Misforstått omsorg?

[Gjest men de mener det nok godt...]

Et par i min familie har et adoptert barn. Foreldrene har naturlig nok alltid virket svært opptatt av å alltid gjøre "alt rett" i forhold til barnet, og det kan man jo forstå. De er svært bevisst på rutiner, kosthold osv. Spesielt mor er opptatt av sin rolle, og barnet krever å ha moren sin med i de fleste situasjoner. Vi som er rundt ser jo at dette sliter moren ut også, men det nytter ikke å ta det opp. Hun er fast bestemt på at det er riktig av henne å ta seg av alt selv.

Det som er trist å se på er at foreldrene ikke har tiltro til at noen andre kan bety noe i barnets liv. Hverken besteforeldrene eller andre har f.eks hatt barnet på overnatting ennå (h*n er snart 5 år). Det er svært sjelden noen andre får passe barnet i det hele tatt, det skjer bare når det er absolutt nødvendig. Hvorfor ser ikke foreldrene at barnet kan ha nytte og glede av å være trygg på andre voksne også? Slik det er nå er barnet ikke trygg på å leke hjemme hos andre f.eks uten at foreldrene er med. Andre barn i området er mye inne hos hverandre og leker, men dette barnet blir jo avskåret fra sånt.

Foreldrene virker også svært kritiske til mennesker rundt seg. De var nylig i en konflikt med et annet par i familien, og etter det skulle de plutselig ikke ha noe med dette paret å gjøre. Konflikten dreide seg ikke om noe viktig, men likevel skal det altså få sånne konsekvenser. Hva er det som gjør at det blir slik? Tenker de ikke over at de fratar barnet en tante og onkel når de plutselig ikke skal være sammen med dem mer? Bør de ikke skjerme barnet fra å "miste" mennesker det har hatt rundt seg? Barnet er jo stort nok til å registrere at tante, onkel og søskenbarn plutselig ikke skal komme på besøk mer? Lurer på hvordan de har forklart dette til barnet sitt.

Jeg skjønner at adoptivforeldre vil at tilværelsen til barnet skal være perfekt, og at det helst skal være omgitt av bare "perfekte" mennesker. Men ser de ikke at slik er ikke verden? Er det god omsorg å bare anse seg selv som "god nok" for sitt eget barn? Skal ikke barnet lære å bli trygg på andre, og bli vant til å forholde seg til andre vaner og måter å gjøre ting på? Det hører med til historien at barnet ikke har noen spesielle traumer eller lignende bak seg. Det har vært i Norge i over 3 år nå, og burde vel ikke være avhengig av å bare være med mamma og pappa hele tiden.

Jeg skjønner at man må ta spesielle hensyn til adopterte barn, men som mor selv ser jeg at det de gjør mot dette barnet ikke er å skape gode og trygge rammer. For det kan man vel ikke gjøre bare ved hjelp av seg selv?

Er dette en problemstilling som noen av dere andre adoptivforeldre kan kjenne igjen eller forstå? Jeg tenker at dette har med adopsjonen å gjøre, men kanskje disse foreldrene hadde gjort det samme med egenfødte barn? Vanskelig å si...

[trollemor;o)]

Jeg tror ikke dette har noe med adopsjon å gjøre. Disse menneskene ville nok gjort det slik med et egenfødt barn også.

Alle adoptivforeldre er ikke like.

[Aliza1365380759]

Synes dette hørtes slitsomt ut jeg, både for foreldrene og barnet. Nå har ikke jeg egne barn, men jeg vet i alle fall at søsteren min setter stor pris på at hennes barn er godt vant til at besteforeldre, tanter og onkler kan steppe inn hvis det trengs,selv om vi bor langt unna, og at ungene hennes også setter pris på å kunne være alene sammen med besteforeldrene en uke eller to i sommerferien, enten flere av de sammen, eller bare en og en. Det er jo stor forskjell på "omsorgssvikt" og å ha en stor famile rundt seg som kan tre støttende til, og som liker å passe på småtrollene

[Gjest alle gjør ikke likt.]

Vårt første barn er egenfødt og har heller ikke sovet over hos andre de første 11 årene av sitt liv. Barn har aldri hatt behov for å sove hos andre da en av oss foreldre alltid har vært hjemme om nettene og bruker våre barnevakter på andre måter. Bør vi bli baksnakket for dette?

Barnet vårt har alltid vært svært forsiktig av seg og ønsket ikke å være alene hos andre før skolestart selvom valget lå der. Skulle hun bli snakket om av andre "forståsegpåere" for det?

Vi var ekstra beskyttende ovenfor barnet vårt de første årene og og andre ville ha sagt overbeskyttende. Vet andre grunnen vi hadde for det? Vi hadde nemlig en svært god grunn som er vår egen og som vi ikke fortalte til alle andre enn de nærmeste.

Skulle vi gjort det for å slippe slikt baksnakk og bekymringer av andre som du gir uttrykk for her?

