Samlivsbrudd - hva gjør jeg???

[Gjest NN i kveld]

--har sagt til mannen min at jeg og ungene flytter. Han svarer med å legge all skyld for dårlig ekteskap på meg, beskylder meg for utroskap, og vil ha ungene høyst hver 3- helg,,, -fordi de ikke skal være kasteballer.

Har har aldri støttet meg, vi har sex 2 ggr i året (8 mnd siden sist) +++++

Hva gjør jeg?? Tenker på ungene.. Men er så sliten og kjørt selv, at å bli her ikke er et alternativ

[Lillemus]

Du er klar over at du må ha hans underskrift for å melde flytting med ungene..?

Men dette går bra vet du! Du klarer deg alene - helt sikkert!

[Gjest NN i kveld]

Du er klar over at du må ha hans underskrift for å melde flytting med ungene..?

Men dette går bra vet du! Du klarer deg alene - helt sikkert!

blir nok ikke noe problem det.. han hentet- og fylte ut separasjonspapirene i høst! -Det var mye enklere enn å sitte å snakke med meg.. Har gitt opp jeg..

-I dag er han så hyggelig og hjelpsom at... og gjør alt han kan for at jeg skal bli! MEN, å støtte meg, være der for meg og sette seg ned å snakke med meg, nei det har ikke skjedd på de 12 årene vi har vært sammen!

HAN VIL IKKE TA INNOVER SEG AT JEG HAR BESTEMT MEG! -Han klarer ikke å fatte det! Truer med det ene og det andre, og beskylder meg for et og alt når jeg prøver å samtale med ham.. Jeg er sliten, lei, energiløs + + +, men han skjønner ikke at vi må bryte for å orke hverdagen!

"Klarer vi ikke å samarbeide nå, blir det ikke bedre hvis du flytter"..

Jeg kan ramse opp her, men det hjelper jo ikke. Jeg må ut, han skuffer meg hver gang jeg krever litt av ham...

Han driter i meg vanligvis, men hver gang jeg sier jeg ïkke orker mer og vil flytte, blir han en samarbeidsvillig engel.

Han tar livet av meg en dag... innvendig... må utslette meg selv hvis jeg blir her...

[Gjest gomle]

Du kan nok ikke regne med at han er enig, men hvis DU vil gå, så må du gjøre det. Han kommer nok over det, bare han får litt tid på seg. Det er vel sjelden sånn at et par er enige om å skilles, som oftest er det den ene som vil ut, mens den andre synes man har det helt greit.

[Gjest NN i kveld]

Du kan nok ikke regne med at han er enig, men hvis DU vil gå, så må du gjøre det. Han kommer nok over det, bare han får litt tid på seg. Det er vel sjelden sånn at et par er enige om å skilles, som oftest er det den ene som vil ut, mens den andre synes man har det helt greit.

-Men hvorfor kan han ikke sette seg ned med meg og snakke???!

Er enkelte så dumme at de mener de kan svikte gjennom 12 år, og så, når kona endelig gjør alvor av det hun har sagt mange ganger før, skal alt bare skli over hvis vi later som ingen ting?

Jeg vet jo det, at hverdagen ham ogm meg i mellom, vil være akkurat den samme om 14 dager, 3 år og 20 år frem i tid, som den har vært disse 12 årene.. -Merkelig at han ikke fatter og kan innse det snart.

Ungene er ikke lenger tjent med en mor som gneldrer støtt, pga energiløshet, motløshet og tristhet.

[Lillemus]

-Men hvorfor kan han ikke sette seg ned med meg og snakke???!

Er enkelte så dumme at de mener de kan svikte gjennom 12 år, og så, når kona endelig gjør alvor av det hun har sagt mange ganger før, skal alt bare skli over hvis vi later som ingen ting?

Jeg vet jo det, at hverdagen ham ogm meg i mellom, vil være akkurat den samme om 14 dager, 3 år og 20 år frem i tid, som den har vært disse 12 årene.. -Merkelig at han ikke fatter og kan innse det snart.

Ungene er ikke lenger tjent med en mor som gneldrer støtt, pga energiløshet, motløshet og tristhet.

Du har svaret selv - hvis du i 12 år har sagt og sagt og sagt at du kommer til å flytte, truet med det ene og det andre, hvorfor skulle du nå plutselig mene det du sier? Du har jo tydeligvis ikke gjort det tidligere i og med at alt er uforandret.

[Gjest barn har få valg]

-Men hvorfor kan han ikke sette seg ned med meg og snakke???!

Er enkelte så dumme at de mener de kan svikte gjennom 12 år, og så, når kona endelig gjør alvor av det hun har sagt mange ganger før, skal alt bare skli over hvis vi later som ingen ting?

Jeg vet jo det, at hverdagen ham ogm meg i mellom, vil være akkurat den samme om 14 dager, 3 år og 20 år frem i tid, som den har vært disse 12 årene.. -Merkelig at han ikke fatter og kan innse det snart.

Ungene er ikke lenger tjent med en mor som gneldrer støtt, pga energiløshet, motløshet og tristhet.

Det må være veldig ubehagelig for barn å leve under slike forhold. Dersom barna hadde vært myndige, hadde de nok flyttet hjemmefra ganske fort.

