Jeg sier jeg flytter - han tar det ikke til seg

[AneM1365380603]

Jeg tror du vil føle en enorm lettelse den dagen du er i egen leilighet og selv kan velge stemningen i huset. Jeg har selv vært i et forhold der jeg følte meg ensom. Han var ikke taus for å være slem, han visste rett og slett ikke hva han skulle si om det ble snakk om følelser. Da hadde han heller ingenting å gi om jeg trengte noen å snakke med.

Når han var så innesluttet fikk ikke han selv ut frustrasjon heller, så da brukte han endel mimikk og fekting med armene når han ville uttrykke noe. Det ble jo helt feil for meg, for jeg visste ikke hva han sa, men følte det var negativt. Stort sett så han svart eller hvitt på ting, mest svart.

Han oppførte seg lignende som din mann når jeg ville flytte. Jeg hadde blitt skuffet så mange ganger, for han sa hele tiden han ville prøve å bli mer åpen. En dag mistet jeg troa på det, så da flyttet jeg.

Han furtet en stund og var veldig grinete. Det bare understreket at jeg hadde gjort det riktige valget. I dag er han en god venn, for nå har vi ikke forventninger til hverandre på det planet.

Min eks er veldig snill og oppegående, men totalt ulik meg. Håper din mann er lik, slik at dere kan få et fint samarbeid om barna etterpå. Det er jo ikke sikkert han heller har det bra slik som det er nå.

Jeg kan fremdeles kjenne lykkefølelsen da jeg satt i egen leilighet med varmen og stereoanlegget på full guffe. Det var godt å skape et eget hjem og selv velge stemningen. Eksen min hadde en tendesn til å svartmale alt. Han fortalte stort sett om negative ting. f eks kø på butikken, kø på veiene, det var for varmt, det var dårlig underholdning på tv'n, folk skulle lure han, innvandrere var dritt, han sov alltid dårlig om natta, det var kjedelig på jobben osv.. Det er hva jeg mener med å velge stemningen i hjemmet selv

Jaja, nå sklei jeg helt ut her. 7 år med han har satt spor, men det endte bra her. For meg var han en elendig kjæreste, men han er en flott venn i dag )

[Gjest Valnøtt]

Har dere barn sammen??

Jeg er bare så kjempe-frustrert og lei meg i ettermiddag!!! -I tillegg til frustrasjonen jeg har fra før..

Snakket med ham på telefonen i dag, hjem fra jobb.. forteller ham at jeg skal se på huset jeg skal leie en gang til. Da sier han: "Hvorfor det? Du har jo ikke sagt at du skal ha det huset??!!!!"

Jo, sa jeg.. Jeg kommer til å flytte, og det har jeg sagt til deg..

"Javel ja.. jaja. Ha det da" svarer han, og legger på røret.

Når jeg kommer hjem, sier han ingen ting. Etter middag, da ungene har gått for å leke, tar jeg opp tråden igjen.

-Det han begynner med, er "hva har du rota på med før du kom hjem da?" (han visste hvor jeg hadde vært, men jeg forklarte meg igjen, så godt jeg kunne)

Da jeg sa vi måtte begynne å kommunisere og finne de beste løsningene for ungenes skyld sier han bare " når vi ikke har snakket før, begynner vi ikke nå. -Den skilsmissa di får du ordne med sjøl": "Du har ikke vært intressert i å snakke med meg i det hele tatt, men kun hatt andre interesser"

Det han mener med å snakke, er å prate om naboen og om været. Når det gjelder å støtte meg i, trøste meg, jobbe for felles mål med hus og hage, vise nærhet, holde rundt osv, har han sviktet.

Han har godtatt at andre har mobbet meg, uten å gripe inn. Ber meg bare slutte å være nærtagen.. + +

Nå sitter jeg her igjen, da.

Vet ikke om jeg klarer å ta skrittet. Han gjør MEG til syndebukk, uansett. "Alt dette visste du før vi giftet oss og før vi fikk siste barnet vårt for 4 år siden.. "

-Ja vel, så er jeg kanskje et stort troll, da., som gjør ham og ungene bare vondt.. Men hvor mye skal jeg tåle da??

-Ingen trøst når det er behov. Beskjeden "jeg skal sove" når jeg vil sove på armen, bli skøvet vekk når jeg vil gi en klem..

Beskyldninger om utroskap, når jeg har snakket med en annen mann...

Han svikter meg hver gang jeg "krever" litt av det emosjonelle..

nå orker jeg rett og slett ikke mer, men forstår at jeg ikke kommer meg vekk herfra.. Hvordan skal jeg klare å flytte alene? hvordan skal jeg klare å se ungene lide fordi pappa'n legger skyld på mamman dems.. ??

Jeg har kontakt med fam.kontoret, men det hjelper lite..

Hei :-)

Der kom endelig innlegget som bekreftet det jeg syns jeg leste mellom linjene hele veien.

Nå skal du høre på meg.

Du skal ta kontakt med krisesenteret i dag. Så skal du dra dit på en samtale og etter det vil du føle deg bedre. Så tar du ungene med deg dit og bor der frem til huset du skal ta over er ledig. Der vil du være trygg for disse overgrepene.

Og ja - jeg har vært der. Jeg var der helt til jeg opp alt og slapp taket i meg selv og innfant meg med at jeg ikke skulle få mer ut av livet mitt enn å være hakkekylling for mannen min. Og gevinsten for dette offeret skulle liksom være at ungene slapp å oppleve en skilsmisse, stakkars små.

