Endring etter fødsel

[Gjest Valnøtt]

Har aldri benyttet meg av slike diskusjonsforum før, men fant ut at jeg skulle prøve. Holdt på å bli gal/sprø av å holde alt innesperret. i tillegg bør man kanskje også være litt forsiktig med å dele alt i forhold til venner og bekjente.

Men jeg vuderer nå å få mine nærmeste til å passe lillejenta vår i et par-tre timer slik at vi kanskje kan få til en tur på kino, evt. spise middag en dag alene sammen for å hygge oss litt alene. I tillegg troer jeg også at å oppsøke hjelp ifm fam.terapi for å få noen proffesjonelle vinklinger.

Jeg er i ihvertfall 100 % innstillt på å satse. Men dersom hun ikke er interessert i å møte meg på halvveien, så tror jeg rett og slett bare at hun har ønsker om å forlate meg. tankene streifer.... jeg sitter også med alle verdiene rent økonomisk. Om dette også kan stilles et spørsmålstegn ved.......

Bare et lite tips - skaff gjerne barnevakt så dere får litt alene tid, men ikke dra for langt unna babyen. Da blir hun bare stressa og vil ikke bli med.

Og opp med hodet. Be henne bli med deg på helsestasjonen og ta en prat der om hva som er vanlig å ha av vonde følelser for hverandre når man har fått barn, så får dere nok et litt lysere syn på sakene begge to ettersom dere ser at dette har gått bra før, og det vil gå bra igjen.

Også har du dol-kjerringene veitu, når du trenger å lufte ut litt :-)

[Gjest mij]

Hmm! Her går det litt opp og ned om dagene. Hun har også vist at hun er sjalu. Vi havnet opp i en diskusjon om dette i går. Det virker som hun prøver å analysere hva jeg driver med i tillegg. Hun sa i vår samtale i går om at det har vært så mye negativ atmosfære i det siste, at hun er usikker på om hun takler dette noe mer i forhold til forholdet. Hun sier også at forholdet vårt har sklidd bare mer og mer fra hverandre. Vi har pusset opp et stort hus bl.a. Det har skjedd ulike ting som har gjort at fokusen på selve forholdet har blitt borte (har knapt hatt tid). Hun sier at vi nærmest er sammen bare for barnet sitt skyld (det blir jo feil). I tillegg bor familien hennes ganske langt unna der vi bor, der at hun i tillegg sier at det er enklere å forholde seg til dem enn i min familie som ligger ganske nært tilknyttet. Jeg tror at jeg har større følelser for henne enn omvendt og ønsker at dette skal gå seg til. Det virker som hun kun søker etter negative ting om meg, mens så og si aldri nevner noe positivt mer. Jeg føler jeg gjør så godt jeg kan, men ikke strekker til.

Det å få barn og det å pusse opp hus, er to av de største prøvelsene et forhold kan bli satt på. Det høres vanvittig ut, men er faktisk sant.

Har ikke lest alle svarene, men noen har kanskje nevnt fødselsdepresjon også?

Jeg vet mye om disse temaene. Vi har to barn, har pusset opp leilighet, pusser nå opp stort hus... og jeg fikk fødselsdepresjon etter første barn.

Det var et sjokk å bli mor, og jeg syntes ikke jeg klarte noenting, sleit med amming, hatet å bli vekket på natta, syntes sønnen min var et lite uhyre, osv. Lite kos, med andre ord. Selv om jeg bare kan snakke for meg selv, er det nok slik for ganske mange andre også, det bare snakkes ikke om slikt. Man leser og hører om "den store babylykken", kjærlighetsbarnet", osv, alle andre sier "nå må dere kose dere masse med babyen".. Jeg fikk ikke noe av dette til å stemme med nr 1.

Førstemann er en prøveklut, man vil så gjerne være flink mamma, men har ingen erfaring. Det er tøft, og de færreste vil innrømme at de ikke fikser og ikke takler. For å få barn er jo det største under, osv.

