Problematikk med "mitt og ditt"

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Jo, men har man nå en gang satset alt - og endt med trynet i grusen... Og sett hvordan ungene har det midt oppe i samlivsbruddet...

Da syns jeg man skal ta skilsmissestatistikken på alvor og innse at det kan hende at ikke det neste forholdet heller varer evig. Man kan ikke tillate seg å slippe helt taket og satse sånn når man har unger. Da har man en plikt som går langt forbi ønsket om å dele alt med en partner.

Flott sakt, det er akkurat slik jeg tenker.

Min plikt som mor veier tyngre enn noe annet. Og jeg kan ikke tillate ungene mine å være "kasteballer" fordi jeg ønsker å leve ut kjærligheten.

Og vi vet aldri hvem vi er sammen med før det er brudd. Faren til ungene mine var en grei gutt han, inntil bruddet med meg. Da kom det sider frem som ingen hadde sett før. Og han lot gledelig to bitte små barn sitte helt på bar bakke bare for å skade meg.

Så jeg kan være forelsket og leve "i sus og dus" men fornuften og min rolle som mor er jeg ikke interessert i å slippe så altfor mye taket på.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

På meg virker det som ingen av dere er villige til å ofre noen ting som helst for å få leve sammen. Du skriver jo at dette er "for livet", men samtidig ønsker begge to å opprettholde boliger dere har hatt før dere møtte hverandre.

Hva med den økonomiske biten da - det blir jo vanskelig å skaffe seg et felles hjem hvis alle pengene er bundet opp i andre boliger?

Selv er jeg nok ganske praktisk og til tider kynisk ift. egne, opparbeidede verdier, men her synes jeg det skurrer veldig.

Jeg kan selge boligen min, men jeg har ikke lyst til å selge den og ikke kjøpe noe annet, da jeg er interessert i å ha en eiendom som går ned i lån og øker i verdi.

Han kan selge deler av sin eiendom, men siden vi snakker om et helt gårdsbruk så er det ikke gjort i en håndvending, og det bør tenkes nøye over.

[Gjest Valnøtt]

Flott sakt, det er akkurat slik jeg tenker.

Min plikt som mor veier tyngre enn noe annet. Og jeg kan ikke tillate ungene mine å være "kasteballer" fordi jeg ønsker å leve ut kjærligheten.

Og vi vet aldri hvem vi er sammen med før det er brudd. Faren til ungene mine var en grei gutt han, inntil bruddet med meg. Da kom det sider frem som ingen hadde sett før. Og han lot gledelig to bitte små barn sitte helt på bar bakke bare for å skade meg.

Så jeg kan være forelsket og leve "i sus og dus" men fornuften og min rolle som mor er jeg ikke interessert i å slippe så altfor mye taket på.

Jepp. Det er ikke romantisk, men det er virkeligheten. Det er en av de tingene jeg tror folk flest ikke kan forstå før de har vært der selv. For de aller fleste som ikke har gjennomlevd en hard skilsmisse med barn involvert kan (heldigvis) ikke fatte hvordan det er. Og hvor mye man er villig til å ofre for å aldri mer havne der.

Heldigvis finnes det noen der ute som blir glade nok i sånne som oss til at de vil dele livet med oss likevel :-)

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Hm...

Eller kanskje du skal ta på alvor at du har hatt et problem som nå er løst og gi det en sjanse til? Det har vært et problem, og nå er du skikkelig lei. Men nå er han også omsider innstilt på å ta de takene som trengs. Kanskje dere kan fortsette å bo slik dere begge ønsker med den samme respekten for hverandres meninger?

Evt kan du kjøpe deg inn hos ham, du trenger jo ikke kjøpe halvparten hvis du ikke har råd til det?

Det er en mulighet. Men da må jeg jobbe med tankegangen min. Det har nemmelig gått tre år på denne måten og jeg føler liksom at dette er utprøvd

Og det vil jo alltid bli sånn at store forandringer og utbedringer ikke vil sje siden han liksom må synes at det er fornuftig nok. Og det vil han nok ikke gjøre med det første siden huset slik det er nå er veldig greit nok.

Jeg vil nok ikke bare kunne bo hos ham lenger og kjøpe innbo. For det som skjer er jo at hans bolig går opp i verdi og mine ting som jeg kjøper, som ny tv, sorroundanlegg, tv.stoler etc. går ned i verdi.

Og den dag vi kanskje bryter opp så må jeg ta med meg slitte ting vi alle har brukt og flytte på unger ol. Det blir jo ikke riktig.

Han har valgt å ikke sette arvinger til verden så jeg synes ikke det er mer enn riktig at vi tenker på de barna som er hos oss nå, på deres trygghet og fremtid.

