Problematikk med "mitt og ditt"

[pekkaline]

Det er forskjellige grunner til at han har vært umotivert, mest har han følt det unødvendig å bruke penger på noe så lenge det aller meste er på plass her.

Han blir med til advokat eller hvor enn det nå skulle være og han er motivert til å få en ordning på problemet.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal foreslå som den ultimate og beste løsning for oss.

Jeg håper dere får det til greit da

Men du ,selv om han ikke har barn, er det noen som kan gjøre krav på gården? Er det noe odelsrett eller avtale som er blitt gjort? Hva må til dersom han (huff) skulle gå bort, tenker på hvilke avtaler som evt er og hvilke dere må lage..........for at dere evt beholder huset, eller har krav på deler av verdien dersom noe skjer.

Jeg tror det ordner seg greit for dere.Lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Nå har jeg lest tråden din lenge og vel i dag og gjort meg noen tanker.

Det du sier er at du er redd for at du og ungene må flytte ut hvis forholdet sprekker? Hvis dere flytter nå så må de garantert flytte. Det valget der tok du egentlig da dere flyttet inn hos ham.

De problemene dere har hatt med at du ikke har fått bo deg til i huset hans, de kan dere løse sammen. Men det du sier er at det er too little too late? Der tror jeg du må bruke litt lenger tid på å være stor selv. Ja, han lot det gå for langt, men han kan ikke forandre fortiden. Fremtiden derimot ser det ut til at han vil jobbe med. Gi ham nå en sjanse til. Kanskje det vil hjelpe om han testamenterer gården eller deler av den til dine barn? Da vil du kanskje kunne føle at det er til nytte for dem at du investerer i gården du også?

Og det om at dine penger synker i verdi mens hans stiger. Betaler du for å bo der? Det å bo gratis er en verdi det også. En ganske stor en. Hvis du tar med verdien av tak over hodene deres i regnestykket så føles det kanskje mindre ut som om du bare skal kjøpe ting som synker i verdi?

[Gjest Ikke lett å være sambo]

En annen ting for å komme nærmere en "løsning": hvor er det dere helst kunne tenke dere å bo, alt annet satt til side?

Vi kunne vel tenkt oss å flytte til hovedgården begge to, men vi kan ikke finne hvordan få situasjonen anneledes enn den har vært i dette huset

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Jeg håper dere får det til greit da

Men du ,selv om han ikke har barn, er det noen som kan gjøre krav på gården? Er det noe odelsrett eller avtale som er blitt gjort? Hva må til dersom han (huff) skulle gå bort, tenker på hvilke avtaler som evt er og hvilke dere må lage..........for at dere evt beholder huset, eller har krav på deler av verdien dersom noe skjer.

Jeg tror det ordner seg greit for dere.Lykke til!

Han sier at jeg arver ham dersom han skulle falle fra når vi er sammen. At det blir mitt og etterhvert barna sitt.

Det er ingen andre som har krav, han kan fritt testamentere.

Men jeg kan ikke leve på "hvistomatte" og trenger å ha orden på saker og ting mens vi lever Selv om tanken er edel, det skal sies.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Nå har jeg lest tråden din lenge og vel i dag og gjort meg noen tanker.

Det du sier er at du er redd for at du og ungene må flytte ut hvis forholdet sprekker? Hvis dere flytter nå så må de garantert flytte. Det valget der tok du egentlig da dere flyttet inn hos ham.

De problemene dere har hatt med at du ikke har fått bo deg til i huset hans, de kan dere løse sammen. Men det du sier er at det er too little too late? Der tror jeg du må bruke litt lenger tid på å være stor selv. Ja, han lot det gå for langt, men han kan ikke forandre fortiden. Fremtiden derimot ser det ut til at han vil jobbe med. Gi ham nå en sjanse til. Kanskje det vil hjelpe om han testamenterer gården eller deler av den til dine barn? Da vil du kanskje kunne føle at det er til nytte for dem at du investerer i gården du også?

Og det om at dine penger synker i verdi mens hans stiger. Betaler du for å bo der? Det å bo gratis er en verdi det også. En ganske stor en. Hvis du tar med verdien av tak over hodene deres i regnestykket så føles det kanskje mindre ut som om du bare skal kjøpe ting som synker i verdi?

Jeg vet at jeg burde være medgjørlig litt lenger for å gi ham en sjangse til.

Men jeg har liksom gått litt lei av den seige måten å gjøre ting på. Alt skal velves hit og dit, og veies og måles før det kan reageres, det er ganske slitsomt.

Og det er en del ting og tang som jeg ikke vil skrive om her som gjør at jeg nå synes det er på tide at han viser skikkelig vilje til å forandre litt og trå litt nye veier. Jeg har både sakt og gjort mer enn nok til at han skal vite hvor han har meg/ oss for å si det sånn.

Jeg føler bare at det nå er på tide at jeg sitter helt trygt og kan pusle litt rundt meg. Vi har prøvd hans måte nå i over tre år.

Jeg kjøper alt av mat og hygieneartikler, vaskemidler etc.til oss alle, han betaler alt utenom. Men siden jeg har en god del utgifter i forbindelse med utleieenheten min så bor jeg liksom ikke gratis i mitt personlige regnskap om du skjønner.

Så sånn sett så hadde det vært like greit å bytte ut utleieenheten min med et sted jeg kunne bodd i selv.

[Gjest Valnøtt]

Jeg vet at jeg burde være medgjørlig litt lenger for å gi ham en sjangse til.

Men jeg har liksom gått litt lei av den seige måten å gjøre ting på. Alt skal velves hit og dit, og veies og måles før det kan reageres, det er ganske slitsomt.

Og det er en del ting og tang som jeg ikke vil skrive om her som gjør at jeg nå synes det er på tide at han viser skikkelig vilje til å forandre litt og trå litt nye veier. Jeg har både sakt og gjort mer enn nok til at han skal vite hvor han har meg/ oss for å si det sånn.

Jeg føler bare at det nå er på tide at jeg sitter helt trygt og kan pusle litt rundt meg. Vi har prøvd hans måte nå i over tre år.

Jeg kjøper alt av mat og hygieneartikler, vaskemidler etc.til oss alle, han betaler alt utenom. Men siden jeg har en god del utgifter i forbindelse med utleieenheten min så bor jeg liksom ikke gratis i mitt personlige regnskap om du skjønner.

Så sånn sett så hadde det vært like greit å bytte ut utleieenheten min med et sted jeg kunne bodd i selv.

Kanskje dere burde sette dere ned og skrive ned tallene sammen på hva dere betaler? Hvis du betaler alt av forbruksartikler så bor du jo ikke gratis. Dere må lage et skikkelig budsjett sammen.

Men hvis du eier noe som du leier ut og får så lite igjen for det at du like gjerne kunne bodd der selv og ikke hatt dårligere råd, så bør du kanskje plassere pengene dine et annet sted?

Jeg begynner bare å få en følelse av at det er mye mer her enn bare at han ikke vil gi deg plassen din i huset deres? Hvis det er det hele, så burde det jo ha vært løst nå ved at han faktisk gir deg den plassen du ønsker, slik han sier at han skal. Men det er kanskje mer du sliter med i dette forholdet?

