samlivsbrudd

[jerech]

Min kone og meg har valgt å gå fra hverandre og vi har 2 barn sammen på 1 og 2 år..

Jeg vil ikke at vi skal gå i fra hverandre, jeg vil vi skal være sammen pga ungene og gå i ekteskapsrådgiviing. Konen min vil gå i fra meg fordi jeg har kanskje vært ute på byen 1 eller 2 ganger i mnd ( ikke vær mnd altså) kanskje 3 mnd i året har dette skjedd)og ikke komme hjem før mornings... Jeg vet at det ikke er riktig, men det skyldes også at jeg ikke har følt at jeg får den kjærligheten og sexlivet jeg vil ha. derfor blir jeg sint og stikker på byen.., Jeg har aldri vært utro..

Hun slitter selv med mange problem, har angst . stoler ikke på meg, tror jeg liker andre damer..

Jeg hadde barna nå i helgen og begge barna har hatt det veldigt vondt. Jeg sier til exkonen min at det beste for barna er at foreldrene er sammen. Hun sier nei..

Jeg sier at jeg er villige til å gjøre alt for å bevise at jeg kan forandre meg sånt som hun vil det skal være...Eneste jeg vil er å leve sammen med konen min og ungene..

Hun sier hun ikke klarer å stole på meg, men hun har ingen grunn tio å ikke stole på meg..

Eneste jeg vil er at vi skal gå i ekteskapsrådgiving for å se om vi kan finne tilbake til hverandre. hun vil ikke en gang prøve det for ungene en gang...fordi hun tror ungene har det best at vi ikke er sammen

Jeg trodde uansett at ungene alltid hadde det best når foreldrene var sammen?

det med oss er egentligt en bagatel. alt startet med økonomiske problem så har det bare blitt mer og mer...

Vi krangler ikke fremfor barna i ekteskapet. eneste var at jeg drakk litt og hun ikke kunne stole på meg..

Jeg har sagt at jeg kan gå i AA møte uten at jeg er alkeholiker

bare får å vise at hun tar feil..

eneste jeg vil er å få svar på om det er jeg som har helt feil?

At det er jeg som har rett når eg sier det at barna har det alltid best når begge foreldrene bor sammen.

Kunne jeg bare fått et svar der jeg kunne vist henne det at det beste for barna er å bo sammen at det å gå i ekteskaprådgiving kan faktisk redde alt... hun trenger å vite fra andre at ekteskapet alltid kan reddes... vi må iallefall prøve det siste og det er ekteskapsrådgiving for barna sin skyld...

[Gjest Valnøtt]

Du har vel fått ett og annet hint før hun faktisk forlot deg om at hun ikke hadde det bra?

Hun orker kanskje ikke å ha en mann som ikke hører på henne før hun fyller ut skilsmissepapirene.

Eller hun har problemer og er altfor streng mot deg - ikke vet jeg.

Men en ting er sikkert - hvis hun ikke vil ha deg som ektemann mer, så er den delen av livet forbi for deg også.

Da skal du lese nøye herfra:

TENK PÅ UNGENE. Ikke gi uttrykk for at du er bitter og sint på henne. Når du blir det så tenk på ungene dine og bit tennene sammen. Gråt til venner istedenfor henne. Mot henne tenker du SAMARBEID og du tenker på barna dine.

Ekteskapet ditt er antagelig forbi. Det er opp til deg om du vil bli en sånn skilt pappa som deltar aktivt i livet til sine barn og er med på det de driver med slik at de føler at de virkelig har en pappa som elsker dem, eller om du vil ut på sidelinjen.

Tenk på ungene dine om og om og om igjen og gjør KUN ting du kan si med hånden på hjertet at du tror vil gavne dem.

Lykke til - og opp med hodet. Du klarer dette.

[Persille1365381127]

Jeg er ikke enig i at ekteskap alltid kan reddes... Men når det er sagt; iom at dere har barn - så må dere til megling på familievernkontoret før dere kan skrive noen samværsavtale, så da kan du ta opp de tingene du vil si der.

[fiskerinnen]

Ekteskap kan ikke alltid reddes og ungene har det ikke nødvendigvis best når foreldrene bor sammen . Det kan godt være at dere ikke krangler foran dem , men unger merker at det er noe galt uansett . Hvis din kone ikke vil ha deg lengre så vil hun ikke det , det er det bare å innse først som sist . Du er jo også sur på henne pga. sex og sånne greier . Ungene kan du jo velge å ha et godt forhold til alikevel . Du er jo ikke avhengi av din kone for å få det til . Jeg er selv skillsmissebarn , og jeg kan fortelle deg at det var en stor lettelse for meg da mine foreldre flyttet fra hverandre . Den der sure ekle stemningen i huset var grusom å være i . Det betydde jo ikke at jeg ville skilles fra mine foreldre og det trengte jeg jo heller ikke . Jeg hadde stadigvekk begge to selv om vi ikke alle bodde sammen .

[Gjest Wita]

Ungene er bare 1 og 2 år år og det er for tidlig å gi opp. Hun er kanskje sliten og oppgitt, men ting kan jobbes med.

Ihverfall ikke lurt å dra på byen i sinne for så å komme hjem morgenen etter.

Her trengs samtaler og handling. Du må bevise at du kan forandre deg. La det ikke bare bli vakre ord.