Endring etter fødsel

[Gjest bekymret_mann29]

Hei! Jeg er en mann på 29 år, som nettopp har blitt far til ei nydelig jente på 3 måneder. Har vært i parforholdet i ca. 1,5 år nå. Samlivet har fungert bra før barnet kom til verden. Nå går det knapt en dag utenom at det skjer noe i forbindelse med missnøye, uenighet og krangling. Jeg føler selv jeg har stor tolmodighet, men denne settes stadig på prøve. Omtrendt hver dag finner samboeren min noe å sette fingeren på. Hun klager omtrendt hele tiden på hva jeg gjør/ikke gjør og hvordan jeg gjør det. Jeg prøver å få endene til å møtes, men det virker håpløst. Hun har voldsomme humørsvingninger som er slitsomme. Dette gjør at jeg går i spenning hver dag når jeg er på tur hjemme fra jobb, om hvilken tilstand hun er i. Spesielt skjeller hun meg ut dersom barnet har vært mere sutrete og grinete en vanlig. I tillegg når det gjelder sexlivet, så har det også blitt stopp der. Vi har snakket sammen når det gjelder dette, og hun sier at hun har mistet fullstendig lysten. Hun sier at hun er missfornøyd med seg selv og har 0 overskudd. Dette skjønner jeg forsåvidt, og jeg har aldri presset henne. Jeg er ganske sikker med meg selv at dersom det ikke skjer endringer/forbedringer etterhvert, så kommer forholdet til å ryke. Man kan jo ikke ha det sånn, og spesielt ikke når barnet vokser til. Jeg vet det finnes samlivskurs for nybakte foreldre. Vi hadde desverre ikke mulighet til å delta på den kommunale ordningen som er gratis nå sist. Disse arrangeres vel neste gang til høsten såvidt jeg vet. Jeg føler kanskje at dette blir for lenge å vente. Finnes det bl.a noen private instanser som kan benyttes.Hvilke anbefales? Hvordan er prisene.

[Lillemus]

Du kan ringe helsestasjonen og be om en prat med helsesøster, de kan ofte mye mer enn bare såre babyrumper. )

[Gjest ViViola]

Hva konkret klager hun på? Er det fordi du tar på feil klær på babyen, er det fordi du holder feil, er det fordi du tar babyen for mye/for lite, er det fordi du gjør for lite husarbeid osv.?

Å bli mamma er overveldende, både praktisk og følelsesmessig. Man får et vanvittig ansvar lagt på sine skuldre, og siden disse små ikke kommer med noen bruksanvisning, så må man lære mens man gjør det. For noen er dette en lek, for andre blir det bare et rent helvete.

Det er ingen tvil om at du må snakke med kjæresten din, og du må finne ut hva som er "feilen". Ønsker hun egentlig at du skal stå opp og ta babyen på natten, men sier noe annet? Vil hun at du skal ta gulvvasken, men sier noe annet?

Kvinner er noen "rare dyr", og det er neimen ikke lett å være i et hus der hormonene rocker. For de fleste går det meste seg til, men noen ganger må man ha litt hjelp også fra omverdenen. Et familievernkontor kan hjelpe til med noen samtaler, det behøver ikke nødvendigvis være så mye som skal til.

Med mindre du er en lat slask, så skal du ikke ta det så veldig personlig. Men prøv å finne ut hva som er det virkelige problemet, og hvor du kan sette inn ditt støt for å hjelpe av. Plutselig blir det sex igjen også, skal du se! :-)

[Gjest]

Hva konkret klager hun på? Er det fordi du tar på feil klær på babyen, er det fordi du holder feil, er det fordi du tar babyen for mye/for lite, er det fordi du gjør for lite husarbeid osv.?

Å bli mamma er overveldende, både praktisk og følelsesmessig. Man får et vanvittig ansvar lagt på sine skuldre, og siden disse små ikke kommer med noen bruksanvisning, så må man lære mens man gjør det. For noen er dette en lek, for andre blir det bare et rent helvete.

Det er ingen tvil om at du må snakke med kjæresten din, og du må finne ut hva som er "feilen". Ønsker hun egentlig at du skal stå opp og ta babyen på natten, men sier noe annet? Vil hun at du skal ta gulvvasken, men sier noe annet?

