Ekteskapet mitt er en spøk - brukt og kastet

[Vinterpusen]

Er så fryktelig deprimert. Giftet meg i fjor sommer med mitt livs største kjærlighet. Trodde jeg levde i et godt ekteskap med mannen jeg elsker av hele mitt hjerte, og at jeg ble elsket igjen.

I går fikk jeg vite av mannen min at han bare har lurt meg, at han ikke elsker meg/er glad i meg, at han ikke har noen følelser for meg, at han ikke ønsker å leve sammens med meg, at han bare ønsker å bli kvitt meg.

Han har hver dag sagt at han er glad i meg, hatt sex med meg osv. Sitter igjen med følelsen av å ha blitt holdt for narr, at at han giftet seg med meg bare for å være morsom, at han har sagt å gjort ting bare for å hygge seg på min bekostning.

Jeg har ALDRI nektet m in mann å gå ut eller noe - da jeg har vist ham 200% tillit. Han er glad i å feste med gutta noe som jeg har syntes var helt ok.

Men da han sa i går at han hadde vært utro - da føltes det som om hjertet mitt stoppet. Han som har bedyret meg at jeg var det beste som noen gang hadde hendt ham, har gitt ham all sexen han ville ha - ikke minst all mulig slags sex. Men alt er bare løgn...

Føler meg så mye brukt, tråkket på, lurt, narret osv - alle mine følelser for ham har han utnyttet denne tiden - for hva? For hvilken grunn? Det kan han ikke svare på.

Sa til meg at han ville bare bo alene, feste å leve livet - og det fikk han ikke sammens med meg.

Hvordan er det mulig å behandle ett annet menneske på denne måten? Er jeg virkelig så lite verd at han bare har kunnet brukt meg akkurat slik som han ville? Hva er vitsen med livet? Ser ingen utvei - eller ende på elendigheten. Aner ikke hvordan jeg skal klare å puste, sove, fungere - da jeg har trodd på noe som bare har vært en løgn... Er bare tom...

Trenger sårt råd, veiledning, hjelp!!!

[Lillemus]

Har virkelig sagt det rett ut?! Jøjje meg.

Kom deg vekk fra denne drittsekken så fort som mulig - han er ikke verdt at du kaster bort ett enste minutt mer på ham! Selv om det føles helt umulig nå så kommer du over ham med tiden. Det er ikke gjort på en dag eller en uke, men ta tiden til hjelp og en dag vil du oppdage at livet har gått videre og at det ikke er så verst alikevel.

[Vinterpusen]

Har virkelig sagt det rett ut?! Jøjje meg.

Kom deg vekk fra denne drittsekken så fort som mulig - han er ikke verdt at du kaster bort ett enste minutt mer på ham! Selv om det føles helt umulig nå så kommer du over ham med tiden. Det er ikke gjort på en dag eller en uke, men ta tiden til hjelp og en dag vil du oppdage at livet har gått videre og at det ikke er så verst alikevel.

Men det er så ille, så vondt. Jeg elsker ham høyere enn noe annet. Valgte å dele livet mitt sammens med ham. Aldri har jeg hverken gjort eller sagt noe til ham som han kan utsette på..

Han har rett og slett bare spilt skuespill - for hvilken grunn? For å ødelegge meg?

Jeg klarer ikke tenke klart, tenker og ser bare negative ting. Føler det er tungt å puste, leve, være tilstede.

Jeg klarer ikke å innse at det har skjedd, forestiller meg at det bare er et mareritt...

I tillegg driter han fullstendig i mine følelser, liv ALT. Han bare fortale all driten i går - lot meg kjøre avgårde mens jeg gråt hysterisk, brydde seg rett og slett ikke om det som hadde skjedd. Det samme i dag - han kontakter meg ikke.... Og jeg blir så frustrert over meg selv - har bare lyst til å ligge i armkroken til min mann, høre at han sir "elsker deg", kjenne den gode nærheten, pusten hans, høre hjerteslagene, lukte på kroppen hans - men ALT dette har bare vært en illusjon...

Jeg klarer ikke takle smerten inni meg!!!!!!!