Kanskje kan familievernkontoret hjelpe deg?

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Kanskje dere burde sette dere ned og skrive ned tallene sammen på hva dere betaler? Hvis du betaler alt av forbruksartikler så bor du jo ikke gratis. Dere må lage et skikkelig budsjett sammen.

Men hvis du eier noe som du leier ut og får så lite igjen for det at du like gjerne kunne bodd der selv og ikke hatt dårligere råd, så bør du kanskje plassere pengene dine et annet sted?

Jeg begynner bare å få en følelse av at det er mye mer her enn bare at han ikke vil gi deg plassen din i huset deres? Hvis det er det hele, så burde det jo ha vært løst nå ved at han faktisk gir deg den plassen du ønsker, slik han sier at han skal. Men det er kanskje mer du sliter med i dette forholdet?

Kanskje kan familievernkontoret hjelpe deg?

"Kanskje dere burde sette dere ned og skrive ned tallene sammen på hva dere betaler? Hvis du betaler alt av forbruksartikler så bor du jo ikke gratis. Dere må lage et skikkelig budsjett sammen"

Nei, jeg bor ikke gratis. Det er dyrt å fø flere mennesker og det at vi nå er x ant. mennesker i steden for x antall gjør at middagene blir dobbelt så store i innkjøp. Sånn er det jo bare. Men nå skal jeg jo ikke bo gratis her heller da, rett skal være rett, for vi bruker jo strøm og slikt vi også.

Men hvis du eier noe som du leier ut og får så lite igjen for det at du like gjerne kunne bodd der selv og ikke hatt dårligere råd, så bør du kanskje plassere pengene dine et annet sted?

Det er det jeg vurderer. Jeg kan således selge det jeg sitter med, men jeg ønsker jo å investere i bolig igjen og få lånssynkinga og verdiøkningen som andre gjør.

Jeg begynner bare å få en følelse av at det er mye mer her enn bare at han ikke vil gi deg plassen din i huset deres? Hvis det er det hele, så burde det jo ha vært løst nå ved at han faktisk gir deg den plassen du ønsker, slik han sier at han skal. Men det er kanskje mer du sliter med i dette forholdet?

Det er vel alltid flere sider av en sak enn den ene siden som syns. Nå er det vel jeg som er "sær" siden han nå vil handle inn litt nye møbler, sette vekk noen av sine etc. mens jeg holder igjen fordi jeg føler at det er vel mye å bruke over tre år på å komme hit vi er i dag i forhold til dette.

Hele denne utviklingen har gjort at jeg har fått kjenne på, og finne ut at jeg ikke trives med å leve og bo slik vi gjør, at mannen sitter med mesteparten av kontrollen, sikkerheten og "makten". Min partner er noe av det snilleste du kan tenke deg og har noen enormt flotte og unike sider, han vil oss bare vel og jeg er svært glad i ham, men han er også ganske enkel i tankegangen, veldig gammeldags og svært treg.

Kanskje kan familievernkontoret hjelpe deg?

Det har jeg/ vi tenkt på. Men vi har vært noe sene med å sjekke det ut siden vi ikke har problemer med å snakke sammen. Vi har snakket ihjel mange, mange timer. Problemet vårt er at vi ikke klarer å finne en løsning som begge/ alle kan være fornøyd med.

Takk for engasjementet ditt. Det er deilig å "diskutere" med noen som ikke er så kjappt ute med å halshugge meg. Det er virkelig ikke mange som skjønner min store trang til å sikre barna mine sin fremtid. Jeg er klar over at jeg nok er ganske så ekstrem den vegen og det er ikke få ganger jeg har fått kjeft av bekjente og venner fordi jeg "tenker altfor mye på ungene".

[Gjest Valnøtt]

"Kanskje dere burde sette dere ned og skrive ned tallene sammen på hva dere betaler? Hvis du betaler alt av forbruksartikler så bor du jo ikke gratis. Dere må lage et skikkelig budsjett sammen"

Nei, jeg bor ikke gratis. Det er dyrt å fø flere mennesker og det at vi nå er x ant. mennesker i steden for x antall gjør at middagene blir dobbelt så store i innkjøp. Sånn er det jo bare. Men nå skal jeg jo ikke bo gratis her heller da, rett skal være rett, for vi bruker jo strøm og slikt vi også.

Men hvis du eier noe som du leier ut og får så lite igjen for det at du like gjerne kunne bodd der selv og ikke hatt dårligere råd, så bør du kanskje plassere pengene dine et annet sted?

Det er det jeg vurderer. Jeg kan således selge det jeg sitter med, men jeg ønsker jo å investere i bolig igjen og få lånssynkinga og verdiøkningen som andre gjør.

Jeg begynner bare å få en følelse av at det er mye mer her enn bare at han ikke vil gi deg plassen din i huset deres? Hvis det er det hele, så burde det jo ha vært løst nå ved at han faktisk gir deg den plassen du ønsker, slik han sier at han skal. Men det er kanskje mer du sliter med i dette forholdet?

Det er vel alltid flere sider av en sak enn den ene siden som syns. Nå er det vel jeg som er "sær" siden han nå vil handle inn litt nye møbler, sette vekk noen av sine etc. mens jeg holder igjen fordi jeg føler at det er vel mye å bruke over tre år på å komme hit vi er i dag i forhold til dette.

Hele denne utviklingen har gjort at jeg har fått kjenne på, og finne ut at jeg ikke trives med å leve og bo slik vi gjør, at mannen sitter med mesteparten av kontrollen, sikkerheten og "makten". Min partner er noe av det snilleste du kan tenke deg og har noen enormt flotte og unike sider, han vil oss bare vel og jeg er svært glad i ham, men han er også ganske enkel i tankegangen, veldig gammeldags og svært treg.

Kanskje kan familievernkontoret hjelpe deg?

Det har jeg/ vi tenkt på. Men vi har vært noe sene med å sjekke det ut siden vi ikke har problemer med å snakke sammen. Vi har snakket ihjel mange, mange timer. Problemet vårt er at vi ikke klarer å finne en løsning som begge/ alle kan være fornøyd med.

Takk for engasjementet ditt. Det er deilig å "diskutere" med noen som ikke er så kjappt ute med å halshugge meg. Det er virkelig ikke mange som skjønner min store trang til å sikre barna mine sin fremtid. Jeg er klar over at jeg nok er ganske så ekstrem den vegen og det er ikke få ganger jeg har fått kjeft av bekjente og venner fordi jeg "tenker altfor mye på ungene".

Det er det som er det fine med dol - man kan treffe på noen som driver med det samme som en selv de gangene man trenger noen å spille litt ball med som ikke er følelsesmessig investorer i situasjonen man jobber med :-)

Angående å plassere pengene dine og få dem til å yngle for deg - nå synker jo boligprisene. Hvis du selger boligen og setter pengene i banken så blir det faktisk en god del rentekroner av et større beløp. Regn litt på det - kanskje det vil lønne seg hvis du likevel ikke tjener noe større på å leie ut?

Da kan du også sette til side de pengene du nå har i utgifter på den boligen du eier.

