Jeg sier jeg flytter - han tar det ikke til seg

[Gjest NN nå jeg]

Hvordan skal jeg få mannen min til å reagere.

I mange år har han kontrollert meg, tatt meg som en selvfølge og vært likegyldig i forhold til meg. Vi har rett og slett levd hvert vårt liv under samme tak, med felles barn.

Nå har jeg endelig tatt mot til meg, funnet meg et sted å bo osv.

Jeg har gjentatte ganger fortalt mannen min at jeg og ungene flytter. Sagt at jeg har funnet hus osv.

Når jeg inviterer til samtale iforhold til dette, blir han avvisende og sur, og jeg kommer ingen vei.

Dagen etter er han "like blid" som om ingen ting har skjedd. Når jeg nevner flytting da, sier han bare "du skal vel ikke flytte"?!

Når jeg sier vi må ta kontakt med fam.vernkontoret sier han; "hvorfor det"? -men gjør ingen ting...

Han er en engel nå i forhold til meg og ungene.. er oppmerksom og grei, og "står på". Han skjønner ikke at det er snakke som er viktig, ei heller at han har dratt forholdet for langt i negativ retning.

Dette er frustrerende!

Tiden går, og jeg vil få ting i orden nå.. Hvordan skal jeg gå frem??

Har planer om å flytte inn i huset jeg skal leie, i juni.

[mumitrollet]

Det er vel bare å flytte, før eller siden oppdager han vel det?

[Gjest NN nå jeg]

Det er vel bare å flytte, før eller siden oppdager han vel det?

Vet ikke om du har fått med deg, at når det er barn med i bildet, er det en del som bør være i orden og på plass...

[frosken]

Hvis du har bestemt deg, så kan du starte med å kontakte familiekontoret og be om mekling. Dere vil da begge få brev i posten om dato for første meklingssamtale.

[Lillemus]

Vet ikke om du har fått med deg, at når det er barn med i bildet, er det en del som bør være i orden og på plass...

Du trenger jo bl.a. hans underskrift for å kunne melde adresseendring på barna... Ikke lett. Men dette har jo familivernkontorene vært boti mange ganger før, ta en prat med dem og hør om de har noen råd til deg?

[Gjest Valnøtt]

Det jeg kan love deg er at hvis han ikke signerer på flyttemeldingen til ungene, så betyr det at han automatisk overtar dagliog omsorg for dem når du flytter ut. Det vil si at han kan kreve dem tilbakeført til hjemmet sitt, kan kreve deg for barnebidrag, kan heve barnetrygden og skatteklasse to - mens du evt må gå rettens vei for å få ungene til deg.

Dermed må du ikke finne på å flytte før han signerer flyttemeldingen....

[Gjest NN nå jeg]

Du trenger jo bl.a. hans underskrift for å kunne melde adresseendring på barna... Ikke lett. Men dette har jo familivernkontorene vært boti mange ganger før, ta en prat med dem og hør om de har noen råd til deg?

Jeg må visst bare hive meg rundt.. Dette med flyttemelding på ungene var godt å få vite!! (Regner med at dette gjelder ordinær flyttemelding som man får hos folkeregisteret??) Er mye en ikke er klar over!

Hva om han nekter da? Nei, han gjør kanskje ikke det, men jeg tror han vil lage litt vansker...

Vet jo at i allefall noen av dere er skilt... hvordan har det gått for barna deres??

[Gjest Valnøtt]

Men du - hvis han har kontrollert deg før så er det jo ikke noe annet det han gjør nå. Han forsøker å styre deg dit at du ikke får flyttet. Antagelig vet han at du ikke kan flytte uten å sette igjen barna, og dermed vet han at du ikke får flyttet før han sier at det er greit...

Jeg synes så helt utrolig synd på deg - det der var det jeg var redd for da jeg ba om skilsmisse selv. En årelang stillingskrig for å beholde ungene hos meg hvor jeg ble tvunget til å bo med mannen videre.

(Heldigvis trodde min eksmann at jeg bare prøvde å få viljen min, så han flyttet ut på trass på to dagers varsel... Har aldri vært så lettet i hele mitt liv jeg...)

Jeg tror kanskje du skal oppsøke advokat - der kan du få hjelp. Også tar du i bruk samme metoder som mannen din hvis ikke noe annet hjelper. Du bare ignorerer ham. Du oppretter ny bankkonto som han ikke har innsyn i, du skyver ham ut av livet ditt millimeter for millimeter. Du sier klart fra - en eneste gang - at du ikke kommer til å snakke med ham før flyttemeldingen til ungene er signert. Også går du i stillemodus du også. Og du flytter ut av soverommet.