Kvinner er noen "rare dyr", og det er neimen ikke lett å være i et hus der hormonene rocker. For de fleste går det meste seg til, men noen ganger må man ha litt hjelp også fra omverdenen. Et familievernkontor kan hjelpe til med noen samtaler, det behøver ikke nødvendigvis være så mye som skal til.

Med mindre du er en lat slask, så skal du ikke ta det så veldig personlig. Men prøv å finne ut hva som er det virkelige problemet, og hvor du kan sette inn ditt støt for å hjelpe av. Plutselig blir det sex igjen også, skal du se! :-)

Hei!

Takker for bra innslag. Det konkrete går akkurat på slike småting ja. Er ikke lat ihvertfall. Prøver å gjøre det beste ut av det, men når man bestandig møter negativ kritikk, så mister man både "syn og hørsel" og ting ender omtrendt med å gå inn det ene øret......osv.. Her finnes "ris" og pr i dag aldri "ros".......

Prøver å tenke rasjonelt og telle til 10 hver gang hun starter en krangel. Når jeg prøver å stille henne diskret om et spørsmål blir jeg ofte møtt med veggen....

Prøver å overaske henne med røde roser av og til uten tegn til forvarsel bare for å symbolisere at jeg er glad i henne. Hun smiler såvidt, men nevner aldri mer om at hun er glad i meg og sånne ting. dersom jeg sier dette først, kan hun YTTERST sjelden komme med tilsvarende svar tilbake.

Jeg merker at motivasjonen begynner gradvis å synke.....

[Gjest ViViola]

Hei!

Takker for bra innslag. Det konkrete går akkurat på slike småting ja. Er ikke lat ihvertfall. Prøver å gjøre det beste ut av det, men når man bestandig møter negativ kritikk, så mister man både "syn og hørsel" og ting ender omtrendt med å gå inn det ene øret......osv.. Her finnes "ris" og pr i dag aldri "ros".......

Prøver å tenke rasjonelt og telle til 10 hver gang hun starter en krangel. Når jeg prøver å stille henne diskret om et spørsmål blir jeg ofte møtt med veggen....

Prøver å overaske henne med røde roser av og til uten tegn til forvarsel bare for å symbolisere at jeg er glad i henne. Hun smiler såvidt, men nevner aldri mer om at hun er glad i meg og sånne ting. dersom jeg sier dette først, kan hun YTTERST sjelden komme med tilsvarende svar tilbake.

Jeg merker at motivasjonen begynner gradvis å synke.....

Da mine var babyer, var det mye mer verdifullt at mannen min ryddet kjøkkenbenken enn at jeg fikk roser... Selv om også roser er flott og har en stor symbolverdi.

Nå er ikke jeg noen ekspert, absolutt ikke, men jeg tror nok at jeg ville tatt tak i de enkle tingene. Hvis hun mener du har tatt på feil klær, så spør om hva som er feil. Er fargen feil, så skjønner du at hun er irrasjonell. Det er ikke viktig om babyen har slik eller sånn farge på bodyen. Mener hun at du har valgt feil klær i forhold til f.eks. varme/kulde, så snakk med henne om det. Hva er galt med ditt valg? Er det for mye/for lite? osv. Kanskje hun har rett, kanskje ikke - men det er i alle fall viktig å ikke ende opp i krangler for slike ting. Og det er slettes ikke alt det er en fasit på.

Allikevel, hvis du vil ha noen tips: Gjør det hun ikke forventer at du skal gjøre. Ta en større del av husarbeidet. Da jeg fikk min første, så kom jeg meg ikke i dusjen om dagen - langt mindre fikk jeg ryddet eller laget mat eller vasket klær i noen særlig grad. Da jeg fikk den neste, bare 15 måneder etter nr 1, så hadde jeg nyvaskede gulv og middagen på bordet hver dag. Jeg ammet mens jeg lagde mat, jeg vasket klær med begge "på slep" - og jeg dusjet hver morgen. Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke greide noe som helst med bare ett barn... Poeng: Aner ikke, det bare var slik. Og kanskje din kjære også har det sånn.