Vi fikk vårt andre barn som er adoptert. Dette barnet er mye mer sosial av seg og eier ikke grenser for seg selv som vi setter standarden for. Ellers så kunne dette barnet fint ha overnattet og gått til besøk alene hos alle barna i barnehagen. Vi sier nei for å lære henne at man faktisk må kjenne noen veldig godt før man overnatter og drar på besøk i en alder av snart 5 år. Man begynner i nærmeste familie og utvider etter som alderen blir større og den naturlige sosiale sjenansen kommer.

Barna er store ytterpunkter og man gir ansvar, pågangsmot og holder tilbake der det må passe. Vi jobber masse med å la dem bli gode, snille , ha tro på seg selv og selvstendige men i deres tilpasset tempo og etter vårt eget ønske. Og det er også uavhengig om barnet er adoptert eller ei. Kun personligheten som teller her.

Om vi på denne veien blir baksnakket av andre pga. våre valg så får det bli slik. Men vi tror på det vi gjør. Og synes ikke at vi gir mindre omsorg for våre barn enn andre.

Synd at slike som deg skal dra andre foreldre ned i søla med dine synspunkter og tro at det du gjør for dine barn er den beste oppdragelsen.

[Gjest May M]

Se for deg ditt barn i 2-årsalderen (fårstår det slik at dette barnet kom til sin nye familie i denne alderen).

Ditt barn blir tatt fra deg, gitt til noen fremmede i ett annet land. De snakker et annet språk, det er helt nye omgivelser, fremmed mat, lukter og rutiner. Ditt barn skjønner heller ikke hvorfor det er blitt sendt bort, ei heller om det noen gang vil treffe deg igjen. Det vet heller ikke hvor lenge det nå skal være hvor det nå er.

Tror du ikke ditt barn vil kunne oppleve dette som ett traume?

Når det gjelder det du egentlig spør om, kan det jo høres ut som de er noe overbeskyttende, men på den andre siden kan det være en fornuftig vurdering som ligger bak foreldrenes valg. Helt umulig å si uten å høre foreldrenes vurdering.

Tror forøvrig ikke barn på 5 år tar skade av å ikke være på overnattingsbesøk, ei heller at de ikke har barnevakt.

[Gjest men de mener det nok godt...]

Vårt første barn er egenfødt og har heller ikke sovet over hos andre de første 11 årene av sitt liv. Barn har aldri hatt behov for å sove hos andre da en av oss foreldre alltid har vært hjemme om nettene og bruker våre barnevakter på andre måter. Bør vi bli baksnakket for dette?

Barnet vårt har alltid vært svært forsiktig av seg og ønsket ikke å være alene hos andre før skolestart selvom valget lå der. Skulle hun bli snakket om av andre "forståsegpåere" for det?

Vi var ekstra beskyttende ovenfor barnet vårt de første årene og og andre ville ha sagt overbeskyttende. Vet andre grunnen vi hadde for det? Vi hadde nemlig en svært god grunn som er vår egen og som vi ikke fortalte til alle andre enn de nærmeste.

Skulle vi gjort det for å slippe slikt baksnakk og bekymringer av andre som du gir uttrykk for her?

Vi fikk vårt andre barn som er adoptert. Dette barnet er mye mer sosial av seg og eier ikke grenser for seg selv som vi setter standarden for. Ellers så kunne dette barnet fint ha overnattet og gått til besøk alene hos alle barna i barnehagen. Vi sier nei for å lære henne at man faktisk må kjenne noen veldig godt før man overnatter og drar på besøk i en alder av snart 5 år. Man begynner i nærmeste familie og utvider etter som alderen blir større og den naturlige sosiale sjenansen kommer.

Barna er store ytterpunkter og man gir ansvar, pågangsmot og holder tilbake der det må passe. Vi jobber masse med å la dem bli gode, snille , ha tro på seg selv og selvstendige men i deres tilpasset tempo og etter vårt eget ønske. Og det er også uavhengig om barnet er adoptert eller ei. Kun personligheten som teller her.

Om vi på denne veien blir baksnakket av andre pga. våre valg så får det bli slik. Men vi tror på det vi gjør. Og synes ikke at vi gir mindre omsorg for våre barn enn andre.

Synd at slike som deg skal dra andre foreldre ned i søla med dine synspunkter og tro at det du gjør for dine barn er den beste oppdragelsen.

Ser av de to svarene ovenfor at jeg blir oppfattet som baksnakker og det som verre er. Jeg har skrevet et innlegg her inne for å lufte en problemstilling jeg synes er interessant. Er det ikke det vi alle gjør?

De som leser innlegget mitt riktig forstår at jeg ikke har skrevet det for å henge ut noen. Tross alt skriver jeg om et eksempel fra min egen familie, og det dreier seg om mennesker jeg bryr meg om. Jeg sier ikke at barnet ikke får god omsorg, men jeg setter spørsmålstegn ved om det nødvendigvis er til det beste for barnet å kun ha et nært forhold til sine egne foreldre. I familien vår er det mennesker som også kunne bidratt med mye omsorg, men som altså ikke får "slippe til". Selvsagt må foreldrene selv avgjøre hva de tror er best, men slik det virker for meg mener de at de er de eneste som er gode nok for barnet.