Du går til meklingene dine på familievernkontoret slik du skal. Om han ikke møter der skjer det noe artig nemlig - da kan du trekke ham for retten og kreve omsorg for ungene, men han kan ikke gjøre det samme tilbake. (Du får meklingsattesten, og den må man ha for å få opp saken i retten. Hvis han ikke møter, får han ikke den samme rettigheten.)

Men du bør nok treffe noen tiltak ift ungene, for dette kan se ut til å kunne bli vanskelig en periode. Jeg vet ikke hvor store de er, men du kan sikkert få gode råd for å ivareta dem både fra familevern og skole/barnehage.

Lykke til, stor klem.

[Gjest Valnøtt]

Jeg må visst bare hive meg rundt.. Dette med flyttemelding på ungene var godt å få vite!! (Regner med at dette gjelder ordinær flyttemelding som man får hos folkeregisteret??) Er mye en ikke er klar over!

Hva om han nekter da? Nei, han gjør kanskje ikke det, men jeg tror han vil lage litt vansker...

Vet jo at i allefall noen av dere er skilt... hvordan har det gått for barna deres??

Jeg svarer igjen jeg :-)

Jeg er skilt etter en beinhard prosess.

Ungene fikk det umiddelbart bedre etter samlivsbruddet vårt. Både skole og barnehage rapporterte om unger som lot til å ha fått det mye bedre. Denne trenden har fortsatt, nå er det to år siden jeg skilte meg.

Det er ikke alle unger somfår det verre etter at foreldrene skilles. Og ja, det er flyttemeldingen til folkeregisteret som avgjør hvem som har den daglige omsorgen.

[Gjest NN nå jeg]

Jeg svarer igjen jeg :-)

Jeg er skilt etter en beinhard prosess.

Ungene fikk det umiddelbart bedre etter samlivsbruddet vårt. Både skole og barnehage rapporterte om unger som lot til å ha fått det mye bedre. Denne trenden har fortsatt, nå er det to år siden jeg skilte meg.

Det er ikke alle unger somfår det verre etter at foreldrene skilles. Og ja, det er flyttemeldingen til folkeregisteret som avgjør hvem som har den daglige omsorgen.

mannen min er ikke direkte "slem", men han er likegyldig til meg og mine føleleser, men liker å ha kontroll på andre måter.

Eier ikke empati, har satt seg selv foran familien (men han sier han har ofret seg).., har vendt meg "ryggen", og holdt seg til sin opprinnelige familie osv i saker hvor han nok burde vist hvem han er gift med, og støttet meg osv...

Åååå... jeg skal være så glad når jeg slipper å ta alle valgene mine!! Når jeg har valgt ferdig og kan slappe av og tenke fremover!

Hvordan var din mann, Valnøtt?

[Gjest Valnøtt]

mannen min er ikke direkte "slem", men han er likegyldig til meg og mine føleleser, men liker å ha kontroll på andre måter.

Eier ikke empati, har satt seg selv foran familien (men han sier han har ofret seg).., har vendt meg "ryggen", og holdt seg til sin opprinnelige familie osv i saker hvor han nok burde vist hvem han er gift med, og støttet meg osv...

Åååå... jeg skal være så glad når jeg slipper å ta alle valgene mine!! Når jeg har valgt ferdig og kan slappe av og tenke fremover!

Hvordan var din mann, Valnøtt?

Han var voldelig og slo meg i mange år. Da jeg var tilstrekkelig banket og dressert gikk han over til beinhard psykisk terror isteden.

En skikkelig søt og sjarmerende type, men man ser ikke skogen for trær mens man står oppi det.

Heldigvis er jeg i stand til å gjenkjenne både trær, busker og skog nå :-)

[Gjest NN nå jeg]

Han var voldelig og slo meg i mange år. Da jeg var tilstrekkelig banket og dressert gikk han over til beinhard psykisk terror isteden.

En skikkelig søt og sjarmerende type, men man ser ikke skogen for trær mens man står oppi det.

Heldigvis er jeg i stand til å gjenkjenne både trær, busker og skog nå :-)

så vondt å høre... men godt du har kommet deg vekk!!!

Jeg har jo aldri blitt slått, men har måttet dokumentere og forklare meg på omtrent alt jeg har gjort..

