alene resten av livet...

[Gjest leonbritt]

Sitter alene etter et havarert brudd på flere år. 33 år, og single. Jippi, not.

Har aldri vært den som har tenkt så mye på å få barn, men at jeg ville ha det en gang det ville jeg. Trodde liksom jeg skulle få det i mitt forrige samboerskap, men min eks var en skikkelig dritt, så jeg folot han, og det anger jeg ikke et sekund på.

Derimot har min søster fått barn, og jeg ser hvor mye dette gleder henne. Tenker som så at jeg antageligvis ikke kommer til å møte noen som jeg blir såpass interessert og forelsket i at jeg får meg noe eget familieliv...Har det veldig ok alene, men på sikt er jeg av den oppfatning at mann og barn er det som er best for et menneske i det lange løp, at et barn gir en noe som ingen andre kan gi en. Klarer ikke være skikkelig glad på min søsters vegne heller, viser det så klart ikke overfor henne og mannen, tar meg av barnet deres, og vi har et godt forhold. Men inni meg er jeg så bitter, så sint, hvorfor må det være sånn!!

Fungerer fint i det daglige, har nok venner og hobbyer, men mangler den trygge rammen, et feste på en måte. Så da kan jeg plutselig bare begynne å gråte når jeg er alene.

Noen som kjenner seg igjen?

(Dessuten tikker jo den biologiske klokken også, 33, man skal møte noen, være sammen et par år før en muligens går videre med barn inn i bildet. Og hva om man bryter etter feks. 2 år, så er man 36 og alene igjen?? Hva da....Uff, mange tanker her...

[Lillemus]

Rett deg opp i ryggen og se fremover!

Jeg ble alene som 35-åring med to unger på slep - hvem vil ha en sånn en da?! Men kjærligheten dukket opp! ) Hadde situasjonen rundt bolig og helse vært en annen kan det hende vi hadde gått løs på å få et fellesbarn også, men det lar seg ikke gjøre.

33 er da ingen alder! )

[Gjest Whatnow?]

Kjenner meg veldig godt igjen. Er 33 år selv og forskjellen på oss er vel at jeg har et barn, men ønsker meg veldig ett eller to til. Forholdet til barnefaren havarerte etter 5 år, rett etter at vi hadde avtalt å prøve å få et søsken til poden vår. Skjønte ingenting, jeg! Men i ettertid skjønner jeg vel at det var til det beste.

Men her sitter jeg, da. Alenemor og med lite frikvelder så det er veldig vanskelig å treffe noen nye. Prøv på internet, sier de, men syns det er vanskelig det også.

Poden har blitt så stor at noen særlig glede av et nytt søsken kommer han ikke til å få før han blir "voksen". Og klokken tikker og går og jeg er enig med deg at man skal jo helst ha vært sammen et par år før man begynner å tenke på barn.

Jeg sliter også med bitterhet. Vil det ikke, men får ikke den følelsen bort. Den er vel mest rettet mot x-en min som er lykkelig samboer igjen og jeg sliter med å i det hele tatt bli kjent med folk. Alle sier 33 er ingen alder, men når man tenker slik som vi gjør så føler man at man har veeeldig dårlig tid! Jeg skal nok ikke klage for jeg har jo tross alt ett barn! Men vil så gjerne ha en ordentlig familie med mann og flere barn sånn som du drømmer om! Skjønner deg veldig godt!

Har ikke noen råd, (søker nok noen selv), men ville bare si at det er fler som tenker som deg.

[Gjest Mjaut]

Heisann.

Fatt mot sier jeg bare. 33 år er ingen alder. Jeg har flere venninner som har vært i samme situasjon, opp å ned en god stund så plutselig dukker han opp.

Venninnan mine har også vært utrøstelig men det ordner seg ska du se.

Kanskje det ikke føles som en trøst men jeg håper du prøver å leve livet å ikke la det her ødelegge mange fine år. Du e jo så ung.

Du har enda good tid til å få barn. Jeg har to barn å vi har ikke tenkt å få fler men i bakhodet e vissheten der om at skullejeg få et barn når jeg blir 40 år så går det vel bra.

Lykke lykke til å opp med hodet. ). Alt ordner seg for snille piker.

[Gjest Elextra]

Kjenner meg godt igjen, en gang var jeg 33, barnløs og singel selv. Ikke akkurat bitter, og hadde aldri direkte ønsket barn, men begynte jo å lure på om jeg noen gang skulle oppleve å bli mor. Men plutselig skjer det som det ofte gjør - ting skjedde :-).

Uansett alder har man aldri noen garanti for at forhold holder, man må bare forsøke å fokusere positivt og helst være optimist.

[Chezka]

Jada, jeg kjenner meg også igjen :-) Da jeg var 33 år satt jeg i omtrent samme situasjon som deg, men jeg var alenemor med ett barn.

Jeg følte meg til tider helt håpløs, innimellom tenkte jeg tanker som at "ingen vil ha meg" og "jeg kommer alltid til å være enslig". Men så plutselig skjer det som vel i de fleste tilfeller skjer: Jeg møtte Mannen-I-Mitt-Liv!! Egentlig på et tidspunkt der jeg hadde funnet meg vel til rette som evig singel.

Nå er jeg 39 år, ganske nygift, og gravid i 3. måned :-))

Hvis noen hadde fortalt meg dette for 6 år siden, så hadde jeg aldri trodd på det. Så fatt mot, jente!! Når det skjedde meg, kan det like godt skje deg :-)