adopterte mer rammet av løgnaktighet enn andre?

[Gjest synes det er trist]

Ja, faktisk er det blitt flere av den oppfatning av at adoptivbarn er mer upålitelige enn andre barn. At de på generelt grunnlag oftere enn andre "normale unger" er mer ustabile og løgnere.

F.eks. har Haarklou og en dansk adopsjonspsykolog engasjert seg i den såkalte prestesaken (den det var linket til tidligere i et innlegg), der de har vitnet på generelt grunnlag.

Adoptivbarn stemples ved å ha oftere enn andre:

-Tilstanden, som adoptivbarn kan få, er en type nedsatt realitetssans.

- problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi.

- kan dukke opp anklager mot adoptivforeldre

(fra dansk adopsjonspsykolog)

Ifølge norsk psykolog med spesialitet adopsjon:

-i stand til å komme med falske anklager mot nære omsorgspersoner

-falske minnebilder i hodet

-handler ikke med bakgrunn i moral og samvittighet, men impulsivt og etter plutselige innskytelser

-bryter avtaler

-mangler skyld- og ansvarsfølelse, lav frustrasjonstoleranse

-evne til å si og gjøre det som passer er svekket

-skaper negativ stemning

-sterk svekket evne til innlevelse og empati

-overvurderer seg selv og egne ferdigheter

-lærer ikke av erfaringer

-sterkt svekket til å danne stabile følelsesmessige relasjoner og en mangel på dype varme følelser for andre

-er overfladiske, uforpliktende og maipulerende i kontakt med andre

Vet at jenta i nevnte sak opplevde dette som dypt støtende. Er det rett å formidle slik til adopterte? Folk rundt om baserer seg jo på det de ser og hører. Som det velkjente Tore på sporet- programmene. Hva om folk rundt om forbi får sprett slike oppfatninger og tar det som sannheter? At adopterte oftere enn andre såkalte (norske) normalunger kan være løgnaktige og skape dårlig stemning og problemer for andre? Bruke bakgrunnen dems mot dem på den måten. Siden de har adopsjonserfaringer og brudd i tilknytning vil de oftere enn andre være sånn som nevnt over.

Hva syns dere?

[Gjest Blikkboks]

Har du en linke om temaet?

Husker saken, men ikke at hun skulle virke lite troverdig fordi at hun var adoptert. Dette hadde jeg ikke fått med meg.

Jeg syns Psykologer/psykiatere har lett for å sette grupper i bås. Dette syns jeg alene er skremmende. Jeg syns også det er skremmende om det stemmer at Psykolger kan vitne på generelt grunnlag, uten og sett seg inn i nevnte sak.

Vennlig hilsen

[nattfuglen]

Så vidt jeg har forstått gjelder dette barn med alvorlige tilknytnings-forstyrrelser og relasjonsskader, som ikke er bearbeidet/reparert. Dette er skader som fosterbarn og adoptivbarn er utsatt for pga en eller flere adskillelser fra nære omsorgspersoner tidlig i livet, og noen ganger mangel på faste, nære omsorgspersoner i spe- og småbarnstiden.

Det er derfor det er så viktig å jobbe med tilknytning og relasjoner når barnet kommer hjem til sin nye familie. Og det kan ta lang tid, som diskutert i noen tråder for litt siden, "misforstått omsorg" el.l. tror jeg den ene tråden het.

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, vold og andre traumer kan få samme symptomer.

[rosered]

Jeg jobber med barn som har slike problemer du nevner. Ingen av dem er pr. tiden adopterte eller fosterbarn. Og jeg kjenner veldig mange adopterte (inkl. mine egne) som ikke har spesielle problemer. Forskjellige psykolgoger har sien teorier og har lett for å sette i bås grupper av mennesker. Jeg har vært på kurs der Joachim Haarklou har hatt innslag. Han har veldig mye bra å komme med, men det gjelder selvfølgelig bare noen få adopterte barn. Og noen få av alle andre også. Fakta er at annen forskning (bl.annet av Monica Dalen) viser at adoptivbarn klarer seg godt.

