Samliv

[Gjest Vanskelig_situasjon_hjemme]

Hei, jeg kan ta ting fra begynnelsen. For ca ett år siden skjedde det mange ting i mitt liv som gjorde at jeg bokstavelig talt ble boende på gata, eller i skogen. Det var mange omstendigheter som at jeg ble syk og mistet jobben og fikk ikke betalt husleien osv.. Jeg bodde på gata i ca 7,5 mnd.. Men sommeren i fjor, mens jeg fortsatt bodde ute, så møtte jeg ei kjempekoselig jente.. Hun fortalte meg nesten med en gang at hun var lesbisk, og det var ok for meg, for jeg tenkte at; ”så digg å ha en jente som bestevenn, som man slipper å snakke om følelser og lure på om man skal bli sammen med osv”. Det passet perfekt for meg og ha en god venn i den situasjon jeg var også, siden jeg ikke hadde turt å åpne meg så mye for de andre vennene jeg hadde hatt gjennom mange år.. Kjemien vår stemte 100 % med en gang, og vi kunne prate sammen om alt og gi hverandre klemmer og små kyss, uten at noen av oss var redd for at det skulle bli galt. Vi pratet åpent om sånne ting.. Vi gjorde med en gang alle ting sammen og var på fester sammen, hos familien til hverandre og masse andre ting og ble fort bestevenner. Hun var og i en vanskelig situasjon og kjente ikke så mange i byen her og sleit en del med åssen hun og bodde... Hun spurte jo noen ganger om hun kunne få være med hjem til meg, men da fant jeg heller på mange unnskyldninger om hvorfor det ikke gikk.. Hun bodde sammen med søskenbarnet sitt og kjæresten hennes, og dem var veldig dårlige venner og kranglet veldig mye og drakk veldig mye så hun trivdes ikke sammen med dem.. Etter vært så begynte hun å forstå at noe var galt med åssen jeg bodde, så da ble det til at dem hun hadde bodd med flytta ut og jeg flytta inn på rommet dem hadde hatt. Dette var på høsten i fjor.. For meg var hun det beste mennesket jeg noen gang har møtt og hun hadde omtrent bokstavelig talt redda livet mitt.. Men da vi flytta sammen ble hun plutselig litt kaldere mot meg. Jeg forsto egentlig at det var fordi hun var lesbisk, men jeg roet henne ned med at jeg visste hva hun var, og jeg respekterte hva hun var og at jeg så på henne bare som en venn. Det roet henne ned, og vi bodde sammen og hadde et nært og fint forhold og samarbeidet om nesten alt og ga hverandre klemmer osv. Men etter hvert nærmere jul følte jeg at det var noe der. Det var som om hun ble redd meg, og hun ble veldig sikker på at jeg hadde følelser for henne og at jeg ville vi skulle bli kjærester.. Selv om jeg sa til henne flere ganger at jeg så på henne på akkurat samme måten som før vi hadde flytta sammen, så var det som om hun ikke trodde meg.. Det var veldig vondt for meg å prøve å måtte overbevise henne om at jeg ikke hadde følelser for henne og at hun ikke helt ga seg. Så jeg begynte å lure litt på om det var hun som hadde fått følelser for meg, og prøvde forsiktig å spørre henne om dette. Etter hvert så kom det fram fra henne at hun var blitt veldig glad i meg, akkurat som jeg var glad i henne, og at hun kanskje hadde fått noen følelser for meg.. Så fram mot jul fikk vi egentlig en veldig fin tid sammen og ble nærmere hverandre enn vi hadde vært før, og vi ble enige om at vi ikke skulle presse hverandre til noe og ikke forvente noe mer, men vi skulle prøve litt forsiktig og snakke åpent sammen og være ærlige med hverandre om åssen vi følte ting. Sånn gikk det veldig bra fram mot jul og vi fikk det bedre og bedre sammen med åssen vi hadde det med hverandre. Men så dro hun hjem på juleferie og da hun kom hjem etter nyttår møtte hun ei jente nesten med en gang. Det var som om hun gikk ut og plukka med seg første og beste jente hun fant (for det var egentlig det stikk motsatte av et bra utseende det hu fant), og tok med seg hjem her vi bor sammen, da fikk jeg først litt sjokk, for det var ikke noe sånt vi to hadde avtalt og pratet med hverandre om bare et par uker før, men jeg fikk roa ned hode igjen nesten med en gang, med at hun tross alt hadde sakt at hun var lesbisk.. Først ble jeg litt sur på henne, for jeg følte hun hadde brutt det vi to hadde avtalt og snakket om at vi skulle