[Lillemus]

Men det er så ille, så vondt. Jeg elsker ham høyere enn noe annet. Valgte å dele livet mitt sammens med ham. Aldri har jeg hverken gjort eller sagt noe til ham som han kan utsette på..

Han har rett og slett bare spilt skuespill - for hvilken grunn? For å ødelegge meg?

Jeg klarer ikke tenke klart, tenker og ser bare negative ting. Føler det er tungt å puste, leve, være tilstede.

Jeg klarer ikke å innse at det har skjedd, forestiller meg at det bare er et mareritt...

I tillegg driter han fullstendig i mine følelser, liv ALT. Han bare fortale all driten i går - lot meg kjøre avgårde mens jeg gråt hysterisk, brydde seg rett og slett ikke om det som hadde skjedd. Det samme i dag - han kontakter meg ikke.... Og jeg blir så frustrert over meg selv - har bare lyst til å ligge i armkroken til min mann, høre at han sir "elsker deg", kjenne den gode nærheten, pusten hans, høre hjerteslagene, lukte på kroppen hans - men ALT dette har bare vært en illusjon...

Jeg klarer ikke takle smerten inni meg!!!!!!!

Klarer du å trøste deg med at det tross alt er bedre at dette kommer frem nå enn om han hadde fortsatt spillet sitt i kanskje 10 år?

Jeg skjønner at du føler deg lurt og tråkket på og alt sånt, og det har du all grunn til! Men ikke la en sånn drittsekk ødelegge livet ditt - det fortjener han ikke.

[AneM1365380603]

Er han forelsket i en annen kanskje? Det er jo ikke sikkert han klarer å tenke helt klart om han ruser seg på en annen dame. Han har helt sikkert elsket deg, men han sier til deg at han ikke har gjort det for å få slutt på forholdet kjappest mulig.

La han dra når han så tydelig ønsker det. Hvis du gir han noen tause dager vil han kanskje komme på jorda igjen.

[Gjest Ino]

Pakk kofferten hans og sett den på trappa! Dette menneske fortjener du ikke å måtte bo sammen med.

Du har det jævlig nå, og han har såret deg på det verste! Gråt og hyl, spark og slå hvis det hjelper, men er du lur så vær sterk ovenfor ham. Be han pakke og dra, vær taus og hold deg unna. Bruk heller en venninne/søster el.l som "gråtepute".

Dette klarer du! Det er ikke verd å fortsette å leve sammen med noen som respekterer deg så lite.

STOR trøste og koseklem fra

[trollemor;o)]

Ja hvordan er det mulig å behandle folk på denne måten?

Det er for meg helt ubegripelig. Han må være syk, jeg kan ikke finne noen annen forklaring.

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men at du må kutte all kontakt med ham tvert er helt klart. han har gjort deg nok vondt og må ikke få såre deg enda mer.

Sender deg varme klemmer!

[Vinterpusen]

Ja hvordan er det mulig å behandle folk på denne måten?

Det er for meg helt ubegripelig. Han må være syk, jeg kan ikke finne noen annen forklaring.

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men at du må kutte all kontakt med ham tvert er helt klart. han har gjort deg nok vondt og må ikke få såre deg enda mer.

Sender deg varme klemmer!

Takk for de varme tankene deres. Men det er ikke så enkelt - jeg har bundet meg til ham helt emosjonelt, følelsesmessig, sjelelig. Han er den eneste som vet mine innerste tanker og følelser om ting. Føler at jeg ikke klarer å leve uten ham...

Alt han har sagt kommer helt ut av det blå - vet ikke hva jeg skal tro på, hva som er sant eller usant.

Vet bare at jeg elsker ham over alt på denne jord - men at jeg desverre aldri har blitt elsket tilbake men holdt for narr. At hele prosessen fra hans side har vært et spill.

Hvordan skal jeg klare å stenge av følelsene for ham, hvordan skal jeg klare å godta for å gå videre?

Har så store problemer med å tenke rasjonelt Sitter bare og gråter dagen lang...