Vi foreldre er selvsagt viktige, og vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre barna våre trygge. Det tror jeg også disse foreldrene gjør. Det jeg derimot er redd for er at barnet ikke får en mulighet til å bli trygg på andre også. Jeg mener at et barn som ellers er trygg og komfortabel bare har godt av å ha flere personer det oppfatter som omsorgspersoner. Det er ikke snakk om å dra på overnatting til tilfeldige venner i barnehagen, men kanskje til en snill og god mormor. Har et barn vondt av det? Det var blant annet dette spørsmålet jeg stilite.

Og så lurte jeg på om dere som har erfaring med adopsjon kunne svare meg på om det var spesielle grunner til å holde et adoptert barn borte fra flere omsorgspersoner. Dette er selvsagt individuelt, men jeg synes likevel problemstillingen er interessant.

Dessverre registrerer jeg at noen av dere føler dere tråkket på. Da må jeg få si at jeg oppfatter dere som unødvendig hårsåre.

[Gjest lite spørsmål]

Ser av de to svarene ovenfor at jeg blir oppfattet som baksnakker og det som verre er. Jeg har skrevet et innlegg her inne for å lufte en problemstilling jeg synes er interessant. Er det ikke det vi alle gjør?

De som leser innlegget mitt riktig forstår at jeg ikke har skrevet det for å henge ut noen. Tross alt skriver jeg om et eksempel fra min egen familie, og det dreier seg om mennesker jeg bryr meg om. Jeg sier ikke at barnet ikke får god omsorg, men jeg setter spørsmålstegn ved om det nødvendigvis er til det beste for barnet å kun ha et nært forhold til sine egne foreldre. I familien vår er det mennesker som også kunne bidratt med mye omsorg, men som altså ikke får "slippe til". Selvsagt må foreldrene selv avgjøre hva de tror er best, men slik det virker for meg mener de at de er de eneste som er gode nok for barnet.

Vi foreldre er selvsagt viktige, og vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre barna våre trygge. Det tror jeg også disse foreldrene gjør. Det jeg derimot er redd for er at barnet ikke får en mulighet til å bli trygg på andre også. Jeg mener at et barn som ellers er trygg og komfortabel bare har godt av å ha flere personer det oppfatter som omsorgspersoner. Det er ikke snakk om å dra på overnatting til tilfeldige venner i barnehagen, men kanskje til en snill og god mormor. Har et barn vondt av det? Det var blant annet dette spørsmålet jeg stilite.

Og så lurte jeg på om dere som har erfaring med adopsjon kunne svare meg på om det var spesielle grunner til å holde et adoptert barn borte fra flere omsorgspersoner. Dette er selvsagt individuelt, men jeg synes likevel problemstillingen er interessant.

Dessverre registrerer jeg at noen av dere føler dere tråkket på. Da må jeg få si at jeg oppfatter dere som unødvendig hårsåre.

Hvor lenge er d siden adopsjonen og hvor gammelt er barnet? Har venner som adopterer og såvidt jeg har skjønt kan adoptivbarn trenge "skjerming" ganske lenge for å skape en skikkelig tilknytning til foreldrene. Spesiellt hvis barnet har hatt mange omsorgspersoner tidligere.

Ofte har familie vanskelig for ån forstå dette, og har skjønt t det kan være svært vanskelig for enkelte.

[krabba1365381136]

Kan det være at de har et barn som begynner å vise tegn til tilknytningsproblematikk? i såfall er dette forståelig. Da må barnet sjermes og kanskje lenge. Barnet har selvsagt i kraft av å være adoptert opplevet traume. Dersom de har jobbet godt med tilknytning fra starten og barnet ikke viser seg å ha noen problemer virker jo dette litt overdrevet. Overnatting hos andre syntes jeg er tull når de er så små hvis det ikke er nødvendig, men de skal jo etterhvert uansett bli sosiale og omgås andre etterhvert. Vi sjermer vårt barn veldig og han er mye eldre, nok mange som ikke forstår hvorfor...........

[Gjest May M]

Ser av de to svarene ovenfor at jeg blir oppfattet som baksnakker og det som verre er. Jeg har skrevet et innlegg her inne for å lufte en problemstilling jeg synes er interessant. Er det ikke det vi alle gjør?

De som leser innlegget mitt riktig forstår at jeg ikke har skrevet det for å henge ut noen. Tross alt skriver jeg om et eksempel fra min egen familie, og det dreier seg om mennesker jeg bryr meg om. Jeg sier ikke at barnet ikke får god omsorg, men jeg setter spørsmålstegn ved om det nødvendigvis er til det beste for barnet å kun ha et nært forhold til sine egne foreldre. I familien vår er det mennesker som også kunne bidratt med mye omsorg, men som altså ikke får "slippe til". Selvsagt må foreldrene selv avgjøre hva de tror er best, men slik det virker for meg mener de at de er de eneste som er gode nok for barnet.