Nå snakket jeg veldig tydelig språk med min mann, da, og vi var veldig enige om hvordan ting skulle være. Jeg har alltid nektet å la han bli nr 2 i barnas liv, jeg ville ikke at han skulle være medhjelper. Han valgte klær når han tok stell, han badet, han matet, han tok natta. Og han gjorde slettes ikke alltid det samme som jeg ville gjort, men det var ikke noe jeg sa noe om.

Snakk med kjæresten din, ta større ansvar på hjemmebane (uten at hun ber om det) og krev din plass i babyens liv. Kan du ha mer enn dine pålagte permisjonsuker, f.eks.?

Hold ut - og prøv å få til en dialog. :-)

[Gjest Nina Leonora]

3 måneder er svært kort tid når det gjelder å få ting i gjenge etter en fødsel. Hva hadde du forventa, at alt skulle være som før, at hormonsvinger var borte og sexlivet gjenopptatt som vanlig etter mye kortere tid enn tre måneder? Tror nok bare du må smøre deg med tålmodighet en god stund til. Men slike samlivskurs for nybakte foreldre er sikkert en god ide, bare ikke fortvil om du ikke finner noe denne uken.Alt er ikke mørkt for dere selv om det ser slik ut nå! Det kan hende din samboer lider av fødselsdepresjon også, siden du skriver at hun ikke blir glad for noe. Viser hun selv glede over barnet og situasjonen? I så fall kanskje hun s\trenger hjelp av sin lege. Lykke til,

[Gjest]

Da mine var babyer, var det mye mer verdifullt at mannen min ryddet kjøkkenbenken enn at jeg fikk roser... Selv om også roser er flott og har en stor symbolverdi.

Nå er ikke jeg noen ekspert, absolutt ikke, men jeg tror nok at jeg ville tatt tak i de enkle tingene. Hvis hun mener du har tatt på feil klær, så spør om hva som er feil. Er fargen feil, så skjønner du at hun er irrasjonell. Det er ikke viktig om babyen har slik eller sånn farge på bodyen. Mener hun at du har valgt feil klær i forhold til f.eks. varme/kulde, så snakk med henne om det. Hva er galt med ditt valg? Er det for mye/for lite? osv. Kanskje hun har rett, kanskje ikke - men det er i alle fall viktig å ikke ende opp i krangler for slike ting. Og det er slettes ikke alt det er en fasit på.

Allikevel, hvis du vil ha noen tips: Gjør det hun ikke forventer at du skal gjøre. Ta en større del av husarbeidet. Da jeg fikk min første, så kom jeg meg ikke i dusjen om dagen - langt mindre fikk jeg ryddet eller laget mat eller vasket klær i noen særlig grad. Da jeg fikk den neste, bare 15 måneder etter nr 1, så hadde jeg nyvaskede gulv og middagen på bordet hver dag. Jeg ammet mens jeg lagde mat, jeg vasket klær med begge "på slep" - og jeg dusjet hver morgen. Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke greide noe som helst med bare ett barn... Poeng: Aner ikke, det bare var slik. Og kanskje din kjære også har det sånn.

Nå snakket jeg veldig tydelig språk med min mann, da, og vi var veldig enige om hvordan ting skulle være. Jeg har alltid nektet å la han bli nr 2 i barnas liv, jeg ville ikke at han skulle være medhjelper. Han valgte klær når han tok stell, han badet, han matet, han tok natta. Og han gjorde slettes ikke alltid det samme som jeg ville gjort, men det var ikke noe jeg sa noe om.

Snakk med kjæresten din, ta større ansvar på hjemmebane (uten at hun ber om det) og krev din plass i babyens liv. Kan du ha mer enn dine pålagte permisjonsuker, f.eks.?

Hold ut - og prøv å få til en dialog. :-)

Høres veldig fornuftig ut. Hun går nok ikke så dypt som farger etc. Men hun har en tendens til å si ting hvordan hun vil ha det. Dersom jeg avviker blir det fort spetakkel. Og når jeg da spør om hvordan hun vil ha det blir det også galt. Selv om det er "noe" jeg kanskje får til, så tar hun heller fram noe annet/nytt som hun kan klage på. Det er akkurat som hun ønsker å starte en krangel. Jeg kjefter så og si aldri tilbake, men prøver å komme fram til løsninger osv. Men når det går over stokk og stein kan jeg også bli litt forbannet.