Til slutt stolte jeg ikke på min egen virkelighetsoppfatning mer i det hele tatt - jeg ga opp alt og lot meg passivt bare diktere rundt. Og hele tiden glattet jeg over fasaden så ikke omverdenen skulle skjønne hvordan jeg hadde det.

For det er f*** ikke sånn i dag at man bare kan si det som det er så kommer det hjelp. Det eneste som skjer hvis man forteller hvordan man har det, er at vennene til ungene ikke får komme hjem til oss lenger fordi foreldrene deres blir redde for at de skal oppleve noe vondt. Og den frykten skjønner jeg, men den gjør også at den kvinnen som mishandles blir isolert fra den hjelpen folk flest tror at er der.

Dette skal du vite: Ditt tilfelle er ikke enestående. Du er på ingen måte alene. Vi har disse fantastiske krisesentrene i dette landet - og de er der for å redde deg og dine unger.

Jeg tror jeg vet GANSKE godt hvordan du har det, og selvom det er rart å ta ord som mishandling i munnen idet man erklærer prosjekt kjernefamilien som terminert og gir opp det man en gang satset alt på, så er det faktisk akkurat det det er.

Psykisk mishandling er akkurat like alvorlig som fysisk. Og akkurat like forbudt.

Du er mao ikke lenger en klassisk kunde for familievernkontoret. Dine problemer er alvorlige og du bør få kvalifisert hjelp. Og du kommer til å oppleve noe utrolig rart når du kommer på krisesenteret, for der tar de deg faktisk på alvor.

Jeg vet akkurat hvordan det er å ligge nesegrus i gjørma og ikke lenger vite hva som er virkelig fordi verden later til å se helt annerledes ut for ektemannen enn for meg. Det er f*** ikke godt.

Når du kommer deg ut av dette, kommer du til å føle deg verdifull og sterk og trygg. Og du vil vite at du har brutt sirkelen for ungene dine. Hvis du blir i dette ekteskapet vil nemlig sannsynligvis døtrene dine finne seg mishandlere selv når de blir store, og sønnene vil finne seg koner å være slemme mot. (Ikke garantert selvsagt, men statistisk sett er de sterkt i fare for det).

Se på ungene dine og deg selv og unn deg bedre og kom deg vekk! Men ikke reis fra ungene - dem tar du med deg når du reiser. Og vit at på krisesenteret får han ikke tak i deg, og han får ikke vite om du er der eller ikke heller. Der er du hundre prosent trygg. Og de slipper ikke taket i deg før du selv føler deg trygg på å gå ut i verden heller.

Jeg har vært til behandling ved krisesenteret i nesten to år før jeg følte meg frisk nok til å gå videre alene - og derfor kommer jeg til å ha et godt liv heretter.

Jeg håper med hele meg at dette går bra og at du greier å være sterk nå. Jeg sjekker denne tråden fortløpende hvis du ønsker å komme i kontakt med meg.

Stor, stor klem!!!

[Gjest Valnøtt]

Kan du være snill å lese innlegget mitt over, med stor overskrift?!

Du har visst vært der jeg er nå... kanskje..

Bare gråter i kveld. Totalt motløs. Har ingen andre å snakke med heller, enn fam.terapeuten min. Har ingen nære venner her jeg bor nå, og heller ingen familie..

Det er kun forumet her jeg kan søke råd og trøst, og det er grusomt vondt..

Pga den ensomheten jeg har levd i i så mange år, har jeg en tendens til å "spise opp" de som viser meg litt forståelse, anerkjennelse og nærhet.. Og det er det jo ingen som orker..

Hei igjen :-) Svarte deg lenger opp, men apropos det med å spise opp omgangskretsen - det er også en av de tingene krisesentrene er bevisste på. De er der for å ta støyten så du ikke ender opp med å jage vennene dine. Takket være timene mine der, så orker vennene mine fortsatt å ta telefonen når jeg ringer :-)

[Gjest Valnøtt]

Ja, hadde det enda vært så vel. Sannheten er at hvis han ikke omsider hadde funnet ut at jeg hadde gjort min nytte og derfor pælma meg ut, så hadde jeg for alt jeg vet bodd oppi det der ennå.

Jeg tenker på det fra tid til annen: At jeg ikke var sterk nok til å komme meg vekk for egen maskin :-(

Trøsten er at jeg i ettertid har klart å bygge et godt liv for meg og ungene, da. Men på "de mørke" dagene er det en litt mager trøst, faktisk.

Du må bare være glad for at du da kom deg unna uten at du måtte gjennom enda mer. Og for at du har fått livet på beina igjen uten å gå ut og finne deg en ny mishandler :-)

Jeg pleier å tenke at det jeg har opplevd har gjort meg til den jeg er, på godt og vondt. Kanskje hadde jeg ikke kjent hvor stort potensiale jeg har hvis livet hadde vært lettere? Og ungene er noe jeg ikke ville vært foruten.

Og det er deilig å se meg i speilet og tenke at jeg liker meg selv, og jeg stoler på meg selv og det jeg selv tror og tenker og mener. Også greier jeg jo mange ting også :-)

Så opp med hodet. Når dagene er mørke så ta dem imot og lev med dem og fokuser på at det er jo lov å ha en dårlig dag og sitte på sofaen med fett hår og deppe iblant også.