[nattfuglen]

Jeg må legge til at de fleste adoptivbarn ikke får denne type problemer. Individer er som kjent veldig forskjellige, noen tåler mindre enn gjennomsnittet av psykiske og fysiske belastninger, noen tåler mer enn gjennomsnittet. Adoptivbarn omtales ofte som løvetannbarn. Det betyr at de tåler mye. De svakeste individene blir ofte syke og mange dør dessverre under dårlige omsorgsforhold. De kommer aldri så langt at de får aldri oppleve et nytt hjem med trygge og stabile omsorgspersoner.

Mener ikke med dette at omsorgspersonene eller barnehjemmene i giverlandene nødvendigvis er dårlige. Men en fast og nær omsorgsperson er et primærbehov for nyfødte, på samme måte som mat og varme.

De aller fleste adoptivforeldre er veldig bevisste på traumer og dårlige erfaringer barna kan ha med seg i kofferten, og tar hensyn til det. Skadene vil derfor bli reparert og barna får ikke alvorlige senskader, som de beskrevne.

Jeg må legge til at jeg ikke har fulgt "prestesaken", men bare svarer på det trådstarteren skriver om her.

Mine (adoptiv)barn begynner å bli store. Ingen av dem har problemer som de beskrevne. Men den eldste datteren vår hadde relasjonsskader og tilknytnings-forstyrrelser da hun kom hjem som baby. Vi kjenner også mange andre adoptivbarn, og de fleste er trygge og glade ungdommer, med normale tenåringsvansker.

Dessverre kjenner vi også to adoptivbarn som har noen av de beskrevne problemene på en svært synlig måte, og hvor både barna selv, foreldre og søsken har en utrolig slitsom og vanskelig hverdag.

[nattfuglen]

Jeg jobber med barn som har slike problemer du nevner. Ingen av dem er pr. tiden adopterte eller fosterbarn. Og jeg kjenner veldig mange adopterte (inkl. mine egne) som ikke har spesielle problemer. Forskjellige psykolgoger har sien teorier og har lett for å sette i bås grupper av mennesker. Jeg har vært på kurs der Joachim Haarklou har hatt innslag. Han har veldig mye bra å komme med, men det gjelder selvfølgelig bare noen få adopterte barn. Og noen få av alle andre også. Fakta er at annen forskning (bl.annet av Monica Dalen) viser at adoptivbarn klarer seg godt.

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver. Jeg jobber også med ungdom med den type problemer. Et par av dem er fosterbarn, men ingen er adoptivbarn. De ungdommene jeg jobber med er beviselig utsatt for vold, eller har ved flere anledninger vært vitne til vold mot andre familemedlemmer, eller de er utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt. De fleste av ungdommene jeg jobber med har fått diagnosen ADHD. I flere tilfeller tror jeg diagnosen er feil, for vold og omsorgssvikt kan også gi symptomer som ligner på ADHD.

Dette temaet er komplisert og vanskelig!

[Gjest synes det er trist]

Har du en linke om temaet?

Husker saken, men ikke at hun skulle virke lite troverdig fordi at hun var adoptert. Dette hadde jeg ikke fått med meg.

Jeg syns Psykologer/psykiatere har lett for å sette grupper i bås. Dette syns jeg alene er skremmende. Jeg syns også det er skremmende om det stemmer at Psykolger kan vitne på generelt grunnlag, uten og sett seg inn i nevnte sak.

Vennlig hilsen

Linker:

http://multimedia.api.no/www.glomdalen.no/archive/01251/prestedommen_1251562a.pdf

se side 15 siste avsnitt fra linjen "Han viste til psykologs redegjørelse over telefon i retten" + side 16

http://www.glomdalen.no/prestesaken/article3397351.ece

(artikkel fra i forigårs)

[rosered]

Jeg jobber med barn som har slike problemer du nevner. Ingen av dem er pr. tiden adopterte eller fosterbarn. Og jeg kjenner veldig mange adopterte (inkl. mine egne) som ikke har spesielle problemer. Forskjellige psykolgoger har sien teorier og har lett for å sette i bås grupper av mennesker. Jeg har vært på kurs der Joachim Haarklou har hatt innslag. Han har veldig mye bra å komme med, men det gjelder selvfølgelig bare noen få adopterte barn. Og noen få av alle andre også. Fakta er at annen forskning (bl.annet av Monica Dalen) viser at adoptivbarn klarer seg godt.

