Spesialundervisning, fordeler/ulemper?

[Gjest cidi]

Datteren vår på 9 år skal testes ut for dysleksi. Hun leser veldig seint og litt hakkete. Hun har lest hver dag siden hun gikk i første. Hun greide å lese enkle ord rett før hun begynte på skolen.

Hvis det viser seg at hun har dysleksi så vil det jo bli spesialundervisning. Dettte bekymrer meg veldig. Jeg er red for at hun skal bli utstøtt fra klassen, ble mobbet og at hun skal miste annen undervisning som hun ellers ville hatt i en vanlig undervisning. Dette kan kanskje igjen skape problemer på senere. Samtidig skjønner jo også jeg at spesialundervisning er nødvendig ved dysleksi. Har ligget våken om nettene og tenkt på dette. Er det noen som har erfaring med speisalundervisning? Vil vite både det positive og negative.

[Gjest anonym i dette anlegget]

Jeg jobber med spesialundervisning i videregående skole og jeg har hatt mange, mange elever som er "ødelagt" av spesialundervisning fra grunnskolen. For samtlige av elevene er det tilfelle at de har blitt tatt ut av klassen fordi de er det svake leddet. Dermed har de følt seg utenfor og mange har også blitt mobbet for at de må ha egen lærer, være på mongogruppe osv osv. Barn og unge er ikke nådige...

Så jeg ville gitt alt for å komme tett på og dels påvirke/kontrollere hvordan dette gjøres. Det kommer selvfølgelig veldig an på din datters selvtillit og tanker om dette hvordan hun vil takle det selv også. Men jeg ville satset på å være åpen med henne og noen av hennes nærmeste i klassen. Forklart hvordan situasjonen er, ikke gjøre det til noe tabu. Det er svært ofte en mye bedre løsning at man kjører tolærersystem i klassen eller deler gruppa opp. Du kan si at da blir det ikke 100% fokus på akkurat din datter, men om hun får 60% og fortsatt har selvtilliten i behold og tilhører klassemiljøet så er det mye bedre, Hvis hun selv er klar for å bli tatt ut av kalssen og forberedes i noen grad på reaksjoner og følges opp, så kan det jo prøves. Men jeg tror det er smart med veldig tett oppfølging og kontroll fra oppegående foreldre i samarbeid med lærere. Jeg har sett så altfor mange som har blitt ødelagt gjennom skolegangen, så jeg vil heller være føre var.

[Gjest mora2]

Jeg hadde spesial undervisning i matte og engelsk.

Ble ikke utstøtt av den grunn.

Fikk mer hjelp, og lærte nok mer.Men følte nok at de behandlet oss som litt dummere, fikk enklere pensum, noen ganger for lett.

I dag kan jeg verken matte eller engelsk, så hvor bra det var vet jeg ikke....

[frosken]

Lese- og skrivevansker forventes å kunne håndteres av skolene innenfor deres ordinære rammer. Det vil ikke normalt utløse et eget vedtak om "spesialundervisning".

Antar at alle skoler nå har gruppeopplegg beregnet på barn med lese- og skrivevansker. Mange barn får slik ekstrastøtte, og hvis dette gjøres på en fornuftig måte fører det vanligvis ikke til så mye oppmerksomhet rettet mot den enkelte sålenge de er i barneskolen.

Jeg ville vært mer bekymret for svak leseutvikling enn evt. noe "spesialundervisning".

Hvis det konkluderes med dysleksi, så kan det være en ide å be om konkrete tips på hvordan dere kan øve på lesing mest mulig effektivt hjemme. (Kan jo godt hende at dere allerede vet mye om dette.)

[Gjest cidi]

Jeg jobber med spesialundervisning i videregående skole og jeg har hatt mange, mange elever som er "ødelagt" av spesialundervisning fra grunnskolen. For samtlige av elevene er det tilfelle at de har blitt tatt ut av klassen fordi de er det svake leddet. Dermed har de følt seg utenfor og mange har også blitt mobbet for at de må ha egen lærer, være på mongogruppe osv osv. Barn og unge er ikke nådige...