[trollemor;o)]

Takk for de varme tankene deres. Men det er ikke så enkelt - jeg har bundet meg til ham helt emosjonelt, følelsesmessig, sjelelig. Han er den eneste som vet mine innerste tanker og følelser om ting. Føler at jeg ikke klarer å leve uten ham...

Alt han har sagt kommer helt ut av det blå - vet ikke hva jeg skal tro på, hva som er sant eller usant.

Vet bare at jeg elsker ham over alt på denne jord - men at jeg desverre aldri har blitt elsket tilbake men holdt for narr. At hele prosessen fra hans side har vært et spill.

Hvordan skal jeg klare å stenge av følelsene for ham, hvordan skal jeg klare å godta for å gå videre?

Har så store problemer med å tenke rasjonelt Sitter bare og gråter dagen lang...

Selvfølgelig er det vondt, fryktelig vondt, men du MÅ være tøff å bryte med ham. For all del; Ikke la ham "få deg" når det passer ham.

[Gjest dvale]

Innlegget ditt gjorde inntrykk på meg. Jeg var selv gift i nesten 16 år med en mann jeg elsket svært høyt i 18 år. Ja han var min eneste kjærlighet, den eneste jeg hadde hatt sex med, og jeg trodde jeg skulle bli gammel med han.

I morgen sender jeg avgårde søknad om skilsmisse. For litt over et år siden dro jeg ut av min eks at han hadde vært utro over det siste halve året. Ja, det var det han sa. Kanskje varte det lenge. Han sa etterhvert at han ikke hadde elsket meg de siste årene. De siste fire til fem årene. Men han sa han elsket meg helt til det siste. Jeg vet at det er sant. Jeg ble ført bak lyset fordi han var feig og ikke ville gå fra meg av årsaker jeg ikke skal gå inn på her.

Jeg hadde stolt på denne personen ubetinget i 18 år. Sviket var av slike dimensjoner at det ikke kan beskrives. Han var mitt livs kjærlighet der og da.

Hva som har skjedd det siste året er ikke til beskrive med ord. Det har vært så stygt, i hele denne tiden har blant annet hans kommende kone bodd i mitt hus, gravid, føder om en liten stund. Og jeg har ikke engang fått penger fra boet før nå. Jeg stod der etter bruddet uten penger og måtte gå på sosialen. Jeg var syk og ble uføretrygdet oppe i det hele.

Jeg klarer meg fint. Jeg har mange traumer bak meg, en for lang historie til å gå inn på her, men vil si at dette kommer du deg igjennom. Og det er ikke bare ord. Vær glad for at du ikke bruker opp store deler av livet ditt på denne mannen, at han får ta fra deg dine fertile år. At han ikke får ødelegge deg over lang tid. Jeg var så syk i alle år. Nå er jeg frisk, har et stort nettverk og får livet mitt tilbake for hver dag.

Hjertet har en tendens til å gå videre. Jeg ville bare dø da det skjedde, jeg var så nedbrutt. Jeg var helt ribbet tilbake uten noen ting. Uten penger, helse, nettverk.

Livet blir godt igjen. Hjerter leges. Der er andre å elske. Ha tro på menneskets iboende evne til å heles. Til å gå videre. Du skal få se etter som tiden går.

Sørg og gråt, men atspred deg og jobb med å skape deg et nytt liv midt oppe i det hele. Litt av det ene og litt av det andre

Og det viktigste jeg vil sideg er at når så mye egentlig var illusjoner er det lettere å gi slipp etter hvert enn en tror når en står midt oppe i den verste smerten.

Og du vet ikke hvordan du ville hatt det etter mange år med denne mannen, selv om du elsker han nå. Du slipper å finne ut av det.

Det vil bli bedre kjære du. Smerten satt som et fysisk grep i brystet og gjorde at jeg ikke kunne puste over lang tid. Men det kommer seg for hver måned. Og du må som meg si til deg selv at det vil bli bedre, smerten vil lette.

Du kunne aldri blitt lykkelig med denne mannen. Jeg elsket, men jeg var aldri lykkelig. Man kan ikke bli lykkelig med noen som ikke elsker en. Nå har du sjansen til lykke, når du er klar for det med en annen mann en gang i fremtiden. Men lykke for deg selv, alene, først.