[tusseline]

Jeg kan selge boligen min, men jeg har ikke lyst til å selge den og ikke kjøpe noe annet, da jeg er interessert i å ha en eiendom som går ned i lån og øker i verdi.

Han kan selge deler av sin eiendom, men siden vi snakker om et helt gårdsbruk så er det ikke gjort i en håndvending, og det bør tenkes nøye over.

Det skjønner jeg da.

Hva om du hadde solgt og kjøpt deg noe mindre? Da hadde du fått frigjort noe penger til evt. å kjøpe deg inn hos han - sånn at du føler at "hans" hjem er ditt også? Samtidig ville du ha din egen leilighet som forhåpentligvis ville sikre deg en økt, selvstendig kapital.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Jepp. Det er ikke romantisk, men det er virkeligheten. Det er en av de tingene jeg tror folk flest ikke kan forstå før de har vært der selv. For de aller fleste som ikke har gjennomlevd en hard skilsmisse med barn involvert kan (heldigvis) ikke fatte hvordan det er. Og hvor mye man er villig til å ofre for å aldri mer havne der.

Heldigvis finnes det noen der ute som blir glade nok i sånne som oss til at de vil dele livet med oss likevel :-)

""Heldigvis finnes det noen der ute som blir glade nok i sånne som oss til at de vil dele livet med oss likevel :-)""

He he...det er det. Heldigvis er min mann flink til respektere at jeg setter barna først. Og han ser på dem som egne barn. Han er svært glad i barna og elsker meg.

Men han vil selvsakt sikre sine verdier han som jeg vil sikre mine.

Han er alikavel villig til å forandre på ting for at vi skal få det bedre, men vi klarer bare ikke å finne den ultimate løsningen

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Det skjønner jeg da.

Hva om du hadde solgt og kjøpt deg noe mindre? Da hadde du fått frigjort noe penger til evt. å kjøpe deg inn hos han - sånn at du føler at "hans" hjem er ditt også? Samtidig ville du ha din egen leilighet som forhåpentligvis ville sikre deg en økt, selvstendig kapital.

Det er en mulighet at jeg selger det jeg har og kjøper meg inn her. Det har vi snakket om. Eller vi kan bytte min eiendom mot lik verdi i hans eiendom.

Har alikavel ikke ennå blitt konfortabel med den ideen, det kan ha med all den tid vi har slitt bomessig.

Jeg tenker jo også på at det mest trolig i en sånn situasjon er jeg som må flytte med ungene i tilfelle brudd. Og ungene har jo flyttet en gang, hit, allerede. Han har jo bare seg selv å tenke på i tilfelle brudd. Jeg er derfor ikke helt komfortabel med den tanken.

Jeg synes jeg har tenkt på så mye, og prøver å vurdere ungenes beste oppi det hele så det har nok blitt for mye tanker etterhvert.

Derfor jeg hadde behov for å lufte det her inne. For om mulig få en ny input, og litt nye friske tanker.

[tusseline]

Det er en mulighet at jeg selger det jeg har og kjøper meg inn her. Det har vi snakket om. Eller vi kan bytte min eiendom mot lik verdi i hans eiendom.

Har alikavel ikke ennå blitt konfortabel med den ideen, det kan ha med all den tid vi har slitt bomessig.

Jeg tenker jo også på at det mest trolig i en sånn situasjon er jeg som må flytte med ungene i tilfelle brudd. Og ungene har jo flyttet en gang, hit, allerede. Han har jo bare seg selv å tenke på i tilfelle brudd. Jeg er derfor ikke helt komfortabel med den tanken.

Jeg synes jeg har tenkt på så mye, og prøver å vurdere ungenes beste oppi det hele så det har nok blitt for mye tanker etterhvert.

Derfor jeg hadde behov for å lufte det her inne. For om mulig få en ny input, og litt nye friske tanker.

Hmm..

Du kan jo si det sånn at hvis du kjøper deg inn hos han, så vil jo også denne "investeringen" stige i verdi - på linje om du hadde hatt din egen leilighet. Så du vil ikke tape økonomisk på det vil jeg tro.

Når det gjelder barna, så vil jo de lide ved et evt. brudd uansett. Om dere da flytter ut, så vil dere jo måtte flytte til en "ny" bolig - uavhengig av om du eier denne fra før eller ikke. Den vil jo være ny for dere.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Hmm..

Du kan jo si det sånn at hvis du kjøper deg inn hos han, så vil jo også denne "investeringen" stige i verdi - på linje om du hadde hatt din egen leilighet. Så du vil ikke tape økonomisk på det vil jeg tro.