Jeg må bare si meg helt enig med nattfuglen.

[krabba1365381136]

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver. Jeg jobber også med ungdom med den type problemer. Et par av dem er fosterbarn, men ingen er adoptivbarn. De ungdommene jeg jobber med er beviselig utsatt for vold, eller har ved flere anledninger vært vitne til vold mot andre familemedlemmer, eller de er utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt. De fleste av ungdommene jeg jobber med har fått diagnosen ADHD. I flere tilfeller tror jeg diagnosen er feil, for vold og omsorgssvikt kan også gi symptomer som ligner på ADHD.

Dette temaet er komplisert og vanskelig!

Er enig med flere av dere her inne. Adopterte tennåringer får ofte tilskrevet sine problemer "tennåringsproblemer og opprør, snakker du skikkelig men endel av disse kan de fortelle noe helt annet!! " Mange får også diagnosen ADHD og puttes i den båsen, Det er i seg selv belastende, men en dobbel belastning å havne i feil bås, dersom det er tilknytningforstyrrelse de egentelig har. RTF skal jo ha en annen behandling en ADHD. Jeg er ikke redd for å generalisere, gruppere og putte i bås, tror vi er litt for redd for dette. Har noen tenkt på alle de som ikke får hjelp forde foreldrene er så redd for å stigmatisere/putte i bås.

Tro meg. jeg vet hva jeg snakker om

[krabba1365381136]

Jeg jobber med barn som har slike problemer du nevner. Ingen av dem er pr. tiden adopterte eller fosterbarn. Og jeg kjenner veldig mange adopterte (inkl. mine egne) som ikke har spesielle problemer. Forskjellige psykolgoger har sien teorier og har lett for å sette i bås grupper av mennesker. Jeg har vært på kurs der Joachim Haarklou har hatt innslag. Han har veldig mye bra å komme med, men det gjelder selvfølgelig bare noen få adopterte barn. Og noen få av alle andre også. Fakta er at annen forskning (bl.annet av Monica Dalen) viser at adoptivbarn klarer seg godt.

Du sier at det Haarklou presenterer gjelder bare noen få og at generellt klarer adoptivbarn seg godt. Jeg mener vi skal være forsiktig med å "gruppere" disse postitivt, like forsiktig som vi skal være med å gruppere adoptivbarn negativt. De barna og det er faktisk ganske mange, som ikke klarer seg så godt og som sliter er vel ikke spesiellt tjent med at den allmenne oppfating er at adoptivbarn klarer seg bedre en gjennomsnittet og generellt godt. (Hvilken annen gruppe i samfunnet har det "stempelet"?)

Jeg mener vi bør kunne ha to tanker i hode samtidig.

Være positive, se god utvikling, stimulere oppmuntre, gi barna våre et positivt syn på seg selv og fremtiden. Vi skal samtidig, være oppmerksomme på tegn og symptomer på at det kanskje ikke er så greit. Ta tak i dette skaffe barnet og selv gi det god behandling og oppfølging. (For å sette det litt på spissen er det: omsorgsvikt og nekte barnet adekvat helsehjelp.)

Det er også slik at det adoptivbarn ofte sliter med er relasjoner og samspill. Barnet og den voksne adopterte kan tilsynelatende klare seg bra og selv oppfatte at en ikke har noe problem *(dårlig selvinsikt) men det er omgivelsene som opplever problemene. Haarklou har hjulpet mange (og er en av de få om ikke den eneste) til å "reparere" tilknytningsvansker /forstyrrelse hos sine barn og driver et godt forebyggende arbeid. Dette er alle tjent med også adoptivbarna

[krabba1365381136]

Husk at vi får dette presentert av rettsdokumenter på nett og fra media, Vi kjenner heller ikke denne saken i detalj, med mindre vi har vært tilstede under rettsaken !

Som offentlig persom kan en bli bedt om å vitne eller utale seg i forbindelse med en sak og det er ikke "bare" og si nei til dette dersom retten ber om det.