Klem :-)

[Gjest NN nå jeg]

Hei :-)

Der kom endelig innlegget som bekreftet det jeg syns jeg leste mellom linjene hele veien.

Nå skal du høre på meg.

Du skal ta kontakt med krisesenteret i dag. Så skal du dra dit på en samtale og etter det vil du føle deg bedre. Så tar du ungene med deg dit og bor der frem til huset du skal ta over er ledig. Der vil du være trygg for disse overgrepene.

Og ja - jeg har vært der. Jeg var der helt til jeg opp alt og slapp taket i meg selv og innfant meg med at jeg ikke skulle få mer ut av livet mitt enn å være hakkekylling for mannen min. Og gevinsten for dette offeret skulle liksom være at ungene slapp å oppleve en skilsmisse, stakkars små.

Til slutt stolte jeg ikke på min egen virkelighetsoppfatning mer i det hele tatt - jeg ga opp alt og lot meg passivt bare diktere rundt. Og hele tiden glattet jeg over fasaden så ikke omverdenen skulle skjønne hvordan jeg hadde det.

For det er f*** ikke sånn i dag at man bare kan si det som det er så kommer det hjelp. Det eneste som skjer hvis man forteller hvordan man har det, er at vennene til ungene ikke får komme hjem til oss lenger fordi foreldrene deres blir redde for at de skal oppleve noe vondt. Og den frykten skjønner jeg, men den gjør også at den kvinnen som mishandles blir isolert fra den hjelpen folk flest tror at er der.

Dette skal du vite: Ditt tilfelle er ikke enestående. Du er på ingen måte alene. Vi har disse fantastiske krisesentrene i dette landet - og de er der for å redde deg og dine unger.

Jeg tror jeg vet GANSKE godt hvordan du har det, og selvom det er rart å ta ord som mishandling i munnen idet man erklærer prosjekt kjernefamilien som terminert og gir opp det man en gang satset alt på, så er det faktisk akkurat det det er.

Psykisk mishandling er akkurat like alvorlig som fysisk. Og akkurat like forbudt.

Du er mao ikke lenger en klassisk kunde for familievernkontoret. Dine problemer er alvorlige og du bør få kvalifisert hjelp. Og du kommer til å oppleve noe utrolig rart når du kommer på krisesenteret, for der tar de deg faktisk på alvor.

Jeg vet akkurat hvordan det er å ligge nesegrus i gjørma og ikke lenger vite hva som er virkelig fordi verden later til å se helt annerledes ut for ektemannen enn for meg. Det er f*** ikke godt.

Når du kommer deg ut av dette, kommer du til å føle deg verdifull og sterk og trygg. Og du vil vite at du har brutt sirkelen for ungene dine. Hvis du blir i dette ekteskapet vil nemlig sannsynligvis døtrene dine finne seg mishandlere selv når de blir store, og sønnene vil finne seg koner å være slemme mot. (Ikke garantert selvsagt, men statistisk sett er de sterkt i fare for det).

Se på ungene dine og deg selv og unn deg bedre og kom deg vekk! Men ikke reis fra ungene - dem tar du med deg når du reiser. Og vit at på krisesenteret får han ikke tak i deg, og han får ikke vite om du er der eller ikke heller. Der er du hundre prosent trygg. Og de slipper ikke taket i deg før du selv føler deg trygg på å gå ut i verden heller.

Jeg har vært til behandling ved krisesenteret i nesten to år før jeg følte meg frisk nok til å gå videre alene - og derfor kommer jeg til å ha et godt liv heretter.

Jeg håper med hele meg at dette går bra og at du greier å være sterk nå. Jeg sjekker denne tråden fortløpende hvis du ønsker å komme i kontakt med meg.

Stor, stor klem!!!

Takk Takk. -Godt å få trøstende ord og svar.

-Jeg blir likevel litt skremt når jeg leser "mishandlet"... Jeg føler meg jo ikke mishandlet, bare misforstått..

Er det virkelig mishandling han driver med, når han uforskyldt ikke evner å snakke, ikke er født med empati osv?

Jeg har problemer med å kalle ham en mishandler, men tenker at det vel er det han faktisk gjør..

Han er hyggelig igjen i dag... en engle-pappa mot ungene, selv om vi ikke snakker sammen om oss. -Han tror alt blir bra da, at jeg ikke flytter, så lenge vi ikke nevner noe om det som er vanskelig.

-Hadde en avtale mellom 9 og 12 i dag, og kl. 12.30. Dette visste han om. Etter dette hentet jeg det ene barnet vårt hos en venn.

like vel... da jeg ringte for å høre om noe fikk jeg med en gang spørsmål... "når var du ferdig med første avtalen din?" Kl. 12 svarte jeg.. "12?!!!!" sier han.. Og hva har du gjort etter det da??? Nå er jo kl 14.30!!

Vel vel.. da var det å forklare igjen da, hva det var jeg hadde gjort og hvor jeg var..

-jeg har begynt å tro han er sjalu og kontrollerende kun fordi han vil ha kontroll... ikke fordi han er glad i meg.. de følelsene tror jeg nemlig ikke han kjenner til..

[Gjest Valnøtt]

Takk Takk. -Godt å få trøstende ord og svar.

-Jeg blir likevel litt skremt når jeg leser "mishandlet"... Jeg føler meg jo ikke mishandlet, bare misforstått..

