diagnostisering

[Gjest stemplet for livet?]

Tar psykologen utgangspunktet i en teori(om diagnostisering), og deretter bevisst leter etter mulige symptomer,som ser ut til å bekrefte teorien eller omvendt?

Hvem er det som har rett til å diagnostisere:da tenker jeg på om en klinisk sosionom kan gjøre det eller må en lege alltid vurder vedkommende først?

[Gjest aughii]

Hei.

Det er vel helst psykiatere, som er mest opphengt i diagnoser, for å finne mest mulig "riktige" medikamenter. Alt er jo bare tilstander, og kombinasjoner av disse, noe langvarig, andre ikke... Mange psykologer er nok ikke så opphengt i diagnoser, og "stempler" som du beskriver. En balansegang her, hadde været idéelt. Det er nok rom for forbedringer fra begge kanter *ehem*

vennlig hilsen

[Berit]

Hei.

Det er vel helst psykiatere, som er mest opphengt i diagnoser, for å finne mest mulig "riktige" medikamenter. Alt er jo bare tilstander, og kombinasjoner av disse, noe langvarig, andre ikke... Mange psykologer er nok ikke så opphengt i diagnoser, og "stempler" som du beskriver. En balansegang her, hadde været idéelt. Det er nok rom for forbedringer fra begge kanter *ehem*

vennlig hilsen

Fordelen med å stille diagnose er at ulike lidelser krever ulik behandling.

[Gjest stemplet for livet?]

Fordelen med å stille diagnose er at ulike lidelser krever ulik behandling.

I utgangspunktet er jeg enig med deg .Et lite aber:Jeg vet om mange tilfeller der folk har blitt feildiagnostisert og dermed feilbehandlet.Det er jo menneskelig å feile men det får alvorlige konsekvenser for den det angår.Da kan man jo stille spørsmål hvilke kriterier som skal til for å stille en diagnose.

For å ta samboeren min som eksempel:12 år siden ble det sagt at han hadde angst&depresjon(sos.angst).Et par år etterpå fikk han sin nåværende diagnose som er scizoaffektivt lidelse(alvorlig personlighetsforstyrrelse).

Hver gang har han prøvd ulike medikamenter som har til dels ulike virkninger.Har både fått anti-depressiva,anti-psykotisk(stemningsningsstabiliserende).

For tiden får han 1200mg med Orfiril mot depresjon samtidig som han for Trilafon(mot oppstempthet) i sprøyteform hver tredje uke.

[Gjest (Anonymous)]

I utgangspunktet er jeg enig med deg .Et lite aber:Jeg vet om mange tilfeller der folk har blitt feildiagnostisert og dermed feilbehandlet.Det er jo menneskelig å feile men det får alvorlige konsekvenser for den det angår.Da kan man jo stille spørsmål hvilke kriterier som skal til for å stille en diagnose.

For å ta samboeren min som eksempel:12 år siden ble det sagt at han hadde angst&depresjon(sos.angst).Et par år etterpå fikk han sin nåværende diagnose som er scizoaffektivt lidelse(alvorlig personlighetsforstyrrelse).

Hver gang har han prøvd ulike medikamenter som har til dels ulike virkninger.Har både fått anti-depressiva,anti-psykotisk(stemningsningsstabiliserende).

For tiden får han 1200mg med Orfiril mot depresjon samtidig som han for Trilafon(mot oppstempthet) i sprøyteform hver tredje uke.

Da jeg fikk diagnosen schizoaffektiv, sa legene at det var en form for manisk-depressiv lidelse med schizofrene symtomer. Jeg ble behandlet med antipsykotika, AD og litium. Senere fikk jeg mange andre diagnoser, med annen medisinering.Kanskje er det slik at det kommer an på øynene som ser, hvilken diagnose man ender opp med? En av de legene som behandlet meg satte diagnosen MPD på "annenhver" pasient, en annen var veldig opptatt av at så mange kvinner var underbehandlet for bipolar II og satte denne diagnosen på veldig mange. Så mitt råd er: Prøv å sette fokusen på at den syke faktisk også er et verdifullt menneske med mange ressurser, ikke bare en diagnose!

[Gjest losp]

Da jeg fikk diagnosen schizoaffektiv, sa legene at det var en form for manisk-depressiv lidelse med schizofrene symtomer. Jeg ble behandlet med antipsykotika, AD og litium. Senere fikk jeg mange andre diagnoser, med annen medisinering.Kanskje er det slik at det kommer an på øynene som ser, hvilken diagnose man ender opp med? En av de legene som behandlet meg satte diagnosen MPD på "annenhver" pasient, en annen var veldig opptatt av at så mange kvinner var underbehandlet for bipolar II og satte denne diagnosen på veldig mange. Så mitt råd er: Prøv å sette fokusen på at den syke faktisk også er et verdifullt menneske med mange ressurser, ikke bare en diagnose!

Da jeg tok et sosiologisk emne i fjor høst så snakket vi om forskningsnetikk.Da kom foreleseren med et eksempel om et tilfelle/kasus angående psykiatrisk diagnostisering.Forskningforsøket gikk ut på at en mentalt frisk person spilte syk for å teste ut kvaliteten til helsepersonell på ulike sykehus.Hver gang vedkommende ble utskrevet fikk denne personen ulike diagnoser noe som jo må tyde på at hovedvekten må jo vurderes med skjønn.