Enig i at det kan se stygt ut fra utsiden. At dette er tøft for fornærmede vet vi jo, stakkars jente. Men denne uttalelsen på generellt grunnlag er nok ikke av det værste denne jenta er igjennom om dagen.

Jeg har ikke satt meg inn i denne saken, bare lest litt i media.

[Gjest koreaervårtland]

Du sier at det Haarklou presenterer gjelder bare noen få og at generellt klarer adoptivbarn seg godt. Jeg mener vi skal være forsiktig med å "gruppere" disse postitivt, like forsiktig som vi skal være med å gruppere adoptivbarn negativt. De barna og det er faktisk ganske mange, som ikke klarer seg så godt og som sliter er vel ikke spesiellt tjent med at den allmenne oppfating er at adoptivbarn klarer seg bedre en gjennomsnittet og generellt godt. (Hvilken annen gruppe i samfunnet har det "stempelet"?)

Jeg mener vi bør kunne ha to tanker i hode samtidig.

Være positive, se god utvikling, stimulere oppmuntre, gi barna våre et positivt syn på seg selv og fremtiden. Vi skal samtidig, være oppmerksomme på tegn og symptomer på at det kanskje ikke er så greit. Ta tak i dette skaffe barnet og selv gi det god behandling og oppfølging. (For å sette det litt på spissen er det: omsorgsvikt og nekte barnet adekvat helsehjelp.)

Det er også slik at det adoptivbarn ofte sliter med er relasjoner og samspill. Barnet og den voksne adopterte kan tilsynelatende klare seg bra og selv oppfatte at en ikke har noe problem *(dårlig selvinsikt) men det er omgivelsene som opplever problemene. Haarklou har hjulpet mange (og er en av de få om ikke den eneste) til å "reparere" tilknytningsvansker /forstyrrelse hos sine barn og driver et godt forebyggende arbeid. Dette er alle tjent med også adoptivbarna

Hiver meg på, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenk det. Du sier:

"Jeg mener vi skal være forsiktig med å "gruppere" disse postitivt, like forsiktig som vi skal være med å gruppere adoptivbarn negativt. De barna og det er faktisk ganske mange, som ikke klarer seg så godt og som sliter er vel ikke spesiellt tjent med at den allmenne oppfating er at adoptivbarn klarer seg bedre en gjennomsnittet og generellt godt. (Hvilken annen gruppe i samfunnet har det "stempelet"?)"

Forsiktig med å gruppere adoptivbarn positivt?? Så klart skal adoptivbarn, i likhet med alle andre barn i utgangspunktet grupperes positivt! Det som er fryktelig dumt er at adoptivbarn settes i bås som høyrisikogruppe for ulik problematikk. Det blir på en måte opplest og vedtatt at er du adoptert, så skal du ha identitetsproblemer og relasjonsproblematikk. For de ALLER fleste er det ikke slik. Du sier at det ikke er andre grupper i samfunnet som har slike "stempler", men selvsagt er det det! Feks. barn av industriarbeidere kontra barn av akademikere. Barn av akademikere har etter sigende bedre helse, høyere IQ, og er mer intellektuelle. Er det alltid slik tror du? Hm andre grupperinger? Jo, FRP-velgere har lavere IQ enn gjennomsnitttet, SV-velgere høyere enn gjennomsnittet. Til alle tider har vi hatt behov for å sette andre i bås, og si at "gruppe A klarer seg bedre enn gruppe B".

"Jeg mener vi bør kunne ha to tanker i hode samtidig. Være positive, se god utvikling, stimulere oppmuntre, gi barna våre et positivt syn på seg selv og fremtiden. Vi skal samtidig, være oppmerksomme på tegn og symptomer på at det kanskje ikke er så greit."

Helt enig. Men dette gjelder for alle barn; egenfødte barn, adoptivbarn, ste-barn, fosterbarn, barnebarn, og alle andre - barn! Jeg er like opptatt av å være obs på tegn hos mitt egenfødte barn, som på barnet som er adoptert.