Er det virkelig mishandling han driver med, når han uforskyldt ikke evner å snakke, ikke er født med empati osv?

Jeg har problemer med å kalle ham en mishandler, men tenker at det vel er det han faktisk gjør..

Han er hyggelig igjen i dag... en engle-pappa mot ungene, selv om vi ikke snakker sammen om oss. -Han tror alt blir bra da, at jeg ikke flytter, så lenge vi ikke nevner noe om det som er vanskelig.

-Hadde en avtale mellom 9 og 12 i dag, og kl. 12.30. Dette visste han om. Etter dette hentet jeg det ene barnet vårt hos en venn.

like vel... da jeg ringte for å høre om noe fikk jeg med en gang spørsmål... "når var du ferdig med første avtalen din?" Kl. 12 svarte jeg.. "12?!!!!" sier han.. Og hva har du gjort etter det da??? Nå er jo kl 14.30!!

Vel vel.. da var det å forklare igjen da, hva det var jeg hadde gjort og hvor jeg var..

-jeg har begynt å tro han er sjalu og kontrollerende kun fordi han vil ha kontroll... ikke fordi han er glad i meg.. de følelsene tror jeg nemlig ikke han kjenner til..

Uansett hva han måtte føle eller ikke, så har du krav på å behandles med respekt. Du er ikke noen fange i noe bur. Du er en voksen kvinne, og skal behandles deretter.

Og det at han later som ikke noe når du ber om skilsmisse er ganske alvorlig. Hvis det er en gjennomgående teknikk han bruker for å frata deg opplevelsen av hva som faktisk foregår i en situasjon, så vil jeg kalle det, sammen med kontrollerende adferd og det andre du beskriver, for mishandling.

[Gjest NN nå jeg]

Uansett hva han måtte føle eller ikke, så har du krav på å behandles med respekt. Du er ikke noen fange i noe bur. Du er en voksen kvinne, og skal behandles deretter.

Og det at han later som ikke noe når du ber om skilsmisse er ganske alvorlig. Hvis det er en gjennomgående teknikk han bruker for å frata deg opplevelsen av hva som faktisk foregår i en situasjon, så vil jeg kalle det, sammen med kontrollerende adferd og det andre du beskriver, for mishandling.

Det er så godt å ha noen her inne.. noen "objektive" som forstår meg og kan hjelpe å sette litt ord på.

Bare for å ha sagt det; følelsen av å ALDRI bli sett og hørt, i den grad at ektemannen setter seg ned og gjør et forsøk på å snakke ut om ting, prøve å lytte og forstå.. Den følelsen er grusom, og blir bare verre og verre, vondere og vondere!

Fortvilelsen jeg har kjent på når han har satt meg i bås.. Den båsen det står "UTRO" på, når jeg vet selv at jeg ikke har vært det.

Fortvilelsen og skuffelsen når jeg, med optimisme og godt mot, gang på gang forsøker å snakke om det som er vanskelig. -Fordi jeg er glad i mannen min og ønsker å få til et godt forhold.

-Se han ta opp avisa, snu ryggen til å gå, eller ikke gidde å svare meg, rett og slett.

-Det samme som han gjør nå, når jeg sier jeg ikke orker dette mer.

Tausheten, og samtidig troen han viser, på at "ho flytter aldri".

"Du får det ikke bedre, uansett hvor du bor, du" "jeg kjenner deg, jeg" sa han i dag.

Jeg har jo mest lyst til å bare skrike ut til ham! Rope og hyle og be ham dunke seg tre ganger på hver side, blunke en gang slik at han SKJØNNER hva det er jeg prøver å si ham

Huff. Han holder på å syke meg helt ned, tror jeg. Men jeg SKAL klare dette!!

Beklager at det kommer mye merkelig ned på skjermen her nå, men jeg må bare få det ut et sted.. Er helt rådvill og fortvilt. Nå sitter han her, da, uten å ha nevnt flytting med et ord. Uten å ha gjort et eneste forsøk på å snakke med meg.

Jeg vet, at dette må jeg ordne med selv. Usikkerheten i forhold til ungene bl.a, får jeg ikke noe respons på, før jeg flytter., Hva han kommer til å si til ungene når så skjer vet jeg ikke, men antagelig blir alt min skyld. Han har jo bare vært den perfekte ektemann. Jeg blir jo aldri fornøyd, uansett hva han måtte støtte meg i og gjøre... (han har sagt dette i 9 år nå.. og jeg trodde på det først..)

Deling, pakking og flytting er jo et annet kapittel..

Setter strek nå, men jeg har egentlig 1000 ting jeg vil si..

Egentlig er jeg så innmari i mangel på samtale samtale nærhet og omtanke, at jeg ikke vet om jeg kommer til å bli normal i forhold til det igjen. Er redd jeg kommer til å ete opp de jeg måtte jump borti.

Klem klem.

[Rough]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Vi har også levd hvert vårt liv under samme tak, med felles barn. Jeg har drevet hus, hjem og familie og han har hengt seg bak på lasset. Ikke initiativ eller oppmerksomhet fra han i forhold til noe som helst.

I begynnelsen av jan sa jeg at jeg ikke orker mer og at vi må selge hus, dele og bli enige om ungene. Det måtte jeg bare ordne selv fikk jeg beskjed om. Etter det oppførte han seg som om ikke noe hadde skjedd, bortsett fra at han ble mer oppmerksom mot både meg og ungene - i alle fall for en stund. Plutselig skulle han delta med ting og plikter han ellers alltid prøver å snike seg unna.