Ta kontakt med familievernkontoret.

klem

[laban]

Hvis din versjon er riktig, er han enten utrolig kynisk og respektløs, eller personlighetsforstyrret på en eller annen måte.

Han fortjener på ingen måte å få se at du lar deg tråkke på. Han vil ha godt av å være tilskuer til at du klarer deg aldeles utmerket uten ham. Vis ham det, sammen med den delen av følesene dine som handler om sinne over å ha blitt behandlet på den måten - så får du heller ta ut de andre følelsene i enerom eller når du har noen andre å støtte deg til.

Ikke se på dette som et nederlag, det skal komme bedre tider.

[mrxx]

Huff, dette skjønner jeg veldig godt ikke er lett. Verden raser jo sammen.

Men jeg tviler på at han aldri har vært glad i deg, han kan ikke ha giftet seg med deg uten å ha hatt følelser for deg.

Hvis han har gjort det, så må han har psykiske problemer.

Jeg tror like mye på at dette er en forsvarsmekanisme fordi har er tatt i utroskap og forsvarer seg med at han ikke er glad i deg lenger. Men at følelsene for deg har blitt mindre i det siste det tror jeg nok er riktig, men han er svært stygg mot deg nå og det burde du aldri tilgi han.

Han kunne i alle fall ha vært voksen nok til å rydde opp i dette på en skikkelig måte uten å være så stygg mot deg.

Du kommer nok over det, men tøfft er det, ingen tvil.

[Gjest førstekoneklubben]

Din beste hevn er å gå videre med hevet hodet og leve et lykkelig liv.

[m67]

Jeg er ikke helt sikker på at han snakker sant. Han prøver nok bare å overbevise seg selv om at han gjør det rette. Kanskje han prøver å rettferdiggjøre det han selv tror han ønsker ovenfor seg selv.

[Gjest heihipp]

Vet du, jeg banner på at han nå er forelsket sterkt i en annen jente, derfor klarer han å si sånt, og oppføre seg så grusomt. Kan banne på at når det skjærer seg med henne, kommer han krypende tilbake til deg når det går opp for han hva han har mistet. Møkkamann! Har opplevd liknende selv, og noen folk ER bare ikke snille, superegoister og en gang utro alltid utro. Griser, æsj! Gå fra han , aldri aldri gi han noen ny sjanse, han svikter deg GARANTERT igjen, tro meg! Det blir fryktelig fælt framover nå, men etterpå så skjønner du at han ikke var verdt deg! Du fortjener mye mye bedre!!! TRO MEG!

[Vinterpusen]

Innlegget ditt gjorde inntrykk på meg. Jeg var selv gift i nesten 16 år med en mann jeg elsket svært høyt i 18 år. Ja han var min eneste kjærlighet, den eneste jeg hadde hatt sex med, og jeg trodde jeg skulle bli gammel med han.

I morgen sender jeg avgårde søknad om skilsmisse. For litt over et år siden dro jeg ut av min eks at han hadde vært utro over det siste halve året. Ja, det var det han sa. Kanskje varte det lenge. Han sa etterhvert at han ikke hadde elsket meg de siste årene. De siste fire til fem årene. Men han sa han elsket meg helt til det siste. Jeg vet at det er sant. Jeg ble ført bak lyset fordi han var feig og ikke ville gå fra meg av årsaker jeg ikke skal gå inn på her.

Jeg hadde stolt på denne personen ubetinget i 18 år. Sviket var av slike dimensjoner at det ikke kan beskrives. Han var mitt livs kjærlighet der og da.

Hva som har skjedd det siste året er ikke til beskrive med ord. Det har vært så stygt, i hele denne tiden har blant annet hans kommende kone bodd i mitt hus, gravid, føder om en liten stund. Og jeg har ikke engang fått penger fra boet før nå. Jeg stod der etter bruddet uten penger og måtte gå på sosialen. Jeg var syk og ble uføretrygdet oppe i det hele.