Når det gjelder Haarklou, regnes han som ganske så kontroversiell av mange. Jeg er personlig enig med han i mye. Når du snakker om hans behandling, er det viktig å være klar over han meninger om behandling av større barn. Jeg var på foredrag med han i forrige uke. Han uttalte at hvis barnet ikke hadde lært empati innen det er to år, er det for sent. Han mente også ifht tilknytningsvansker så var toget gått innen fem årsalderen. Reparering av skader kunne gå til barnet er tolv år. Han sa også (som nok er en brannfakkel for mange) at han var sterkt i mot at adopsjonsperm og svangerskapsperm skulle deles. Den ene av foreldren SKAL være hjemme det første året for å sikre en trygg base.

Ifht barnehagestart burde barnets alder når det kom ganges med tre, dvs hvis barnet kom når det var 2 år, bør det ikke i barnehage/skole før det er seks år......... ;-)

[krabba1365381136]

Hiver meg på, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenk det. Du sier:

"Jeg mener vi skal være forsiktig med å "gruppere" disse postitivt, like forsiktig som vi skal være med å gruppere adoptivbarn negativt. De barna og det er faktisk ganske mange, som ikke klarer seg så godt og som sliter er vel ikke spesiellt tjent med at den allmenne oppfating er at adoptivbarn klarer seg bedre en gjennomsnittet og generellt godt. (Hvilken annen gruppe i samfunnet har det "stempelet"?)"

Forsiktig med å gruppere adoptivbarn positivt?? Så klart skal adoptivbarn, i likhet med alle andre barn i utgangspunktet grupperes positivt! Det som er fryktelig dumt er at adoptivbarn settes i bås som høyrisikogruppe for ulik problematikk. Det blir på en måte opplest og vedtatt at er du adoptert, så skal du ha identitetsproblemer og relasjonsproblematikk. For de ALLER fleste er det ikke slik. Du sier at det ikke er andre grupper i samfunnet som har slike "stempler", men selvsagt er det det! Feks. barn av industriarbeidere kontra barn av akademikere. Barn av akademikere har etter sigende bedre helse, høyere IQ, og er mer intellektuelle. Er det alltid slik tror du? Hm andre grupperinger? Jo, FRP-velgere har lavere IQ enn gjennomsnitttet, SV-velgere høyere enn gjennomsnittet. Til alle tider har vi hatt behov for å sette andre i bås, og si at "gruppe A klarer seg bedre enn gruppe B".

"Jeg mener vi bør kunne ha to tanker i hode samtidig. Være positive, se god utvikling, stimulere oppmuntre, gi barna våre et positivt syn på seg selv og fremtiden. Vi skal samtidig, være oppmerksomme på tegn og symptomer på at det kanskje ikke er så greit."

Helt enig. Men dette gjelder for alle barn; egenfødte barn, adoptivbarn, ste-barn, fosterbarn, barnebarn, og alle andre - barn! Jeg er like opptatt av å være obs på tegn hos mitt egenfødte barn, som på barnet som er adoptert.

Når det gjelder Haarklou, regnes han som ganske så kontroversiell av mange. Jeg er personlig enig med han i mye. Når du snakker om hans behandling, er det viktig å være klar over han meninger om behandling av større barn. Jeg var på foredrag med han i forrige uke. Han uttalte at hvis barnet ikke hadde lært empati innen det er to år, er det for sent. Han mente også ifht tilknytningsvansker så var toget gått innen fem årsalderen. Reparering av skader kunne gå til barnet er tolv år. Han sa også (som nok er en brannfakkel for mange) at han var sterkt i mot at adopsjonsperm og svangerskapsperm skulle deles. Den ene av foreldren SKAL være hjemme det første året for å sikre en trygg base.

Ifht barnehagestart burde barnets alder når det kom ganges med tre, dvs hvis barnet kom når det var 2 år, bør det ikke i barnehage/skole før det er seks år......... ;-)

Er helt enig i at barn skal grupperes positivt. Det var ikke egentelig det jeg mente. Jeg er nok mere der at når vi fremhever denne gruppa spesielt, har vi allerede satt de i bås. Altså denne gruppa klarer seg bedre en gjennomsnittet og generelt godt. Syntes det er søkt å samenligne med IQ til voksne folk i ulike grupper. Syntes det er ille når vi grupperer folk negativt i det hele tatt. Er bare så trist når barn ikke får hjelp og foreldre ikke kan forebygge fordi de mangler kunnskap eller ikke er obs på risikoen. Adoptivbarn er jo en hørisiko gruppe. Dessverre. Disse bana trenger foreldre som er ekstra obs på tilknytningsproblematikk og tidlig traumatisering.

