Jeg sier jeg flytter - han tar det ikke til seg

[løvinne71]

Kjære deg. Det er jo så trist å høre slike historier!

Jeg velger også å tro, at mennene våre gjerne VIL snakke osv.. men de evner det bare ikke.. Derfor er jeg lei meg på vegne av mannen min, meg, ungene og ja, hele greia..

Nå er han en super-pappa, som setter seg ned og leker med ungene, rydder i huset, henger opp tøy, reiser og handler osv.. Slik har det ikke alltid vært.. Men å snakke til meg og med meg? -Nei, det gjør han ikke.

Han innrømmer å ha kontrollert meg, men ellers har ikke han gjort noe galt. Vel, i hans hode har han nok gort det han har vært i stand til.

Jeg har begynt å tenke på å skulle bli her hvor jeg er nå... fordi ungene har det ok sånn, jeg og de har et hjem, barnevakt når jeg trenger det + + +

Jeg kjenner likevel på fortvilelsen og skuffelsen jeg har i forhold til at han aldri kommer til å snakke med meg, støtte meg osv. Han evner ikke det, og det er det jeg har grått for så mange, mange ganger før og ropt ut i et tomt rom, fordi han har gått ut "Hvorfor gjør du sånn mot meg???!!!!???"

Huff. Det blir sagt at det er for enkelt å skille seg i dag. Neimen om det er!!!!!!! Dette er det aller værste jeg har vært i, til nå..!!!

Er jo ungene jeg tenker på i det hele.. hva slags liv tar jeg de inn i hvis/når jeg flytter???

Lykke til Rough. Håper virkelig det ordner seg for både deg og ungene dine, og meg og ungene mine!!

Masse lykke til!!

-Kan du si noe om hvor gamle ungene deres er?

Klem

Etter å ha lest alle innleggene dine, så er jeg enig med deg at det virker litt drøyt å kalle dette "mishandling."

Derimot synes jeg det virker som et svært grovt tilfelle av kommunikasjonssvikt, og det er tydelig at dere befinner dere i to forskjellige verdener når det gjelder virkelighets-oppfatning, og følelsesmessige behov!

Det er vel dette som gjør saken ekstra vanskelig for deg?

Du faller ikke naturlig inn under kategorien som et "offer" siden du ikke er direkte utsatt for opplagte ting som fysisk mishandling, eller en trusler og psykisk terror.

Mannen din virker ikke å være "slem" i den forstand. Men han skuffer deg om og om igjen fordi han ikke møter deg på områder du føler er viktige i et forhold.

Om dette er fordi han ikke vil, eller ikke kan, er uvisst. Mange menn har, i varierende grad, vanskelig for å snakke om følelser, eller de har ikke særlige følelser i det hele tatt!

Dette har jeg hørt som en gjenganger blant venner og kjente, og erfart selv. Men mannen din tilhører nok ytterligheten blant disse.

Han forstår kanskje rett og slett ikke hva følelsesmessig nærhet og empati dreier seg om?

For ham består verden antagelig kun av det han kan ta og føle på, og av praktiske og konkrete gjøremål i hverdagen.

Hans metode for å takle problemer, består i å ignorere dem, og håpe at de forsvinner av seg selv. Og ovenfor deg resulterer dette i at du blir fortvilet og skuffet over å ikke nå frem til ham, og føler at dine forsøk på kommunikasjon blir ignorert.

Når dere befinner dere på totalt forskjellig frekvens, vil du over tid, naturlig nok, føle deg slik du gjør nå, nemlig følelsesmessig mishandlet!

Jeg har ikke annet å si, enn at det er svært lite trolig at han vil forandre seg. Du er stillt ovenfor to valg: enten leve med mannen slik han er, eller ta saken i egne hender og komme deg bort!

Jeg forstår at du synes krisesenter høres litt dramatisk ut. Men på denne måten flytter du ihvertfall "lovlig" med barna ut av felles bolig, så det er en mulighet til å komme ut av den fastlåste situasjonen.

Der får du også kontakt med folk som kan gi deg råd og oppfølging om hva du bør gjøre videre. Og det er sikkert lettere for deg å tenke klart når du slipper å omgåes mannen din hver dag.

Ønsker deg bare lykke til!

Du klarer dette hvis du virkelig vil!