Når jeg også nevner humørsvingninger. Så kan hun omtrendt si at hun ikke takler å ha barn, og nesten angrer. Og en annen dag viser hun at hun elsker barnet av all sinn kraft og hele sitt hjerte.

Det er jaggu ikke enkelt. Skjønner at det sies at omtrendt 50 % av alle parforholdene ryker når det kommer barn tilstede. Stakkars barna!!!!!!!!

[Gjest ViViola]

Høres veldig fornuftig ut. Hun går nok ikke så dypt som farger etc. Men hun har en tendens til å si ting hvordan hun vil ha det. Dersom jeg avviker blir det fort spetakkel. Og når jeg da spør om hvordan hun vil ha det blir det også galt. Selv om det er "noe" jeg kanskje får til, så tar hun heller fram noe annet/nytt som hun kan klage på. Det er akkurat som hun ønsker å starte en krangel. Jeg kjefter så og si aldri tilbake, men prøver å komme fram til løsninger osv. Men når det går over stokk og stein kan jeg også bli litt forbannet.

Når jeg også nevner humørsvingninger. Så kan hun omtrendt si at hun ikke takler å ha barn, og nesten angrer. Og en annen dag viser hun at hun elsker barnet av all sinn kraft og hele sitt hjerte.

Det er jaggu ikke enkelt. Skjønner at det sies at omtrendt 50 % av alle parforholdene ryker når det kommer barn tilstede. Stakkars barna!!!!!!!!

''Når jeg også nevner humørsvingninger. Så kan hun omtrendt si at hun ikke takler å ha barn, og nesten angrer. Og en annen dag viser hun at hun elsker barnet av all sinn kraft og hele sitt hjerte.''

Hm, det høres jo litt voldsomt ut - kan hun ha en aldri så "liten" fødselsdepresjon? Det er vel ikke så lett for deg å si, da, men du kan jo søke det opp og se om du finner flere ting som stemmer. I såfall må hun jo til legen sin og få hjelp.

Hva dette med å aldri ta til motmele angår, så er jeg ikke så sikker på om det er så lurt. Får du ubegrunnet kjeft, så ikke bare stå og ta imot, men gi henne motbør. I en vennlig og bestemt tone. Det er DERES barn, ikke hennes alene, og du er en like god omsorgsperson som hun. Det må du ikke bare si, men også vise.

Ja, å ha babyer i hus er en prøvelse, særlig den første. Man vet jo sjelden hva man går til, og hele tilværelsen blir snudd på hodet. Og hvis jeg husker hovedinnlegget ditt riktig, så var dere ikke sammen så veldig lenge før hun ble gravid heller - og har ikke fått muligheten til å bli veldig godt kjent før dette altoverskyggende kom inn i livet deres. Håper dere kan få til en dialog, det er det aller viktigste i et forhold - og det aller vanskeligste. At hun er hormonell og ustabil er en ting, men man har ikke lov til å oppføre seg som en lømmel uansett.

Som sagt tidligere: Jeg satte aller mest pris på de praktiske oppgavene min mann foretok seg da vi fikk vår første, det var så mye mer verdigfullt enn man skulle tro. Riktignok hadde jeg puppene, da, men at han gjorde absolutt alt annet den ene morgenen i helgene - det var bare helt usannsynlig nydelig. Så blei det nummer på'n far til kvelds også, når 'a mor var uthvilt og fornøyd. :-)

[Gjest gi ikke opp pappa!]

Du skal ikke være bekymret enda, bare overbærende.

Selv hadde jeg fødselsdepresjon, men visste det ikke. Jeg var aldri glad i flere måneder, gjorde det jeg måtte for babyen, men var alltid trett og sliten. Hadde stort temperament for alle rundt meg. Særlig for nærmeste familie som hele tiden ville komme på besøk for å se den lille. Jeg orket ikke besøk! Og jeg var hele tiden redd for babyen min at den skulle få for lite mat/for mye mat/bli syk e.l.

Mannen min ordnet i huset og stellte baby og var i full jobb stakkar. Men aldri om han klaget! Og sakte men sikkert så ble jeg meg selv igjen. Ammetåken forsvant og livet virket lysere, kroppen begynte å fungere som vanlig igjen og hormonene ble svakere.