Så jeg ville gitt alt for å komme tett på og dels påvirke/kontrollere hvordan dette gjøres. Det kommer selvfølgelig veldig an på din datters selvtillit og tanker om dette hvordan hun vil takle det selv også. Men jeg ville satset på å være åpen med henne og noen av hennes nærmeste i klassen. Forklart hvordan situasjonen er, ikke gjøre det til noe tabu. Det er svært ofte en mye bedre løsning at man kjører tolærersystem i klassen eller deler gruppa opp. Du kan si at da blir det ikke 100% fokus på akkurat din datter, men om hun får 60% og fortsatt har selvtilliten i behold og tilhører klassemiljøet så er det mye bedre, Hvis hun selv er klar for å bli tatt ut av kalssen og forberedes i noen grad på reaksjoner og følges opp, så kan det jo prøves. Men jeg tror det er smart med veldig tett oppfølging og kontroll fra oppegående foreldre i samarbeid med lærere. Jeg har sett så altfor mange som har blitt ødelagt gjennom skolegangen, så jeg vil heller være føre var.

Takk for at jeg fikk vite din erfaring. For oss er tanken på dysleksi og alt hva det kan medføre en trist tanke. Har aldri tenkt på det før. Noen bare bagatelliserer det. De har nok ikke tenkt langt.

[Gjest cidi]

Lese- og skrivevansker forventes å kunne håndteres av skolene innenfor deres ordinære rammer. Det vil ikke normalt utløse et eget vedtak om "spesialundervisning".

Antar at alle skoler nå har gruppeopplegg beregnet på barn med lese- og skrivevansker. Mange barn får slik ekstrastøtte, og hvis dette gjøres på en fornuftig måte fører det vanligvis ikke til så mye oppmerksomhet rettet mot den enkelte sålenge de er i barneskolen.

Jeg ville vært mer bekymret for svak leseutvikling enn evt. noe "spesialundervisning".

Hvis det konkluderes med dysleksi, så kan det være en ide å be om konkrete tips på hvordan dere kan øve på lesing mest mulig effektivt hjemme. (Kan jo godt hende at dere allerede vet mye om dette.)

På den skolen hvor dattera mi går får de med dysleksi en lærer for seg selv.

[nattfuglen]

Jeg jobber med spesialundervisning i videregående skole og jeg har hatt mange, mange elever som er "ødelagt" av spesialundervisning fra grunnskolen. For samtlige av elevene er det tilfelle at de har blitt tatt ut av klassen fordi de er det svake leddet. Dermed har de følt seg utenfor og mange har også blitt mobbet for at de må ha egen lærer, være på mongogruppe osv osv. Barn og unge er ikke nådige...

Så jeg ville gitt alt for å komme tett på og dels påvirke/kontrollere hvordan dette gjøres. Det kommer selvfølgelig veldig an på din datters selvtillit og tanker om dette hvordan hun vil takle det selv også. Men jeg ville satset på å være åpen med henne og noen av hennes nærmeste i klassen. Forklart hvordan situasjonen er, ikke gjøre det til noe tabu. Det er svært ofte en mye bedre løsning at man kjører tolærersystem i klassen eller deler gruppa opp. Du kan si at da blir det ikke 100% fokus på akkurat din datter, men om hun får 60% og fortsatt har selvtilliten i behold og tilhører klassemiljøet så er det mye bedre, Hvis hun selv er klar for å bli tatt ut av kalssen og forberedes i noen grad på reaksjoner og følges opp, så kan det jo prøves. Men jeg tror det er smart med veldig tett oppfølging og kontroll fra oppegående foreldre i samarbeid med lærere. Jeg har sett så altfor mange som har blitt ødelagt gjennom skolegangen, så jeg vil heller være føre var.

Hva mener du med "ødelagt"? Sterkt ord, selvom det står i anførselstegn. Jobber du som spesialpedagog i videregående, norsklærer, eller hvilke erfaringer og fag har du?