Når det gjelder barna, så vil jo de lide ved et evt. brudd uansett. Om dere da flytter ut, så vil dere jo måtte flytte til en "ny" bolig - uavhengig av om du eier denne fra før eller ikke. Den vil jo være ny for dere.

Du kan jo si det sånn at hvis du kjøper deg inn hos han, så vil jo også denne "investeringen" stige i verdi - på linje om du hadde hatt din egen leilighet. Så du vil ikke tape økonomisk på det vil jeg tro.

Har som sakt tenkt på å kontakte en rådgiver/ advokat for å finne ut av slike ting.

Når det gjelder barna, så vil jo de lide ved et evt. brudd uansett. Om dere da flytter ut, så vil dere jo måtte flytte til en "ny" bolig - uavhengig av om du eier denne fra før eller ikke. Den vil jo være ny for dere.

Det er akkurat det jeg tenker på, at barna vil lide ved et brudd og at det da vil bli en ekstra belastning for dem å måtte pakke alle sakene sine og flytte til et nytt sted. Kanskje vil vi slite med å få noe i nærheten av skole, venner ol.

Og jeg synes ikke det er riktig. Det er jo barna vi må tenke på først og fremst, vi voksne klarer oss jo alltids.

Det er derfor jeg er mest lysten på å bo i en bolig vi vet vi kan fortsette å bo i ved et evnt. brudd.

Jeg må nok innrømme at min rolle som mor er veldig, veldig sterk og at barna for meg er det aller viktigste. Det kan nok vanskeliggjøre en del ting i livet.

Men livserfaringen vi får under veis er jo liksom med oss videre da vet du. Ikke så lett å glemme viktig lærdom, være seg den er god eller dårlig

[pekkaline]

''Vi bor i hans bolig nå (en av dem) men vi synes ikke det fungerer. Alt som jeg ønsker å gjøre må jo han godkjenne først siden han skal betale det. Han synes svært lite er nødvendig Han har heller ikke vært så lysten på å kjøpe noen møbler sammen el. siden alt er møblert i fine møbler fra før her.

Slikt sett så står livet mitt på hold på en måte.

Jeg klarer ikke å fortsette slik da også jeg er vant med å rå meg selv litt. Jeg klarer ikke leve "under en mann" på denne måten.

Vi er enige om at noe må gjøres, men vi vet ikke hva.''

Det egentlige problemer er at du ikke føler deg hjemme i ditt nye hjem?

Dersom forholdet er noe å bygge på så får dere fire og jenke dere begge to kanskje. Dersom han setter bort noen av møblene sine så får du plass til noen av dine. Du har endel selv vil jeg tro.Han trenger ikke selge møblene, men å spre ut armene sine. Og du vet at dette er hans hjem og med tiden så er det mye mere av dere begge å se der i huset.

Når det gjelder betalinger og slikt så er det nok ok å få en advokat til å sette opp en samboeravtale. Du vil være føre var siden det har hendt deg noe tidligere.

''Alt som jeg ønsker å gjøre må jo han godkjenne først siden han skal betale det'' Hvorfor skal ikke du være med å betale på det?

Har dere bodd sammen lenge?

[tusseline]

Du kan jo si det sånn at hvis du kjøper deg inn hos han, så vil jo også denne "investeringen" stige i verdi - på linje om du hadde hatt din egen leilighet. Så du vil ikke tape økonomisk på det vil jeg tro.

Har som sakt tenkt på å kontakte en rådgiver/ advokat for å finne ut av slike ting.

Når det gjelder barna, så vil jo de lide ved et evt. brudd uansett. Om dere da flytter ut, så vil dere jo måtte flytte til en "ny" bolig - uavhengig av om du eier denne fra før eller ikke. Den vil jo være ny for dere.

Det er akkurat det jeg tenker på, at barna vil lide ved et brudd og at det da vil bli en ekstra belastning for dem å måtte pakke alle sakene sine og flytte til et nytt sted. Kanskje vil vi slite med å få noe i nærheten av skole, venner ol.

Og jeg synes ikke det er riktig. Det er jo barna vi må tenke på først og fremst, vi voksne klarer oss jo alltids.

Det er derfor jeg er mest lysten på å bo i en bolig vi vet vi kan fortsette å bo i ved et evnt. brudd.

Jeg må nok innrømme at min rolle som mor er veldig, veldig sterk og at barna for meg er det aller viktigste. Det kan nok vanskeliggjøre en del ting i livet.

