Problematikk med "mitt og ditt"

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Har en flott kjæreste. Ønsker å dele livet med ham og han med meg.

Men vi er begge vant til å leve alene, rå oss selv og ta vare på oss selv og våre egne verdier. Vi har begge hatt mange år mellom siste forhold og dette.

Kun jeg har barn, han har ingen. Vi har begge eiendommer. Hans kan boes på og brukes, min kommer aldri barna og jeg å flytte til. (er utleiebolig)

Vi bor i hans bolig nå (en av dem) men vi synes ikke det fungerer. Alt som jeg ønsker å gjøre må jo han godkjenne først siden han skal betale det. Han synes svært lite er nødvendig Han har heller ikke vært så lysten på å kjøpe noen møbler sammen el. siden alt er møblert i fine møbler fra før her.

Slikt sett så står livet mitt på hold på en måte.

Jeg klarer ikke å fortsette slik da også jeg er vant med å rå meg selv litt. Jeg klarer ikke leve "under en mann" på denne måten.

Vi er enige om at noe må gjøres, men vi vet ikke hva.

Jeg kunne kjøpt med noe annet og han kunne flytte inn og betale meg noe i måneden. Men jeg vil ikke klarer å få til et stort lån alene og da ville vi ende opp f.eks.i en tomannsbolig på et boligfelt. Ingen av oss ønsker å bo slik siden vi nå bor veldig landlig.

Vi kan kjøpe sammen, men jeg føler at jeg ønsker å holde en viss kontroll med utgiftene siden jeg ønsker å beholde hjemmet om vi skulle bryte opp. Jeg har tross alt barn og de har jo flyttet en gang (inn til ham) allerede.

Vi har altså en del forskjell, ikke nødvendigvis på månedlige inntekter men..., på verdiene vi sitter med.

Har dere en ide om hvordan vi kan gjøre dette? Har tenkt på å få råd av en advokat men det er jo greit å ha satt seg litt inn i det på forhånd.

Vi har tatt avgjørelsen om å ikke få barn sammen, han vil ikke få barn med noen andre heller. Jeg har som sakt mine, som jeg er interessert i å sikre nå, ved et evnt. brudd, og med opparbeidede verdier i forhold til arv.

Er det noen som har noen tips?

[Gjest Valnøtt]

Kunne han tenke seg å flytte inn i en bolig du eier da? Jeg ser at du skriver at det ikke går i praksis, men hvis han i teorien kunne tenke seg å leve i en bolig hvor du betaler alt og tar alle avgjørelser, så høres det jo ut som dere bør ha et godt utgangspunkt for å finne løsninger - siden han ikke bare sitter og er sær og egen.

Kanskje dere kan ha det slik at han eier boligen og du innboet? Noen forandringer må han jo gjøre rett og slett fordi du ønsker deg det slik. Du bor jo der selvom du ikke eier boligen.

Jeg har kjæreste selv, og vi bor i min bolig. Dermed betaler jeg det meste, men jeg vil jo at han skal trives her, så jeg hiver jo ut det han absolutt ikke liker, og lar ham gjerne få siste ordet når vi plukker interiør. Det gjør jeg rett og slett fordi jeg syns det er utrolig kult av ham å godta at han ikke får kjøpe seg inn i huset mitt, og fordi det er viktig for meg å da vise ham på alle andre måter at dette er hans hjem også.

(Jeg har en tøff skilsmisse bak meg og har barn, derfor orker jeg ikke ta sjansen på å eie bolig med noen flere ganger - jeg kan ikke leve med at jeg noengang kan risikere å miste barnas hjem).

[trollemor;o)]

For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på?

Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap.

Ellers kunne jeg ikke flytta onn hos en annen og bare hatt hans møbler og ting der. Jeg ville selvsagt hat noen av mine møbler og ting der.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på?

Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap.

Ellers kunne jeg ikke flytta onn hos en annen og bare hatt hans møbler og ting der. Jeg ville selvsagt hat noen av mine møbler og ting der.