være åpne med hverandre og sånt, men fikk roa meg ganske fort.. Dette sa jeg til henne og. Jeg sa at det føltes bare litt uvandt for meg og jeg var litt uforberedt og jeg trengte litt tid, men at vi fortsatt skulle være venner som før. Jeg lovet at jeg skulle være åpen og hyggelig og ikke lage problemer på noen måte.. Men så et par dager etter hun hadde møtt denne jenta, så ble hun plutselig bare borte. Også begynte familien hennes og noen felles venner av oss å ringe meg, for dem hadde syntes hun virka så rar. Noen hadde sett henne og hun hadde virka veldig sløv og virka neddopa og sånt. Jeg aner jo ingenting, for hun er jo ikke hjemme, og jeg får ikke pratet med henne.. Men jeg ble jeg og bekymra og spurte henne om dette, men da ble hun bare sur på meg(..!?).. Sånn fortsatte det litt og etter ca 3 uker kom hun hjem. Da så jeg hun hadde blitt mye tynnere (hun er veldig tynn fra før) og så veldig sliten ut. Men så var vi på en fin tur sammen og hadde det kjempegøy den helgen, men da vi kom hjem, og hun prata med den nye jenta, så slang hun meg bare huden full og kjeft og dritt som jeg ikke forsto noen ting av, for ikke noe av det hun sa stemte med virkeligheten. Vi hadde jo bare hatt en kjempefin helg sammen. Men så ble hun bare borte igjen.. Etter dette så har ting bare blitt verre og verre og i praksis har jeg ikke pratet ordentlig med henne siden før jul, da alt var bare bra. De få gangene hun er hjemme nå, så ser jeg på ansiktet hennes at hun trives sammen med meg og vi smiler og prater sammen som venner akkurat som før, men den andre jenta ringer og maser i ett sett. Minst 10 ganger pr time, så det ender bare med at hun må dra igjen. En gang så maste og kjefta den andre jenta så grusomt at hun begynte å gråte her. Så jeg føler litt at noe er galt med det der, siden jeg fikk de telefonene fra familien hennes og venner også. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..? Når hun går så gir vi hverandre en klem og sier vi er glad i hverandre og avtaler å treffes en dag og finne på noe sammen, men så kommer den dagen, så hører jeg ikke noe fra henne, og spør jeg henne, får jeg bare en melding tilbake med at ”jeg gidder ikke møte en sånn idiot og taper som deg(..!)” osv, i den retningen.. Sånne ting som ikke stemmer med hva som er oss to de gangene vi gjør noe sammen.. Har liksom ikke noe med virkeligheten eller noe fornuft å gjøre.. Jeg har sakt til henne flere ganger nå at jeg alltid har akseptert at hun var lesbisk og at hun får seg kjæreste og sånt, men at vi to kan jo samtidig møtes og få pratet ut om ting som er skjedd ”mellom oss to”, og at vi fortsatt kan treffes og gjøre ting sammen i blant som venner, men får bare stygge meldinger tilbake med bare drittslenging.. Det er litt vondt for jeg har også sett og hørt at den andre jenta er ekstremt kravstor og manipulerende og kontrollerende, så virker mest som hun jeg er venn med ikke får lov til å treffe meg, og at hun blir trua med alt mulige ting om hun skulle treffe meg eller prate med meg. Så er en litt vondt og vanskelig situasjon. Jeg har fått en melding at hun skal flytte sammen med denne jenta nå da, fortsatt uten at hun har kunnet prate med meg om dette, så jeg syntes ting er vanskelig og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg skulle så gjerne fått henne til å forstå at jeg satte stor pris på det hun gjorde for meg og den gode vennen hun var for meg og jeg alltid har respektert henne for den hun er, men nå ”får hun ikke lov til” å prate med meg eller treffe meg så det hele blir heller en sånn der kranglete tone og jeg føler ikke at vi har fått noen verdig avslutning på hvor gode venner vi faktisk var og hva vi gjorde for hverandre i det som var en vanskelig tid for oss begge to.. Jeg har også fått vite at hun har begynt med litt dop og rota seg bortpå mye dritt for tiden, så tror ikke hun tørr å møte meg lengre heller, men føler meg veldig hjelpesløs og jeg skulle så gjerne fått pratet med henne eller gjort noen ting, men jeg finner ikke noe svar på hva jeg eventuelt skulle gjøre.. Er det noe man kan gjøre?