Dessuten - hvis prisene snur igjen kan du time deg inn mot bunnen i boligmarkedet og dermed tjene deg opp en god slump raske kroner siden du sitter klar med pengene i banken...

Når det gjelder samboer'n din så har han jo brukt rimelig lang tid på å få ut finger'n og skjønne at huset hans skal være ditt hjem også. Men hvis han nå har skjønt det. Og også kan skjønne at det ikke er holdbart for deg at han skal sitte med veto-rett på alt du vil fordi det er hans navn som står i papirene - så kan det være at han kan gi deg det du ønsker deg ut av livet?

Det at han er treg kan være en fordel også. Han vil neppe stikke avgårde med sekretæren sin på første innfall heller.

Men det som kanskje er problemet for deg er nettopp at han sitter og stopper deg i alle dine ønsker fordi han er den som eier boligen og dermed har denne vetoretten? Dere snakker godt sammen. Hvis han klarer å forstå at det påvirker ditt selvbilde å ikke på noe område få være herskerinne i eget hus, så kan han kanskje skjønne hva som skal til for at du skal trives?

Du har unger å tenke på. Men det gjelder ikke bare økonomien. Det er jo også slik at du har unger som er etablert på denne gården, som ser ham som en farsfigur og som er vant til å ha ham i livene sine. De bor jo allerede der. Før du flytter videre må du la alle muligheter være forsøkt grundig. For det er ikke bare ungenes økonomiske fremtid som skal sikres. Det er også deres trygge barndom hvor ett samlivsbrudd er nok å håndtere tror jeg?

Kanskje dere skal markere at det er starten på en ny måte ved at dere faktisk flytter til hovedgården slik dere begge ønsker? Og der lager i stand til et felles hjem sammen?

[Gjest odelsrett]

Han sier at jeg arver ham dersom han skulle falle fra når vi er sammen. At det blir mitt og etterhvert barna sitt.

Det er ingen andre som har krav, han kan fritt testamentere.

Men jeg kan ikke leve på "hvistomatte" og trenger å ha orden på saker og ting mens vi lever Selv om tanken er edel, det skal sies.

Bare må komentere dette med odel, hvis det en gård han eier. Odel på en gård er kjempe firkantet og strenge regler! Selvom han evnt eier gården og har odel på den, så er det mest sannsynlig en som har odel etter han igjen, hvis han ikke har søsken, så kan det også gå tilbake i enda fjernere ledd. Og er det noen som har odel, og din kjære skulle gå bort, så kan du være sikker på at de vil kreve gården på odel. Selvom du arver samboeren din, kan du ikke arve odel. (ganske sikker på det...) Men den personen som har odel på gården, kan kjøpe deg ut med odeltakst, og den er lavere enn om en gård hadde blitt solgt på det åpne marked. I værste fall må du da flytte fra gården, selvom du arver samboeren din...

Får virkelig ikke håpe du opplever dette da, men som du forstår odel er veldig sterk!

[PieLill]

Du gjør rett i å tenke på hva du etterlater dine barn. Skilles man ikke av livet, vil man jo til slutt skilles av døden.

Om jeg forstår deg rett har dere det godt sammen selv om han har vært alt for treig i avtrekkeren i forhold til å gjøre stedet dere bor sammen til ditt hjem også. Er det ikke verdt å gi ham en sjanse til?

Dere ønsker begge å unngå en økonomisk svarteper. Fullt forståelig, men ganske komplisert.

Jeg synes dere bør oppsøke en grepa advokat som kan hjelpe dere med å sette opp avtaler og regulerer eiendom og øvrige økonomiske forhold mellom dere. En god og helhetlig avtale vil kunne gi dere den nødvendige økonomiske "distansen" til og kjenne trygghet og det nødvendige fellesskap til at det skal fungere godt i hverdagen.

All den tid ingen er ute etter å utnytte eller snyte den andre, behøver ikke behovet for delt økonomi være noe annet enn et praktisk problem. Men det kan være så komplisert at man trenger pofesjonell hjelp. Om slike ting ikke blir håndtert tilstrekkelig ryddig og riktig, kan de selvsagt ødelegge et forhold.

En advokat vil nok være en god framtidsinvestering. (Ikke en av typen som elsker å tjene penger på at folk krangler.)

Og husk for all del å tenke på hva som skjer om en av dere plutselig fallt fra.

mvh

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Det er det som er det fine med dol - man kan treffe på noen som driver med det samme som en selv de gangene man trenger noen å spille litt ball med som ikke er følelsesmessig investorer i situasjonen man jobber med :-)

Angående å plassere pengene dine og få dem til å yngle for deg - nå synker jo boligprisene. Hvis du selger boligen og setter pengene i banken så blir det faktisk en god del rentekroner av et større beløp. Regn litt på det - kanskje det vil lønne seg hvis du likevel ikke tjener noe større på å leie ut?

Da kan du også sette til side de pengene du nå har i utgifter på den boligen du eier.

Dessuten - hvis prisene snur igjen kan du time deg inn mot bunnen i boligmarkedet og dermed tjene deg opp en god slump raske kroner siden du sitter klar med pengene i banken...

Når det gjelder samboer'n din så har han jo brukt rimelig lang tid på å få ut finger'n og skjønne at huset hans skal være ditt hjem også. Men hvis han nå har skjønt det. Og også kan skjønne at det ikke er holdbart for deg at han skal sitte med veto-rett på alt du vil fordi det er hans navn som står i papirene - så kan det være at han kan gi deg det du ønsker deg ut av livet?

Det at han er treg kan være en fordel også. Han vil neppe stikke avgårde med sekretæren sin på første innfall heller.

Men det som kanskje er problemet for deg er nettopp at han sitter og stopper deg i alle dine ønsker fordi han er den som eier boligen og dermed har denne vetoretten? Dere snakker godt sammen. Hvis han klarer å forstå at det påvirker ditt selvbilde å ikke på noe område få være herskerinne i eget hus, så kan han kanskje skjønne hva som skal til for at du skal trives?

Du har unger å tenke på. Men det gjelder ikke bare økonomien. Det er jo også slik at du har unger som er etablert på denne gården, som ser ham som en farsfigur og som er vant til å ha ham i livene sine. De bor jo allerede der. Før du flytter videre må du la alle muligheter være forsøkt grundig. For det er ikke bare ungenes økonomiske fremtid som skal sikres. Det er også deres trygge barndom hvor ett samlivsbrudd er nok å håndtere tror jeg?

Kanskje dere skal markere at det er starten på en ny måte ved at dere faktisk flytter til hovedgården slik dere begge ønsker? Og der lager i stand til et felles hjem sammen?

"Det er det som er det fine med dol - man kan treffe på noen som driver med det samme som en selv de gangene man trenger noen å spille litt ball med som ikke er følelsesmessig investorer i situasjonen man jobber med :-)"

Ja, det er virkelig noen sjeler som er gull verdt her inne innimellom. Men du og du så mye annet en kan møte på også

"Angående å plassere pengene dine og få dem til å yngle for deg - nå synker jo boligprisene. Hvis du selger boligen og setter pengene i banken så blir det faktisk en god del rentekroner av et større beløp. Regn litt på det - kanskje det vil lønne seg hvis du likevel ikke tjener noe større på å leie ut?