""For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på? Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap""

Det er da ikke merkelig. Jeg har jo barn og må sikre deres fremtid ved et evnt. brudd. Og jeg er da voksen nok til å vite at det kan skje en dag selv om skyene er aldri så rosa nå. Det kalles livserfaring og fornuft i min verden

[trollemor;o)]

""For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på? Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap""

Det er da ikke merkelig. Jeg har jo barn og må sikre deres fremtid ved et evnt. brudd. Og jeg er da voksen nok til å vite at det kan skje en dag selv om skyene er aldri så rosa nå. Det kalles livserfaring og fornuft i min verden

Ok, for meg er det litt merkelig.

[trollemor;o)]

""For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på? Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap""

Det er da ikke merkelig. Jeg har jo barn og må sikre deres fremtid ved et evnt. brudd. Og jeg er da voksen nok til å vite at det kan skje en dag selv om skyene er aldri så rosa nå. Det kalles livserfaring og fornuft i min verden

Livet er da ikke en dans på rosa skyer hele tiden, Hvs du tror det, da skjønner jeg at du har en slik innstilling.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Kunne han tenke seg å flytte inn i en bolig du eier da? Jeg ser at du skriver at det ikke går i praksis, men hvis han i teorien kunne tenke seg å leve i en bolig hvor du betaler alt og tar alle avgjørelser, så høres det jo ut som dere bør ha et godt utgangspunkt for å finne løsninger - siden han ikke bare sitter og er sær og egen.

Kanskje dere kan ha det slik at han eier boligen og du innboet? Noen forandringer må han jo gjøre rett og slett fordi du ønsker deg det slik. Du bor jo der selvom du ikke eier boligen.

Jeg har kjæreste selv, og vi bor i min bolig. Dermed betaler jeg det meste, men jeg vil jo at han skal trives her, så jeg hiver jo ut det han absolutt ikke liker, og lar ham gjerne få siste ordet når vi plukker interiør. Det gjør jeg rett og slett fordi jeg syns det er utrolig kult av ham å godta at han ikke får kjøpe seg inn i huset mitt, og fordi det er viktig for meg å da vise ham på alle andre måter at dette er hans hjem også.

(Jeg har en tøff skilsmisse bak meg og har barn, derfor orker jeg ikke ta sjansen på å eie bolig med noen flere ganger - jeg kan ikke leve med at jeg noengang kan risikere å miste barnas hjem).

Han synes det aller beste ville være at jeg eide og at han betalte meg noen kroner hver måned. Så han er helt klart for den ideen.

Problemet er jo at jeg alene ikke klarer å få lån alene til den slag bolig som vi begge foretrekker å bo i. Da må vi altså forandre på hvordan vi bor nå, enkelte drømmer og planer vi har etc. og det er jo litt synd.

Han er lei seg for at han har vært litt "sær" i forhold til å kjøpe inn nye møbler sammen, ommøblering og forandringer her og er nå veldig innstillt på at vi kan sette i gang med dette.

Men det har tatt noen år for ham å komme dit slik at jeg nå føler at dette slettes ikke er rette måten å bo sammen på. Jeg har nå kommet til det stadiet at jeg helt enkelt MÅ ha en forandring på bosituasjonen.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Livet er da ikke en dans på rosa skyer hele tiden, Hvs du tror det, da skjønner jeg at du har en slik innstilling.

Jeg sier da akkurat motsatt, at livet ikke er en dans på roser hele tiden.

Det er jo fordi jeg vet det at jeg tenker fornuftig selvom jeg er sammen med en mann jeg elsker og som jeg ønsker å leve livet mitt med.

Jeg har da levd lenge nok til å vite hva livet er for noe.

Det å "ikke kunne skrive samboerkontrakt fordi det er så lite romantisk" og "ikke tenke brudd mens vi er sammen fordi det skitner til forholdet" er jo gammeldags og naivt for meg.

Jeg var gammeldags og naiv en gang, og etter brudd ble jeg stående med baby og lite barn helt på bar bakke.