Det er viktig å huske på at er man i depresjon så kan man ikke noe for det! Det går seg til, men du må ha verdens største tålmodighet!

Sex kommer ikke før overskuddet er tilbake hos kvinnen. Det kan for noen gå bare noen få uker, mens hos andre kan det ta flere måneder. Hos meg gikk det 3-4 måneder. Orket nesten ikke ligge på mannens arm engang, hadde nok med å ha kroppskontakt med babyen.

Du skal gjøre som noen andre her inne sier: Ta turen til helsestasjonen og snakk med en helsesøster. Hun kan fortelle deg om alt som har med fødselsdepresjon og hormoner og mor og barn og sex etter fødsel. Hvis du har en lege du har god tone med så kan også han eller hun fortelle deg. Bare bestill time hos dem og forklar på forhånd hva du lurer på slik at du får nok tid inne hos dem

Kjære deg. Jeg er så sikker på alt ordner seg for dere bare dere tar tiden til hjelp og er tålmodige.

[Gjest Valnøtt]

Hei :-)

Vet du hva? Vi kvinner sliter med bekkenløsning når vi er gravide (mange av oss ihvertfall). Og vi kaster opp i flere måneder, og vi føder barn som ikke er helt godt det heller.

Det er prisen vi betaler for å få bli foreldre.

Dere menn har andre "plager" når dere blir foreldre. Dere har ofte en kvinne i livet deres som plutselig fremstår som en helt fremmed, ganske usympatisk person.

Hold ut - vær tålmodig og blid og vit at dette går over igjen. Det er bare tre måneder siden hun fødte. Alle hormoner er helt på bærtur og de tar humøret beinhardt på mange av oss i barseltiden. Og det går ut over pappaene.

Om en stund blir hun seg selv igjen.

[Gjest]

''Når jeg også nevner humørsvingninger. Så kan hun omtrendt si at hun ikke takler å ha barn, og nesten angrer. Og en annen dag viser hun at hun elsker barnet av all sinn kraft og hele sitt hjerte.''

Hm, det høres jo litt voldsomt ut - kan hun ha en aldri så "liten" fødselsdepresjon? Det er vel ikke så lett for deg å si, da, men du kan jo søke det opp og se om du finner flere ting som stemmer. I såfall må hun jo til legen sin og få hjelp.

Hva dette med å aldri ta til motmele angår, så er jeg ikke så sikker på om det er så lurt. Får du ubegrunnet kjeft, så ikke bare stå og ta imot, men gi henne motbør. I en vennlig og bestemt tone. Det er DERES barn, ikke hennes alene, og du er en like god omsorgsperson som hun. Det må du ikke bare si, men også vise.

Ja, å ha babyer i hus er en prøvelse, særlig den første. Man vet jo sjelden hva man går til, og hele tilværelsen blir snudd på hodet. Og hvis jeg husker hovedinnlegget ditt riktig, så var dere ikke sammen så veldig lenge før hun ble gravid heller - og har ikke fått muligheten til å bli veldig godt kjent før dette altoverskyggende kom inn i livet deres. Håper dere kan få til en dialog, det er det aller viktigste i et forhold - og det aller vanskeligste. At hun er hormonell og ustabil er en ting, men man har ikke lov til å oppføre seg som en lømmel uansett.

Som sagt tidligere: Jeg satte aller mest pris på de praktiske oppgavene min mann foretok seg da vi fikk vår første, det var så mye mer verdigfullt enn man skulle tro. Riktignok hadde jeg puppene, da, men at han gjorde absolutt alt annet den ene morgenen i helgene - det var bare helt usannsynlig nydelig. Så blei det nummer på'n far til kvelds også, når 'a mor var uthvilt og fornøyd. :-)

Hei igjen!

Skal prøve å bite sammen tenna og gjøre det beste ut av det. I går hadde vi en fin dag. Uten krangling, kjefting og klaging. Så får bare krysse fingrene. Vi har vært sammen i relativt kort tid før hun ble gravid også, i tillegg så er hun 8 år yngre enn meg.

[Gjest]

Hei :-)

Vet du hva? Vi kvinner sliter med bekkenløsning når vi er gravide (mange av oss ihvertfall). Og vi kaster opp i flere måneder, og vi føder barn som ikke er helt godt det heller.