Da kan du også sette til side de pengene du nå har i utgifter på den boligen du eier."

Jeg har tenkt på det at hvis jeg har penger i banken og betaler inn "husleie" hver måned i steden for å ha eiendommen min så vil jeg kunne spare opp en del kroner. Men overskuddet etter eiendommen min vil foreløpig ikke bli såpass mye at jeg tror regnestykke vil lønne seg etter en del år. Eiendommene går jo veldig opp i pris så om noen år så vil det koste ganske bra å kjøpe da også. Men å sitte med muligheten når boligene faller som er spådd for fremtiden er jo så klart et veldig sjakktrekk.

Det at han er treg kan være en fordel også. Han vil neppe stikke avgårde med sekretæren sin på første innfall heller.

*ler* Nei, det er nå sikkert, at med denne karen så er jeg så sikker som vi kan få blitt på at han ikke stikker av med sekretæren i allefall. Han er så absorlutt ikke typen til å rote med noen. Han er den gammeldagse typen som elsker sin kone til døden skiller dem ad, helt klart.

"Men det som kanskje er problemet for deg er nettopp at han sitter og stopper deg i alle dine ønsker fordi han er den som eier boligen og dermed har denne vetoretten? Dere snakker godt sammen. Hvis han klarer å forstå at det påvirker ditt selvbilde å ikke på noe område få være herskerinne i eget hus, så kan han kanskje skjønne hva som skal til for at du skal trives?"

Du har helt rett. Min livserfaring har gjort at jeg før jeg møtte ham mente at jeg aldri skulle flytte inn til en mann. At han skulle flytte inn til meg og ungene, for at vi skulle sitte trygt. Osv. Situasjonen og plassmessig den gang vi ønsket å flytte sammen gjorde at jeg gikk forbi mitt prinsipp og flyttet. Vi var svært glade i hverandre og hadde det veldig bra. Og jeg ønsket jo å bidra til at forholdet skulle være best mulig og skjønte at jeg måtte gi slipp på noen av mine "sterke" sider. Derfor har det selvsakt vært ganske tøft å oppleve at ganske så mye som jeg har kommet med av ideer, mine lyster, behov etc. har blitt oversett og ikke fulgt opp. Selvom disse kunne være til stor glede for oss to eller hele familien, og ikke bare meg. Jeg solgte også ny komfyr og oppvaskmaskin fordi det er integrert her, og tok med lite om noe møbler fordi de som er her er mye penere og passer bedre til huset.

Det er nok derfor jeg har kommet til det stadiet jeg er på nå, jeg har nok strukket meg litt for langt og føler det nå er på tide at han "gir" til forholdet. Jeg gjorde veldig feil i å vise for mye hensyn til ham i starten av forholdet. Jeg skulle hatt litt klarer regler før vi flyttet sammen.

Men kjærligheten er stor, så ingen av oss har lyst til å avslutte forholdet i grunn. Men situasjonen, og at vi ikke får løst denne, tærer veldig på forholdet. På meg først og fremst og så videre på forholdet.

Han er veldig klar over allt sider av saken siden vi samtaler om alt, problemet hans er at han som sakt er en svært enkel sjel og derfor klarer han ikke komme med noen ideer eller ta skikkelig tak i ting. Han foretrekker å bli fortalt hvordan ting skal være og det setter meg i den situasjonen at jeg liksom skal finne alle løsningene selv og bestemme alt. Og ofte når jeg kommer med ideer så må han enten tenke veldig over dem eller så er han ikke veldig entusiastisk. Og dette blir veldig slitsomt i lengden, uansett hvor god han er og hvor glad jeg er i ham.

Du har unger å tenke på. Men det gjelder ikke bare økonomien. Det er jo også slik at du har unger som er etablert på denne gården, som ser ham som en farsfigur og som er vant til å ha ham i livene sine. De bor jo allerede der. Før du flytter videre må du la alle muligheter være forsøkt grundig. For det er ikke bare ungenes økonomiske fremtid som skal sikres. Det er også deres trygge barndom hvor ett samlivsbrudd er nok å håndtere tror jeg?

Det du sier her er veldig, veldig viktig. Jeg er såpass selvstendig at jeg nok ikke hadde klart dette langdraget på denne måten hadde det ikke vært for ungene. Jeg vil selvsakt heller ikke gjør noe overilt siden de jo er med på dette her. Jeg vil ikke avslutte noe forhold eller ta for store steg før jeg vet at akkurat det er det rette å gjøre. Som du sier, han er jo i aller høyeste grad en farsfigur og de er veldig knyttet til ham.

Har tenkt på at jeg skal overkjøre mine behov og bare la ting skure og gå, for at det ikke skal skje noen forandringer for ungene. Det er ikke så mange årene til så de såpass store at de vil tenke på videregående som kanskje er et stykke unna ol. Men jeg klarer ikke helt å føle en indre lykke ved å tenke på det. Det er jo ikke helt riktig at ikke jeg skal få pusle litt som jeg vil. Jeg drev jo på og hadde planer og drømmer før jeg møtte ham liksom.

Kanskje dere skal markere at det er starten på en ny måte ved at dere faktisk flytter til hovedgården slik dere begge ønsker? Og der lager i stand til et felles hjem sammen?

Vi har svigeforeldre som bor der pr.i dag. Jeg har kommet med forslag at jeg kan selge eiendommen min og bygge hus til svigeforeldrene våre på gården så kan vi flytte dit/ til hovedhuset. Men han ønsker ikke å flytte oppi dem nå som han har bodd "for seg selv" i mange år.

Så det er ikke så lett når jeg kommer med mange ideer (mange av dem er nok ikke helt gjennomtenkte og kan ikke følges så klart) men at ingen av dem blir fulgt opp. Han er som sakt en kjernekar av de sjeldne men altså veldig, veldig treg.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Bare må komentere dette med odel, hvis det en gård han eier. Odel på en gård er kjempe firkantet og strenge regler! Selvom han evnt eier gården og har odel på den, så er det mest sannsynlig en som har odel etter han igjen, hvis han ikke har søsken, så kan det også gå tilbake i enda fjernere ledd. Og er det noen som har odel, og din kjære skulle gå bort, så kan du være sikker på at de vil kreve gården på odel. Selvom du arver samboeren din, kan du ikke arve odel. (ganske sikker på det...) Men den personen som har odel på gården, kan kjøpe deg ut med odeltakst, og den er lavere enn om en gård hadde blitt solgt på det åpne marked. I værste fall må du da flytte fra gården, selvom du arver samboeren din...

Får virkelig ikke håpe du opplever dette da, men som du forstår odel er veldig sterk!

Vet ikke hvordan det er med denne gården. Han har søsken men er ikke eldstemann. Odel er det vel kanskje på alle gårder som har litt størrelse?

Han har som sakt ikke egne barn og vil ikke skaffe det.

Men han har som sakt søsken, og de igjen har barn.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Du gjør rett i å tenke på hva du etterlater dine barn. Skilles man ikke av livet, vil man jo til slutt skilles av døden.