Jeg vil selvsakt ikke gjøre samme feilen igjen.

En god lære: du vet sjelden hvem du er sammen med før det er brudd

[Gjest Geir]

Jeg sier da akkurat motsatt, at livet ikke er en dans på roser hele tiden.

Det er jo fordi jeg vet det at jeg tenker fornuftig selvom jeg er sammen med en mann jeg elsker og som jeg ønsker å leve livet mitt med.

Jeg har da levd lenge nok til å vite hva livet er for noe.

Det å "ikke kunne skrive samboerkontrakt fordi det er så lite romantisk" og "ikke tenke brudd mens vi er sammen fordi det skitner til forholdet" er jo gammeldags og naivt for meg.

Jeg var gammeldags og naiv en gang, og etter brudd ble jeg stående med baby og lite barn helt på bar bakke.

Jeg vil selvsakt ikke gjøre samme feilen igjen.

En god lære: du vet sjelden hvem du er sammen med før det er brudd

''En god lære: du vet sjelden hvem du er sammen med før det er brudd ;)''

Det er det mye sannhet i ja!

[Gjest låvedanser]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

[trollemor;o)]

Jeg sier da akkurat motsatt, at livet ikke er en dans på roser hele tiden.

Det er jo fordi jeg vet det at jeg tenker fornuftig selvom jeg er sammen med en mann jeg elsker og som jeg ønsker å leve livet mitt med.

Jeg har da levd lenge nok til å vite hva livet er for noe.

Det å "ikke kunne skrive samboerkontrakt fordi det er så lite romantisk" og "ikke tenke brudd mens vi er sammen fordi det skitner til forholdet" er jo gammeldags og naivt for meg.

Jeg var gammeldags og naiv en gang, og etter brudd ble jeg stående med baby og lite barn helt på bar bakke.

Jeg vil selvsakt ikke gjøre samme feilen igjen.

En god lære: du vet sjelden hvem du er sammen med før det er brudd

Joda, jeg skjønner at siden du har vært igjennom et brudd så tenker du litt annerledes enn meg. Jeg er gift og vi er begge innstilt på å holde sammen til vi blir gamle.

gammeldags? Jepp, men vi liker det;o)

[Gjest Geir]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

Enig med deg i det!

Ps! Så no slipper eg å skrive innlegg.

[trollemor;o)]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

veldig enig med deg!

[frosken]

Hei :-)

Jeg ser ikke helt at dere oppnår så mye ved å kjøpe en annen bolig, dersom huset dere bor i nå er et bedre utgangspunkt for å bo godt enn det du vil ha råd til å kjøpe.

Kan dere ikke snakke ordentlig ut om dette? Hva er årsaken til at samboeren din ikke ønsker endringer? Er det fordi han ønsker at ting skal forbli som de har vært, eller er det fordi han synes endringer er unødvendig og borkastede penger?

Hvis han i utgangspunktet ikke har behov for at ting forblir som de har vært, så kan dere kanskje bestemme dere for en viss sum som kan brukes til oppussing og endringer. Dette beløpet kan dere kanskje betale halvparten av hver. Du har jo leieinntekter på boligen du leier ut, disse kan vel til en viss grad brukes til å finansiere endringer i nåværende bolig. Se på det som når du pusser opp en leilighet du skal leie noen år, du får jo da heller ikke med deg de verdiene ut igjen dersom du avslutter kontrakten.

Høres ut som om dere begge trenger å jobbe med å se situasjonen fra den andres side.

[frosken]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

Jeg synes at man av hensyn til barn faktisk bør tenke gjennom hvordan ting vil bli ved evt. brudd.

[Gjest Valnøtt]

Han synes det aller beste ville være at jeg eide og at han betalte meg noen kroner hver måned. Så han er helt klart for den ideen.

Problemet er jo at jeg alene ikke klarer å få lån alene til den slag bolig som vi begge foretrekker å bo i. Da må vi altså forandre på hvordan vi bor nå, enkelte drømmer og planer vi har etc. og det er jo litt synd.