Jeg jobber i ungdomsskolen, og har god erfaring både med tilrettelagt undervisning og spesialundervisning der. Elever med behov for tilrettelegging får det enten i klassen eller i mindre grupper, utifra den enkeltes behov og ønsker. De fleste elevene foretrekker mindre grupper, spesielt 9. og 10. klassingene. Kan ikke se at noen har blitt ødelagt av det. Tvert i mot har de hatt en veldig god utvikling faglig. Noe som igjen har ført til økt selvtillitt og mere initiativ.

Nå er det ikke spesielt uvanlig hos oss at elevene jobber i mindre grupper. Alle elevene på skolen får tilbud om- og deltar på kurs i ulike temaer i forskjellige fag, flere ganger i uka.

Vår bekymring i ungdomsskolen er at elevene kommer tilbake og forteller at de ikke får den oppfølging og hjelp de har behov for når de kommer i videregående. Mange dropper ut og gjør seg aldri ferdige. Vi har 9 elever som får spesialundervisning på 10.trinn, og som skal over i videregående til høsten. Det er elever som skal ikke skal inn på særskilt, men de har behov for tilrettelegging/spesialundervisning. Vi skriver pedagogiske rapporter for at vdg skal få vite mest mulig om hva de har behov for. Men det opplever altså ikke elevene at de får allikevel.

Du som tydeligvis har masse erfaring med elever med spesielle tilretteleggingsbehov, har kanskje noen tips om hva vi skal skrive, eller hva vi, elevene eller foreldrene kan gjøre for at elevene skal få det de har behov for.

[frosken]

Hva mener du med "ødelagt"? Sterkt ord, selvom det står i anførselstegn. Jobber du som spesialpedagog i videregående, norsklærer, eller hvilke erfaringer og fag har du?

Jeg jobber i ungdomsskolen, og har god erfaring både med tilrettelagt undervisning og spesialundervisning der. Elever med behov for tilrettelegging får det enten i klassen eller i mindre grupper, utifra den enkeltes behov og ønsker. De fleste elevene foretrekker mindre grupper, spesielt 9. og 10. klassingene. Kan ikke se at noen har blitt ødelagt av det. Tvert i mot har de hatt en veldig god utvikling faglig. Noe som igjen har ført til økt selvtillitt og mere initiativ.

Nå er det ikke spesielt uvanlig hos oss at elevene jobber i mindre grupper. Alle elevene på skolen får tilbud om- og deltar på kurs i ulike temaer i forskjellige fag, flere ganger i uka.

Vår bekymring i ungdomsskolen er at elevene kommer tilbake og forteller at de ikke får den oppfølging og hjelp de har behov for når de kommer i videregående. Mange dropper ut og gjør seg aldri ferdige. Vi har 9 elever som får spesialundervisning på 10.trinn, og som skal over i videregående til høsten. Det er elever som skal ikke skal inn på særskilt, men de har behov for tilrettelegging/spesialundervisning. Vi skriver pedagogiske rapporter for at vdg skal få vite mest mulig om hva de har behov for. Men det opplever altså ikke elevene at de får allikevel.

Du som tydeligvis har masse erfaring med elever med spesielle tilretteleggingsbehov, har kanskje noen tips om hva vi skal skrive, eller hva vi, elevene eller foreldrene kan gjøre for at elevene skal få det de har behov for.

Jeg har en niese som nå går i 8, og hun forteller om at noen i klassen hennes går på "LOS" (lese og skriveopplæring). Har ikke inntrykk av at hun ser "ned" på de som gjør det, selv om hun alltid har god oversikt over hvem i klassen som sliter med hva. Det er selvfølgelig tankevekkende at hun har så god oversikt over andre elevers faglige styrke og svakhet, men det er andre ting som er avgjørende for om klassekameratene er populære som venner eller ikke. Hun blir forøvrig skuffet over lærere hun oppdager at prioriterer å hjelpe de flinkeste elevene i klassen (selv om hun da er en av de som blir prioritert) fremfor de som sliter. Virker som om hun mener at det avgjørende skal være at folk ønsker å lære noe, ikke hvor flinke de er.

[frosken]

Takk for at jeg fikk vite din erfaring. For oss er tanken på dysleksi og alt hva det kan medføre en trist tanke. Har aldri tenkt på det før. Noen bare bagatelliserer det. De har nok ikke tenkt langt.