Men livserfaringen vi får under veis er jo liksom med oss videre da vet du. Ikke så lett å glemme viktig lærdom, være seg den er god eller dårlig

I forhold til det med barna så tenker jeg at dere bor jo der allerede, og da er det kanskje ikke noen vits å bryte opp fra det stedet dere bor? Det virker som dere egentlig er fornøyd med selve boligen, stedet...?

[Gjest Ikke lett å være sambo]

''Vi bor i hans bolig nå (en av dem) men vi synes ikke det fungerer. Alt som jeg ønsker å gjøre må jo han godkjenne først siden han skal betale det. Han synes svært lite er nødvendig Han har heller ikke vært så lysten på å kjøpe noen møbler sammen el. siden alt er møblert i fine møbler fra før her.

Slikt sett så står livet mitt på hold på en måte.

Jeg klarer ikke å fortsette slik da også jeg er vant med å rå meg selv litt. Jeg klarer ikke leve "under en mann" på denne måten.

Vi er enige om at noe må gjøres, men vi vet ikke hva.''

Det egentlige problemer er at du ikke føler deg hjemme i ditt nye hjem?

Dersom forholdet er noe å bygge på så får dere fire og jenke dere begge to kanskje. Dersom han setter bort noen av møblene sine så får du plass til noen av dine. Du har endel selv vil jeg tro.Han trenger ikke selge møblene, men å spre ut armene sine. Og du vet at dette er hans hjem og med tiden så er det mye mere av dere begge å se der i huset.

Når det gjelder betalinger og slikt så er det nok ok å få en advokat til å sette opp en samboeravtale. Du vil være føre var siden det har hendt deg noe tidligere.

''Alt som jeg ønsker å gjøre må jo han godkjenne først siden han skal betale det'' Hvorfor skal ikke du være med å betale på det?

Har dere bodd sammen lenge?

Vi har vært sammen i fire år og har bodd sammen i tre av dem.

Jeg har vært veldig tollerant og tålmodig og har gitt ham tid til å omstille seg etter at vi flyttet inn.

Selve familielivet går helt uten problemer, vi trives alle sammen og alt fungerer som i en god film.

Men han har vært negativ til å kjøpe ting sammen og å gjøre forandringer her.

Nå har vi snakket om dette og han har forklart grunnene til det og er nå svært motivert til å forandre på dette. Men etter tre år så har liksom jeg kommet til det stadiet at dette er utprøvd hvis du skjønner Tre år er jo litt tid det da.

Jeg kunne jo i teorien f.eks.pusset opp badet for mine penger, men han må jo være helt enig i hvordan det skulle gjøres og hvor mye penger som skulle brukes så å bo slik vil jo på en måte alltid være "på hans måte".

Og så må det jo på forhånd finnes en rettferdig utregningsmåte å jobbe etter slik at jeg ikke mister verdiøkningen på mine penger siden de er med på å verdiøke hans bolig. Mine penger er jo liksom ungenes penger.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

I forhold til det med barna så tenker jeg at dere bor jo der allerede, og da er det kanskje ikke noen vits å bryte opp fra det stedet dere bor? Det virker som dere egentlig er fornøyd med selve boligen, stedet...?

Ja, stedet er helt bra. Boligen er veldig grei og har en bra størrelse.

Men jeg er litt lei av å aldri kunne gjøre noe "unødvendig" i boligen siden det skal betales av ham for å si det sånn. Det blir en god del begrensninger føler jeg.

Og jeg savner litt å pusle rundt meg, vi er aldri ute på byen, aldri fester og drikker, er bare hjemme, så det å stelle med hjemmet og pusle rundt seg blir jo litt viktig det da.

[Persille1365381127]

For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på?

Jeg er muligens gammeldags, men hadde jeg hatt en slik følelse/tanke ville jeg absolutt ikke inngått samboerskap.

Ellers kunne jeg ikke flytta onn hos en annen og bare hatt hans møbler og ting der. Jeg ville selvsagt hat noen av mine møbler og ting der.

''For meg høres det litt merkelig ut å skulle gå inn i et forhold/samboerskap og tenke at det er lurt å ha en bolig å gå tilbake til i tilfelle det skulle skjære seg. Er det da noe å bygge på?''

Det skyldes antagelig at det ikke har skjedd deg før. Har man barn og går inn i nytt forhold - så tenker man gjennom sånne ting. Man lærer av sine feil, man trodde jo at det skulle vare for alltid med den man fikk barna med også - men det viste seg at det var feil. Hvordan vet man at det er mer riktig nå?

Poenget er; man håper det skal fungere, men klok av skade ønsker man å sikre seg økonomisk i tilfelle det ikke gjør det.

[pekkaline]

Vi har vært sammen i fire år og har bodd sammen i tre av dem.