[Gjest Blikkboks]

Linker:

http://multimedia.api.no/www.glomdalen.no/archive/01251/prestedommen_1251562a.pdf

se side 15 siste avsnitt fra linjen "Han viste til psykologs redegjørelse over telefon i retten" + side 16

http://www.glomdalen.no/prestesaken/article3397351.ece

(artikkel fra i forigårs)

Takk for linker :-)

[rosered]

Er helt enig i at barn skal grupperes positivt. Det var ikke egentelig det jeg mente. Jeg er nok mere der at når vi fremhever denne gruppa spesielt, har vi allerede satt de i bås. Altså denne gruppa klarer seg bedre en gjennomsnittet og generelt godt. Syntes det er søkt å samenligne med IQ til voksne folk i ulike grupper. Syntes det er ille når vi grupperer folk negativt i det hele tatt. Er bare så trist når barn ikke får hjelp og foreldre ikke kan forebygge fordi de mangler kunnskap eller ikke er obs på risikoen. Adoptivbarn er jo en hørisiko gruppe. Dessverre. Disse bana trenger foreldre som er ekstra obs på tilknytningsproblematikk og tidlig traumatisering.

Når du sier at adoptivbarn er en høyrisikogruppe setter du de vel i bås. På samme måte som du mener jeg setter dem i bås når jeg sier at forskning viser at adoptivbarn klarer seg godt. Jeg sa ikke at de klarer seg bedre enn gjennomsnittet, selv om en undersøkelse av kinesiske adoptivbarn viser at det nettopp er slik.

Fra de erfaringene jeg har gjennom mange år i arbeidet med barn og unge, erfarer jeg at mange unge har det vanskelig. Mange norskfødte barn sliter med tilknytning og sosiale relasjoner som følge av vanskelige oppvekstvilkår, foreldre med rusproblemer og psykiske problemer. Som regel går det bedre med dem når de kommer i fosterhjem med kjærlighet, trygge rammer og klare grenser.

Adoptere barn er ikke på noen måte overrepresentert. Det jeg prøver å si er at du kan ha disse symptomene og diagnosene uten at du er adoptert. Det er ikke selve det faktum at du er adoptert som gjør at du automatisk havner i en risikogruppe.

Når Haarklou sier at det er et sjansespill å adoptere blir jeg eitrandes sinna! Ja, det er faktisk et sjansespill å få barn. Du vet aldri hvilke problemer og utfordringer som vil komme. Og det er ikke minst et sjansespill å bli født. Du vet aldri hvilke foreldre du får, og i hvilken grad de er i stand til å gi deg den omsorgen og kjærligheten du trenger og fortjener!

[Gjest koreaervårtland]

Når du sier at adoptivbarn er en høyrisikogruppe setter du de vel i bås. På samme måte som du mener jeg setter dem i bås når jeg sier at forskning viser at adoptivbarn klarer seg godt. Jeg sa ikke at de klarer seg bedre enn gjennomsnittet, selv om en undersøkelse av kinesiske adoptivbarn viser at det nettopp er slik.

Fra de erfaringene jeg har gjennom mange år i arbeidet med barn og unge, erfarer jeg at mange unge har det vanskelig. Mange norskfødte barn sliter med tilknytning og sosiale relasjoner som følge av vanskelige oppvekstvilkår, foreldre med rusproblemer og psykiske problemer. Som regel går det bedre med dem når de kommer i fosterhjem med kjærlighet, trygge rammer og klare grenser.

Adoptere barn er ikke på noen måte overrepresentert. Det jeg prøver å si er at du kan ha disse symptomene og diagnosene uten at du er adoptert. Det er ikke selve det faktum at du er adoptert som gjør at du automatisk havner i en risikogruppe.

Når Haarklou sier at det er et sjansespill å adoptere blir jeg eitrandes sinna! Ja, det er faktisk et sjansespill å få barn. Du vet aldri hvilke problemer og utfordringer som vil komme. Og det er ikke minst et sjansespill å bli født. Du vet aldri hvilke foreldre du får, og i hvilken grad de er i stand til å gi deg den omsorgen og kjærligheten du trenger og fortjener!

