeuter som anbefaler akkurat det å faktisk være tydelig på skillet mellom det å være mor/far og stemor/stefar, og dette gjelder da bl.a. oppdragelse.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det tar tid å bli en nyfamilie som alle trives godt i. Det er en stor omveltning for barna og levd alene med deg i ditt hushold i veldig lang tid. Foreldre ønsker selvfølgelig at barna skal trives med det nye husholdsmedlemmet fra dag en, men sånn fungerer det svært sjelden for barna. Voksne og barn skal sammen finne en måte å leve sammen og det blir gjerne litt prøving og feiling før det legger seg en ro over familielivet og ingen er på stadig vakt over de andres atferd.

Vi regner med at det faktisk går opp i 2 år før både barn og voksne finner en samhandlingsform som skaper trivsel og virker naturlig, så det er viktig at dere er tålmodige og gir storebror den tid det tar å akseptere og bli vant til din samboer.

Det er selvsagt også av stor betydning hvordan dere håndterer dagliglivet, utfordringene med barna og hvordan dere to får til å snakke om det og støtte hverandre.

Ja, for store barn kan det bli ryddigst og tryggest ved at forelderen er oppdrageren. Det er forelderens måte å tenke på rundt barna som skal være retningsgivende. Steforelderen har to valg, enten akseptere foreldrens måte å takle barnet på og gjøre det på samme måte, i forelderens sted. Dersom steforelderen er uenig i eller av andre grunner går inn å gjør ting helt på tvers av forelderen, fungerer dette dårlig både for barna, de voksne imellom og forelderen og barna imellom.

Barna trenger å kjenne at det er forelderen som har myndigheten til å bestemme. Den andre er "gjest" eller "vikar" inn i oppdragerrollen og akal bevege seg der med stor varsomhet.

Det som kan fungere bra med så store gutter som du har, er at dere sammen alle 4 lager noen regler for både orden og oppførsel hjemme. Da er det viktig at også guttene kan få si noe om hva de synes skal være med i reglene og ikke. Det må ikke være for mange regler og ikke urealistiske regler som at det alltid skal være ryddig på rommet.

Når dere har funnet reglene kan dere snakke om hvordan dere skal sjekke om reglene blir holdt og hva som skal sies til den personen som ikke har holdt regelen. Da blir det forutsigbart for alle hva som skjer og barna tåler bedre at steforelderen involverer seg når dette er avtalt tydelig med mamma.

Endel steforeldre som ikke selv har barn, eller har barn på helt andre aldre, kan komme inn med "idealiserte" oppfattninger om barn og hva som skal til, hva man bør kreve av dem osv. Dersom de ikke viser tilstrekkelig respekt for det som allerede er etablert mellom foreldre og barn, går det ofte helt galt. Dersom steforelderen er veldig annerledes enn forelderen er det fint om dere kan snakke med barna om det og finne ut hvordan dere alle skal takle det. I ditt tilfelle er det like viktig at din samboer utvikler sin tålmodighet som at barna og du skal tilpasse dere hans utålmodighet f eks.

En 11 åring er i før-pubertet og noe av hans oppførsel nå om dagen kan også ha bakgrunn i dette. 11 åringer liker generelt ikke å bli fortalt hva de skal gjøre, for mange ganger i løpet av en dag. Foreldrene må finne andre måter og kommunisere med dem på rett og slett.