[Gjest En som liker avsnitt]

Det er fryktelig vanskelig å lese så lange innlegg uten avsnitt.

[Icora Panter]

Du får nok mer svar om du legger inn et nytt innlegg med avsnitt. jeg gav opp etter å ha hoppet ut for mange ganger, Blir for tungt å lese.

[løvinne71]

Dette orket ikke jeg heller å lese, (selvom jeg vanligvis ikke bryr meg så mye om at det mangler avsnitt.)

Det var altfor langt og detaljert, og mangel på avsnitt gjorde det enda tyngre å lese.

Jeg gav opp halvveis.....

Hvis du korter det betydelig ned, (alle detaljer trenger ikke være med for å få frem poenget) og innfører avsnitt, er det kanskje noen som svarer deg.

Jeg leste ikke engang langt nok til å oppfatte hva du ønsker råd om...

Bare et godt ment tips!

[Confusicus]

Hei, jeg kan ta ting fra begynnelsen.

For ca ett år siden skjedde det mange ting i mitt liv som gjorde at jeg bokstavelig talt ble boende på gata, eller i skogen. Det var mange omstendigheter som at jeg ble syk og mistet jobben og fikk ikke betalt husleien osv.. Jeg bodde på gata i ca 7,5 mnd.. Men sommeren i fjor, mens jeg fortsatt bodde ute, så møtte jeg ei kjempekoselig jente.. Hun fortalte meg nesten med en gang at hun var lesbisk, og det var ok for meg, for jeg tenkte at; "så digg å ha en jente som bestevenn, som man slipper å snakke om følelser og lure på om man skal bli sammen med osv". Det passet perfekt for meg og ha en god venn i den situasjon jeg var også, siden jeg ikke hadde turt å åpne meg så mye for de andre vennene jeg hadde hatt gjennom mange år..

Kjemien vår stemte 100 % med en gang, og vi kunne prate sammen om alt og gi hverandre klemmer og små kyss, uten at noen av oss var redd for at det skulle bli galt. Vi pratet åpent om sånne ting.. Vi gjorde med en gang alle ting sammen og var på fester sammen, hos familien til hverandre og masse andre ting og ble fort bestevenner.

Hun var og i en vanskelig situasjon og kjente ikke så mange i byen her og sleit en del med åssen hun og bodde... Hun spurte jo noen ganger om hun kunne få være med hjem til meg, men da fant jeg heller på mange unnskyldninger om hvorfor det ikke gikk.. Hun bodde sammen med søskenbarnet sitt og kjæresten hennes, og dem var veldig dårlige venner og kranglet veldig mye og drakk veldig mye så hun trivdes ikke sammen med dem..

Etter vært så begynte hun å forstå at noe var galt med åssen jeg bodde, så da ble det til at dem hun hadde bodd med flytta ut og jeg flytta inn på rommet dem hadde hatt. Dette var på høsten i fjor.. For meg var hun det beste mennesket jeg noen gang har møtt og hun hadde omtrent bokstavelig talt redda livet mitt.. Men da vi flytta sammen ble hun plutselig litt kaldere mot meg. Jeg forsto egentlig at det var fordi hun var lesbisk, men jeg roet henne ned med at jeg visste hva hun var, og jeg respekterte hva hun var og at jeg så på henne bare som en venn. Det roet henne ned, og vi bodde sammen og hadde et nært og fint forhold og samarbeidet om nesten alt og ga hverandre klemmer osv.