Om jeg forstår deg rett har dere det godt sammen selv om han har vært alt for treig i avtrekkeren i forhold til å gjøre stedet dere bor sammen til ditt hjem også. Er det ikke verdt å gi ham en sjanse til?

Dere ønsker begge å unngå en økonomisk svarteper. Fullt forståelig, men ganske komplisert.

Jeg synes dere bør oppsøke en grepa advokat som kan hjelpe dere med å sette opp avtaler og regulerer eiendom og øvrige økonomiske forhold mellom dere. En god og helhetlig avtale vil kunne gi dere den nødvendige økonomiske "distansen" til og kjenne trygghet og det nødvendige fellesskap til at det skal fungere godt i hverdagen.

All den tid ingen er ute etter å utnytte eller snyte den andre, behøver ikke behovet for delt økonomi være noe annet enn et praktisk problem. Men det kan være så komplisert at man trenger pofesjonell hjelp. Om slike ting ikke blir håndtert tilstrekkelig ryddig og riktig, kan de selvsagt ødelegge et forhold.

En advokat vil nok være en god framtidsinvestering. (Ikke en av typen som elsker å tjene penger på at folk krangler.)

Og husk for all del å tenke på hva som skjer om en av dere plutselig fallt fra.

mvh

Takk for et godt og varm innlegg.

"Du gjør rett i å tenke på hva du etterlater dine barn. Skilles man ikke av livet, vil man jo til slutt skilles av døden."

Det har du helt rett i. Jeg har som sakt blitt satt på bar bakke en gang når barna var helt små, minstemann hadde jeg nesten akkurat fått og slikt husker jeg jo. Faren til ungene er desverre ikke flink til å forvalte verdier heller og han har dessuten fått ny familie og nye barn i ettertid. Så jeg føler at veldig mye ansvar ligger på meg. Og ansvar for barnas trygghet og stabilitet er jo iallefall min oppgave.

"Om jeg forstår deg rett har dere det godt sammen selv om han har vært alt for treig i avtrekkeren i forhold til å gjøre stedet dere bor sammen til ditt hjem også. Er det ikke verdt å gi ham en sjanse til?"

Jo, han er helt klart verdt både en og to sjangser. Men jeg har vært så dum å strekke strikken min for langt slik at jeg nå har problemer med å få hodet ned i hvilemodus igjen. Nå sliter jeg med tanken på at ting skal fortsette her som før. Nå føler jeg at hva vi har gitt til forholdet spriker veldig slik at jeg mentalt sett antagelig ikke greier å fortsette slik med blanke ark selvom jeg ville prøve.

"Dere ønsker begge å unngå en økonomisk svarteper. Fullt forståelig, men ganske komplisert."

Komplisert er det jammen, mye vanskeligere en vi skulle tro. Men jeg føler som sakt at det nå er på tide at han viker litt. Jeg har fra smått til stort "ofret" til forholdet her og det er jeg som sitter med barn så jeg føler virkelig at det er "hans tur" nå.

"Jeg synes dere bør oppsøke en grepa advokat som kan hjelpe dere med å sette opp avtaler og regulerer eiendom og øvrige økonomiske forhold mellom dere. En god og helhetlig avtale vil kunne gi dere den nødvendige økonomiske "distansen" til og kjenne trygghet og det nødvendige fellesskap til at det skal fungere godt i hverdagen."

Jeg har vært på nippet til å ringe og bestille en time mange ganger, senes i dag. Men jeg hadde håpet å ha litt mer "kjøtt på benet" før jeg bestilte time. For advokaten kan jo informere om en del rettigheter og skrive avtaler men vi må jo vite hva vi har lyst til og hvordan vi ønsker å ha det? Eller kan en advokat hjelpe oss å finne ut slikt om vi satser på å gå til en to til tre ganger kanskje?

"All den tid ingen er ute etter å utnytte eller snyte den andre, behøver ikke behovet for delt økonomi være noe annet enn et praktisk problem. Men det kan være så komplisert at man trenger pofesjonell hjelp. Om slike ting ikke blir håndtert tilstrekkelig ryddig og riktig, kan de selvsagt ødelegge et forhold."

Ingen ønsker å snyte den andre for noe, og begge ønsker trygghet og det beste for den andre. Men situasjonen er komplisert og det er helt rett som du skriver, den er på veg til å ødelegge forholdet mellom oss. Skummelt, når vi tenker over det.

"En advokat vil nok være en god framtidsinvestering. (Ikke en av typen som elsker å tjene penger på at folk krangler.)"

Det skal ikke stå på pengene. Bare jeg vet at jeg kan få løst problemene så er jeg villig til å betale. Og det er jeg helt sikker på at han er også.

"Og husk for all del å tenke på hva som skjer om en av dere plutselig fallt fra."

Til og med det har vi snakket litt om. Han sier at alt tilfaller meg/oss. Jeg har jo ungene og siden han har mer enn nok verdier nå så vil alt mitt tilfalle ungene uten problemer. Vi må bare få ryddet litt slik at ikke faren til barna kan komme inn i felles hus og bare forsyne seg med verdiene mine som han mener ungene kan ha krav på. Det vil jeg at min nåværende skal ta seg av siden jeg stoler helt på ham i forhold til det og fordi jeg ikke vil han skal bli overkjørt i en slik situasjon.

Hvordan ting vil være ved forandret bosituasjon er naturlig nok ikke ferdigbestemt

[PieLill]

Takk for et godt og varm innlegg.

"Du gjør rett i å tenke på hva du etterlater dine barn. Skilles man ikke av livet, vil man jo til slutt skilles av døden."

Det har du helt rett i. Jeg har som sakt blitt satt på bar bakke en gang når barna var helt små, minstemann hadde jeg nesten akkurat fått og slikt husker jeg jo. Faren til ungene er desverre ikke flink til å forvalte verdier heller og han har dessuten fått ny familie og nye barn i ettertid. Så jeg føler at veldig mye ansvar ligger på meg. Og ansvar for barnas trygghet og stabilitet er jo iallefall min oppgave.

"Om jeg forstår deg rett har dere det godt sammen selv om han har vært alt for treig i avtrekkeren i forhold til å gjøre stedet dere bor sammen til ditt hjem også. Er det ikke verdt å gi ham en sjanse til?"

Jo, han er helt klart verdt både en og to sjangser. Men jeg har vært så dum å strekke strikken min for langt slik at jeg nå har problemer med å få hodet ned i hvilemodus igjen. Nå sliter jeg med tanken på at ting skal fortsette her som før. Nå føler jeg at hva vi har gitt til forholdet spriker veldig slik at jeg mentalt sett antagelig ikke greier å fortsette slik med blanke ark selvom jeg ville prøve.

"Dere ønsker begge å unngå en økonomisk svarteper. Fullt forståelig, men ganske komplisert."

Komplisert er det jammen, mye vanskeligere en vi skulle tro. Men jeg føler som sakt at det nå er på tide at han viker litt. Jeg har fra smått til stort "ofret" til forholdet her og det er jeg som sitter med barn så jeg føler virkelig at det er "hans tur" nå.