Det er prisen vi betaler for å få bli foreldre.

Dere menn har andre "plager" når dere blir foreldre. Dere har ofte en kvinne i livet deres som plutselig fremstår som en helt fremmed, ganske usympatisk person.

Hold ut - vær tålmodig og blid og vit at dette går over igjen. Det er bare tre måneder siden hun fødte. Alle hormoner er helt på bærtur og de tar humøret beinhardt på mange av oss i barseltiden. Og det går ut over pappaene.

Om en stund blir hun seg selv igjen.

Er nok verdens største tolmodighetsprøve ja.

[PieLill]

3 mndr er et spytt i havet. Hadde det vært tre år kunne du begynt å snakke om at samlivet hanglet alvorlig og kanskje var i fare. Pust dypt. Det går over. Jobb hardt for å bli flinkere med kommunikasjonen begge to.

Ser du har fått mange gode råd.

Vil bare føye til et par ting. Hjelp henne å få litt sammenhengende søvn, selv om du skal på jobb. La henne i det minste sove ut i helgene. Elektriske brystpumper er en fin ting.

Sliter hun med ammingen så oppmunter henne. Men la henne også få vite at det ikke er verdens undergang om det ikke funker. Hun må ikke slite seg fullstendig ut på det. Barn har godt av mentalt friske foreldre... (Formuler dette _omhyggelig_ slik at du ikke får i trynet at du ikke bryr deg...)

Send dama til lege. Hun bør få tatt blodprøver opp og ned og i mente. Det er for dumt om hun har det pyton fordi hun f.eks. mangler jern, B-12 eller har for lavt stoffskifte. Noen for midlertidig for lavt stoffskifte etter svangerskap. Om hun ønsker det, vær med henne til legen. Damer som nylig har født sliter desperat for å bli tatt alvorlig hos legen. Alt skal være så forbasket naturlig og gå over av seg selv. En bestemt mann hjelper.

Vi damer kan være frykelig sentimentale i forhold til unger som griner. Her kan en mer nøktern pappa være en god hjelp. Men først må mora se verdien av at far ikke er like lettmanipulert som mor.

;-)

mvh

[Gjest Valnøtt]

Er nok verdens største tolmodighetsprøve ja.

Jepp, det er det :-)

Men det er verdt det. Husk at det går over! Akkurat nå er det slik at hun har masse hormoner som hjelper henne til å føle på seg hva babyen kommuniserer og behøver. Du har jo ikke slike hormoner og for henne blir du fort dermed litt "bak mål" fordi du ikke ser alt hun ser med et halvt øyekast. Hvis hun selv ikke er bevisst på at naturen har gitt henne et forsprang på å forstå babyen deres, så vil hun ikke forstå at du kan lære å se ungen akkurat like bra som henne bare du får lov til å prøve deg.

Dermed kjefter hun på deg istedenfor å gi deg tid. Kanskje blir du stressa og trekker deg unna også er dere i en ond sirkel...

Det du kan gjøre er å be henne om å ta seg en spasertur mens babyen er våken fordi du vil ha ungen litt. Vise interesse for barnet. Du kan sprette opp om natta når ungen våkner og legge h*n til brystet for henne, du kan fikse mat og alt rundt og en gang iblant sørge for at hun får sge en barnefri stund hvor hun kan slappe av og gjøre noe annet.

En annen ting som gjerne skjer når man har en bitteliten baby er jo at man er så tett innpå barnet hele døgnet at man aldri tar av seg den rollen som heter mamma. Dermed blir det ikke plass til å være kjæreste og husmor.

Det fine med dette er at den tilknytningen hun gjør med barnet deres i denne prossessen er noe ungen vil ha nytte av resten av livet.

Husk at svangerskapet varer i ni måneder for mødrene før babyen kommer, mens for fedrene varer det gjerne ni måneder etter fødselen - så blir ting normalt igjen og man finner ut at det er på tide med et nytt barn :-)

[Gjest]

3 mndr er et spytt i havet. Hadde det vært tre år kunne du begynt å snakke om at samlivet hanglet alvorlig og kanskje var i fare. Pust dypt. Det går over. Jobb hardt for å bli flinkere med kommunikasjonen begge to.