Vi snakker kun sammen om været.. + + +

[Gjest -vil være anonym]

Må bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i alt dette du beskriver! Huff, det er så vanskelig dette. Jeg er i ferd med å byte ut akkurat nå, lett er det ikke. Ønsker deg lykke til og håper han snart lytter til deg.

[Gjest Valnøtt]

så vondt å høre... men godt du har kommet deg vekk!!!

Jeg har jo aldri blitt slått, men har måttet dokumentere og forklare meg på omtrent alt jeg har gjort..

Vi snakker kun sammen om været.. + + +

Vet du hva? Den psykiske terroren var absolutt det verste. Det å aldri få være bare meg. Og det høres ut som du har fått smake litt på den du også. For et voksent menneske å bare bli ignorert og kontrollert omtrent som en narkoman tenåring på alle fronter er ikke holdbart i det hele tatt. Antagelig bør du være forberedt på at du kan få en heftig reaksjon på dette når du kommer deg unna og oppdager hva frihet er og hva du ikke har hatt.

Jeg håper det går bra med deg. Som sagt - skriver han bare under på den flyttemeldingen til ungene, så kan han ellers si og gjør hva han vil - da kan du bare flytte.

[sant å si]

Han var voldelig og slo meg i mange år. Da jeg var tilstrekkelig banket og dressert gikk han over til beinhard psykisk terror isteden.

En skikkelig søt og sjarmerende type, men man ser ikke skogen for trær mens man står oppi det.

Heldigvis er jeg i stand til å gjenkjenne både trær, busker og skog nå :-)

Du skriver "man ser ikke skogen for trær mens man står oppi det" - og GUD, som jeg kjenner meg igjen der!

Det som har vært vanskeligst for meg i ettertid, er å forklare (både for meg sjøl og andre) hvordan jeg kunne leve i alt det som var, og til og med få (flere) barn med ham.

Det er det verste nå, hvorfor jeg lot det fortsette i årevis uten å gjøre noe med det.

[løvinne71]

Her må du nok bare ta saken i egne hender, og heller ta "museskrittene" på egenhånd!

Ring selv og bestill time på familievern kontoret, og be dem sende en formell innkalling til din mann. Hvis han ikke møter til meglingen til avtalt tid, vil dette tale kraftig imot ham.

Skaff deg din egen bank konto (hvis du ikke allerede har det)

Og prøv på flest mulig måter etablere ditt eget liv både sosialt, og mht til praktiske ting i hverdagen.

Allier deg så med andre venner og bekjente, som kan hjelpe deg og flytte når den tid kommer.

Hvis du ennå ikke har fått hans underskrift på at barna endrer adresse, kan du ikke fysisk flytte ut av huset med barna.

Men du kan allikevel flytte over mange av dine personlige ting og møbler, og starte innredningen av ditt og barnas nye hjem!

På den måten viser du ham tydelig og helt konkret at du faktisk mener alvor med å flytte.

På det tidspunktet er han antagelig nødt til å innse faktum!

Og enten han velger å motarbeide deg, eller å samarbeide, er han ihvertfall nødt til å foreta seg "et eller annet,"

Jeg regner med at familivernkontoret kan gi deg informasjon om hvordan prossessen blir videre.

Ta også en kikk på siden www.skilsmisse.net, eller skilsmisse.no, som inneholder masse informasjon og linker til aktuelle kilder.

[Gjest Valnøtt]

Du skriver "man ser ikke skogen for trær mens man står oppi det" - og GUD, som jeg kjenner meg igjen der!

Det som har vært vanskeligst for meg i ettertid, er å forklare (både for meg sjøl og andre) hvordan jeg kunne leve i alt det som var, og til og med få (flere) barn med ham.

Det er det verste nå, hvorfor jeg lot det fortsette i årevis uten å gjøre noe med det.

Det der kan du like gjerne slutte å slå deg selv i hodet med :-) (Been there, done that...)

Du gikk da du var i stand til det. Du var ikke i stand til det før du gikk. Sånn er det. Du gjør så godt du kan ut fra hva du klarer å få til. Mer kan du ikke gjøre - uansett hvor gjerne du ville :-)

[sant å si]

Det der kan du like gjerne slutte å slå deg selv i hodet med :-) (Been there, done that...)

Du gikk da du var i stand til det. Du var ikke i stand til det før du gikk. Sånn er det. Du gjør så godt du kan ut fra hva du klarer å få til. Mer kan du ikke gjøre - uansett hvor gjerne du ville :-)

Ja, hadde det enda vært så vel. Sannheten er at hvis han ikke omsider hadde funnet ut at jeg hadde gjort min nytte og derfor pælma meg ut, så hadde jeg for alt jeg vet bodd oppi det der ennå.