Det som hjalp med best var å innse at ingen er perfekt, og at f.eks ammeproblemer er vanligere enn man tror. Er hun med i en barselgruppe? Det var jeg først med nr 2, og ble så lettet over at de andre jentene turte å gi uttrykk for frustrasjon. Jeg følte meg uendelig mye tryggere denne gangen, men å snakke mer åpent om problemene ved å få et barn, var fryktelig deilig.

PieLill nevner også at hun bør få nok søvn. Jeg ville sikkert nektet av frykt for ikke være god nok mamma, men om barnet deres tar flaske er det ikke noe i veien for å gi flaskemat på natten så mor får sove.

Ellers kan dere kanskje vurdere boka "heia Mamma" av Anne Lindmo og Helle Vaagland, som tilbyr et mer humoristisk skråblikk på det å bli foreldre. Og det er sunt! :-)

[Gjest]

Bare et lite tips - skaff gjerne barnevakt så dere får litt alene tid, men ikke dra for langt unna babyen. Da blir hun bare stressa og vil ikke bli med.

Og opp med hodet. Be henne bli med deg på helsestasjonen og ta en prat der om hva som er vanlig å ha av vonde følelser for hverandre når man har fått barn, så får dere nok et litt lysere syn på sakene begge to ettersom dere ser at dette har gått bra før, og det vil gå bra igjen.

Også har du dol-kjerringene veitu, når du trenger å lufte ut litt :-)

Godt med noen råd på veien av og til. Lurer på om jeg skal undersøke litt ifm både helsestasjonen samt også høre om det kan finnes en barselgruppe som hun kan være med i dersom hun vil....mener hun har nevnt det for meg såvidt tidligere..... Et stort problem for oss er at hun ikke har noen av sine nærmeste i nærheten. Hun har jo selvsagt blitt kjent med venner av meg og familien min. Men det skader vel ikke at hun prøver å sosialisere seg litt mer her i orådet heller. Håper bare at hun ikke allerede har gitt opp meg.... slik at vi kan finne utveier for denne negative sirkelen.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

De fleste par opplever store endringer etter at første barn er født.

Babyen krever oppmerksomhet 24 timer i døgnet, og det stilles store krav til omstilling hos begge foreldrene. Dette går seg gjerne til, men kan kjennes uoverkommelig den aller første tiden.

Det kurset du nevner for førstegangsfødende par er skreddersydd for denne problematikken. Synd dere ikke fikk dratt nå. Jeg vet ikke om noe lignende opplegg i privat regi. Det høres ut som om problemene deres er såpass omfattende og akutte at jeg vil råde dere til å ta kontakt med familievernkontoret dere hører til. Det er et gratis tilbud og terapeutene der har kompetanse til å hjelpe dere.

Fint at du innser at dere trenger hjelp utenfra, det kan lette hverdagen til dere alle tre.

[Sofline]

Godt med noen råd på veien av og til. Lurer på om jeg skal undersøke litt ifm både helsestasjonen samt også høre om det kan finnes en barselgruppe som hun kan være med i dersom hun vil....mener hun har nevnt det for meg såvidt tidligere..... Et stort problem for oss er at hun ikke har noen av sine nærmeste i nærheten. Hun har jo selvsagt blitt kjent med venner av meg og familien min. Men det skader vel ikke at hun prøver å sosialisere seg litt mer her i orådet heller. Håper bare at hun ikke allerede har gitt opp meg.... slik at vi kan finne utveier for denne negative sirkelen.

''Et stort problem for oss er at hun ikke har noen av sine nærmeste i nærheten. Hun har jo selvsagt blitt kjent med venner av meg og familien min. Men det skader vel ikke at hun prøver å sosialisere seg litt mer her i orådet heller.''

Det er som regel slik at man føler seg mest knyttet til sin egen familie, uansett hvor godt forhold man har til venner og svigerfamilien. De blir aldri det samme. Jeg bor selv langt unna familien min. Jeg har svigerfamilie som jeg har et godt forhold til og venner i nærheten, men jeg slutter ikke å savne familien min av den grunn. Svigermor kan aldri bli mor, osv.