"Jeg synes dere bør oppsøke en grepa advokat som kan hjelpe dere med å sette opp avtaler og regulerer eiendom og øvrige økonomiske forhold mellom dere. En god og helhetlig avtale vil kunne gi dere den nødvendige økonomiske "distansen" til og kjenne trygghet og det nødvendige fellesskap til at det skal fungere godt i hverdagen."

Jeg har vært på nippet til å ringe og bestille en time mange ganger, senes i dag. Men jeg hadde håpet å ha litt mer "kjøtt på benet" før jeg bestilte time. For advokaten kan jo informere om en del rettigheter og skrive avtaler men vi må jo vite hva vi har lyst til og hvordan vi ønsker å ha det? Eller kan en advokat hjelpe oss å finne ut slikt om vi satser på å gå til en to til tre ganger kanskje?

"All den tid ingen er ute etter å utnytte eller snyte den andre, behøver ikke behovet for delt økonomi være noe annet enn et praktisk problem. Men det kan være så komplisert at man trenger pofesjonell hjelp. Om slike ting ikke blir håndtert tilstrekkelig ryddig og riktig, kan de selvsagt ødelegge et forhold."

Ingen ønsker å snyte den andre for noe, og begge ønsker trygghet og det beste for den andre. Men situasjonen er komplisert og det er helt rett som du skriver, den er på veg til å ødelegge forholdet mellom oss. Skummelt, når vi tenker over det.

"En advokat vil nok være en god framtidsinvestering. (Ikke en av typen som elsker å tjene penger på at folk krangler.)"

Det skal ikke stå på pengene. Bare jeg vet at jeg kan få løst problemene så er jeg villig til å betale. Og det er jeg helt sikker på at han er også.

"Og husk for all del å tenke på hva som skjer om en av dere plutselig fallt fra."

Til og med det har vi snakket litt om. Han sier at alt tilfaller meg/oss. Jeg har jo ungene og siden han har mer enn nok verdier nå så vil alt mitt tilfalle ungene uten problemer. Vi må bare få ryddet litt slik at ikke faren til barna kan komme inn i felles hus og bare forsyne seg med verdiene mine som han mener ungene kan ha krav på. Det vil jeg at min nåværende skal ta seg av siden jeg stoler helt på ham i forhold til det og fordi jeg ikke vil han skal bli overkjørt i en slik situasjon.

Hvordan ting vil være ved forandret bosituasjon er naturlig nok ikke ferdigbestemt

Det vil nok ta litt tid før du får kjølt deg ned i forhold til frustrasjonen du har bygd opp omkring å føle deg som gjest i eget hjem. Men etter som ting forandrer seg, vil du nok klare å legge det bak deg og heller glede deg over det som kom sent, men godt.

Ut fra det du skriver virker han jo vel verdt å satse på.

"For advokaten kan jo informere om en del rettigheter og skrive avtaler men vi må jo vite hva vi har lyst til og hvordan vi ønsker å ha det? Eller kan en advokat hjelpe oss å finne ut slikt om vi satser på å gå til en to til tre ganger kanskje?"

Hva med å begynne med å skrive ned i stikkordform hva dere vet? Dere vet hva den enkelte av dere eier. Dere vet noen av de tingene dere vil sikre dere selv. Dere vet litt om hvordan dere vil det skal være og ikke være om en av dere skulle falle fra. Og dere vet litt om hvem som kan sprette opp og lage trøbbel.

Det vil gi en advokat et godt utgangspunkt for å stille de riktige spørsmålene og komme med gode forslag. En god jurist vil tenke på alt dere ikke kommer på. Med de salærene burde det bare mangle. Bruk litt tid på å finne en som virkelig kan sine saker.

Har dere vurdert å gifte dere? Mye reguleres på en grei og ryddig måte ved ekskap. Man kan ha så mange klausuler om særeie, og særeie i tilfelle... og andre spesifiseringer som man trenger. Er man ikke gift må man selv sørge for å lage og formalisere alle de avtalene en ekteskapsinngåelse automatisk tar hånd om, eller tar hånd om ved visse tilleggsavtaler. Ekteskap er en grei standaravtale, ferdig regulert i lovverket.

Man forbinder jo ofte krangel og ufred med å gå til advokat. Men for dere ville jeg sett på det som en freds- og tillitserklæring. Dere gjør det jo for å oppnå et felles mål om både rettferdighet, trygghet og redelighet i en juridisk komplisert og uoversiktlig situasjon.

mvh

[Gjest Valnøtt]

"Det er det som er det fine med dol - man kan treffe på noen som driver med det samme som en selv de gangene man trenger noen å spille litt ball med som ikke er følelsesmessig investorer i situasjonen man jobber med :-)"

Ja, det er virkelig noen sjeler som er gull verdt her inne innimellom. Men du og du så mye annet en kan møte på også

"Angående å plassere pengene dine og få dem til å yngle for deg - nå synker jo boligprisene. Hvis du selger boligen og setter pengene i banken så blir det faktisk en god del rentekroner av et større beløp. Regn litt på det - kanskje det vil lønne seg hvis du likevel ikke tjener noe større på å leie ut?

Da kan du også sette til side de pengene du nå har i utgifter på den boligen du eier."

Jeg har tenkt på det at hvis jeg har penger i banken og betaler inn "husleie" hver måned i steden for å ha eiendommen min så vil jeg kunne spare opp en del kroner. Men overskuddet etter eiendommen min vil foreløpig ikke bli såpass mye at jeg tror regnestykke vil lønne seg etter en del år. Eiendommene går jo veldig opp i pris så om noen år så vil det koste ganske bra å kjøpe da også. Men å sitte med muligheten når boligene faller som er spådd for fremtiden er jo så klart et veldig sjakktrekk.

Det at han er treg kan være en fordel også. Han vil neppe stikke avgårde med sekretæren sin på første innfall heller.

*ler* Nei, det er nå sikkert, at med denne karen så er jeg så sikker som vi kan få blitt på at han ikke stikker av med sekretæren i allefall. Han er så absorlutt ikke typen til å rote med noen. Han er den gammeldagse typen som elsker sin kone til døden skiller dem ad, helt klart.

"Men det som kanskje er problemet for deg er nettopp at han sitter og stopper deg i alle dine ønsker fordi han er den som eier boligen og dermed har denne vetoretten? Dere snakker godt sammen. Hvis han klarer å forstå at det påvirker ditt selvbilde å ikke på noe område få være herskerinne i eget hus, så kan han kanskje skjønne hva som skal til for at du skal trives?"

Du har helt rett. Min livserfaring har gjort at jeg før jeg møtte ham mente at jeg aldri skulle flytte inn til en mann. At han skulle flytte inn til meg og ungene, for at vi skulle sitte trygt. Osv. Situasjonen og plassmessig den gang vi ønsket å flytte sammen gjorde at jeg gikk forbi mitt prinsipp og flyttet. Vi var svært glade i hverandre og hadde det veldig bra. Og jeg ønsket jo å bidra til at forholdet skulle være best mulig og skjønte at jeg måtte gi slipp på noen av mine "sterke" sider. Derfor har det selvsakt vært ganske tøft å oppleve at ganske så mye som jeg har kommet med av ideer, mine lyster, behov etc. har blitt oversett og ikke fulgt opp. Selvom disse kunne være til stor glede for oss to eller hele familien, og ikke bare meg. Jeg solgte også ny komfyr og oppvaskmaskin fordi det er integrert her, og tok med lite om noe møbler fordi de som er her er mye penere og passer bedre til huset.

