Jeg klarer ikke mer..

[Gjest umoden&rådvill]

Jeg og min samboer er i 30-årene og har bodd sammen i 5 år, vi har ingen barn. Vi bor i en del av landet hvor han er oppvokst og bor derfor nærme familien hans. Min familie og mine venner bor rundt 100 mil unna. Men jeg tror ikke det er det som er problemet.

Har store problemer med å se for meg et liv her og sammen med han, mens han vil ha barn på sikt og ser lyst på det at vi etablerer oss. Selv har jeg panikk for alt dette. Det er så mye jeg gjerne ville ha gjort før jeg slår meg helt til ro.

Ettersom jeg er den eldste av oss, høres nok dette litt merkelig ut, men jeg føler at jeg endelig har lyst til å leve igjen, etter å ha vært veldig innesluttet og tilbaketrukket fra jeg var 12 år til jeg ble nærmere 30. Føler mye av ungdomstiden min ble borte og jeg har derfor aldri "rast fra meg".

Jeg vet jeg burde sette mer pris på det jeg har, min samboer er snill og glad i meg, men han er veldig lite sosial av seg og har kun kontakt med familien sin og meg. Dette får meg til å føle at jeg kveles.

De siste 4 månedene har jeg grublet veldig mye, og selv om jeg er glad i min samboer, mangler jeg de helt store følelsene for han. Jeg er desverre mer glad i han som en venn enn en kjæreste. Flere ganger har jeg bestemt meg for å bryte med han og prøve å realisere noen av mine egne drømmer og mål her i livet. Men hver eneste gang klarer han å overtale meg til å prøve mer. Han sier han ikke ser for seg et liv uten meg.. dette skremmer meg veldig, men jeg klarer ikke å såre han og være bestemt nok til å gå.

Det gjør veldig vondt å se at jeg sårer han på denne måten, og om jeg skulle ha bestemt, ville jeg ha flyttet fortest mulig for å få det overstått litt raskt. Men han vil snakke og drøfte og diskutere hvorfor jeg vil flytte fra han. Og han vil at jeg skal prøve å bli mer glad i han igjen. Jeg føler jeg ikke klarer det, men samtidig så vil jeg selvsagt ikke at han skal ha det vondt..

Jeg orker ikke dette lenger, blir veldig sliten av det, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg fanget fordi jeg ikke er sterk nok til å stå på mitt. Og er livredd for at det jeg vil er feil, at jeg skal angre meg senere. Men samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke vil klare å slå meg til ro med det livet han vil vi skal leve, jeg kommer alltid til å være rastløs og ville bryte.

Ingen av oss har vært igjennom samlivsbrudd før, det er mulig det er derfor vi roter sånn, noen som har gode råd til hvordan man klarer å bryte på "best mulig måte"?

[sbb]

Hei!

Det første du må gjøre, er å bli sikker på hva DU vil!

At han ikke "hjelper til" med å bryte er jo ganske naturlig, i og med at han ikke vil at forholdet skal være over.

Når du så er sikker på din sak - så må du ta mot til deg og ta den "endelige" praten. Forbered deg gjerne litt på forhånd så du vet hva du vil få frem under samtalen. Vær forberedt på at han både kan bli sint og lei seg - det er naturlig i en slik setting.

Prøv og forklar han dine følelser for han - skal det funke i et forhold må begge være oppriktig glade i hverandre, det holder ikke å se på hverandre som venner.

Du behøver ikke gå inn på noen lang diskusjon med han - men prøv og forklar han hva du ønsker med livet ditt, og at du ikke er lykkelig med å leve slik som du gjør nå. Så lenge han ikke er i stand til å være med på å leve et liv hvor dere begge kan være lykkelige, er ikke forholdet liv laga. Da er det bedre å gå hver til sitt nå - før dere ender opp med unger sammen.

Prøv så godt du kan å holde deg hard ovenfor kommentarer som "Jeg kan ikke se for meg et liv uten deg". Dette er sikkert ærlig sagt, men også en typisk hersketeknikk. Han vil holde på deg, og har sett at dette har fungert tidligere.

Et brudd er i de aller fleste tilfeller tøft for begge parter. Både den som går og den som blir forlatt. -Men det ER et liv bortenfor gjerdet for dere begge.

Jeg orker ikke dette lenger, blir veldig sliten av det, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg fanget fordi jeg ikke er sterk nok til å stå på mitt. Og er livredd for at det jeg vil er feil, at jeg skal angre meg senere. Men samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke vil klare å slå meg til ro med det livet han vil vi skal leve, jeg kommer alltid til å være rastløs og ville bryte.

Ingen av oss har vært igjennom samlivsbrudd før, det er mulig det er derfor vi roter sånn, noen som har gode råd til hvordan man klarer å bryte på "best mulig måte"?

[Gjest umoden&rådvill]

Hei!

Det første du må gjøre, er å bli sikker på hva DU vil!

At han ikke "hjelper til" med å bryte er jo ganske naturlig, i og med at han ikke vil at forholdet skal være over.

Når du så er sikker på din sak - så må du ta mot til deg og ta den "endelige" praten. Forbered deg gjerne litt på forhånd så du vet hva du vil få frem under samtalen. Vær forberedt på at han både kan bli sint og lei seg - det er naturlig i en slik setting.

Prøv og forklar han dine følelser for han - skal det funke i et forhold må begge være oppriktig glade i hverandre, det holder ikke å se på hverandre som venner.

Du behøver ikke gå inn på noen lang diskusjon med han - men prøv og forklar han hva du ønsker med livet ditt, og at du ikke er lykkelig med å leve slik som du gjør nå. Så lenge han ikke er i stand til å være med på å leve et liv hvor dere begge kan være lykkelige, er ikke forholdet liv laga. Da er det bedre å gå hver til sitt nå - før dere ender opp med unger sammen.

Prøv så godt du kan å holde deg hard ovenfor kommentarer som "Jeg kan ikke se for meg et liv uten deg". Dette er sikkert ærlig sagt, men også en typisk hersketeknikk. Han vil holde på deg, og har sett at dette har fungert tidligere.

Et brudd er i de aller fleste tilfeller tøft for begge parter. Både den som går og den som blir forlatt. -Men det ER et liv bortenfor gjerdet for dere begge.

Jeg orker ikke dette lenger, blir veldig sliten av det, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg fanget fordi jeg ikke er sterk nok til å stå på mitt. Og er livredd for at det jeg vil er feil, at jeg skal angre meg senere. Men samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke vil klare å slå meg til ro med det livet han vil vi skal leve, jeg kommer alltid til å være rastløs og ville bryte.

Ingen av oss har vært igjennom samlivsbrudd før, det er mulig det er derfor vi roter sånn, noen som har gode råd til hvordan man klarer å bryte på "best mulig måte"?

Takk for svar. Jeg ser helt klart logikken i det du skriver, og det er det jeg tenker inni meg også, men hver gang jeg tar mot til meg og prater med han, forteller han at jeg vil bryte med han, så blir han hysterisk og trygler meg om å bli. Dette syns jeg er veldig vanskelig. Er jo tross alt en person jeg bryr meg om og ikke vil skal ha det vondt. Jeg har forklart han flere ganger at jeg ikke har de riktige følelsene for han, og han sier han forstår meg, men likevel vil han altså ikke at jeg skal gå.. For meg blir det mindre og mindre riktig å bli, men han har liksom alltid vært sjefen i forholdet vårt, og jeg lar meg som alltid overtales til å gjøre det han vil:(