HJEELP! Jeg er helt rådvill!

[Gjest fra en totalt rådvill og redd kvinne]

Jeg er en kvinne i 30-årene. Er gift, og vi har felles barn, hvor eldste er 10 år. Vi har vært sammen i 12 og gift i 6 av de.

Forholdet vårt har hele tiden gått opp og ned..

Det siste året har det derimot toppet seg helt hos meg.

Vi har i alle år aldri kunnet snakke sammen om annet enn været.. Han har aldri støttet meg i det som har vært vanskelig! Og da mener jeg ALDRI.

Vi har ikke sex. -Gjennomsnitt antall ganger med sex pr. år i disse 12 årene er 2-3.

Han er ikke sosial, så vi har ingen felles venner.

Har bedt om at vi gjør hus og hage mer trivelig for oss i alle år, men han løfter ikke en finger i forhold til det.

Altså, jeg kan ramse opp mange ting her, som har gjort at følelsene mine for ham er borte... (eller, jeg ser på ham som en bror, ikke som en ektemann)...

Jeg er bare trøtt og sliten, energiløs.. Det økonomiske har holdt meg igjen tidligere.. Nå, derimot, kan økonomien min bli bedre, dersom jeg ønsker å bytte jobb.. Jeg kan få leie et gammelt og slitt men fult beboelig hus...

OG NÅ HAR JEG PLUTSELIG BLITT I TVIL OG TOTALT RÅDVILL!!

Blitt redd for det ukjente, og nye livet jeg og ungene da vil få.. Om jeg vil angre på jobb-bytte, flyttinga osv...

-Om jeg kan klare å jobbe 100 % og i tillegg få nok tid med ungene.. Det økonomiske.. Om ungene kan fortsette å være med på aktiviteter de har i dag.. + + +

Jeg vet mannen min og jeg kan ha det "greit" dersom vi kun snakker om været og ikke om "oss". -Hvis jeg godtar mangel på nærhet, ømhet, respekt, støtte og forståelse... -fra min mann og fra hans familie..

Jeg trenger noen råd og tips... Eller rett og slett høre om andre som har hatt det som meg, og som har klart å bryte ut, og fått det bedre.....

Hjelp meg, dere... Vær så snill!!

[Gjest Kjenner meg igjen]

Jeg kjenner meg igjen og er i en liknende situasjon.

Har man det ikke bra i et forhold, er det verdt å bryte ut og kunne få det bedre. Hvis ikke vil hele livet savne alt det dere mangler. Hvis du elsker han, kan det være verdt å gjøre et forsøk sammen først. Hvis ikke, tenkt etter hva du ønsker deg og vil med livet ditt. Og gjør det før det er for sent.

[Gjest ViViola]

Kjempevanskelig!

Hvis du tror det vil hjelpe, så kan du kanskje sette "hardt-mot-hardt", og forlange at han blir med på et samlivskurs eller i familieterapi? Det betinger jo at du tør å ta skrittet helt ut om han sier nei, hvis ikke blir det jo aldri noen endring.

Jeg hadde ikke greid å leve slik, som du sier - da kan man jo leve med et nært familiemedlem når sex og nærhet er borte.

Ønsker du å fortsette samlivet, så ville jeg gått for en eller annen form for rådgivning/kurs, for slik dere har det i dag kan da ingen av dere være særlig tjent med (verken du, mannen eller barna).

[Lillemus]

Du vil angre midt under prosessen med papirmølle, flytting, søppelsekker og pappkasser - men den dagen du sitter der og har fått huset sånn noenlunde i orden og kan leve livet uten denne tafatte mannen så vil du ikke angre! ) Tipper jeg.

Go for it! Eller vil du leve resten av livet på denne trøstesløse måten? Valget er ditt.

[mariaflyfly]

''Jeg vet mannen min og jeg kan ha det "greit" dersom vi kun snakker om været og ikke om "oss". -Hvis jeg godtar mangel på nærhet, ømhet, respekt, støtte og forståelse... -fra min mann og fra hans familie.. ''

Du må finne ut om dette er sånn du vil ha det, og om det er bra nok for deg.