Et vesentlig poeng er jo nettopp det dere har blitt så provoserte av :nemlig at man kan ikke behandle folk som tilfeller,men mennesker(ETHVERT MENNESKE ER VERDIFULL,og fortjener den samme respekten som alle andre)!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnostisering er viktig og helt nødvendig i psykiatrien som i somatikken.

Diagnosen er selve problembeskrivelsen som danner utgangspunktet for all behandling.

Diagnosen baserer seg på kriterier definert i et diagnosesystem. I psykiatrien brukes to diagnosesystem: ICD-10 og DSM-IV.

I denne sammenheng er det ikke viktig hvilket diagnosesystem en bruker, men at en er konsekvent i sin diagnostikk i forhold til det system en bruker.

Diagnostisering basert på "klinisk skjønn" har i vitenskapelige studier vist seg å være alt for dårlig selv der diagnostisøren er en erfaren ekspert.

Sikker diagnostisering krever at en bruker strukturerte diagnostiske intervju. Disse finnes i korte og lite tidkrevende former som SPIFA, Prime-MD, MIDI og CIDI, og i svært omfattende og tidkrevende former som i "gullstandarden" SCID.

Ved hjelp av disse strukturerte intervju vil diagnosene bli satt i henhold til kriteriene i diagnosesystemet, og en vil få med seg _alle_ diagnosene pasienten måtte ha.

Alternativt kan behandlere som kjenner de diagnostiske kriterier ut og inn i sitt hode, gjennomføre diagnostiske intervju uten samtidig bruk av disse verktøy.

Slik diagnostisk praksis burde gjennomføres ved alle psykiatriske poliklinikker og sengeavdelinger.

Selv om en bruker slike strukturerte intervju, vil en likevel ikke kunne gardere seg mot at diagnoser endres underveis.

Jeg gir et eksempel: Diagnosen bipolar lidelse (manisk depressiv) krever at du har hatt minst en "oppoversvingning" i form av en hypoman eller manisk episode. Dersom du debuterer med en eller flere depressive episoder før den første oppoversvinging kommer, b\vil du få følgende diagnoser.

Etter første depressive episode: Depressiv episode (mild, moderat eller alvorlig alt etter alvorlighetsgrad).

Etter andre og senere episoder: Tilbakevendende depresjon.

Etter første hypomane/maniske episode: Bipolar lidelse.

Får du ved senere episoder vrangforestillinger av "schizotypen", vil diagnosen igjen bli endret til schizoaffektiv lidelse.

For de som interesserer seg spesielt for beslutningsteori, vil jeg på det aller sterkeste anbefale følgende artikkel som er en av de aller beste jeg har lest:

Kirkebøen, Geir (1999)Skjønn, formler og klinisk praksis: Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de vet så mye? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36, 523-536.

[Gjest stemplet for livet?]

Diagnostisering er viktig og helt nødvendig i psykiatrien som i somatikken.

Diagnosen er selve problembeskrivelsen som danner utgangspunktet for all behandling.

Diagnosen baserer seg på kriterier definert i et diagnosesystem. I psykiatrien brukes to diagnosesystem: ICD-10 og DSM-IV.

I denne sammenheng er det ikke viktig hvilket diagnosesystem en bruker, men at en er konsekvent i sin diagnostikk i forhold til det system en bruker.

Diagnostisering basert på "klinisk skjønn" har i vitenskapelige studier vist seg å være alt for dårlig selv der diagnostisøren er en erfaren ekspert.

Sikker diagnostisering krever at en bruker strukturerte diagnostiske intervju. Disse finnes i korte og lite tidkrevende former som SPIFA, Prime-MD, MIDI og CIDI, og i svært omfattende og tidkrevende former som i "gullstandarden" SCID.

Ved hjelp av disse strukturerte intervju vil diagnosene bli satt i henhold til kriteriene i diagnosesystemet, og en vil få med seg _alle_ diagnosene pasienten måtte ha.

Alternativt kan behandlere som kjenner de diagnostiske kriterier ut og inn i sitt hode, gjennomføre diagnostiske intervju uten samtidig bruk av disse verktøy.

Slik diagnostisk praksis burde gjennomføres ved alle psykiatriske poliklinikker og sengeavdelinger.

Selv om en bruker slike strukturerte intervju, vil en likevel ikke kunne gardere seg mot at diagnoser endres underveis.

Jeg gir et eksempel: Diagnosen bipolar lidelse (manisk depressiv) krever at du har hatt minst en "oppoversvingning" i form av en hypoman eller manisk episode. Dersom du debuterer med en eller flere depressive episoder før den første oppoversvinging kommer, b\vil du få følgende diagnoser.

Etter første depressive episode: Depressiv episode (mild, moderat eller alvorlig alt etter alvorlighetsgrad).

Etter andre og senere episoder: Tilbakevendende depresjon.

Etter første hypomane/maniske episode: Bipolar lidelse.

Får du ved senere episoder vrangforestillinger av "schizotypen", vil diagnosen igjen bli endret til schizoaffektiv lidelse.

For de som interesserer seg spesielt for beslutningsteori, vil jeg på det aller sterkeste anbefale følgende artikkel som er en av de aller beste jeg har lest:

Kirkebøen, Geir (1999)Skjønn, formler og klinisk praksis: Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de vet så mye? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36, 523-536.

Tusen takk for at jeg fikk det så grundig avklart det jeg lurte på!