Hvorfor?

[Gjest frykteligleimeg]

Kan noen hjelpe meg med å forstå dette:

Jeg har vært sammen med en fantastisk mann i de siste månedene, vi har hatt det veldig fint sammen, ledd, grått og delt ting med hverandre. Mitt problem i forhold er at jeg har vanskeligheter med å dele mine vonde og såre følelser og opplevelse,slik at jeg kanskje blir litt vel snill og oppofrende. Jeg tar meg gang på gang i å være den som tilfredsstiller, yter service og er "snill". I dette forholdet har kjæresten min slitt med en del ting, og jeg har forsøkt så godt jeg bare har kunnet med å støtte ham og gjøre ting rundt ham enklere. Jeg kan telle på en hånd de av mine egne ting som jeg personlig sliter med, av angst for at det blir for mye av det og at han ikke orker det mer. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke på noen måte har belemret ham med mine problemer, og heller ikke bedt ham om å løse disse for meg.

I går ringte han meg og ba meg komme på kontoret hans, sa at det var noe han ville snakke med meg om. Det var rett før stengetid på jobben, og jeg skulle i barnehagen for å hente sønnen min. Han sier følgende:

"Jeg har for mye å slite med akkurat nå, for mye som opptar meg, så derfor klarer jeg ikke å bære dine problemer i tillegg.

Best at vi ikke treffes mer".

Jeg reiste meg og gikk, fordi jeg ikke hadde noe å si. Jeg var i sjokk, veldig lei meg og fryktelig sint!

Jeg klarer bare ikke å skjønne hvorfor han sa det, hva han mente med det. Jeg har da aldri bedt ham om å være den som "redder" meg, heller ikke at han skal ta mine byrder på sine skuldre! Jeg har knapt nevnt noen problemer for ham!

Dette gjør meg veldig lei meg, men akkurat nå må jeg bare holde meg på overflaten og ikke reagere. Har ikke lyst til å si et ord til han igjen, heller ikke se ham. Det siste kan bli vanskelig, vi jobber på samme sted....

Jeg trodde at det vi hadde var fint, vi kommuniserte bra og lo og gråt sammen. Til og med tidligere på dagen hadde vi spist lunsj sammen, alt var perfekt da!

Jeg er helt knust, men er i en posisjon som gjør at jeg ikke kan ta det innover meg nå. I tillegg er jeg rasende forbanna på han som legger "skylden" på meg, at mine problemer ble for mye for ham. Ren projeksjon, kaller jeg det! Er det noen som har noen hete tips eller lignende erfaringer?

[Gjest GO GIRL!]

Jeg fikk engang en uhyggelig overasskelse som jeg ikke så komme, så jeg skjønner at dette er ille!

Mitt råd er å ikke "mase" på han med masse hvorfor, men istede gå til han med alt som irreterer deg å gi han en skikkelig lekse, vise han at du ikke er sååå snill! og at du er ikke er hans personlige klagemur!

Det hender ofte tidlig i forhold at menn trenger å bli satt på plass for å få opp øynene, kjenner til flere tilfeller.

Så lykke til med å være skikkelig forbanna, du kan jo ikke tape noe mer, bare vinne hans respekt og ikke minst økt selvtilitt!!!

[Gjest frykteligleimeg]

Jeg fikk engang en uhyggelig overasskelse som jeg ikke så komme, så jeg skjønner at dette er ille!

Mitt råd er å ikke "mase" på han med masse hvorfor, men istede gå til han med alt som irreterer deg å gi han en skikkelig lekse, vise han at du ikke er sååå snill! og at du er ikke er hans personlige klagemur!

Det hender ofte tidlig i forhold at menn trenger å bli satt på plass for å få opp øynene, kjenner til flere tilfeller.

Så lykke til med å være skikkelig forbanna, du kan jo ikke tape noe mer, bare vinne hans respekt og ikke minst økt selvtilitt!!!

Takk skal du ha for innlegget, GO GIRL!

Akkurat nå sitter jeg og ser ut av vinduet hvor han akkurat gikk forbi med et smil om leppene...

Han kan brenne i helvete, og minst av alt har jeg lyst til å aldri mer se han for mine øyne igjen!

Skjønner at jeg er i en farlig rebound-situasjon, men kanskje jeg rett og slett skal leve i sølibat de nærmeste ti årene....

Jeg er blir så sint!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg skal prøve meg på et innspill til deg.

Jeg forstår at du synes det virker urimelig og uforståelig det kjæresten din gjorde i går.

Kanskje det værste for deg ikke var at han ville gå,men begrunnelsen: at han ikke kunne bære dine problemer, som du trodde du hadde holdt vekk fra han.

Det er mulig at han har følt dine problemer,selv om han ikke har snakket om det, og at han kanskje har innsett at han ikke klarer å hjelpe deg slik du har hjulpet han.

I alle fall høres det ut til at han sliter betydelig med egne problemer. Og det er vel nok for den mannen nå. At du er helt knust og sint forstår jeg godt. Jeg håper du har noen du kan prate med og få ut følelser og frustrasjoner hos.

Du har jo en stor utfordring på jobben siden dere er kolleger.

Kunne du tenke deg å bruke fagfolk,kan du kontakte familiekontoret eller psykolog for hjelp.