Veldig bra skrevet, synes jeg! :-D

[nattfuglen]

Når du sier at adoptivbarn er en høyrisikogruppe setter du de vel i bås. På samme måte som du mener jeg setter dem i bås når jeg sier at forskning viser at adoptivbarn klarer seg godt. Jeg sa ikke at de klarer seg bedre enn gjennomsnittet, selv om en undersøkelse av kinesiske adoptivbarn viser at det nettopp er slik.

Fra de erfaringene jeg har gjennom mange år i arbeidet med barn og unge, erfarer jeg at mange unge har det vanskelig. Mange norskfødte barn sliter med tilknytning og sosiale relasjoner som følge av vanskelige oppvekstvilkår, foreldre med rusproblemer og psykiske problemer. Som regel går det bedre med dem når de kommer i fosterhjem med kjærlighet, trygge rammer og klare grenser.

Adoptere barn er ikke på noen måte overrepresentert. Det jeg prøver å si er at du kan ha disse symptomene og diagnosene uten at du er adoptert. Det er ikke selve det faktum at du er adoptert som gjør at du automatisk havner i en risikogruppe.

Når Haarklou sier at det er et sjansespill å adoptere blir jeg eitrandes sinna! Ja, det er faktisk et sjansespill å få barn. Du vet aldri hvilke problemer og utfordringer som vil komme. Og det er ikke minst et sjansespill å bli født. Du vet aldri hvilke foreldre du får, og i hvilken grad de er i stand til å gi deg den omsorgen og kjærligheten du trenger og fortjener!

Har han sagt at det er et sjansespill å adoptere? Det har jeg aldri hørt, men han kan selvsagt ha sagt det allikevel.

Men jeg er enig, det er et sjansespill å få barn, på den ene eller andre måten.

Allikevel mener jeg det er viktig at de som tenker på å adoptere er klar over at det er en annerledes måte å få barn på, på så mange måter. Annerledes, men absolutt ikke dårligere, sånn jeg ser det. Jeg har bare opplevd den ene måten å få barn på, og kan ikke tenke meg noen bedre måte enn å adoptere. For meg har det aldri føltes som noe savn at jeg ikke har født barna mine selv.

Jeg mener adoptivforeldre skal være ekstra obs fordi alle adoptivbarn har med seg en fortid som vi vet mer eller mindre om. Alle har opplevd minst en adskillelse. Mange har flere adskillelser bak seg og har andre traumatiske opplevelser i tillegg. Dette går ikke over av seg selv, men må tas hensyn til, bearbeides og noen ganger behandles.

Dersom man føder et barn med spesielle problemer, eller det oppstår vansker i oppveksten, vil ansvarlige foreldre alltid sette seg inn i problematikken, engasjere seg, søke hjelp hos fagfolk og hjelpe barna så langt de makter.

Ansvarlige adoptivforeldre lukker ikke øynene for barnas fortid men er oppmerksomme på den, og gir nødvendig hjelp.

[rosered]

Har han sagt at det er et sjansespill å adoptere? Det har jeg aldri hørt, men han kan selvsagt ha sagt det allikevel.

Men jeg er enig, det er et sjansespill å få barn, på den ene eller andre måten.

Allikevel mener jeg det er viktig at de som tenker på å adoptere er klar over at det er en annerledes måte å få barn på, på så mange måter. Annerledes, men absolutt ikke dårligere, sånn jeg ser det. Jeg har bare opplevd den ene måten å få barn på, og kan ikke tenke meg noen bedre måte enn å adoptere. For meg har det aldri føltes som noe savn at jeg ikke har født barna mine selv.

Jeg mener adoptivforeldre skal være ekstra obs fordi alle adoptivbarn har med seg en fortid som vi vet mer eller mindre om. Alle har opplevd minst en adskillelse. Mange har flere adskillelser bak seg og har andre traumatiske opplevelser i tillegg. Dette går ikke over av seg selv, men må tas hensyn til, bearbeides og noen ganger behandles.

