Bifil kjæreste?

[Gjest Mvh utslitt og fortvilet]

Kjæresten min oppfører seg merkelig, jeg har mistanke om at han er bifil, og har et forhold til en kompis bak min rygg. Forholdet går ikke så bra om dagene, jeg savner å være nær ham men klarer ikke å få tankene ut av hodet. Jeg har diskutert det med psykologen min, men i stedet for å fortelle meg at det var lite sannsynlig og at jeg overdriver/er paranoid som jeg hadde håpet, mente han det kunne være sannsynlig utfra oppførselen hans. Jeg har prøvd å få ham til å åpne seg tidligere da jeg har vært mistenksom, men det resulterer bare i sarkasmer og homo-spøker fra hans side. Særlig kommer disse spøkene 'tilfeldigvis' etter han har vært alene hjemme med kompisen, det er som om han prøver å fremprovosere en reaksjon, iflg psykologen min kan det skyldes at han på en måte får det lettere ved å spøke om det. De gangene jeg har reagert, har han plaget meg i ettertid, så jeg bare later som ingenting nå. Han kontrollerer alltid hvor langt jeg er unna når han er alene hjemme eller har besøk av kompisen, og han er også svært stresset rundt disse tilfellene. Jeg er nå temmelig sikker - helt sikker kan jeg jo ikke være - på at det stemmer, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å fortsette sånn som det er nå, med bedraget bak min rygg - han er ikke spesielt hyggelig mot meg i etterkant heller, hvilket jeg tror skyldes dårlig samvittighet. Håper du ikke synes det høres rart ut når jeg forteller at han er en utrolig fin person som er veldig samvittighetsfull og omsorgsfull, og en flott far for babyen vår. Jeg tror aldri han vil innrømme noe for meg, og jeg er redd hva som vil skje om jeg avslører ham. Ikke at jeg vet hvordan jeg skal gjøre det, jeg blir jo sprø av å tenke på dette - jeg vil bare få det bekreftet/avkreftet. Jeg har problemer med å sove og være tilstede i livet. Jeg har gode venner jeg vanligvis kan dele ting med, men dette våger jeg ikke snakke om, da jeg tror det vil være en belastning for dem å høre det, og dermed kanskje vil ha behov for å fortelle det videre. Samtidig må jeg da forholde meg til det - taktikken min så langt har vært å skyve det unna. Ofte tenker jeg at alt er noe jeg finner på, fordi det er for ille til å være sant, og da tenker jeg at jeg ikke orker mer fordi jeg er 'gal'. Jeg kjenner jeg blir mer og mer dårlig av dette, det hender jeg tenker på å ta livet av meg - samtidig elsker jeg jo barnet vårt, og jeg tror jeg elsker ham fortsatt, men jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette. Vi kan ha det utrolig fint i perioder, men det begynner å bli en stund siden sist, og nå har jeg problemer med å nærme meg ham. Jeg skulle ønske han ville fortelle meg alt før det går for langt. Forholdet vårt er ganske ferskt, mens vennskapet til kompisen har han hatt i mange år. Hans status er streit/evig single. Kjæresten min nekter å gå til psykolog igjen, selv om han sliter - jeg merker han har både angst og at han er deprimert. Jeg har tidligere blitt bedratt opptil flere ganger, og slitt veldig med tillit til menn. Jeg vet ikke hvor veien går videre nå - jeg vil vi skal få en avklaring, jeg må tross alt forholde meg til ham så lenge vi lever, på en eller annen måte. Men sålenge han ikke innrømmer noe har jeg ikke noe å gå ut fra. Jeg har problemer med hverdagene nå, jeg føler meg helt låst. Jeg tenker at jeg skal klare meg, at jeg må det, men jeg vet ikke hvordan. Er det en måte jeg kan få ham til å åpne seg på? Jeg føler jeg har prøvd, og at jeg hver gang blir ledd av/ydmyket. Jeg har problemer med å få sove ved siden av ham, og vil helst ta sovepiller for å slippe å tenke. I utgangspunktet tenker jeg på meg selv som frisinnet - jeg ser ikke legningen hans som noe problem i seg selv. Kanskje kan jeg til og med leve med at han har en elsker, men det vet jeg ikke før jeg har prøvd. Det er bedraget og mangelen på respekt han viser meg jeg har problemer med. Innimellom blir jeg fryktelig sint 'uten grunn', jeg håper det blir bedre når jeg nå har sagt det til noen. Midt oppi alt synes jeg synd på ham, jeg tenker at han ikke har det lett. Jeg er veldig, veldig glad i ham. Kan ting bli verre hvis det kommer frem? Er det lettere å late som ingenting? Noen ganger tenker jeg at hvis jeg er 'med på leken' som jeg føler jeg er nå, at det kanskje vil stabilisere seg og at vi kan ha et godt forhold igjen, hvis jeg klarer å godta det jeg oppfatter som utroskapen hans - at ting kanskje vil bli verre, særlig for ham, hvis det kommer 'opp i dagen' og han innrømmer det (selv om det er bare jeg som evt. får vite det) Jeg beklager rotete innlegg, det gjenspeiler nok situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå. Jeg vil gjerne høre fra andre i samme situasjon, eller noen som har erfaring med dette. Jeg ble ikke beroliget av å lese innlegget der en mann fortalte om sine forhold 'på si', men ønsker likevel å vite mest mulig, det har gått opp for meg at jeg ikke kjenner mannen jeg bor med så godt.