Men etter hvert nærmere jul følte jeg at det var noe der. Det var som om hun ble redd meg, og hun ble veldig sikker på at jeg hadde følelser for henne og at jeg ville vi skulle bli kjærester.. Selv om jeg sa til henne flere ganger at jeg så på henne på akkurat samme måten som før vi hadde flytta sammen, så var det som om hun ikke trodde meg.. Det var veldig vondt for meg å prøve å måtte overbevise henne om at jeg ikke hadde følelser for henne og at hun ikke helt ga seg. Så jeg begynte å lure litt på om det var hun som hadde fått følelser for meg, og prøvde forsiktig å spørre henne om dette. Etter hvert så kom det fram fra henne at hun var blitt veldig glad i meg, akkurat som jeg var glad i henne, og at hun kanskje hadde fått noen følelser for meg.. Så fram mot jul fikk vi egentlig en veldig fin tid sammen og ble nærmere hverandre enn vi hadde vært før, og vi ble enige om at vi ikke skulle presse hverandre til noe og ikke forvente noe mer, men vi skulle prøve litt forsiktig og snakke åpent sammen og være ærlige med hverandre om åssen vi følte ting.

Sånn gikk det veldig bra fram mot jul og vi fikk det bedre og bedre sammen med åssen vi hadde det med hverandre. Men så dro hun hjem på juleferie og da hun kom hjem etter nyttår møtte hun ei jente nesten med en gang. Det var som om hun gikk ut og plukka med seg første og beste jente hun fant (for det var egentlig det stikk motsatte av et bra utseende det hu fant), og tok med seg hjem her vi bor sammen, da fikk jeg først litt sjokk, for det var ikke noe sånt vi to hadde avtalt og pratet med hverandre om bare et par uker før, men jeg fikk roa ned hode igjen nesten med en gang, med at hun tross alt hadde sakt at hun var lesbisk..

Først ble jeg litt sur på henne, for jeg følte hun hadde brutt det vi to hadde avtalt og snakket om at vi skulle være åpne med hverandre og sånt, men fikk roa meg ganske fort.. Dette sa jeg til henne og. Jeg sa at det føltes bare litt uvandt for meg og jeg var litt uforberedt og jeg trengte litt tid, men at vi fortsatt skulle være venner som før. Jeg lovet at jeg skulle være åpen og hyggelig og ikke lage problemer på noen måte.. Men så et par dager etter hun hadde møtt denne jenta, så ble hun plutselig bare borte. Også begynte familien hennes og noen felles venner av oss å ringe meg, for dem hadde syntes hun virka så rar. Noen hadde sett henne og hun hadde virka veldig sløv og virka neddopa og sånt. Jeg aner jo ingenting, for hun er jo ikke hjemme, og jeg får ikke pratet med henne.. Men jeg ble jeg og bekymra og spurte henne om dette, men da ble hun bare sur på meg(..!?).. Sånn fortsatte det litt og etter ca 3 uker kom hun hjem. Da så jeg hun hadde blitt mye tynnere (hun er veldig tynn fra før) og så veldig sliten ut.

Men så var vi på en fin tur sammen og hadde det kjempegøy den helgen, men da vi kom hjem, og hun prata med den nye jenta, så slang hun meg bare huden full og kjeft og dritt som jeg ikke forsto noen ting av, for ikke noe av det hun sa stemte med virkeligheten. Vi hadde jo bare hatt en kjempefin helg sammen. Men så ble hun bare borte igjen.. Etter dette så har ting bare blitt verre og verre og i praksis har jeg ikke pratet ordentlig med henne siden før jul, da alt var bare bra. De få gangene hun er hjemme nå, så ser jeg på ansiktet hennes at hun trives sammen med meg og vi smiler og prater sammen som venner akkurat som før, men den andre jenta ringer og maser i ett sett. Minst 10 ganger pr time, så det ender bare med at hun må dra igjen. En gang så maste og kjefta den andre jenta så grusomt at hun begynte å gråte her.