Dersom man føder et barn med spesielle problemer, eller det oppstår vansker i oppveksten, vil ansvarlige foreldre alltid sette seg inn i problematikken, engasjere seg, søke hjelp hos fagfolk og hjelpe barna så langt de makter.

Ansvarlige adoptivforeldre lukker ikke øynene for barnas fortid men er oppmerksomme på den, og gir nødvendig hjelp.

Akkurat! Det er det jeg mener. Man må selvfølgelig være obs på ting når man adopterer. Det er heldigvis derfor det er en lang prossess der man må gå mange runder med seg selv, gå runden med barnevern og bufetat.

Jeg tror nok at nær 100% av adoptivforeldre er obs på ting og søker hjelp så fort de oppdager noe som ikke er som det burde.

De unge jeg jobber med har ikke slike foreldre. De har ikke hatt noe som har alarmert, kanskje ikke før de begynner på skolen eller enda senere. Og i de fleste tilfellene er det foreldrene selv som er årsaken til problemene og traumene barna sliter med.

[krabba1365381136]

Akkurat! Det er det jeg mener. Man må selvfølgelig være obs på ting når man adopterer. Det er heldigvis derfor det er en lang prossess der man må gå mange runder med seg selv, gå runden med barnevern og bufetat.

Jeg tror nok at nær 100% av adoptivforeldre er obs på ting og søker hjelp så fort de oppdager noe som ikke er som det burde.

De unge jeg jobber med har ikke slike foreldre. De har ikke hatt noe som har alarmert, kanskje ikke før de begynner på skolen eller enda senere. Og i de fleste tilfellene er det foreldrene selv som er årsaken til problemene og traumene barna sliter med.

Drister meg til å komme med litt til her.

Tror det er naivt å tro at nær 100 % av adoptivforeldre er obs og søker hjelp så fort det er noe som ikke er som det skal.

Jeg vet at adoptivforeldre ofte venter svært lenge med å søke hjelp fordi de gjerne vil løse problemene selv og takle utfordringen. Dette kan føre til at barn får sen hjelp og derfor en dårligere hjelp/prognose.

Jeg har også tilgode å treffe foreldre som har fått hjelp til sine barn si "vi har ikke oppdaget noe før nå" "Det er først nå dette har blitt et problem" eller "Vi hadde all kunnskap vi trengte om dette før vi adoptere" De fleste sitter med følelsen av at de burde ha forstått og gjordt noe tidligere og at de skulle ønske at de viste mer om tilknytning og traumatisering osv. Når de adopterte.

Jeg har ikke snakket med mange om dette, men mitt inntrykk er at det er slik. Egenfødt barn som får ADHD diagnosen eller Dysleksi diagnose først når de begynner på skolen vil jeg tro kjenner det litt på samme måte. De fleste vil vel ha tidlig og god hjelp.

[trk1365380645]

Drister meg til å komme med litt til her.

Tror det er naivt å tro at nær 100 % av adoptivforeldre er obs og søker hjelp så fort det er noe som ikke er som det skal.

Jeg vet at adoptivforeldre ofte venter svært lenge med å søke hjelp fordi de gjerne vil løse problemene selv og takle utfordringen. Dette kan føre til at barn får sen hjelp og derfor en dårligere hjelp/prognose.

Jeg har også tilgode å treffe foreldre som har fått hjelp til sine barn si "vi har ikke oppdaget noe før nå" "Det er først nå dette har blitt et problem" eller "Vi hadde all kunnskap vi trengte om dette før vi adoptere" De fleste sitter med følelsen av at de burde ha forstått og gjordt noe tidligere og at de skulle ønske at de viste mer om tilknytning og traumatisering osv. Når de adopterte.

Jeg har ikke snakket med mange om dette, men mitt inntrykk er at det er slik. Egenfødt barn som får ADHD diagnosen eller Dysleksi diagnose først når de begynner på skolen vil jeg tro kjenner det litt på samme måte. De fleste vil vel ha tidlig og god hjelp.

Hei Krabba!

Jeg bare lurte på om det var noen mulighet til å få noen konkrete råd av deg med erfaring? Kan ikke legge det ut her, men hvis du skriver til [email protected] kan jeg fortelle nærmere hva det gjelder?

Hjertelig hilsen trk