Jeg har vært veldig tollerant og tålmodig og har gitt ham tid til å omstille seg etter at vi flyttet inn.

Selve familielivet går helt uten problemer, vi trives alle sammen og alt fungerer som i en god film.

Men han har vært negativ til å kjøpe ting sammen og å gjøre forandringer her.

Nå har vi snakket om dette og han har forklart grunnene til det og er nå svært motivert til å forandre på dette. Men etter tre år så har liksom jeg kommet til det stadiet at dette er utprøvd hvis du skjønner Tre år er jo litt tid det da.

Jeg kunne jo i teorien f.eks.pusset opp badet for mine penger, men han må jo være helt enig i hvordan det skulle gjøres og hvor mye penger som skulle brukes så å bo slik vil jo på en måte alltid være "på hans måte".

Og så må det jo på forhånd finnes en rettferdig utregningsmåte å jobbe etter slik at jeg ikke mister verdiøkningen på mine penger siden de er med på å verdiøke hans bolig. Mine penger er jo liksom ungenes penger.

''Nå har vi snakket om dette og han har forklart grunnene til det og er nå svært motivert til å forandre på dette. '' Han har problemer med å endre på huset pga sin fortid kanskje? Trenger ikke svare!

Ta han med til advokaten slik at han vet hvordan dette blir. Jeg regner med at du har snakket med han om advokat? Be han om å lage en samboeravtale. Evt selg din utleiebolig slik at du kan kjøpe deg inn i din kjæres bolig?

[Persille1365381127]

Joda, jeg skjønner at siden du har vært igjennom et brudd så tenker du litt annerledes enn meg. Jeg er gift og vi er begge innstilt på å holde sammen til vi blir gamle.

gammeldags? Jepp, men vi liker det;o)

Men, hva gjør du da - om dere ikke har noen avtale, og så går du på en smell? Du taper alt du eier og har, alt du hadde har du investert i det dere har felles - og han "stikker av" med mesteparten.

Vil du virkelig satse alt du har opparbeidet deg hele livet bare fordi du synes det er uromantisk å skrive en avtale?

Det er for meg større idioti enn å være litt føre var og lite romantisk...

[tusseline]

Ja, stedet er helt bra. Boligen er veldig grei og har en bra størrelse.

Men jeg er litt lei av å aldri kunne gjøre noe "unødvendig" i boligen siden det skal betales av ham for å si det sånn. Det blir en god del begrensninger føler jeg.

Og jeg savner litt å pusle rundt meg, vi er aldri ute på byen, aldri fester og drikker, er bare hjemme, så det å stelle med hjemmet og pusle rundt seg blir jo litt viktig det da.

Det er sant, og det skal du selvfølgelig har muligheten til å gjøre på det stedet du bor.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Hvem kan jeg kontakte for å få en god oversikt over disse tingene og for å få belyst forskjellige aspekter av saken?

Litt hjelp til å komme frem til best mulig løsning.

Det har vært luftet i en bank her, men folk har lett for å "holde med ham" siden han sitter på den største verdien (gårdsbruket)og er alene.(kun jeg som vet at han aldri vil få en egen arving, være seg med meg eller noen andre)

Advokat? Økonomisk rådgiver? Familievernkontor?

[Gjest Ikke lett å være sambo]

''Nå har vi snakket om dette og han har forklart grunnene til det og er nå svært motivert til å forandre på dette. '' Han har problemer med å endre på huset pga sin fortid kanskje? Trenger ikke svare!

Ta han med til advokaten slik at han vet hvordan dette blir. Jeg regner med at du har snakket med han om advokat? Be han om å lage en samboeravtale. Evt selg din utleiebolig slik at du kan kjøpe deg inn i din kjæres bolig?

Det er forskjellige grunner til at han har vært umotivert, mest har han følt det unødvendig å bruke penger på noe så lenge det aller meste er på plass her.

Han blir med til advokat eller hvor enn det nå skulle være og han er motivert til å få en ordning på problemet.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal foreslå som den ultimate og beste løsning for oss.

[tusseline]

Ja, stedet er helt bra. Boligen er veldig grei og har en bra størrelse.

Men jeg er litt lei av å aldri kunne gjøre noe "unødvendig" i boligen siden det skal betales av ham for å si det sånn. Det blir en god del begrensninger føler jeg.

Og jeg savner litt å pusle rundt meg, vi er aldri ute på byen, aldri fester og drikker, er bare hjemme, så det å stelle med hjemmet og pusle rundt seg blir jo litt viktig det da.

En annen ting for å komme nærmere en "løsning": hvor er det dere helst kunne tenke dere å bo, alt annet satt til side?