Vi foreldre er selvsagt viktige, og vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre barna våre trygge. Det tror jeg også disse foreldrene gjør. Det jeg derimot er redd for er at barnet ikke får en mulighet til å bli trygg på andre også. Jeg mener at et barn som ellers er trygg og komfortabel bare har godt av å ha flere personer det oppfatter som omsorgspersoner. Det er ikke snakk om å dra på overnatting til tilfeldige venner i barnehagen, men kanskje til en snill og god mormor. Har et barn vondt av det? Det var blant annet dette spørsmålet jeg stilite.

Og så lurte jeg på om dere som har erfaring med adopsjon kunne svare meg på om det var spesielle grunner til å holde et adoptert barn borte fra flere omsorgspersoner. Dette er selvsagt individuelt, men jeg synes likevel problemstillingen er interessant.

Dessverre registrerer jeg at noen av dere føler dere tråkket på. Da må jeg få si at jeg oppfatter dere som unødvendig hårsåre.

Ser du henviser til mitt innlegg også, og kan faktisk ikke kjenne meg igjen i dine påstander. Jeg har da virkelig ikke beskyldt deg for noe som helst, ei heller føler jeg meg tåkket på.

Med unntak av hvor du legger lista for hva som oppleves som ett traume for ett barn, er jeg jo ikke engang direkte uenig med deg.

Det blir ikke spesielt opplysende eller lærerikt å diskutere hvis alle ser saken fra samme side, så vær heller glad når noen har innspill som ikke er helt i tråd med hva du selv har som utgangspunkt. Man er ikke nødvendigvis nærtagen eller hårsår fordi man har en annen oppfatning.

"Og så lurte jeg på om dere som har erfaring med adopsjon kunne svare meg på om det var spesielle grunner til å holde et adoptert barn borte fra flere omsorgspersoner. Dette er selvsagt individuelt, men jeg synes likevel problemstillingen er interessant."

Barn med tilknytningsforstyrrelser har spesielle behov. Du kan lese mer om dette her:

http://www.anknytning.nu/

[Gjest lite spørsmål]

Hvor lenge er d siden adopsjonen og hvor gammelt er barnet? Har venner som adopterer og såvidt jeg har skjønt kan adoptivbarn trenge "skjerming" ganske lenge for å skape en skikkelig tilknytning til foreldrene. Spesiellt hvis barnet har hatt mange omsorgspersoner tidligere.

Ofte har familie vanskelig for ån forstå dette, og har skjønt t det kan være svært vanskelig for enkelte.

Sorry, ser du svarte på det i første innlegg. Leste det ikke om igjen før jeg svarte og har gullfiskhukommelse.. *s*

Men kan altså handle om tilknytning,

[Mrs. Wallace]

''Og så lurte jeg på om dere som har erfaring med adopsjon kunne svare meg på om det var spesielle grunner til å holde et adoptert barn borte fra flere omsorgspersoner. ''

Ja, det er absolutt gode grunner til å skjerme adopterte barn og begrense antall omsorgspersoner den første tiden. Et barn som ikke er vant til å ha vanlige foreldrerelasjoner, som har opplevd ett eller flere omsorgsbrudd og/eller som har bodd på instituasjon, trenger ofte å "lære seg" hva det innebærer å være en del av en familie og en vanlig omsorgssituasjon.

Her kan du lese en enkel og grei forklaring på det: http://www.adoptera.nu/anknyt.jsp

Hvor mye barnet bør skjermes og hvor lang tid det tar før tilknytningen er trygg, er veldig, veldig forskjellig og har ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng med hvor stort barnet var da det kom eller antall omsorgsbrudd - barn er jo så forskjellige, og noen er mer og mindre robuste, også følelsesmessig.

De fleste som jobber bevisst med tilknytning synes nok det er greit å være på den sikre siden der. Det er nok litt mindre skadelig å ikke ha barnevakt enn å bli "satt bort" for tidlig for en utrygg liten kropp. ;o)

Samtidig er det selvsagt ikke til å stikke under en stol at et barn etterhvert kan ha veldig godt av å oppleve nære og fine relasjoner til andre familiemedlemmer også, som for eksempel en snill og trygg bestemor.

Men når er det for tidlig og når er det på tide? Det kan være vanskelig å avgjøre, også for foreldrene. For utenforstående kan det virkelig være umulig - de kjenner kanskje ikke til de små tegnene som foreldre ser så godt.

I det tilfellet du nevner, kan det godt være akkurat det som er tilfelle - at barnet tilsynelatende virker utadvendt og trygt for andre, mens foreldrene ser tegn på grenseløshet og/eller utrygghet som ikke et utrent øye oppfatter.

Men det kan selvsagt også være at barnet fint kunne hatt glede av å være hos mormor eller andre av og til, men at foreldrene ikke orker å slippe litt løs. Eller at de ikke føler noe behov for barnevakt.