Jeg ringte fam.kontoret og fikk time til mekling. Det er obligatorisk for alle som har felles barn og skal flytte fra hverandre. Der får du en meklingsattest som du må ha for å få ekstra barnetrygd og andre stønader du evt måtte ha krav på.

Meklingsattesten trenger du også hvis dere ikke blir enige om barnefordeling under meklingstimene og må å gå videre med advokater til domstolen.

Nå har det gått mer enn 2 mnd og vår situasjon er det at vi fremdeles bor under samme tak, han nekter å flytte ut, nekter å selge, nekter å kjøpe meg ut av huset, nekter meg å flytte ut med barna - men jeg må jo bare flytte hvis jeg vil, sier han. Han krever ungene minst 50%, vi har avsluttet mekling uten resultater, begge har advokater, osv osv..

Han prøver å psyke meg ut og kjører på med alt han kan av maktmidler og bruker ungene for det de er verd i sin kamp. Og for å være ærlig så vet jeg ikke helt hva han kjemper for. Han har ikke vist interesse for å delta i familien før, så hvorfor nå..?

Det første du bør gjøre er å bestille time til mekling. Han får da innkallelse og dere skal der prøve å bli enige om hvem som skal ha hovedomsorgen for ungene og samværsordning for den andre part, evt om dere skal ha halvparten av tiden hver. Hvis han nekter deg/dere å flytte så må du nok skaffe deg en advokat.

Jeg vil også råde deg til å kontakte krisesenteret. Om ikke annet bør du ringe dem for å få råd om hvordan du bør gå fram. De kan nok også anbefale hvilke advokater de pleier å samarbeide med i slike saker.

Det er vanvittig slitsomt å bo under slike forhold som du og jeg gjør nå, og det er kun vi som kan gjøre noe for å forandre på det. Ingen kommer til å gjøre det for oss, så da er det bare å hoppe i det!!

Lykke til!

Mvh

[Gjest Valnøtt]

Det er så godt å ha noen her inne.. noen "objektive" som forstår meg og kan hjelpe å sette litt ord på.

Bare for å ha sagt det; følelsen av å ALDRI bli sett og hørt, i den grad at ektemannen setter seg ned og gjør et forsøk på å snakke ut om ting, prøve å lytte og forstå.. Den følelsen er grusom, og blir bare verre og verre, vondere og vondere!

Fortvilelsen jeg har kjent på når han har satt meg i bås.. Den båsen det står "UTRO" på, når jeg vet selv at jeg ikke har vært det.

Fortvilelsen og skuffelsen når jeg, med optimisme og godt mot, gang på gang forsøker å snakke om det som er vanskelig. -Fordi jeg er glad i mannen min og ønsker å få til et godt forhold.

-Se han ta opp avisa, snu ryggen til å gå, eller ikke gidde å svare meg, rett og slett.

-Det samme som han gjør nå, når jeg sier jeg ikke orker dette mer.

Tausheten, og samtidig troen han viser, på at "ho flytter aldri".

"Du får det ikke bedre, uansett hvor du bor, du" "jeg kjenner deg, jeg" sa han i dag.

Jeg har jo mest lyst til å bare skrike ut til ham! Rope og hyle og be ham dunke seg tre ganger på hver side, blunke en gang slik at han SKJØNNER hva det er jeg prøver å si ham

Huff. Han holder på å syke meg helt ned, tror jeg. Men jeg SKAL klare dette!!

Beklager at det kommer mye merkelig ned på skjermen her nå, men jeg må bare få det ut et sted.. Er helt rådvill og fortvilt. Nå sitter han her, da, uten å ha nevnt flytting med et ord. Uten å ha gjort et eneste forsøk på å snakke med meg.

Jeg vet, at dette må jeg ordne med selv. Usikkerheten i forhold til ungene bl.a, får jeg ikke noe respons på, før jeg flytter., Hva han kommer til å si til ungene når så skjer vet jeg ikke, men antagelig blir alt min skyld. Han har jo bare vært den perfekte ektemann. Jeg blir jo aldri fornøyd, uansett hva han måtte støtte meg i og gjøre... (han har sagt dette i 9 år nå.. og jeg trodde på det først..)

Deling, pakking og flytting er jo et annet kapittel..

Setter strek nå, men jeg har egentlig 1000 ting jeg vil si..

Egentlig er jeg så innmari i mangel på samtale samtale nærhet og omtanke, at jeg ikke vet om jeg kommer til å bli normal i forhold til det igjen. Er redd jeg kommer til å ete opp de jeg måtte jump borti.

Klem klem.

Du blir normal igjen etterhvert :-)

Og du har rett i at du kommer til å måtte ordne med alt selv. Men du trenger da ikke å høre på hva han forteller deg om deg selv. Du kjenner deg selv bedre enn han gjør. Han har jo aldri snakket med deg engang :-)

[Gjest Valnøtt]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Vi har også levd hvert vårt liv under samme tak, med felles barn. Jeg har drevet hus, hjem og familie og han har hengt seg bak på lasset. Ikke initiativ eller oppmerksomhet fra han i forhold til noe som helst.