Jeg klarer meg fint. Jeg har mange traumer bak meg, en for lang historie til å gå inn på her, men vil si at dette kommer du deg igjennom. Og det er ikke bare ord. Vær glad for at du ikke bruker opp store deler av livet ditt på denne mannen, at han får ta fra deg dine fertile år. At han ikke får ødelegge deg over lang tid. Jeg var så syk i alle år. Nå er jeg frisk, har et stort nettverk og får livet mitt tilbake for hver dag.

Hjertet har en tendens til å gå videre. Jeg ville bare dø da det skjedde, jeg var så nedbrutt. Jeg var helt ribbet tilbake uten noen ting. Uten penger, helse, nettverk.

Livet blir godt igjen. Hjerter leges. Der er andre å elske. Ha tro på menneskets iboende evne til å heles. Til å gå videre. Du skal få se etter som tiden går.

Sørg og gråt, men atspred deg og jobb med å skape deg et nytt liv midt oppe i det hele. Litt av det ene og litt av det andre

Og det viktigste jeg vil sideg er at når så mye egentlig var illusjoner er det lettere å gi slipp etter hvert enn en tror når en står midt oppe i den verste smerten.

Og du vet ikke hvordan du ville hatt det etter mange år med denne mannen, selv om du elsker han nå. Du slipper å finne ut av det.

Det vil bli bedre kjære du. Smerten satt som et fysisk grep i brystet og gjorde at jeg ikke kunne puste over lang tid. Men det kommer seg for hver måned. Og du må som meg si til deg selv at det vil bli bedre, smerten vil lette.

Du kunne aldri blitt lykkelig med denne mannen. Jeg elsket, men jeg var aldri lykkelig. Man kan ikke bli lykkelig med noen som ikke elsker en. Nå har du sjansen til lykke, når du er klar for det med en annen mann en gang i fremtiden. Men lykke for deg selv, alene, først.

Ta kontakt med familievernkontoret.

klem

Takk for alle tilbakemeldinger. Jeg setter så utrolig stor pris på at det finnes mennesker der ute som tar seg bryet med å svare på innlegget mitt.

DVALE: jeg skulle ønske at jeg fikk muligheten til å prate med deg. Jeg ser så opp til deg at du er kommet deg over den verste kneiken!!

Selv så ser jeg ingen utgang. Følelsene er så motstridende.. Samtidig som jeg vet innerst inne at det som har hendt er reelt - holder jeg fast ved at kanskje jeg bare har drømt alt sammen? Det er for smertefult til at jeg kan ta det inn over meg.

Jeg har åpnet meg helt og totalt til denne mannen. Gitt ham min sjel - bundet meg så til ham følelsesmessig at jeg føler jeg ikke klarer å leve uten han. Jeg har rett og slett gjort meg følelsesmesig avhengig av ham.

Og uansett hva han har gjort eller sagt så er det så sykt å tenke på at dersom han kommer og ber om unnskyldning, eller sir vi skal prøve o.l. så ville jeg garantert godtatt dette. Og det er helt URIMELIG!! Jeg vet det - men jeg klarer ikke dette...

Jeg er ikke i arbeid - har blitt 100% ufør for noen mnd siden. Har aleneansvaret for en sønn.

Jeg flyttet ut fra vår felles bolig for ca 3 uker siden etter ønske fra ham. Vi hadde da avtalt at vi skulle bo hver for oss for å ordne opp i tingene våre på egen hånd, jobbe med oss selv, men vi skulle være gift og ha forhold bare bo hver for oss.

Jeg sto da på bar bakke når jeg flyttet. Men fikk selv om jeg er uføretrygdet huslån, og klarte å få i hus alt som jeg trengte for å klare oss. Jeg levde da i denne troen på at det var oss likevel.. men det var bare et spill for å få meg bort.

Men er det ikke vanlig at dersom noen har vært utro så har de dårlig samvittighet og prøver å gjøre bot for det? Mannen min gjør ingenting - bryr seg ikke om hvordan jeg reagerer. Ringer bare og sir at visst jeg ikke tar meg sammen så skal han få meg innlagt på psykriatrisk avd. Kan ektemenn gjøre noe slikt?