Eller at de rett og slett er blitt litt for oppslukte av å være "flinkiser" og har sett seg blinde på situasjonen - og at dette også kunne skjedd med et egenfødt barn for de samme foreldrene (jeg kjenner noen sånne "flinkisforeldre" og felles for dem er at de er godt utdannede, godt voksne foreldre som har ventet en god stund på å få barn, men det er både a-foreldre og "vanlige" foreldre blant dem).

Det er umulig å si uten å kjenne dem veldig godt. Men er det sånn at andre har tilbudt seg å sitte barnevakt og at foreldrene har avslått? Eller det det sånn at de aldri har bedt om barnevakt?

[ahg]

Hvis barnet har spesielle behov, synes jeg det er forståelig at foreldrene verner spesielt om det. Om barnet har en god tilpasning og utvikling, forstår jeg også dine spørsmål når det har gått såpass lang tid (ca tre år?) etter at barnet kom til sin nye familie.

Jeg har selv to adopterte barn, og vi var forsiktige med å overlate dem til andre de første årene. Vi prøvde oss gradvis frem med alt fra å sitte på fanget (ganske raskt), til trilletur (etter noen måneder), til noen timers barnepass, og til slutt overnatting (først hjemme med noen på besøk hos oss, og deretter bort hos andre). Vi gjorde et par bommerter i begynnelsen (barnet reagerte med utrygghet), men stort sett gikk det bra. Den yngste følte seg trygg på å overnatte borte uten at den eldste også var med, først etter seks års tid. Med den eldste tok det kortere tid. Nå synes begge det er stor stas å overnatte hos venner eller familie, sammen eller hver for seg (de er 11 og 8).

Det er nok store forskjeller i behov fra barn til barn, og foreldrene gjør vel det de mener er best for barnet. Slik du beskriver det, høres det ut som du synes de overbeskytter barnet og fratar det muligheten til å bli trygg også på andre. Godt spørsmål. Har du spurt foreldrene om hva de tenker rundt dette, og hvordan de ser for seg en eventuell utvikling/endring på lengre sikt? Ønsker du mer kontakt med barnet selv, og har du i så fall spurt hva foreldrene kunne synes er ok?

Håper det går seg til. Det høres ut som du er oppriktig interessert i at barnet skal ha det godt også med de øvrige i sin nye familie :-)

[nattfuglen]

Da vår eldste datter kom hjem 6 mnd gammel var omgivelsene helt overveldet over hvor tillittsfull hun var. Hun smilte og strakte ut armene til "gud og hvermann". Hun hadde gladelig blitt med hvem som helst, hvor som helst.

Det hadde selvsagt ikke noe med tillittsfullhet å gjøre. Tvert i mot var hun alvorlig tilknytningsskadet. Andre syntes vi oppførte oss som svært egoistiske og hysteriske foreldre. Men heldigvis var min mann og jeg enige. Ingen andre enn oss foreldrene fikk stelle, bære, holde, mate, bade, legge, kose osv. Vi forklarte andre vennlig men bestemt hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde, men vi gikk ikke inn diskusjoner om temaet. Vi tok i mot besøk hjemme, og de besøkende fikk beundre- og prate til henne, men ikke holde. Vi reiste ikke bort på besøk til andre de første månedene.

Etter en stund ble hun veldig knyttet til oss, sine foreldre, og hun følte seg tydeligvis bare trygg når vi var rundt henne. Hun viste også glede over besteforeldre, andre familiemedlemmer og nære venner av familien. På dette stadiet da hun hadde lært seg å diskriminere mellom kjente og ukjente var det greit både for henne og oss at andre stelte og koste med henne. Men å være alene igjen med dem i et rom var helt tydelig ikke trygt.

For å gjøre en lang historie kort. Datteren vår var ekstremt avhengig av å ha oss rundt seg i lang tid. Selvom hun var sosial og likte å leke med andre barn var det helt uaktuelt for henne å være inne hos andre å leke uten at en av oss var med, inntil hun var 6-7 år gammel. Dette selv om hun kjente både foreldrene og barna godt. Hun ville heller ikke gå i bursdagsselskap til andre barn uten at en av oss var med. Prøvde meg med å være der i starten, for så å gå da barna var godt inne i leken. Men hun fikk helt panikk når jeg ville gå. Mange så sikkert på henne som en bortskjemt skrikerunge, men jeg så at hun var skrekkslagen, og tok hensyn til det. Hun var også rundt 6-7 år gammel før hun ville overnatte hos besteforeldrene som hun forøvrig var og er svært glad i. Overnatte hos venner ville hun ikke før i 12 års alderen.

Den opplevelsen små, helt ned til nyfødte barn kan ha når nære omsorgspersoner forsvinner kan være så traumatisk, at opplevelsen sitter i årevis etterpå. De husker det selvsagt ikke bevisst, de kan ikke sette ord på det. Men opplevelsen er lagret, og følelsene og panikken kan komme tilbake i situasjoner barnet føler seg utrygt. Det er svært viktig å få reparert relasjonsskader, og det kan ta tid, lang tid. Det må alle adoptivforeldre være oppmerksomme på, og ta hensyn til.