Jeg har hatt medstudenter på universitetet som har hatt omfattende dysleksi og allikevel har klart seg godt faglig. Kjenner også en dyslektisk lege. Det trenger ikke å bety at du ikke klarer skolearbeid, men det er viktig at det tas tak i tidlig.

[PieLill]

Har hun dysleksi, stiller hun i klasse med Kong Olav, Kjell Inge Røkke og diverse forfattere.

Enten hun får en dysleksidiagnose eller ikke trenger hun uansett ekstra oppfølging med norsken en stund.

Om barna ellers har utbytte av klasseromsundervisningen, synes jeg de skal tas ut av klassen i minst mulig grad og heller få ekstra hjelp i klassen. Kanskje tas ut med 2-3 ukers mellomrom for oppfølging av f.eks. logoped.

Og hva man enn gjør tar man IKKE en dyslektiker ut av engelsktimen for å dytte inn mer norsk!

Hva man enn gjør er det viktig å definere hvilke problemer man trenger og ta tak i først og hvordan. Så må man evaluere og evt. justere med jevne mellomrom så man vet at man setter inn insatsen på en fornuftig måte. Å konstatere at jenta har dysleksi, betyr ikke det samme som at man vet nøyaktig hva som fungerer best for henne.

Like viktig som å se på problemene, er det å kartlegge barnets styrker og preferanser. Først og fremst for at barnet skal få utvikle dette og som en bonus oppnå økt trivsel og selvtillit. Dernest fordi det er i barnets øvrige evner og talenter man finner de beste kompensatoriske nøklene. Som foreldre er dere kanskje de beste til å se slike ting.

Å få ekstraundervisning behøve ikke bety så mye stigmatisering og nederlag som man kan tenke. Kommer litt an på klassemiljø og på hvordan det gjøres. Men skal et barn tas ut av den vanlige undervisningen, skal man også vite at det er effektivt.

Dialog mellom hjem og skole er en av hovednøklene for et best mulig opplegg. Skriver ikke skolen log og møterefrat, så gjør det dere.

Om du går inn på nettsidene til Dysleksiforbundet, vil du kunne finne en del god informasjon. Vær oppmerksom på at dysleksiforbundet opererer ganske ensidig med den fonologiske forklaringsmodellen på dysleksi. (Det er der den pedagogiske motependelen står i dag. De som ha vært lenge i faget ser som regel mer nyansert på det.) Fordi de har en noe ensidig innfallsvinkel, vil ikke alt passe like godt på alle dyslektikere. Særlig de som har en visuell dysleksi.

http://www.dysleksiforbundet.no/

mvh

mvh

[Gjest anonym i dette inlegget]

Hva mener du med "ødelagt"? Sterkt ord, selvom det står i anførselstegn. Jobber du som spesialpedagog i videregående, norsklærer, eller hvilke erfaringer og fag har du?

Jeg jobber i ungdomsskolen, og har god erfaring både med tilrettelagt undervisning og spesialundervisning der. Elever med behov for tilrettelegging får det enten i klassen eller i mindre grupper, utifra den enkeltes behov og ønsker. De fleste elevene foretrekker mindre grupper, spesielt 9. og 10. klassingene. Kan ikke se at noen har blitt ødelagt av det. Tvert i mot har de hatt en veldig god utvikling faglig. Noe som igjen har ført til økt selvtillitt og mere initiativ.

Nå er det ikke spesielt uvanlig hos oss at elevene jobber i mindre grupper. Alle elevene på skolen får tilbud om- og deltar på kurs i ulike temaer i forskjellige fag, flere ganger i uka.

Vår bekymring i ungdomsskolen er at elevene kommer tilbake og forteller at de ikke får den oppfølging og hjelp de har behov for når de kommer i videregående. Mange dropper ut og gjør seg aldri ferdige. Vi har 9 elever som får spesialundervisning på 10.trinn, og som skal over i videregående til høsten. Det er elever som skal ikke skal inn på særskilt, men de har behov for tilrettelegging/spesialundervisning. Vi skriver pedagogiske rapporter for at vdg skal få vite mest mulig om hva de har behov for. Men det opplever altså ikke elevene at de får allikevel.