I begynnelsen av jan sa jeg at jeg ikke orker mer og at vi må selge hus, dele og bli enige om ungene. Det måtte jeg bare ordne selv fikk jeg beskjed om. Etter det oppførte han seg som om ikke noe hadde skjedd, bortsett fra at han ble mer oppmerksom mot både meg og ungene - i alle fall for en stund. Plutselig skulle han delta med ting og plikter han ellers alltid prøver å snike seg unna.

Jeg ringte fam.kontoret og fikk time til mekling. Det er obligatorisk for alle som har felles barn og skal flytte fra hverandre. Der får du en meklingsattest som du må ha for å få ekstra barnetrygd og andre stønader du evt måtte ha krav på.

Meklingsattesten trenger du også hvis dere ikke blir enige om barnefordeling under meklingstimene og må å gå videre med advokater til domstolen.

Nå har det gått mer enn 2 mnd og vår situasjon er det at vi fremdeles bor under samme tak, han nekter å flytte ut, nekter å selge, nekter å kjøpe meg ut av huset, nekter meg å flytte ut med barna - men jeg må jo bare flytte hvis jeg vil, sier han. Han krever ungene minst 50%, vi har avsluttet mekling uten resultater, begge har advokater, osv osv..

Han prøver å psyke meg ut og kjører på med alt han kan av maktmidler og bruker ungene for det de er verd i sin kamp. Og for å være ærlig så vet jeg ikke helt hva han kjemper for. Han har ikke vist interesse for å delta i familien før, så hvorfor nå..?

Det første du bør gjøre er å bestille time til mekling. Han får da innkallelse og dere skal der prøve å bli enige om hvem som skal ha hovedomsorgen for ungene og samværsordning for den andre part, evt om dere skal ha halvparten av tiden hver. Hvis han nekter deg/dere å flytte så må du nok skaffe deg en advokat.

Jeg vil også råde deg til å kontakte krisesenteret. Om ikke annet bør du ringe dem for å få råd om hvordan du bør gå fram. De kan nok også anbefale hvilke advokater de pleier å samarbeide med i slike saker.

Det er vanvittig slitsomt å bo under slike forhold som du og jeg gjør nå, og det er kun vi som kan gjøre noe for å forandre på det. Ingen kommer til å gjøre det for oss, så da er det bare å hoppe i det!!

Lykke til!

Mvh

Jeg ville bare si at jeg føler sterkt med deg.

Den situasjonen du sitter i, var den som jeg gruet meg til så intenst at skilsmissen ventet en ekstra stund før jeg turte å hoppe i det...

Heldigvis flyttet min eksmann ut ila et par dager fordi han trodde jeg ville angre meg når han ikke var der mer... Pjuh - letta!

Han forsøkte å flytte inn igjen da han skjønte at jeg virkelig ville skilles, men det gikk ikke :-)))

[Gjest NN nå jeg]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Vi har også levd hvert vårt liv under samme tak, med felles barn. Jeg har drevet hus, hjem og familie og han har hengt seg bak på lasset. Ikke initiativ eller oppmerksomhet fra han i forhold til noe som helst.

I begynnelsen av jan sa jeg at jeg ikke orker mer og at vi må selge hus, dele og bli enige om ungene. Det måtte jeg bare ordne selv fikk jeg beskjed om. Etter det oppførte han seg som om ikke noe hadde skjedd, bortsett fra at han ble mer oppmerksom mot både meg og ungene - i alle fall for en stund. Plutselig skulle han delta med ting og plikter han ellers alltid prøver å snike seg unna.

Jeg ringte fam.kontoret og fikk time til mekling. Det er obligatorisk for alle som har felles barn og skal flytte fra hverandre. Der får du en meklingsattest som du må ha for å få ekstra barnetrygd og andre stønader du evt måtte ha krav på.

Meklingsattesten trenger du også hvis dere ikke blir enige om barnefordeling under meklingstimene og må å gå videre med advokater til domstolen.

Nå har det gått mer enn 2 mnd og vår situasjon er det at vi fremdeles bor under samme tak, han nekter å flytte ut, nekter å selge, nekter å kjøpe meg ut av huset, nekter meg å flytte ut med barna - men jeg må jo bare flytte hvis jeg vil, sier han. Han krever ungene minst 50%, vi har avsluttet mekling uten resultater, begge har advokater, osv osv..

Han prøver å psyke meg ut og kjører på med alt han kan av maktmidler og bruker ungene for det de er verd i sin kamp. Og for å være ærlig så vet jeg ikke helt hva han kjemper for. Han har ikke vist interesse for å delta i familien før, så hvorfor nå..?

Det første du bør gjøre er å bestille time til mekling. Han får da innkallelse og dere skal der prøve å bli enige om hvem som skal ha hovedomsorgen for ungene og samværsordning for den andre part, evt om dere skal ha halvparten av tiden hver. Hvis han nekter deg/dere å flytte så må du nok skaffe deg en advokat.

Jeg vil også råde deg til å kontakte krisesenteret. Om ikke annet bør du ringe dem for å få råd om hvordan du bør gå fram. De kan nok også anbefale hvilke advokater de pleier å samarbeide med i slike saker.

Det er vanvittig slitsomt å bo under slike forhold som du og jeg gjør nå, og det er kun vi som kan gjøre noe for å forandre på det. Ingen kommer til å gjøre det for oss, så da er det bare å hoppe i det!!

Lykke til!