Han er lei seg for at han har vært litt "sær" i forhold til å kjøpe inn nye møbler sammen, ommøblering og forandringer her og er nå veldig innstillt på at vi kan sette i gang med dette.

Men det har tatt noen år for ham å komme dit slik at jeg nå føler at dette slettes ikke er rette måten å bo sammen på. Jeg har nå kommet til det stadiet at jeg helt enkelt MÅ ha en forandring på bosituasjonen.

Hm...

Eller kanskje du skal ta på alvor at du har hatt et problem som nå er løst og gi det en sjanse til? Det har vært et problem, og nå er du skikkelig lei. Men nå er han også omsider innstilt på å ta de takene som trengs. Kanskje dere kan fortsette å bo slik dere begge ønsker med den samme respekten for hverandres meninger?

Evt kan du kjøpe deg inn hos ham, du trenger jo ikke kjøpe halvparten hvis du ikke har råd til det?

[Gjest Valnøtt]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

Jo, men har man nå en gang satset alt - og endt med trynet i grusen... Og sett hvordan ungene har det midt oppe i samlivsbruddet...

Da syns jeg man skal ta skilsmissestatistikken på alvor og innse at det kan hende at ikke det neste forholdet heller varer evig. Man kan ikke tillate seg å slippe helt taket og satse sånn når man har unger. Da har man en plikt som går langt forbi ønsket om å dele alt med en partner.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Med sånn innstilling du har til forhold og økonomi og det å være sammen så skjønner jeg at det blir vanskelig for deg, om ikke helt umulig?

Jeg skjønner ikke at folk blir sammen, flytter sammen når de vil beholde en bolig til etter bruddet. Det betyr jo at forholdet er dødfødt i utgangspunktet. Selvsagt kan alle forhold ryke, men hvis man ikke tror at det vil holde, så gjør det neppe det heller. Man må faktisk tørre å satse, fullt ut.

Når man bor sammen er det vel best å eie bolig sammen? Ha felles økonomi, hvordan skal man ellers kunne leve? Drive å betale hverandre, det er jo helt uhørt! Akkurat som en leietaker? Nei, vettuhva. Er det slik folk holder på er det jammen ikke rart det er mye brudd og skilsmisser, det blir rett og slett for tungvint, og for lite tillit, til forholdet.

Det er det nok mulig at du synes. Men sisst gang jeg hadde innstillinga di så lot gubben meg sitte på bar bakke med et spebarn og et lite barn.

Jeg kan selvsakt ikke tillate at ungene mine "blir som kasteballer" bare fordi jeg ønsker å leve med en mann.

Jeg har plikt til å sikre fremtiden vår siden jeg har barn som blir med på lasset mitt helt enkelt.

Så kan det være så sært og lite romantisk det bare vil. For meg er det fornuftig og min plikt som mor.

Det går da svært godt an å være forelsket og leve på rosa skyer med en partner en elsker alikavel.

[tusseline]

På meg virker det som ingen av dere er villige til å ofre noen ting som helst for å få leve sammen. Du skriver jo at dette er "for livet", men samtidig ønsker begge to å opprettholde boliger dere har hatt før dere møtte hverandre.

Hva med den økonomiske biten da - det blir jo vanskelig å skaffe seg et felles hjem hvis alle pengene er bundet opp i andre boliger?

Selv er jeg nok ganske praktisk og til tider kynisk ift. egne, opparbeidede verdier, men her synes jeg det skurrer veldig.

[Gjest Valnøtt]

For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på?

Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap.

Ellers kunne jeg ikke flytta onn hos en annen og bare hatt hans møbler og ting der. Jeg ville selvsagt hat noen av mine møbler og ting der.

Man kan vite i dypet av sin sjel at man elsker kjæresten sin. Likevel har man noen plikter som mor som gjør at man er nødt til å sette ungenes trygghet foran.

Klart det er romantisk å dele alt. Men å kunne vite at man har trygghet for ungene - uansett hva som skjer - det er faktisk viktigere.