Ser du har fått mange gode råd.

Vil bare føye til et par ting. Hjelp henne å få litt sammenhengende søvn, selv om du skal på jobb. La henne i det minste sove ut i helgene. Elektriske brystpumper er en fin ting.

Sliter hun med ammingen så oppmunter henne. Men la henne også få vite at det ikke er verdens undergang om det ikke funker. Hun må ikke slite seg fullstendig ut på det. Barn har godt av mentalt friske foreldre... (Formuler dette _omhyggelig_ slik at du ikke får i trynet at du ikke bryr deg...)

Send dama til lege. Hun bør få tatt blodprøver opp og ned og i mente. Det er for dumt om hun har det pyton fordi hun f.eks. mangler jern, B-12 eller har for lavt stoffskifte. Noen for midlertidig for lavt stoffskifte etter svangerskap. Om hun ønsker det, vær med henne til legen. Damer som nylig har født sliter desperat for å bli tatt alvorlig hos legen. Alt skal være så forbasket naturlig og gå over av seg selv. En bestemt mann hjelper.

Vi damer kan være frykelig sentimentale i forhold til unger som griner. Her kan en mer nøktern pappa være en god hjelp. Men først må mora se verdien av at far ikke er like lettmanipulert som mor.

;-)

mvh

Hei!

Det har vært mange tips og gode råd. Dette er vel en ekstrem utfordring der tålmodighet, kommunikasjon og dagsform spiller en sentral rolle. Skal prøve å gjøre det beste ut av dette.

Tviler på at nr. 2 kommer med det første......

[Gjest ViViola]

Hei!

Det har vært mange tips og gode råd. Dette er vel en ekstrem utfordring der tålmodighet, kommunikasjon og dagsform spiller en sentral rolle. Skal prøve å gjøre det beste ut av dette.

Tviler på at nr. 2 kommer med det første......

He-he, nr 2 er neppe noe godt tema for dere nå, nei...

Fatt mot, dette er mer reglen enn unntaket for de fleste som blir foreldre. Og se rundt deg - det finnes mange foreldre der ute! :-)

[Gjest]

He-he, nr 2 er neppe noe godt tema for dere nå, nei...

Fatt mot, dette er mer reglen enn unntaket for de fleste som blir foreldre. Og se rundt deg - det finnes mange foreldre der ute! :-)

Hmm! Her går det litt opp og ned om dagene. Hun har også vist at hun er sjalu. Vi havnet opp i en diskusjon om dette i går. Det virker som hun prøver å analysere hva jeg driver med i tillegg. Hun sa i vår samtale i går om at det har vært så mye negativ atmosfære i det siste, at hun er usikker på om hun takler dette noe mer i forhold til forholdet. Hun sier også at forholdet vårt har sklidd bare mer og mer fra hverandre. Vi har pusset opp et stort hus bl.a. Det har skjedd ulike ting som har gjort at fokusen på selve forholdet har blitt borte (har knapt hatt tid). Hun sier at vi nærmest er sammen bare for barnet sitt skyld (det blir jo feil). I tillegg bor familien hennes ganske langt unna der vi bor, der at hun i tillegg sier at det er enklere å forholde seg til dem enn i min familie som ligger ganske nært tilknyttet. Jeg tror at jeg har større følelser for henne enn omvendt og ønsker at dette skal gå seg til. Det virker som hun kun søker etter negative ting om meg, mens så og si aldri nevner noe positivt mer. Jeg føler jeg gjør så godt jeg kan, men ikke strekker til.

[Gjest ViViola]

Hmm! Her går det litt opp og ned om dagene. Hun har også vist at hun er sjalu. Vi havnet opp i en diskusjon om dette i går. Det virker som hun prøver å analysere hva jeg driver med i tillegg. Hun sa i vår samtale i går om at det har vært så mye negativ atmosfære i det siste, at hun er usikker på om hun takler dette noe mer i forhold til forholdet. Hun sier også at forholdet vårt har sklidd bare mer og mer fra hverandre. Vi har pusset opp et stort hus bl.a. Det har skjedd ulike ting som har gjort at fokusen på selve forholdet har blitt borte (har knapt hatt tid). Hun sier at vi nærmest er sammen bare for barnet sitt skyld (det blir jo feil). I tillegg bor familien hennes ganske langt unna der vi bor, der at hun i tillegg sier at det er enklere å forholde seg til dem enn i min familie som ligger ganske nært tilknyttet. Jeg tror at jeg har større følelser for henne enn omvendt og ønsker at dette skal gå seg til. Det virker som hun kun søker etter negative ting om meg, mens så og si aldri nevner noe positivt mer. Jeg føler jeg gjør så godt jeg kan, men ikke strekker til.