Mvh

Kjære deg. Det er jo så trist å høre slike historier!

Jeg velger også å tro, at mennene våre gjerne VIL snakke osv.. men de evner det bare ikke.. Derfor er jeg lei meg på vegne av mannen min, meg, ungene og ja, hele greia..

Nå er han en super-pappa, som setter seg ned og leker med ungene, rydder i huset, henger opp tøy, reiser og handler osv.. Slik har det ikke alltid vært.. Men å snakke til meg og med meg? -Nei, det gjør han ikke.

Han innrømmer å ha kontrollert meg, men ellers har ikke han gjort noe galt. Vel, i hans hode har han nok gort det han har vært i stand til.

Jeg har begynt å tenke på å skulle bli her hvor jeg er nå... fordi ungene har det ok sånn, jeg og de har et hjem, barnevakt når jeg trenger det + + +

Jeg kjenner likevel på fortvilelsen og skuffelsen jeg har i forhold til at han aldri kommer til å snakke med meg, støtte meg osv. Han evner ikke det, og det er det jeg har grått for så mange, mange ganger før og ropt ut i et tomt rom, fordi han har gått ut "Hvorfor gjør du sånn mot meg???!!!!???"

Huff. Det blir sagt at det er for enkelt å skille seg i dag. Neimen om det er!!!!!!! Dette er det aller værste jeg har vært i, til nå..!!!

Er jo ungene jeg tenker på i det hele.. hva slags liv tar jeg de inn i hvis/når jeg flytter???

Lykke til Rough. Håper virkelig det ordner seg for både deg og ungene dine, og meg og ungene mine!!

Masse lykke til!!

-Kan du si noe om hvor gamle ungene deres er?

Klem

[Gjest hvem der]

eh. har lest stort sett alt du har skrevet, men har problem men hva du egentlig vil.. er det ikke bare å flytte?? eller ka er det du vil? vil du feks at han skal begynne å gråte å si at han elsker deg? tror du virkelig at han kommer til å forandre seg?

Tips: flytt for deg selv og ikke ta han tilbake... men det jeg leser gjør du nok det... du har nok ikke nærver til dette så du må nok bare leve med dette det vil ikke forandre seg...

[Gjest NN nå jeg]

eh. har lest stort sett alt du har skrevet, men har problem men hva du egentlig vil.. er det ikke bare å flytte?? eller ka er det du vil? vil du feks at han skal begynne å gråte å si at han elsker deg? tror du virkelig at han kommer til å forandre seg?

Tips: flytt for deg selv og ikke ta han tilbake... men det jeg leser gjør du nok det... du har nok ikke nærver til dette så du må nok bare leve med dette det vil ikke forandre seg...

Jeg skjønner at jeg kan virke litt ambivalent i forhold til hva jeg egentlig vil.. Det jeg ønsker meg mest, er jo at mannen min og jeg kan begynne å kommunisere.. + + + alt det andre jeg savner i ekteskapet mitt.

Jeg vet at hvis så skjer, er det kun for en periode, og at han ikke vil forandre seg.. Alternativet er at jeg utsletter meg selv og igjen godtar at tingene er som de er..

Nei, jeg vet det, at selv om jeg er glad i hjemmet vårt her, er glad i ham, tross alt, og vi har felles barn, vil jeg ikke klare å leve uten de viktigste elementene for et godt samliv..

-nemlig anerkjennelse, kommunikasjon, forståelse, lidenskap, kjærlighet, støtte...

Jeg må nok flytte.

For å si det sånn..: Før jeg fikk tilbud om å leie bolig, og før jeg fikk høyere stilling, ja da var jeg bestemt på å flytte så snart muligheten bød seg.. Alt blir veldig skummelt når det er iferd med å skje.. og jeg vet, at dersom jeg ikke flytter nå, vil jeg gjøre det på et senere tidspunkt. Hvorfor skal jeg la årene løpe fra meg, når jeg vet jeg ikke vil få det bedre??

-Men jeg skjønner som sagt hva du mener...

[Gjest -vil være anonym nå]

Har dere barn sammen??

Jeg er bare så kjempe-frustrert og lei meg i ettermiddag!!! -I tillegg til frustrasjonen jeg har fra før..

Snakket med ham på telefonen i dag, hjem fra jobb.. forteller ham at jeg skal se på huset jeg skal leie en gang til. Da sier han: "Hvorfor det? Du har jo ikke sagt at du skal ha det huset??!!!!"

Jo, sa jeg.. Jeg kommer til å flytte, og det har jeg sagt til deg..

"Javel ja.. jaja. Ha det da" svarer han, og legger på røret.

Når jeg kommer hjem, sier han ingen ting. Etter middag, da ungene har gått for å leke, tar jeg opp tråden igjen.

-Det han begynner med, er "hva har du rota på med før du kom hjem da?" (han visste hvor jeg hadde vært, men jeg forklarte meg igjen, så godt jeg kunne)

Da jeg sa vi måtte begynne å kommunisere og finne de beste løsningene for ungenes skyld sier han bare " når vi ikke har snakket før, begynner vi ikke nå. -Den skilsmissa di får du ordne med sjøl": "Du har ikke vært intressert i å snakke med meg i det hele tatt, men kun hatt andre interesser"

Det han mener med å snakke, er å prate om naboen og om været. Når det gjelder å støtte meg i, trøste meg, jobbe for felles mål med hus og hage, vise nærhet, holde rundt osv, har han sviktet.