Jeg tenker på det fra tid til annen: At jeg ikke var sterk nok til å komme meg vekk for egen maskin :-(

Trøsten er at jeg i ettertid har klart å bygge et godt liv for meg og ungene, da. Men på "de mørke" dagene er det en litt mager trøst, faktisk.

[Gjest NN nå jeg]

Må bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i alt dette du beskriver! Huff, det er så vanskelig dette. Jeg er i ferd med å byte ut akkurat nå, lett er det ikke. Ønsker deg lykke til og håper han snart lytter til deg.

Har dere barn sammen??

Jeg er bare så kjempe-frustrert og lei meg i ettermiddag!!! -I tillegg til frustrasjonen jeg har fra før..

Snakket med ham på telefonen i dag, hjem fra jobb.. forteller ham at jeg skal se på huset jeg skal leie en gang til. Da sier han: "Hvorfor det? Du har jo ikke sagt at du skal ha det huset??!!!!"

Jo, sa jeg.. Jeg kommer til å flytte, og det har jeg sagt til deg..

"Javel ja.. jaja. Ha det da" svarer han, og legger på røret.

Når jeg kommer hjem, sier han ingen ting. Etter middag, da ungene har gått for å leke, tar jeg opp tråden igjen.

-Det han begynner med, er "hva har du rota på med før du kom hjem da?" (han visste hvor jeg hadde vært, men jeg forklarte meg igjen, så godt jeg kunne)

Da jeg sa vi måtte begynne å kommunisere og finne de beste løsningene for ungenes skyld sier han bare " når vi ikke har snakket før, begynner vi ikke nå. -Den skilsmissa di får du ordne med sjøl": "Du har ikke vært intressert i å snakke med meg i det hele tatt, men kun hatt andre interesser"

Det han mener med å snakke, er å prate om naboen og om været. Når det gjelder å støtte meg i, trøste meg, jobbe for felles mål med hus og hage, vise nærhet, holde rundt osv, har han sviktet.

Han har godtatt at andre har mobbet meg, uten å gripe inn. Ber meg bare slutte å være nærtagen.. + +

Nå sitter jeg her igjen, da.

Vet ikke om jeg klarer å ta skrittet. Han gjør MEG til syndebukk, uansett. "Alt dette visste du før vi giftet oss og før vi fikk siste barnet vårt for 4 år siden.. "

-Ja vel, så er jeg kanskje et stort troll, da., som gjør ham og ungene bare vondt.. Men hvor mye skal jeg tåle da??

-Ingen trøst når det er behov. Beskjeden "jeg skal sove" når jeg vil sove på armen, bli skøvet vekk når jeg vil gi en klem..

Beskyldninger om utroskap, når jeg har snakket med en annen mann...

Han svikter meg hver gang jeg "krever" litt av det emosjonelle..

nå orker jeg rett og slett ikke mer, men forstår at jeg ikke kommer meg vekk herfra.. Hvordan skal jeg klare å flytte alene? hvordan skal jeg klare å se ungene lide fordi pappa'n legger skyld på mamman dems.. ??

Jeg har kontakt med fam.kontoret, men det hjelper lite..

[Gjest NN nå jeg]

Vet du hva? Den psykiske terroren var absolutt det verste. Det å aldri få være bare meg. Og det høres ut som du har fått smake litt på den du også. For et voksent menneske å bare bli ignorert og kontrollert omtrent som en narkoman tenåring på alle fronter er ikke holdbart i det hele tatt. Antagelig bør du være forberedt på at du kan få en heftig reaksjon på dette når du kommer deg unna og oppdager hva frihet er og hva du ikke har hatt.

Jeg håper det går bra med deg. Som sagt - skriver han bare under på den flyttemeldingen til ungene, så kan han ellers si og gjør hva han vil - da kan du bare flytte.

Kan du være snill å lese innlegget mitt over, med stor overskrift?!

Du har visst vært der jeg er nå... kanskje..

Bare gråter i kveld. Totalt motløs. Har ingen andre å snakke med heller, enn fam.terapeuten min. Har ingen nære venner her jeg bor nå, og heller ingen familie..

Det er kun forumet her jeg kan søke råd og trøst, og det er grusomt vondt..

Pga den ensomheten jeg har levd i i så mange år, har jeg en tendens til å "spise opp" de som viser meg litt forståelse, anerkjennelse og nærhet.. Og det er det jo ingen som orker..