Jeg er så frustrert...var i dag hos legen, har antidepr.og skal vel begynne i en eller slags form for terapi. Dette da legen var bekymret for meg...

Her sitter jeg som en flueskit, får ikke noe gjort, klarer ikke å gå ut, flyttet hit til mannen min - noe som vil si at jeg kuttet hele nettverket jeg hadde, bor på en fremmed plass der jeg ikke kjenner noen, er helt alene.... Hvordan skal jeg overleve når det eneste jeg tenker på: kan han ikke ringe snart???? Klarer ikke å få andre tanker inn i hodet...

hjelp meg vær så snill...

Dersom noen vil kontakte meg privat er emailen min: [email protected]

[Gjest Linnea79]

Dette var gale. Jeg har selv opplevd å bli forlatt etter 4 års samboerskap, til fordel for ei annen og vet hvordan det føles. Må få sende deg min sterkeste medfølelse.

Tror derimot ikke du må tenke at han ikke har elsket deg og at følelsene og ekteskapet hans var en bløff. Han har nok helt klart elsket deg og han kommer nok aldri til å glemme deg, selv om følelsene hans ikke er der på samme måte lengre nå.

[Flaxseed]

Det er vel ikke bare han som har hatt glede av sexen dere har hatt?

[Vinterpusen]

Det er vel ikke bare han som har hatt glede av sexen dere har hatt?

Kjære Flaxseed.

Som svar til deg så er det jo en selvfølge at det ikke er bare han som har hatt nytelsen av den fantastiske sexen som vi har hatt sammen. Sex med mannen min var ubeskrivelig - vi hadde en helt egen verden der hvor vi koblet av alt sammen. INGEN kan måle seg med hva mannen min kunne utføre på meg sexsuelt..

MEN kanskje du ikke forstår hva et ekteskap dreier seg om? Hva det vil si å bli holdt for narr? Hva det vil si å tro på noe over tid for så å vise seg at alt bare er løgn? Håper du selv ikkekommer opp i en slik situasjon - kanskje du da skjønner hva jeg snakker om.

Hilsen en oppgitt konemor..

[songbirdy]

Takk for alle tilbakemeldinger. Jeg setter så utrolig stor pris på at det finnes mennesker der ute som tar seg bryet med å svare på innlegget mitt.

DVALE: jeg skulle ønske at jeg fikk muligheten til å prate med deg. Jeg ser så opp til deg at du er kommet deg over den verste kneiken!!

Selv så ser jeg ingen utgang. Følelsene er så motstridende.. Samtidig som jeg vet innerst inne at det som har hendt er reelt - holder jeg fast ved at kanskje jeg bare har drømt alt sammen? Det er for smertefult til at jeg kan ta det inn over meg.

Jeg har åpnet meg helt og totalt til denne mannen. Gitt ham min sjel - bundet meg så til ham følelsesmessig at jeg føler jeg ikke klarer å leve uten han. Jeg har rett og slett gjort meg følelsesmesig avhengig av ham.

Og uansett hva han har gjort eller sagt så er det så sykt å tenke på at dersom han kommer og ber om unnskyldning, eller sir vi skal prøve o.l. så ville jeg garantert godtatt dette. Og det er helt URIMELIG!! Jeg vet det - men jeg klarer ikke dette...

Jeg er ikke i arbeid - har blitt 100% ufør for noen mnd siden. Har aleneansvaret for en sønn.

Jeg flyttet ut fra vår felles bolig for ca 3 uker siden etter ønske fra ham. Vi hadde da avtalt at vi skulle bo hver for oss for å ordne opp i tingene våre på egen hånd, jobbe med oss selv, men vi skulle være gift og ha forhold bare bo hver for oss.

Jeg sto da på bar bakke når jeg flyttet. Men fikk selv om jeg er uføretrygdet huslån, og klarte å få i hus alt som jeg trengte for å klare oss. Jeg levde da i denne troen på at det var oss likevel.. men det var bare et spill for å få meg bort.