Det er nok derfor jeg har kommet til det stadiet jeg er på nå, jeg har nok strukket meg litt for langt og føler det nå er på tide at han "gir" til forholdet. Jeg gjorde veldig feil i å vise for mye hensyn til ham i starten av forholdet. Jeg skulle hatt litt klarer regler før vi flyttet sammen.

Men kjærligheten er stor, så ingen av oss har lyst til å avslutte forholdet i grunn. Men situasjonen, og at vi ikke får løst denne, tærer veldig på forholdet. På meg først og fremst og så videre på forholdet.

Han er veldig klar over allt sider av saken siden vi samtaler om alt, problemet hans er at han som sakt er en svært enkel sjel og derfor klarer han ikke komme med noen ideer eller ta skikkelig tak i ting. Han foretrekker å bli fortalt hvordan ting skal være og det setter meg i den situasjonen at jeg liksom skal finne alle løsningene selv og bestemme alt. Og ofte når jeg kommer med ideer så må han enten tenke veldig over dem eller så er han ikke veldig entusiastisk. Og dette blir veldig slitsomt i lengden, uansett hvor god han er og hvor glad jeg er i ham.

Du har unger å tenke på. Men det gjelder ikke bare økonomien. Det er jo også slik at du har unger som er etablert på denne gården, som ser ham som en farsfigur og som er vant til å ha ham i livene sine. De bor jo allerede der. Før du flytter videre må du la alle muligheter være forsøkt grundig. For det er ikke bare ungenes økonomiske fremtid som skal sikres. Det er også deres trygge barndom hvor ett samlivsbrudd er nok å håndtere tror jeg?

Det du sier her er veldig, veldig viktig. Jeg er såpass selvstendig at jeg nok ikke hadde klart dette langdraget på denne måten hadde det ikke vært for ungene. Jeg vil selvsakt heller ikke gjør noe overilt siden de jo er med på dette her. Jeg vil ikke avslutte noe forhold eller ta for store steg før jeg vet at akkurat det er det rette å gjøre. Som du sier, han er jo i aller høyeste grad en farsfigur og de er veldig knyttet til ham.

Har tenkt på at jeg skal overkjøre mine behov og bare la ting skure og gå, for at det ikke skal skje noen forandringer for ungene. Det er ikke så mange årene til så de såpass store at de vil tenke på videregående som kanskje er et stykke unna ol. Men jeg klarer ikke helt å føle en indre lykke ved å tenke på det. Det er jo ikke helt riktig at ikke jeg skal få pusle litt som jeg vil. Jeg drev jo på og hadde planer og drømmer før jeg møtte ham liksom.

Kanskje dere skal markere at det er starten på en ny måte ved at dere faktisk flytter til hovedgården slik dere begge ønsker? Og der lager i stand til et felles hjem sammen?

Vi har svigeforeldre som bor der pr.i dag. Jeg har kommet med forslag at jeg kan selge eiendommen min og bygge hus til svigeforeldrene våre på gården så kan vi flytte dit/ til hovedhuset. Men han ønsker ikke å flytte oppi dem nå som han har bodd "for seg selv" i mange år.

Så det er ikke så lett når jeg kommer med mange ideer (mange av dem er nok ikke helt gjennomtenkte og kan ikke følges så klart) men at ingen av dem blir fulgt opp. Han er som sakt en kjernekar av de sjeldne men altså veldig, veldig treg.

Du må være tydelig med den karen her tror jeg.

Si til ham "Jeg går i tanker om å enten oppgi håpet mitt om å ha et godt liv for at ungene skal få ro i tilværelsen, eller evt å flytte fra deg".

Ikke pakk inn for at han ikke skal bli lei seg. Si hva du vil ha og gjør det klart at dette vil du ha og det er viktigere for deg at du får det slik du vil ha det - nå med en gang - enn at han får legge ned flere veto. Han har brukt sin vetorett i tre år. Den er oppbrukt nå.

Jeg regner med at han da vil våkne :-)

Og jeg syns det er å være ærlig mot ham. Si at du elsker ham høyt, men ikke høyt nok til å gi opp deg selv. Og at du er villig til å satse alt men ikke hvis ikke han også satser alt.

At han ikke vil bo tett oppa foreldrene sine kan jeg forstå, men da må han være fleksibel for å finne andre løsninger.

Men vær tydelig - det trenger han. Og vær ørlig. Selvom du kanskje er redd for å stikke hull på den ballongen dere har som er veldig fin akkurat nå. Kanskje tåler lykkeballongen deres en ærlig prat? Men du tåler ikke å bøye din vilje under en annens i alt som er viktig for deg et eneste minutt lenger.

Si til ham at du har strukket deg altfor langt og at det har vært en feil. Men at han nå må vise med all kraft som bor i ham at han er villig til å satse og strekke seg han også.

Husk på at dere elsker hverandre. Dere stoler på hverandre. Han vil at du skal ha det bra - da må du være krystallklar på hva som mangler.

Ta et eksempel - tenk om han hadde gått i disse tre årene og forsaket noe han virkelig ønsket seg som betydde alt for at han skulle trives - også visste du det ikke før den dagen han brøt forholdet og sa at det er for sent?

Denne praten klarer dere tror jeg. Lykke til :-)

[trollemor;o)]

Men, hva gjør du da - om dere ikke har noen avtale, og så går du på en smell? Du taper alt du eier og har, alt du hadde har du investert i det dere har felles - og han "stikker av" med mesteparten.

Vil du virkelig satse alt du har opparbeidet deg hele livet bare fordi du synes det er uromantisk å skrive en avtale?

Det er for meg større idioti enn å være litt føre var og lite romantisk...

Jeg er gift og vi har en avtale. Dette er ikke snakk om romatikk for meg, men det er sikkert forskjell på meg og på de som har opplevd et brudd.

[Gjest Ikke lett å være sambo]

Du må være tydelig med den karen her tror jeg.

Si til ham "Jeg går i tanker om å enten oppgi håpet mitt om å ha et godt liv for at ungene skal få ro i tilværelsen, eller evt å flytte fra deg".

Ikke pakk inn for at han ikke skal bli lei seg. Si hva du vil ha og gjør det klart at dette vil du ha og det er viktigere for deg at du får det slik du vil ha det - nå med en gang - enn at han får legge ned flere veto. Han har brukt sin vetorett i tre år. Den er oppbrukt nå.

Jeg regner med at han da vil våkne :-)

Og jeg syns det er å være ærlig mot ham. Si at du elsker ham høyt, men ikke høyt nok til å gi opp deg selv. Og at du er villig til å satse alt men ikke hvis ikke han også satser alt.

At han ikke vil bo tett oppa foreldrene sine kan jeg forstå, men da må han være fleksibel for å finne andre løsninger.