Vår datter er nå en svært trygg, omgjengelig og sosial tenåring. Hun overnatter hos familie og gode venner, er med på overnattingsturer med andre ungdom osv. Vi er lykkelige over at vi invisterte så mye i trygghet og nærhet, selvom vi av og til syntes det var slitsomt og at det tok lang tid, og mange hadde meninger om vår omsorg. Vi mener det var helt nødvendig omsorg for vår datter.

Barn med ikke reparerte relasjonsskader kan få svært alvorlige problemer som ungdom og voksne.

[krabba1365381136]

Da vår eldste datter kom hjem 6 mnd gammel var omgivelsene helt overveldet over hvor tillittsfull hun var. Hun smilte og strakte ut armene til "gud og hvermann". Hun hadde gladelig blitt med hvem som helst, hvor som helst.

Det hadde selvsagt ikke noe med tillittsfullhet å gjøre. Tvert i mot var hun alvorlig tilknytningsskadet. Andre syntes vi oppførte oss som svært egoistiske og hysteriske foreldre. Men heldigvis var min mann og jeg enige. Ingen andre enn oss foreldrene fikk stelle, bære, holde, mate, bade, legge, kose osv. Vi forklarte andre vennlig men bestemt hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde, men vi gikk ikke inn diskusjoner om temaet. Vi tok i mot besøk hjemme, og de besøkende fikk beundre- og prate til henne, men ikke holde. Vi reiste ikke bort på besøk til andre de første månedene.

Etter en stund ble hun veldig knyttet til oss, sine foreldre, og hun følte seg tydeligvis bare trygg når vi var rundt henne. Hun viste også glede over besteforeldre, andre familiemedlemmer og nære venner av familien. På dette stadiet da hun hadde lært seg å diskriminere mellom kjente og ukjente var det greit både for henne og oss at andre stelte og koste med henne. Men å være alene igjen med dem i et rom var helt tydelig ikke trygt.

For å gjøre en lang historie kort. Datteren vår var ekstremt avhengig av å ha oss rundt seg i lang tid. Selvom hun var sosial og likte å leke med andre barn var det helt uaktuelt for henne å være inne hos andre å leke uten at en av oss var med, inntil hun var 6-7 år gammel. Dette selv om hun kjente både foreldrene og barna godt. Hun ville heller ikke gå i bursdagsselskap til andre barn uten at en av oss var med. Prøvde meg med å være der i starten, for så å gå da barna var godt inne i leken. Men hun fikk helt panikk når jeg ville gå. Mange så sikkert på henne som en bortskjemt skrikerunge, men jeg så at hun var skrekkslagen, og tok hensyn til det. Hun var også rundt 6-7 år gammel før hun ville overnatte hos besteforeldrene som hun forøvrig var og er svært glad i. Overnatte hos venner ville hun ikke før i 12 års alderen.

Den opplevelsen små, helt ned til nyfødte barn kan ha når nære omsorgspersoner forsvinner kan være så traumatisk, at opplevelsen sitter i årevis etterpå. De husker det selvsagt ikke bevisst, de kan ikke sette ord på det. Men opplevelsen er lagret, og følelsene og panikken kan komme tilbake i situasjoner barnet føler seg utrygt. Det er svært viktig å få reparert relasjonsskader, og det kan ta tid, lang tid. Det må alle adoptivforeldre være oppmerksomme på, og ta hensyn til.

Vår datter er nå en svært trygg, omgjengelig og sosial tenåring. Hun overnatter hos familie og gode venner, er med på overnattingsturer med andre ungdom osv. Vi er lykkelige over at vi invisterte så mye i trygghet og nærhet, selvom vi av og til syntes det var slitsomt og at det tok lang tid, og mange hadde meninger om vår omsorg. Vi mener det var helt nødvendig omsorg for vår datter.

Barn med ikke reparerte relasjonsskader kan få svært alvorlige problemer som ungdom og voksne.

Takk, du sier det her og jeg er helt enig. Vi hadde også et tillitsfullt barn som kom mye eldre. Vi reparerte ikke fordi det så så bra ut. Adopsjonsforeningen skrøt av forholdene i landet og kvaliteten på fosterhjemmet og vi sliter med en snart tennåring.

[PieLill]

''Et par i min familie har et adoptert barn. Foreldrene har naturlig nok alltid virket svært opptatt av å alltid gjøre "alt rett" i forhold til barnet, og det kan man jo forstå.''

Jeg håper og tror at alle foreldre er opptatt av å gjøre ting mest mulig riktig i forhold til sine barn enten de er adopterte eller ikke. Hva man velger å prioritere har nok mye med både hvilke barn man får og hvilke verdier man har.

''''Jeg skjønner at adoptivforeldre vil at tilværelsen til barnet skal være perfekt, og at det helst skal være omgitt av bare "perfekte" mennesker. Men ser de ikke at slik er ikke verden?''''

Så det skjønner du, tror du? Alle foreldre jeg kjenner ville gjort verden perfekt for sine barn om de kunne. Men alle skjønner at det går ikke, og at de heller får lære barna å leve i en ufullkommen verden. Selv de som har adoptert flere barn er helt klare på det!