[Cookiemonster]

Tips: Bruk avsnitt når du skriver - da er det større sjanse for at flere orker å lese innlegget. Dette er så langt og rotete uten avsnitt at jeg gadd ikke lese det.

[Lillemus]

Jeg hadde nok prøvd å avsløre ham på direkten tror jeg. Hadde latt som om jeg var langt unna en gang han skulle være hjemme alene og var hektisk og så kommet overraskende hjem under påskudd av å skulle hente noe. Hadde parkert babyen hos bestemor eller en venninne.

[Bookworm]

Hvis du hadde hatt avsnitt i innlegget ditt, så hadde jeg kanskje orket å lese det, og kunne dermed ha gitt deg et svar.

[Gjest Silver Fairy]

''I utgangspunktet tenker jeg på meg selv som frisinnet - jeg ser ikke legningen hans som noe problem i seg selv. Kanskje kan jeg til og med leve med at han har en elsker, men det vet jeg ikke før jeg har prøvd. Det er bedraget og mangelen på respekt han viser meg jeg har problemer med.''

Du blir nødt til å snakke med kjæresten din om dette. Mange ønsker ikke å fortelle at de er bifile fordi det kan lett dekkes over med en hetrofil kjæreste. Jeg tror dette gjelder spesielt menn. Fortell kjæresten din det du har skrevet i sitatet over, det kan kanskje gjøre det lettere for ham å komme ut av skapet.

[Gjest takker for svar!!!]

''I utgangspunktet tenker jeg på meg selv som frisinnet - jeg ser ikke legningen hans som noe problem i seg selv. Kanskje kan jeg til og med leve med at han har en elsker, men det vet jeg ikke før jeg har prøvd. Det er bedraget og mangelen på respekt han viser meg jeg har problemer med.''

Du blir nødt til å snakke med kjæresten din om dette. Mange ønsker ikke å fortelle at de er bifile fordi det kan lett dekkes over med en hetrofil kjæreste. Jeg tror dette gjelder spesielt menn. Fortell kjæresten din det du har skrevet i sitatet over, det kan kanskje gjøre det lettere for ham å komme ut av skapet.

Tusen takk for svar. Jeg er klar over manglen på avsnitt, de fulgte merkelig nok ikke med da jeg redigerte teksten - takk til dere som orket lese det likevel.

Her har jeg ikke kommet stort lengre, mistankene ble ikke til å holde ut, så jeg 'bestemte meg' for å slutte å være mistenksom, og skal få hjelp til det. Psykologen min forstår, han kan jo ikke vite om jeg blir bedratt eller om jeg tar feil, og det er uansett forjævlig å være så mistenksom.

Jeg følte meg helt låst, på randen av å bli gal, og måtte rett og slett omprogrammere meg. Det gikk greit helt til i går, da de var sammen igjen... Kjæresten min brukte en evighet på toalettet da han kom hjem, og ville ikke ha noe kroppskontakt/kos, sa han var sår etter tidligere på dagen da vi hadde hatt sex. Mistankene kom tilbake, det er jo ikke første gangen han oppfører seg slik, at han er avvisende etter å ha vært med ham.

Jeg vet at å snakke med ham ikke vil føre til noe som helst, fordi jeg har vært lei meg så mange ganger og både hintet og spurt ham direkte. Jeg tenker at jeg må stole på ham, og tro på at han snakker sant når han sier at han ikke er bifil, selv om han spøker og erter meg - han kan si ting som at hans mannlige elsker ringer ham osv for å irritere meg.

Jeg har også tenkt på å 'ferske' dem, hvilket jeg også ble rådet til å prøve, men har ikke lykkes. Jeg tror han aner jeg har mistanke, og er ekstra forsiktig. Problemet mitt er at jeg må lyge skal jeg klare det - det vil jo bli tydelig hva jeg prøver på hvis jeg kommer stormende inn døra like etter jeg har sagt jeg er langt borte...

Jeg skulle ønske ting var annerledes, at han ville fortelle meg ting og ikke være så hemmelighetsfull. Jeg blir dårlig av å være mistenksom. Jeg prøver å flytte fokuset over på at han nok er glad i meg og barnet, at kanskje han elsker både kompisen sin og meg. Noen ganger blir jeg sint, jeg tenker at jeg er et 'cover', mens i gode perioder (når de ikke har kontakt) føler jeg at det er oss to og ingen andre.

Hvor glad kan man være i noen hvis man bedrar dem? Hvor mye kan man tåle fra en partner hvis man elsker personen? Hvor langt kan jeg gå i 'etterforskningen' min og leve med det etterpå? Jeg forstår det hvis jeg virker rar i det jeg skriver, jeg er ikke meg selv om dagene. Men det er godt å se andre bryr seg og kommer med råd.

[trollemor;o)]

Jeg orket ikke lese hele... Du skriver at han alltid vil vite hvor lenge du blir borte og hvor du er osv. Kan du ikke bare lyge for ham engang da også overraske ham med å komme tideligere enn planagt?

Du må ikke ødelegge deg selv med å gå å tenke på ting som kanskje ikke er tilfelle. Finn ut av det og ikke plag deg selv.