Men vær tydelig - det trenger han. Og vær ørlig. Selvom du kanskje er redd for å stikke hull på den ballongen dere har som er veldig fin akkurat nå. Kanskje tåler lykkeballongen deres en ærlig prat? Men du tåler ikke å bøye din vilje under en annens i alt som er viktig for deg et eneste minutt lenger.

Si til ham at du har strukket deg altfor langt og at det har vært en feil. Men at han nå må vise med all kraft som bor i ham at han er villig til å satse og strekke seg han også.

Husk på at dere elsker hverandre. Dere stoler på hverandre. Han vil at du skal ha det bra - da må du være krystallklar på hva som mangler.

Ta et eksempel - tenk om han hadde gått i disse tre årene og forsaket noe han virkelig ønsket seg som betydde alt for at han skulle trives - også visste du det ikke før den dagen han brøt forholdet og sa at det er for sent?

Denne praten klarer dere tror jeg. Lykke til :-)

Tusen takk Valnøtt.

Du skal vite, kjære du, jeg har pratet, forklart, fortalt, grått, kjeftet og jeg vet ikke hva

Han vet at jeg er på veg til å vurdere å dra fra ham pga. dette.

Han vet alt jeg har forsaket i tre år og hvordan det ville føles hvis det var andre vegen (han sier at jeg har lært ham mye, vist ham mange nye måter å tenke på, at når jeg forklarer en ting så skjønner han det og ser plutselig ting på helt andre måter enn når han har tankene sine alene)

Det som er trist er at i steden for å vinne på å være helt ærlig, prate, prate, prate, sette ord på alle følelser og ikke gjemme unna noe (har virkelig ikke spilt skuespill for husfreden) så har jeg liksom tapt. For han blir veldig overveldet og usikker og trekker seg mer tilbake med tankene sine og mindre og mindre skjer.

Til slutt blir han også usikker på forholdet og så står vi helt bom fast. Han klarer ikke tanken på at jeg skal gå fra ham, men samtidig så blir han så matt at han ikke evner gjøre noe siden forholdet er såpass ruglete nå.

Så det er en ganske så uutholdelig situsjon.

Rart at to kan være så glade i hverandre og ønske så å leve sammen og klare det så dårlig

Du har helt rett i at jeg må være rett frem og ærlig med denne mannen, han har levd et svært rolig og beskyttet liv og må forklares alt.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk Valnøtt.

Du skal vite, kjære du, jeg har pratet, forklart, fortalt, grått, kjeftet og jeg vet ikke hva

Han vet at jeg er på veg til å vurdere å dra fra ham pga. dette.

Han vet alt jeg har forsaket i tre år og hvordan det ville føles hvis det var andre vegen (han sier at jeg har lært ham mye, vist ham mange nye måter å tenke på, at når jeg forklarer en ting så skjønner han det og ser plutselig ting på helt andre måter enn når han har tankene sine alene)

Det som er trist er at i steden for å vinne på å være helt ærlig, prate, prate, prate, sette ord på alle følelser og ikke gjemme unna noe (har virkelig ikke spilt skuespill for husfreden) så har jeg liksom tapt. For han blir veldig overveldet og usikker og trekker seg mer tilbake med tankene sine og mindre og mindre skjer.

Til slutt blir han også usikker på forholdet og så står vi helt bom fast. Han klarer ikke tanken på at jeg skal gå fra ham, men samtidig så blir han så matt at han ikke evner gjøre noe siden forholdet er såpass ruglete nå.

Så det er en ganske så uutholdelig situsjon.

Rart at to kan være så glade i hverandre og ønske så å leve sammen og klare det så dårlig

Du har helt rett i at jeg må være rett frem og ærlig med denne mannen, han har levd et svært rolig og beskyttet liv og må forklares alt.

Akkurat det med at han blir veldigt sår og trekker seg unna, er egentlig ikke så rart.

Han sitter nok med en følelse av at der hvor han gjerne skulle bragt deg evig lykke og gjort deg jublende glad, så har han feilet isteden og bare gjort deg lei deg og deppa. Og at det er et mirakel at du elsker ham likevel, men han aner ikke hva han skal gjøre for deg.

Også blir han sår og trekker seg unna - istedenfor å komme på banen.

Alle kvinner du snakker med vil skjønne akkurat hva du mener og vite akkurat hva han burde gjøre. For vi er jo kvinner.

Og alle menn vil skjønne ham veldig godt - og være enige i at kvinner er umulige å skjønne seg på...

Har du spurt ham hvor grensen hans går for hva han ikke vil være med på? Hvor setter han streken for at han heller mister deg enn å gi seg?

Si til ham at når du sier at du vil ha nytt kjøkken, så er det viktig for deg at han sier "ja". Ikke "Kanskje, jeg skal tenke på det". Si til ham at vetoretten hans er brukt opp og gi ham en liste over ting du vil ha på plass med en gang. Ikke fordi du skal ha materielle ting for å bli i forholdet. Men fordi dere trenger å få "maktbalansen" noenlunde på plass.

Og slutt å spørre ham. Du kan ta noen avgjørelser selv også. Vil du ha nytt kjøkken, så rydd ut av de gamle skapene og begynn å rive benkeplatene. Det er faktisk ditt hjem også.

Så ber du ham betale mer av maten en stund fordi du skal sette opp nytt kjøkken. Eller bad eller nye hyller i gangen.

Kanskje det er måten å gå frem på? At du slutter å spørre ham om å få komme med inputs i hans hus, men heller begynner å behandle huset som ditt eget?

Min kjæreste flytter inn i mitt hus - det er derfor jeg er så engasjert :-) Jeg er NØYE på at han får plass til greiene sine. Og at han kanskje vil ha ommøblert. Og stua er nymalt i en farge jeg ikke har valgt, selvom jeg ikke synes den er stygg. Men det er han som har valgt den og sånn må det være fordi han må få sette farge på sitt eget hjem.

Jeg ser at det er en stor offervilje når man godtar å flytte inn i noens hus uten å være med å eie det. Derfor er det dessto viktigere at man gjør det klart at maktfordelingen i forholdet er likeverdig oss imellom selvom det er mitt navn som står på papiret.

Slik må det være for dere også. Du må ha like mye du skal ha sagt i deres hjem som ham, selvom han eier huset. Det betyr at hvis du vil pusse opp to rom og møblere de på nytt, og han ikke vil gjøre noen av delene, så blir det full shining i ett av de to rommene. Ellers er dere faktisk ikke likeverdige synes jeg. (Mulig jeg er veldig rødstrømpe her nå, men jeg kan ikke ha det annereledes jeg.)

[Persille1365381127]

Jeg er gift og vi har en avtale. Dette er ikke snakk om romatikk for meg, men det er sikkert forskjell på meg og på de som har opplevd et brudd.

Men om dere har en avtale - så er vel ikke situasjonen noe annerledes for deg? Det er jo også gjort med tanke på brudd vil jeg tro?

[trollemor;o)]

Men om dere har en avtale - så er vel ikke situasjonen noe annerledes for deg? Det er jo også gjort med tanke på brudd vil jeg tro?

Vi har ingen avtale nei.