Alt etter hvordan foreldrene er som personer, hvilke livssituasjoner familiene er i og hvordan barna er, vil man gjøre seg ulike prioriteringer enten barna er adopterte eller ikke.

Her serverer du noen heller hodeløse generaliseringer om adoptivforeldre. Så jeg lurer på om foreldrene du holder på anklagebenken har irritert deg mye over lang tid?

Da jeg leste det du skrev så jeg for meg en lett surmulende slekt som synes disse to utskuddene har blitt alt for sære av å adoptere. Jeg aner skuffede bestemødre med flere, som føler seg avviste og tilsidesatte over å ikke bli tildelt de rollene de anser som rettmessige sine. Jeg formelig hører den missfornøyde mumlingen...

Selvsagt kan mine assosiasjoner være helt på jordet i forhold til RL. Men det var det jeg så for meg da jeg leste innlegget ditt.

Alle foreldre vil før eller siden gjøre noe for mye og noe annet for lite i forhold til sine barn. Vi både over- og underbeskytter. Noen ganger mer enn andre. Helt uavhengig av om vi har adoptert barna våre eller laget dem selv.

Om disse foreldrene er helt på jordet eller om du er verdens største forståsegpåer, vet ikke jeg. Foreldrene gjør helt sikkert noe feil. Alle foreldre gjør det. Men jeg tror kanskje du mener å ha greie på litt flere ting om situasjonen enn du kanskje har.

;-)

Ha i bakhodet at alle voksne "barn" i en søskenflokk har et ulikt forhold og et ulikt bilde av sine felles foreldre. For ikke å snakke om ulik kjemi. Det vil derfor for noen være langt mer naturlig å dele ansvaret for barna med tjukke slekta enn andre.

Om disse foreldrene i utgangspunktet føler seg uglesett, kritisert og nedvurdert i sin forelderrolle, vil jo ikke det akkurat øke lysten til å benytte familie og slekt som barnevakter og ekstra omsorgspersoner.

Kan hende er de så slitne og frustrerte over synsing, innblanding og kritikk at de puster lettet ut når de nødvendige pliktrundene er unnagjort. Men dette er igjen bare et mulig senario. Det behøver ikke være slik.

mvh

[trollemor;o)]

''Et par i min familie har et adoptert barn. Foreldrene har naturlig nok alltid virket svært opptatt av å alltid gjøre "alt rett" i forhold til barnet, og det kan man jo forstå.''

Jeg håper og tror at alle foreldre er opptatt av å gjøre ting mest mulig riktig i forhold til sine barn enten de er adopterte eller ikke. Hva man velger å prioritere har nok mye med både hvilke barn man får og hvilke verdier man har.

''''Jeg skjønner at adoptivforeldre vil at tilværelsen til barnet skal være perfekt, og at det helst skal være omgitt av bare "perfekte" mennesker. Men ser de ikke at slik er ikke verden?''''

Så det skjønner du, tror du? Alle foreldre jeg kjenner ville gjort verden perfekt for sine barn om de kunne. Men alle skjønner at det går ikke, og at de heller får lære barna å leve i en ufullkommen verden. Selv de som har adoptert flere barn er helt klare på det!

Alt etter hvordan foreldrene er som personer, hvilke livssituasjoner familiene er i og hvordan barna er, vil man gjøre seg ulike prioriteringer enten barna er adopterte eller ikke.

Her serverer du noen heller hodeløse generaliseringer om adoptivforeldre. Så jeg lurer på om foreldrene du holder på anklagebenken har irritert deg mye over lang tid?

Da jeg leste det du skrev så jeg for meg en lett surmulende slekt som synes disse to utskuddene har blitt alt for sære av å adoptere. Jeg aner skuffede bestemødre med flere, som føler seg avviste og tilsidesatte over å ikke bli tildelt de rollene de anser som rettmessige sine. Jeg formelig hører den missfornøyde mumlingen...

Selvsagt kan mine assosiasjoner være helt på jordet i forhold til RL. Men det var det jeg så for meg da jeg leste innlegget ditt.

Alle foreldre vil før eller siden gjøre noe for mye og noe annet for lite i forhold til sine barn. Vi både over- og underbeskytter. Noen ganger mer enn andre. Helt uavhengig av om vi har adoptert barna våre eller laget dem selv.

Om disse foreldrene er helt på jordet eller om du er verdens største forståsegpåer, vet ikke jeg. Foreldrene gjør helt sikkert noe feil. Alle foreldre gjør det. Men jeg tror kanskje du mener å ha greie på litt flere ting om situasjonen enn du kanskje har.

;-)

Ha i bakhodet at alle voksne "barn" i en søskenflokk har et ulikt forhold og et ulikt bilde av sine felles foreldre. For ikke å snakke om ulik kjemi. Det vil derfor for noen være langt mer naturlig å dele ansvaret for barna med tjukke slekta enn andre.