Han har godtatt at andre har mobbet meg, uten å gripe inn. Ber meg bare slutte å være nærtagen.. + +

Nå sitter jeg her igjen, da.

Vet ikke om jeg klarer å ta skrittet. Han gjør MEG til syndebukk, uansett. "Alt dette visste du før vi giftet oss og før vi fikk siste barnet vårt for 4 år siden.. "

-Ja vel, så er jeg kanskje et stort troll, da., som gjør ham og ungene bare vondt.. Men hvor mye skal jeg tåle da??

-Ingen trøst når det er behov. Beskjeden "jeg skal sove" når jeg vil sove på armen, bli skøvet vekk når jeg vil gi en klem..

Beskyldninger om utroskap, når jeg har snakket med en annen mann...

Han svikter meg hver gang jeg "krever" litt av det emosjonelle..

nå orker jeg rett og slett ikke mer, men forstår at jeg ikke kommer meg vekk herfra.. Hvordan skal jeg klare å flytte alene? hvordan skal jeg klare å se ungene lide fordi pappa'n legger skyld på mamman dems.. ??

Jeg har kontakt med fam.kontoret, men det hjelper lite..

Vet du hva? Det aller viktigste er at du tar vare på deg selv nå, det er først da du kan skape en lykkelig hverdag både for deg selv og for barna. Barna merker garantert at noe ikke er som det skal, og dette vil løse seg om du klarer å bryte ut!

[Gjest ViViola]

Jeg ville bare si at jeg føler sterkt med deg.

Den situasjonen du sitter i, var den som jeg gruet meg til så intenst at skilsmissen ventet en ekstra stund før jeg turte å hoppe i det...

Heldigvis flyttet min eksmann ut ila et par dager fordi han trodde jeg ville angre meg når han ikke var der mer... Pjuh - letta!

Han forsøkte å flytte inn igjen da han skjønte at jeg virkelig ville skilles, men det gikk ikke :-)))

Fy søren, Valnøtt, må si at historien din rører meg veldig, og jeg synes du har vært steintøff! Og er det, forsåvidt, du er jo ikke aldeles "fri og frank" - naturlig nok når man har barn sammen. Men du har stått opp for deg sjøl, ungene og omverdenen, det synes jeg er imponerende!

(Neida, ikke noe "fornuftig" jeg ville med dette, måtte bare få sagt det jeg nå har satt på papiret.)

[Gjest Valnøtt]

Fy søren, Valnøtt, må si at historien din rører meg veldig, og jeg synes du har vært steintøff! Og er det, forsåvidt, du er jo ikke aldeles "fri og frank" - naturlig nok når man har barn sammen. Men du har stått opp for deg sjøl, ungene og omverdenen, det synes jeg er imponerende!

(Neida, ikke noe "fornuftig" jeg ville med dette, måtte bare få sagt det jeg nå har satt på papiret.)

Takk :-)

Joda, jeg er ganske tøff og får til både det ene og det andre.

Og nettopp derfor var det mange som ikke trodde at jeg hadde det slik jeg hadde det heller - så sterke jenter har det bare ikke sånn...

Jeg følte at mye ble satt på plass da jeg leste Bjørnen Sover - boken om familievold som Knut Strorberget tok initiativ til. Der er det intervjuet en dame som hadde det akkurat som jeg.

Også gjør det godt å se at jeg klarer meg veldig fint på egne bein, i motsetning til hva jeg trodde da jeg var gift :-)

[Gjest ViViola]

Takk :-)

Joda, jeg er ganske tøff og får til både det ene og det andre.

Og nettopp derfor var det mange som ikke trodde at jeg hadde det slik jeg hadde det heller - så sterke jenter har det bare ikke sånn...

Jeg følte at mye ble satt på plass da jeg leste Bjørnen Sover - boken om familievold som Knut Strorberget tok initiativ til. Der er det intervjuet en dame som hadde det akkurat som jeg.

Også gjør det godt å se at jeg klarer meg veldig fint på egne bein, i motsetning til hva jeg trodde da jeg var gift :-)

Dårlige familieforhold står sjelden skrevet i panna, ja...

Som sagt, synes du er steintøff, og det er veldig flott av deg å fortelle her. Det kan gi puffet til noen som har det slik du hadde det.

:-)

[Gjest Valnøtt]

Dårlige familieforhold står sjelden skrevet i panna, ja...

Som sagt, synes du er steintøff, og det er veldig flott av deg å fortelle her. Det kan gi puffet til noen som har det slik du hadde det.

:-)

Jepp. Det er grunnen til at jeg velger å være åpen om hva jeg har opplevd - jeg kommer nemlig aldri til å glemme den første gangen noen faktisk forsto hvordan jeg hadde det. Og kan jeg noen gang gjøre det samme for noen, så er det en selvfølge at jeg deler erfaringene mine :-)

[Gjest ViViola]

Jepp. Det er grunnen til at jeg velger å være åpen om hva jeg har opplevd - jeg kommer nemlig aldri til å glemme den første gangen noen faktisk forsto hvordan jeg hadde det. Og kan jeg noen gang gjøre det samme for noen, så er det en selvfølge at jeg deler erfaringene mine :-)

Åpenheten din er prisverdig, rett og slett.

:-)

[Gjest Valnøtt]

Åpenheten din er prisverdig, rett og slett.

:-)

)