Det høres ut som dere har kommet i en veldig, veldig negativ spiral, og det er jo både trist og vondt.

Store forandringer har skjedd i livet deres, og kanskje dere trenger noen utenfra som kan hjelpe til med å sortere tanker og få "satt på plass noen skap". Hva med å ta kontakt med familievernkontoret?

Ikke alle forhold er liv laga, men siden det også er et barn med i bildet ønsker dere kanskje begge to å gjøre det dere kan for å få det til å fungere?

Husk alltid på at dere ble forelsket i hverandre en gang, og det var det jo en grunn til. :-)

Ønsker dere all mulig lykke til!

[Gjest]

Det høres ut som dere har kommet i en veldig, veldig negativ spiral, og det er jo både trist og vondt.

Store forandringer har skjedd i livet deres, og kanskje dere trenger noen utenfra som kan hjelpe til med å sortere tanker og få "satt på plass noen skap". Hva med å ta kontakt med familievernkontoret?

Ikke alle forhold er liv laga, men siden det også er et barn med i bildet ønsker dere kanskje begge to å gjøre det dere kan for å få det til å fungere?

Husk alltid på at dere ble forelsket i hverandre en gang, og det var det jo en grunn til. :-)

Ønsker dere all mulig lykke til!

Har aldri benyttet meg av slike diskusjonsforum før, men fant ut at jeg skulle prøve. Holdt på å bli gal/sprø av å holde alt innesperret. i tillegg bør man kanskje også være litt forsiktig med å dele alt i forhold til venner og bekjente.

Men jeg vuderer nå å få mine nærmeste til å passe lillejenta vår i et par-tre timer slik at vi kanskje kan få til en tur på kino, evt. spise middag en dag alene sammen for å hygge oss litt alene. I tillegg troer jeg også at å oppsøke hjelp ifm fam.terapi for å få noen proffesjonelle vinklinger.

Jeg er i ihvertfall 100 % innstillt på å satse. Men dersom hun ikke er interessert i å møte meg på halvveien, så tror jeg rett og slett bare at hun har ønsker om å forlate meg. tankene streifer.... jeg sitter også med alle verdiene rent økonomisk. Om dette også kan stilles et spørsmålstegn ved.......

[Gjest togli]

Du har fått gode tips av Pielill.

Prøv å behandle kjæresten din som en dronning Det er bare tre mnd siden hun har født og mange venter lengre enn dette med å ta opp igjen sexlivet sitt. Alt kjennes annerledes og alt dreier seg om babyen. Det er bare sånn det er i starten. Å få det første barnet skaper en enormt stor omveltning i livet og det kan ta på, både fysisk og psykisk.

Jeg husker godt når vi fikk vårt første barn! Det eneste jeg venta på om dagen, var at mannen min skulle komme hjem fra jobb og ta over litt. Jeg følte meg bundet på hender og føtter selv om jeg elsket babyen over alt på jord

Når vi fikk vårt andre- og tredje barn, var jeg mye tryggere på meg selv og babytilværelsen ble mye, mye bedre, selv om det også var travlere siden vi hadde mer enn et barn å ta oss av.

Når du kommer hjem fra jobb, tar du over babyen og ber kjæresten din legge seg på sofaen for å slappe av. Andre ting du kan gjøre er å lage deilig badevann til henne, lage middag, vaske huset, ta med babyen ut på trilletur etc.... Slike pusterom er gull verd!

Du er selvsagt også sliten, men du kan gå på jobb og få ha dine egne tanker i fred. Når man er hjemme med baby, er det en altoppslukende jobb som varer døgnet rundt. Det kan være vanskelig å slappe av.

Når mine barn har blitt to år gamle, har vi plutselig følt oss klare for et nytt barn:)