Men er det ikke vanlig at dersom noen har vært utro så har de dårlig samvittighet og prøver å gjøre bot for det? Mannen min gjør ingenting - bryr seg ikke om hvordan jeg reagerer. Ringer bare og sir at visst jeg ikke tar meg sammen så skal han få meg innlagt på psykriatrisk avd. Kan ektemenn gjøre noe slikt?

Jeg er så frustrert...var i dag hos legen, har antidepr.og skal vel begynne i en eller slags form for terapi. Dette da legen var bekymret for meg...

Her sitter jeg som en flueskit, får ikke noe gjort, klarer ikke å gå ut, flyttet hit til mannen min - noe som vil si at jeg kuttet hele nettverket jeg hadde, bor på en fremmed plass der jeg ikke kjenner noen, er helt alene.... Hvordan skal jeg overleve når det eneste jeg tenker på: kan han ikke ringe snart???? Klarer ikke å få andre tanker inn i hodet...

hjelp meg vær så snill...

Dersom noen vil kontakte meg privat er emailen min: [email protected]

Hei. Det er ingen som forventer at du skal kunne klare å se klart eller fremover nå så tett opp i bruddet.. Men etter min erfaring, så klarer de aller aller fleste å komme seg opp av gjørma etter et stygt brudd.

Jeg har en veninne som ble sviktet av sin kjære. De var begge unge, i 20åra. Samboere, ingen barn. Hun tok bruddet ekstremt hardt, og "gikk på en smell". Hun ble omtrent sengeliggende i et år. Gråt og kastet opp, så ikke lyset i tunellen. I et års tid var alt helt svart. Hun ringte til meg og gråt, dag ut og dag inn. Noen få nærme venner og familien støttet henne, og bygget henne opp. Så langt nede som hun var, trodde hun ALDRI at hun kunne bli glad i gjen, stole på en mann igjen, og ikke minst bli forelsket i noen. Men det skjedde.

Og det kommer til å skje deg også!

Men min erfaring er at det er stor forskjell på utfallet av slike kriser, avhengig av hvordan de blir "håndtert". Det vil si, at noen ender opp som bitre og "skrøpelige" mennesker, som bærer stort preg av sviket og sorgen (og lar dette gjennomsyre og prege hele livet sitt), og noen ender opp som sterkere og flottere enn noen gang.

Jeg tror du til en viss grad kan styre utfallet av denne krisen din. Du må fokusere på at dette ikke skal knekke deg. Når det værste sjokket er over, så går du inn for å bygge opp et sterkt og flammende raseri. Gå målrettet inn for å gjøre livet til deg og barnet ditt best mulig etter denne drittsekkens behandling av deg/dere!

Du sier du har flyttet ut av felles bolig. Jeg råder deg til å ta kontakt med familiekontoret straks. Sett i gang prosessen, og ikke ta til takke med smuler! Du skal ha din del av kaka.

Du har et barn å tenke på oppi det her, så her har du h*ns fremtid å tenke på også.

Så flytter du! Tilbake der du kommer fra, eller et sted du virkelig trives! Legg perioden med han bak deg. Der du bor nå har du ingen sier du? Vel, så flytt - dit du har folk som er glad i deg og som vil støtte deg! Gjør heller noe overilt (som å pakke snippesken og dra i helgen), og angre senere, enn å bli boende og lide deg gjennom uker og måneder innestengt i leiligheten og se på hvordan han styrer og koser seg og gnir det inn.

Det er ingen som kan ta bestemmelsene for deg, disse må du ta selv. Bit tenna sammen og hopp i det. Ring til din mest krigerske veninne og si at du trenger hjelp og oppbacking, og SETT I GANG. Få henne evt. til å komme og hjelpe deg med å rydde opp i ting og tang. Det er utrolig hva en støttende person kan utgjøre for selvtilliten!!! Og om han er urimelig mtp. hus og fordeling, så har du en venn/familie som støtter deg og gjør deg sterk.

Håper du klarer å opparbeide mot og styrke, og ikke graver deg ned i sjokket og sorgen. Dersom du lar det "ta over" hele deg, har han mer "på deg" og tenk på barnet ditt..... H*n trenger deg også til å beskytte deres fremtid.

Ønsker deg masse lykke til!!!

Stor varm klem fra meg