Du som tydeligvis har masse erfaring med elever med spesielle tilretteleggingsbehov, har kanskje noen tips om hva vi skal skrive, eller hva vi, elevene eller foreldrene kan gjøre for at elevene skal få det de har behov for.

Vi jobber definitivt ikke i samme fylket. Jeg jobber på en skole hvor vi ALDRI får til et samarbeid med avgangskolene. Vi får aldri noe papirer eller rapporter eller noe som helst på elever som kommer inn på ordinært. Jeg synes det høres ut som dere gjør det helt perfekt i fht hva en videregående skole trenger. Interessant, hadde deres og min skole samarbeidet hadde det nok gått mye bedre med mange.

Jeg har 1. avd spesped, underviser i alt av tall-fag og samfunnsfag.

Med "ødelagt" mener jeg elever som har fått angst, psykiske problemer, mistet mye av selvtilliten, blitt mobbeoffer, føler seg dum, har mange vonde tanker om seg selv, er redd for det som kalles støttelærere. Og flere har av grunner som dette kommet under barnevernstiltak og kan ikke være på skolen full uke.

[bangkok]

Jeg har to barn med dysleksi, begge i små skole alder. De får ikke spesialundervisnig og er hele tiden sammen med sine klassekamerater. Begge to får tilpasset undervisnig, dvs at de får enkelere tekster å lese enn de andre, og tekster som ikke er så veldig lange. De har aldri blitt ertet eller sett ned på av sine medelever pga dette. Begge to har egen pc med retteprogram og bruker den i norsk timene. Dette gjør at de i norsk skriftlig kan mer eller mindre holde tritt med resten av klassen.

Om regnestykkene har mye tekst, så leser lærerene teksten for dem, for at de ikke skal bruke så lang tid på å forstå oppgaven.

Begge mine barn får med seg det de hører, med andre ord vil de på sikt ha nytte av fagbøker på lydbok, og dette har de krav på å få.

Jeg kan forstå at du opplever dysleksi som trist, jeg synes også det er trist at begge mine barn må slite med dette, men samtidig så er det er så mye annet som er verre enn dette. Det gir barna en ekstra utfordring, og det innebærer at de må bruke mer tid på lese og skrive enn andre, men de fleste av oss mennesker har jo våre utfordringer av forskjellig slag.

Mine to har allerede skjønt at de må jobbe mer , og stort sett så går det veldig greit. Av og til kan de nok bli lei, men de har så langt ikke følt seg mindre verdt enn andre på bakgrunn av dette.

Mine to er fortsatt på småtrinnet og det er jo på dette stadiet at grunnlageet for lesing/skriving legges, derfor er det disse områdene det satses mest på i forhold til dem, uten at det selvfølgelig skal gå ut over andre fag. Vi bruker med andre ord ekstra tid på lesetrening på hjemmebane, selv lette tekster leses mange ganger for at lesningen skal automatiseres.

For oss funker dette veldig bra og begge to er nå ganske flinke til å lese, og har så smått begynt å ha lyst til å lese blader/bøker på egen hånd. I tillegg leser vi mye høyt for dem, på den måten opptrenes ordforrådet deres.

Å ha barn med dysleksi innbærer litt ekstra oppfølging fra oss voksne, så her i heimen har lekserutiner blitt veldig viktig. Dessuten så jobber vi også med lesning i lengre ferier. Dette er nesten nødvendig etter vår erfaring, da lenger perioder uten lesning setter dem tilbake.

Hos begge mine ble dysleksien oppdaget i første klasse, så de har fått ekstra lesetrening helt fra starten, så sånn sett har vi vært heldige.

Jeg kjenner og mange voksne med høyere utdannelse som har dysleksi, deriblandt en god venninne som til og med har studert språk med et helt annet skriftspråk enn det vi har, med innsatsvilje og tålmodighet er det mye som går an ! Ved høyere studier har dyslektikere også krav på pensum på lydbøker, og lenger tid ved eksamen.

Jeg håper at dere også finner måter å arbeide på som er gode for din datter, ønsker dere masse lykke til videre !