[Gjest fra en totalt rådvill og redd kvinne]

Kjempevanskelig!

Hvis du tror det vil hjelpe, så kan du kanskje sette "hardt-mot-hardt", og forlange at han blir med på et samlivskurs eller i familieterapi? Det betinger jo at du tør å ta skrittet helt ut om han sier nei, hvis ikke blir det jo aldri noen endring.

Jeg hadde ikke greid å leve slik, som du sier - da kan man jo leve med et nært familiemedlem når sex og nærhet er borte.

Ønsker du å fortsette samlivet, så ville jeg gått for en eller annen form for rådgivning/kurs, for slik dere har det i dag kan da ingen av dere være særlig tjent med (verken du, mannen eller barna).

...vi var til fam.terapi for et par år sidenn.. det ble litt bedre et halvt års tid, men så tilbake til "normalen"..

Jeg har elsket ham, men alle skuffelsene over manglende støtte og forståelse når det behovet har vært stort, har gjort noe med meg og følelsene.. Dessverre.

Går til rådgivning selv.. Godt det..

-Men så er det ungene.. om vi foreldre klarer å samarbeide såpass at vi får til det aller aller beste for småtrollene våre, som er uskyldige i alt sammen, men som ikke har det optimalt nå heller, når mamma og pappa stadig er trøtte, sure og grinete pga manglende lykke...

[Gjest ViViola]

...vi var til fam.terapi for et par år sidenn.. det ble litt bedre et halvt års tid, men så tilbake til "normalen"..

Jeg har elsket ham, men alle skuffelsene over manglende støtte og forståelse når det behovet har vært stort, har gjort noe med meg og følelsene.. Dessverre.

Går til rådgivning selv.. Godt det..

-Men så er det ungene.. om vi foreldre klarer å samarbeide såpass at vi får til det aller aller beste for småtrollene våre, som er uskyldige i alt sammen, men som ikke har det optimalt nå heller, når mamma og pappa stadig er trøtte, sure og grinete pga manglende lykke...

Som mariaflyfly sier - det er du som må velge om du kan leve slik eller ei...

Og har dere prøvd terapi uten at det gav varige resultater, så er det kanskje ikke så mye mer å hente.

Ungene har det best sammen med foreldre som er glade i hverandre. Foreldre som ikke er det, men som derimot påfører hverandre smerte og ulykke, vil oppleves negativt for barna.

Vi har bare fått utdelt ett liv, og vi er selv ansvarlig for hvordan vi har det - i bunn og grunn.

Ønsker deg all mulig lykke til!

[Gjest fra en totalt rådvill og redd kvinne]

Som mariaflyfly sier - det er du som må velge om du kan leve slik eller ei...

Og har dere prøvd terapi uten at det gav varige resultater, så er det kanskje ikke så mye mer å hente.

Ungene har det best sammen med foreldre som er glade i hverandre. Foreldre som ikke er det, men som derimot påfører hverandre smerte og ulykke, vil oppleves negativt for barna.

Vi har bare fått utdelt ett liv, og vi er selv ansvarlig for hvordan vi har det - i bunn og grunn.

Ønsker deg all mulig lykke til!

Tusen takk!! Er bare så innmari mange nye ting på gang på en gang... ny jobb, ny bolig.. ny tilværelse... ny sivilstatus...

Alt virker så skremmende.. ) Men, ja, jeg må ta valgene, og jeg må ta de selv.. (selv om jeg trenger mange trøstende ord og gode råd på veien...!!!))

[Gjest ViViola]

Tusen takk!! Er bare så innmari mange nye ting på gang på en gang... ny jobb, ny bolig.. ny tilværelse... ny sivilstatus...

Alt virker så skremmende.. ) Men, ja, jeg må ta valgene, og jeg må ta de selv.. (selv om jeg trenger mange trøstende ord og gode råd på veien...!!!))

