27 år gammel - men uerfaren som kjæreste

[SannaMia]

Jeg er en kvinne som i alderen av 27 år fikk min første kjæreste. Det høres kanskje helt utrolig ut for de fleste av dere, men for meg la det seg ikke til rette før. Jeg tror jeg oppleves som attraktiv, smart og hyggelig, men for meg har det alltid vært en kjempeterskel å bli sammen med noen - jeg har alltid flyktet hvis det har blitt en mulighet for det - selv om jeg har vært forelska i personen.

Min kjæreste og jeg har vært sammen i sju måneder nå - og det har vært en vanskelig periode for meg. Før jeg ble sammen med ham, hadde jeg en relasjon til en mann i to år - med en mann som jeg hadde kjent et år før det "ble noe". Han ville aldri bli sammen med meg, men bare ha et seksuelt og vennskapelig forhold, hvis man kan kalle det det. Jeg ønsket å bli sammen med ham, og håpet hver dag i to og et halvt år. Mye kan sies om det forholdet, og jeg har gått i terapi etterpå. Det viser seg nok at han hadde en personlighetsforstyrrelse og "brukte" meg selv om det var svært skadelig. Og når jeg skriver skadelig, mener jeg psykisk - han var avvisende og søkende om hverandre, ville ikke kysse meg, men bare ha sex, og fikk meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke ville. Jeg gjorde det fordi jeg ikke ville at han skulle forsvinne - og jeg trodde at dette var den store kjærligheten i min store uvitenhet og uefarenhet. Så jeg holdt ut. Forholdet ville han også at skulle være hemmelig - ingen skulle vite om det. I tillegg var han en svært attraktiv, smart mann, og som andre likte, selv om han hadde klart psykotiske trekk. Dette hadde jeg ikke forutsetning for å forstå da det stod på.

Møtte altså en ny mann bare noen få måneder etter at jeg hadde klart å bryte med den forrige. Likte denne nye mannen godt, ville alltid være der han var og elsket hans personlighet og hvordan han fikk meg til å føle meg trygg, elsket og verdifull. Vi ble sammen kort tid etterpå, selv om jeg synes det var kjempeskummelt. Det gikk altså bare tre-fire måneder fra jeg gjorde det "slutt" med ikke-forholdet til jeg ble sammen med kjæresten min.

Det var en fin tid - å føle seg elsket. Men etterhvert ble sårene inni meg større og større, og frykten like så. Det var tusen følelser som blandet seg; sorg over den forrige, sjokket over å endelig ha fått seg kjæreste (som jo ikke går upåaktet hen i det sosiale miljøet mitt!), bearbeiding av vonde opplevelser fra gammelt av, frykten for at det skulle bli slutt og bare generell uerfarenhet med å forholde seg til en ny person så intimt - spørsmål som andre finner ut av når de kanskje er 17-18 måtte jeg finne ut av nå: Hvor ofte skal vi treffes, når burde man treffe foreldrene, er det feil å ikke ville være sammen hver dag, er vi egentlig bare venner? osv.

Min kjæreste har vært fantastisk og forståelsesfull. Han mener at livet ikke alltid går i den rekkefølgen man kan ønske. NOen ganger opplever man kjærlighet selv om man (jeg) ikke var klar over det. Helt tydelig ser jeg at jeg burde ha hatt tid til å "slikke sårene", men da hadde jeg kanskje gått glipp av kjæresten min.

Det som er vondt; er følgende: Jeg gråter mye. Jeg er redd for at jeg må slå opp. Det fordi at jeg burde ha skjønt at den forrige mannen ikke var bra for meg, men tok affære for seint. Jeg er ikke usikker på om min kjæreste vil ha meg, for det gi han uttrykk for. Jeg er redd for om jeg selv klarer å "være" i et forhold- og vite om det er bra. Redselen ligger som en klo rundt hjertet mitt innimellom. Ikke alltid, men det kommer og går. Og når jeg tenker på at vi kanskje må slå opp, blir jeg helt desperat. Det er så vondt å ha noe så bra å miste, og tenker at jeg heller vil bo i en hule alene enn å risikere å ha det så vondt igjen.

For det andre leter jeg dermed ofte etter feil hos kjæresten min, sånn at jeg "kan" slå opp. Så er jeg liksom kvitt problemet. Det er også vondt å konstantere at han ikke er som jeg hadde sett for meg - selv om jeg jo elsker ham over alt på jord. Og så er jeg usikker på om jeg da kan være sammen med en mann som ikke er slik jeg hadde sett for meg, eller om mine opprinnelige ønsker (som ikke var der før det to år lange dårlige forholdet) bare er forsvarsmekanismer. Han er for eksempel ikke så høyrøstet og "mandig" som jeg trodde jeg ville ha - men en mer beskjeden og smart type.

Jeg rives i stykker. Jeg vil ikke slå opp, men tror jeg må det - og så begynner jeg å grine. Klarer ikke å skille mellom hva som er forsvarsmekanismer og hva som er reelle problemer.

Ellers føler jeg ikke at vi har noen "problemer" oss i mellom - vi kommuniserer godt, har lik humor, har alltid mye å snakke om, det er alltid han jeg vil være sammen med og holde rundt. Sex er også fint, selv om jeg føler meg "misbrukt" i det forrige forholdet, og må jobbe litt med det.

Dette ble et langt innlegg! Jeg tror jeg håper på noen erfaringer fra erfarne mennesker

hilsen Sanna.

[fiskerinnen]

Du høres ordentlig forelsket ut ! Det ville være helt dumt hvis du går fra kjæresten din nu når du virkelig har muligheten til å reparere alle mulige gamle psykiske skader . At det gjør ondt inni deg dør du ikke av , tvert imot så merker du at du lever . Når du er redd er også det et tegn på liv , det er gråt også selv om jeg skulle ønske at du kunne la det være det meste av tiden , fordi man blir kraftløs av det . Går du stadigvekk i terapi ?

[SannaMia]

Du høres ordentlig forelsket ut ! Det ville være helt dumt hvis du går fra kjæresten din nu når du virkelig har muligheten til å reparere alle mulige gamle psykiske skader . At det gjør ondt inni deg dør du ikke av , tvert imot så merker du at du lever . Når du er redd er også det et tegn på liv , det er gråt også selv om jeg skulle ønske at du kunne la det være det meste av tiden , fordi man blir kraftløs av det . Går du stadigvekk i terapi ?

Takk for gode ord! Det har vi snakket om også; at det å føle noe er en del av livet - og at ting tar tid å venne seg til og komme over.

Jeg går fortsatt i terapi og får snakket om det som hendte meg. Det hjelper, men uroen over å kanskje miste kjæresten min har ikke forsvunnet. Det er vel kanskje det jeg trodde den skulle gjøre, når vi hadde vært sammen i sju mnd.

Samtidig begynner folk å lure på når vi skal gifte oss! Det er alt for tidlig for meg. Men ikke alle vet at jeg har sår inni meg som må leges.