Om disse foreldrene i utgangspunktet føler seg uglesett, kritisert og nedvurdert i sin forelderrolle, vil jo ikke det akkurat øke lysten til å benytte familie og slekt som barnevakter og ekstra omsorgspersoner.

Kan hende er de så slitne og frustrerte over synsing, innblanding og kritikk at de puster lettet ut når de nødvendige pliktrundene er unnagjort. Men dette er igjen bare et mulig senario. Det behøver ikke være slik.

mvh

Det er jo viktig at disse surmulende bestemødrene får en ordentlig forklaring på hvorfor ting blir gjort som de blir. Denne"rimelig oppgitt" har heller ikke fått noen forklaring på hvorfor de i hennes øyne overbeskytter barnet.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå dette for alle utenforstående.

[PieLill]

Det er jo viktig at disse surmulende bestemødrene får en ordentlig forklaring på hvorfor ting blir gjort som de blir. Denne"rimelig oppgitt" har heller ikke fått noen forklaring på hvorfor de i hennes øyne overbeskytter barnet.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå dette for alle utenforstående.

Jeg synes faktisk ikke man skylder bestemor eller tjukke slekta noen annen forklaring enn at det er dette man velger og synes er best for barnet. Hvorfor skulle man det? Slik at bestemor og tjukke slekta kan få enda mer å overprøve og kritisere?

Og den forklaringen har de alt fått. Om de da velger å ikke tro foreldrene på at dette, blir i tilfelle deres problem. Ofte er det de som hyler høyest om gode forklaringer som har vanskeligst for å akseptere dem, samme hva man sier.

Behovet for detaljerte forklaringer i forhold til andre foreldres valg kommer ofte av et behov for å overprøve disse valgene.

Hvor åpen man til slutt velger å være i forhold til bestemor, tjukke slekta eller andre handler om hvilken nærhet, tillit og respekt man opplever i de ulike relasjonene. Og ikke minst i hvilken grad man opplever at en betroelse forblir hos denne ene eller blir et diskusjonstema for fjern og nær....

mvh

[Mrs. Wallace]

Det er jo viktig at disse surmulende bestemødrene får en ordentlig forklaring på hvorfor ting blir gjort som de blir. Denne"rimelig oppgitt" har heller ikke fått noen forklaring på hvorfor de i hennes øyne overbeskytter barnet.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå dette for alle utenforstående.

Vi vet vel egentlig ikke noe om hvilken forklaring f.eks besteforeldre har fått i dette tilfellet, så det blir uansett bare gjetting.

Men det som er helt sikkert, er at ikke alle godtar forklaringene de får. Vi har eksempler i vår slekt på folk som syntes "det derre pedagogikk-greiene" bare var tull, da vi tegnet og forklarte tålmodig om tilknytning den aller første tiden. Vi ga selvfølgelig blanke i det, men det er ganske slitsomt.

[frosken]

Jeg synes faktisk ikke man skylder bestemor eller tjukke slekta noen annen forklaring enn at det er dette man velger og synes er best for barnet. Hvorfor skulle man det? Slik at bestemor og tjukke slekta kan få enda mer å overprøve og kritisere?

Og den forklaringen har de alt fått. Om de da velger å ikke tro foreldrene på at dette, blir i tilfelle deres problem. Ofte er det de som hyler høyest om gode forklaringer som har vanskeligst for å akseptere dem, samme hva man sier.

Behovet for detaljerte forklaringer i forhold til andre foreldres valg kommer ofte av et behov for å overprøve disse valgene.

Hvor åpen man til slutt velger å være i forhold til bestemor, tjukke slekta eller andre handler om hvilken nærhet, tillit og respekt man opplever i de ulike relasjonene. Og ikke minst i hvilken grad man opplever at en betroelse forblir hos denne ene eller blir et diskusjonstema for fjern og nær....

mvh

Hvis ingen skal "bry" seg med hvordan barn har det i sine familier, hvordan skal da de barna som faktisk trenger noe litt annet eller mer enn det deres foreldre gir dem, ha noen mulighet til å få det?

Skal respekten for foreldres rett til å ivareta sine barns behov på den måten de mener det er best være den eneste retningslinjen vi bør følge?

[trollemor;o)]

Vi vet vel egentlig ikke noe om hvilken forklaring f.eks besteforeldre har fått i dette tilfellet, så det blir uansett bare gjetting.

Men det som er helt sikkert, er at ikke alle godtar forklaringene de får. Vi har eksempler i vår slekt på folk som syntes "det derre pedagogikk-greiene" bare var tull, da vi tegnet og forklarte tålmodig om tilknytning den aller første tiden. Vi ga selvfølgelig blanke i det, men det er ganske slitsomt.

Det har du rett i, men da har du iallefall gitt en forklaring.

Jeg aner heller ikke hvor nær trådstarter er denne familien, men kanskje kunne de unngått surmulig hvis de forklarte litt?

Kanskje er det bare en utrolig sær familie? Kanskje har det ingenting med at barnet er adoptert å gjøre?

Hva vet vel vi?