Akkurat det skjønner jeg veldig, veldig godt! Samtidig er det nå engang slik i livet, at man kanskje må ta noen valg som er skumle.

Krysser fingrene for deg!

:-)

[Gjest gomle]

Kan tenke meg det er naturlig å få litt panikk når det plutselig blir alvor. Du vil nok ha en tøff og vanskelig tid foran deg, sikkert med mye tvil. Men så vil det roe seg, og du vil se at du gjorde det rette. Du må nok bare hoppe i det! Lykke til.

[spiky]

Jeg har vært der du er. Jeg brøt ut – og angrer ikke en dag. Jeg forundrer meg nå hvorfor jeg ikke gjorde det før, men som mye annet – det er en prosess som tar tid. Det er ikke lett, men når hadde bestemt meg så syns jeg det gikk overraskende greit. Kjøpte meg et eget hjem, og deler på tiden med vårt felles barn. Det var det vanskeligste til å begynne med, men nå nyter jeg også den tiden jeg har for meg selv. Livet er lyst igjen!

Lykke til

[Gjest Har vært der]

Det er helt utrolig hva vi kan få til hvis vi bare vil, og jobber for det.

Som en annen sa her, du vil kanskje angre en del ganger under veis, når ungene krever litt ekstra eller er sure og lei, når du sitter blandt kasser og esker etc.

Men den dagen du har kommet på plass og jobben sitter inne, barna er tilvendt den nye situasjonen og du kan ligge i godluktende bad og tenke bare på deg selv og en ny spennende fremtid og du kan begynne å nyte flørting og en dans igjen, da tror jeg du vil tenke "hvorfor gjorde jeg ikke dette før".

Vi trenger nærhet, vi trenger å prate litt dypt innimellom, vi trenger kjærlighet og sex, og vi trenger å føle oss verdifulle og spesielle innimellom.

Et forhold uten alt dette kan fortsette, men jeg har ingen tro på at noen kan blir skikkelig lykkelig inni hjertet av å leve sånn et helt liv.

Jeg dro fra en sur, tverr og umoden mann, eller gutt, for elleve år siden. Jeg hadde to små barn, den ene var en nyfødt baby.

Jeg hadde kun noen esker med ting og noen sekker med tøy. Ingen leilighet, ingen bil, ikke penger, lite støtte rundt meg.

Det var en litt tung vei å gå det å få seg bolig, skaffe lån til bil, etc. Men tiden jeg var alene med mine barn har vært en kjempeflott tid. Jeg var alene i vel åtte år, og jeg må si at noen ganger så savner jeg det (har ny mann nå siden noen år tilbake)

Hvis du virkelig er ferdig med din mann så ta spranget. Det er ikke noe unikt å være skildsmissebarn i dag og i mange tilfeller så har barna det mye bedre hos to foreldre som er fornøyde og livlige enn hos dem samlet, misfornøyde og mutte.

Du har mer styrke inni deg enn du tror nå som du er nedkjørt og sliten psykisk.

Lykke til

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ikke angret et eneste sekund på at jeg skilte meg.

Jeg fikk et utrolig overskudd når jeg ikke trengte bruke krefter på ekteskapet mer - det er slitsomt å leve i et dårlig forhold.

Jeg lærte at jeg får til utrolige ting.

Men om du ønsker å gå fra ham eller ikke, kan bare du vite.

[trollemor;o)]

Tusen takk!! Er bare så innmari mange nye ting på gang på en gang... ny jobb, ny bolig.. ny tilværelse... ny sivilstatus...

Alt virker så skremmende.. ) Men, ja, jeg må ta valgene, og jeg må ta de selv.. (selv om jeg trenger mange trøstende ord og gode råd på veien...!!!))

Hei!

Det virker ikke som om dere har det noe særlig godt sammen nei...

Kan du ikke begynne med å skifte jobb for så å ta neste skritt etter at du har kommet godt i gang med jobben?

Kan hende mannen din også vil blomstre når han blir alene, slik som du sikkert vil gjør?

Lykke til:o)