Så jeg føler litt at noe er galt med det der, siden jeg fikk de telefonene fra familien hennes og venner også.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..?

Når hun går så gir vi hverandre en klem og sier vi er glad i hverandre og avtaler å treffes en dag og finne på noe sammen, men så kommer den dagen, så hører jeg ikke noe fra henne, og spør jeg henne, får jeg bare en melding tilbake med at "jeg gidder ikke møte en sånn idiot og taper som deg(..!)" osv, i den retningen.. Sånne ting som ikke stemmer med hva som er oss to de gangene vi gjør noe sammen.. Har liksom ikke noe med virkeligheten eller noe fornuft å gjøre.. Jeg har sakt til henne flere ganger nå at jeg alltid har akseptert at hun var lesbisk og at hun får seg kjæreste og sånt, men at vi to kan jo samtidig møtes og få pratet ut om ting som er skjedd "mellom oss to", og at vi fortsatt kan treffes og gjøre ting sammen i blant som venner, men får bare stygge meldinger tilbake med bare drittslenging..

Det er litt vondt for jeg har også sett og hørt at den andre jenta er ekstremt kravstor og manipulerende og kontrollerende, så virker mest som hun jeg er venn med ikke får lov til å treffe meg, og at hun blir trua med alt mulige ting om hun skulle treffe meg eller prate med meg. Så er en litt vondt og vanskelig situasjon. Jeg har fått en melding at hun skal flytte sammen med denne jenta nå da, fortsatt uten at hun har kunnet prate med meg om dette, så jeg syntes ting er vanskelig og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre..

Jeg skulle så gjerne fått henne til å forstå at jeg satte stor pris på det hun gjorde for meg og den gode vennen hun var for meg og jeg alltid har respektert henne for den hun er, men nå "får hun ikke lov til" å prate med meg eller treffe meg så det hele blir heller en sånn der kranglete tone og jeg føler ikke at vi har fått noen verdig avslutning på hvor gode venner vi faktisk var og hva vi gjorde for hverandre i det som var en vanskelig tid for oss begge to..

Jeg har også fått vite at hun har begynt med litt dop og rota seg bortpå mye dritt for tiden, så tror ikke hun tørr å møte meg lengre heller, men føler meg veldig hjelpesløs og jeg skulle så gjerne fått pratet med henne eller gjort noen ting, men jeg finner ikke noe svar på hva jeg eventuelt skulle gjøre.. Er det noe man kan gjøre?

[Gjest Magna]

Det er fryktelig vanskelig å lese så lange innlegg uten avsnitt.

Det er stygt å svare slik dere gjør. La vær å svare når svaret skal være så negativt.

[Gjest Magna]

Det virker som om jenta trenger å få leve slik hun ønsker. Hun velger selv og har ansvar for seg selv.

Du kan si til henne at du er der for henne hvis hun trenger deg. Men du får ikke gjort mer enn det. Hun vet hva du synes.

Det er opptil henne nå.

[Gjest En som liker avsnitt]

Det er stygt å svare slik dere gjør. La vær å svare når svaret skal være så negativt.

Det var ikke ment negativt, men som et forslag.

Flere ville nok lest og svart på spørsmålene dine om det var litt lettere å lese.

Ellers var nok jeg den første som kommenterte det, og ikke fjerde.

[petter smart]

Det er stygt å svare slik dere gjør. La vær å svare når svaret skal være så negativt.

Har du hørt om konstruktiv kritikk?

Lange innlegg uten avsnitt er tunge og lese og svært mange gidder ikke lese hele. Da får du færre svar. Ønsker du ikke flest mulig svar? Da bør du ta til deg den konstruktive kritikken og ikke furte og kalle det negativt.