[Gjest NN i kveld]

Du har svaret selv - hvis du i 12 år har sagt og sagt og sagt at du kommer til å flytte, truet med det ene og det andre, hvorfor skulle du nå plutselig mene det du sier? Du har jo tydeligvis ikke gjort det tidligere i og med at alt er uforandret.

har vært på veg ut døra en gang før, og lagt frem separasjonspapirer og bedt ham fylle de ut dersom han ikke kutter ut beskyldningene mot meg.. Hver gang har tingene blitt tiet i hjel, og alt har fortsatt som tidligere.. frem til jeg igjen tar opp noe som er vanskelig i forholdet, som burde snakkes om, eller at han TROR jeg har vært utro, fordi jeg har vært ute..

Økonomien min er ikke lenger det største hinderet for å bli.. Nå er det alt det praktiske i forhold til ungene... Stakkars små.. de har jo ikke bedt om dette, men det er de det går utover (

-Men hvor lenge skal man orke, som mor, å leve i et dødt ekteskap,uten noe som helst mer enn god økonomisk frihet og felles barn?

Dette tar livet av meg snart, tor jeg.. tror nemlig aldri jeg blir fri og får det bedre...

-Så har jeg bestemt meg for å reise, og så kommer redselen og tankene på ungene...

[Speak]

Dette her er alltid kjempetungt. Jeg synes du skal kontakte familievernkontoret. De kan ofte hjelpe deg med å få satt litt perspektiv på ting. Da får du kanskje klar beskjed om at dette ikke er noe du må finne deg i:-)

[Gjest Valnøtt]

Hvis du har bestemt deg for å flytte så flytter du. Så har han ungene slik dere avtaler det når dere møter til mekling på familievernkontoret. Når han finner ut hva som skjer med barnebidraget han ender opp med dersom han ikke gidder å ha ungene sine, så klarer han nok å ta seg sammen og bli pappa igjen.

Og det skal to til for å ødelegge et ekteskap - ikke finn på å ta på deg hele skylden alene.

[Gjest Valnøtt]

har vært på veg ut døra en gang før, og lagt frem separasjonspapirer og bedt ham fylle de ut dersom han ikke kutter ut beskyldningene mot meg.. Hver gang har tingene blitt tiet i hjel, og alt har fortsatt som tidligere.. frem til jeg igjen tar opp noe som er vanskelig i forholdet, som burde snakkes om, eller at han TROR jeg har vært utro, fordi jeg har vært ute..

Økonomien min er ikke lenger det største hinderet for å bli.. Nå er det alt det praktiske i forhold til ungene... Stakkars små.. de har jo ikke bedt om dette, men det er de det går utover (

-Men hvor lenge skal man orke, som mor, å leve i et dødt ekteskap,uten noe som helst mer enn god økonomisk frihet og felles barn?

Dette tar livet av meg snart, tor jeg.. tror nemlig aldri jeg blir fri og får det bedre...

-Så har jeg bestemt meg for å reise, og så kommer redselen og tankene på ungene...

Ungene har det best med foreldre som har det bra. Slik du beskriver ekteskapet ditt, må det være fryktelig å være liten oppi alt det der. Noen unger slår ut i full blomst etter en skilsmisse også - du skal ikke tro på at alt det verste vil slå til bestandig :-)

Flytt ut du - du trenger ikke hans tillatelse til det. Men sørg for guds skyld for å få signatur fra ham på flyttemeldingen til ungene før du sender inn din egen - ellers har du faktisk skrevet fra deg den daglige omsorgen for ungene dine.

[Gjest Valnøtt]

blir nok ikke noe problem det.. han hentet- og fylte ut separasjonspapirene i høst! -Det var mye enklere enn å sitte å snakke med meg.. Har gitt opp jeg..

-I dag er han så hyggelig og hjelpsom at... og gjør alt han kan for at jeg skal bli! MEN, å støtte meg, være der for meg og sette seg ned å snakke med meg, nei det har ikke skjedd på de 12 årene vi har vært sammen!

HAN VIL IKKE TA INNOVER SEG AT JEG HAR BESTEMT MEG! -Han klarer ikke å fatte det! Truer med det ene og det andre, og beskylder meg for et og alt når jeg prøver å samtale med ham.. Jeg er sliten, lei, energiløs + + +, men han skjønner ikke at vi må bryte for å orke hverdagen!

"Klarer vi ikke å samarbeide nå, blir det ikke bedre hvis du flytter"..

Jeg kan ramse opp her, men det hjelper jo ikke. Jeg må ut, han skuffer meg hver gang jeg krever litt av ham...

Han driter i meg vanligvis, men hver gang jeg sier jeg ïkke orker mer og vil flytte, blir han en samarbeidsvillig engel.

Han tar livet av meg en dag... innvendig... må utslette meg selv hvis jeg blir her...

Igjen - det hjelper ikke at han har skrevet under separasjonspapirene. Det er på flyttemeldingen at den daglige omsorgen plasseres!

[katrine123]

Flytt! Unger er faktisk veldig tilpasningsdyktige. Prøv å ikke flytt så langt at de skifter helt omgangs-krets og venner. Det gjør det hele mye lettere. Hvis dette er mulig da...

Prøv å være positiv ovenfor dem. Ikke snakk negativt om pappa, dette slår tilbake på deg selv,men prøv å si at dette kommer til å bli mye bedre for alle sammen. Se om det er andre som dere kjenner som har fått dette til å fungere, og bruk de som eksempel.

Nå anbefaler jeg deg å gå, men hvis du fortsatt er i tvil-modus, så se på det som en pause. Det er jo faktisk det det er...., det høres ut som han fortsatt vil ha deg, og da kan du jo flytte tilbake hvis han endrer oppførselen sin dramatisk.