psykiske problemer som følge av selvmord i famil

[Gjest utslitt mann]

Hei

Har for en del år siden opplevd selvmord hos en av mine foreldre.Dette førte til at jeg tror jeg har fått psykiske problemer,ikke med en gang etter dødsfallet,men merker at det er noe som er gale...fikk ingen oppfølging etter selvmordet,jeg var bare 17 år den gang(over 15 år siden),å taklet det forsåvidt greit da,men føler det er noe som forfølger meg.Har problemer med å takle kjærlighetsorg,vanskelig for å stole på andre mennesker. med andre ord vanskelig for å møte motgang.Fungerer egentlig greit i det vanlige liv,men har lyst å prøve å få gått litt i dybden i meg selv. føler meg på en måte litt fanget i meg selv. Har hørt om forskjellige metoder ang dette. Lyst å prøve noe alternativt. Ser ikke for meg at en vanlig psykolog kan hjelpe meg så mye med dette. Fint om noen kunne gitt meg en tilbake mld med noen gode forslag.

[mrxx]

Det er i alle fall ikke noe rart at noe sånt setter sine spor og gjør noe med deg. Antagelig har nok dette gjort mye mer med deg enn hva du er klar over.

Det er jo en svært sterk oppelvelse dette.

I tillegg så begynner man ofte og tenke mer etter hvert som man blir eldre også, tenker mer på hva som lå bak, hvordan vedkommende tenkte og fortvilelsen osv.

Du var jo ung den gangen og på grunn av akkurat det så taklet du det lettere der og da.

Jeg tror nok at en psykolog burde kunne hjelpe deg litt, vil du prøve noe annet i tillegg så kan du jo det.

[Gjest mora2]

Du hadde nok hatt godt av å snakke med noen, en psykolog.

En gammel venn av meg synes det hjalp å skrive et brev til den døde broren.Og evt lese på graven.For å få en avslutning.

[dione1]

Opplevde nylig at mamma tok selvmord. I vårt tilfelle kom det ikke helt plutselig. Hun hadde vært syk lenge, derfor er det kanskje lettere å slå seg til ro med det som har skjedd. Jeg vet ikke hvordan historien din er, men jeg tror det er viktig å snakke ut om det. For min del har jeg ikke hatt behov for psykolog, da jeg har snakket mye ut sammen med familien.

Jeg har tenkt mye i det siste, og det er ikke så mye man kan gjøre med det som har skjedd. Det er sinnsykt tungt til tider, men jeg tvinger meg selv gjennom dagene. Det som har skjedd har forandret meg fullstendig, og vil alltid være med meg. Jeg velger imidlertid å være positiv til livet til tross for det som har skjedd. Gjennom meg lever hun videre, og jeg kommer til å la mine barn (når de kommer) få bli kjent med henne. Hun vil aldri bli glemt.