Å ta ansvar for seg selv i et forhold.

[dalady]

Jeg er ei jente på på 25 som har vært sammen med min samboer i to år, han er 30. Selvsagt går ting i bølger for oss også, men vi er glade i hverandre og har blant annet en fin humor oss imellom:)

Problemet er at vi reagerer nesten fullstendig likt alle gangene vi har en konflikt eller det er press på oss. Han har mye stress med jobb og deltidsstudier, og blir derfor veldig sliten i perioder. Greia er at det virker som om han ikke tar vare på seg selv, ikke tar ansvar for seg selv i disse situasjonene.

Han sitter der og er huløyd og oppfarende, banner, har vondt i magen, huet, er kvalm, vondt i ryggen osv. Han prøver å samle seg til å snakke med meg om litt kompliserte ting, men så har han plutselig glemt hva vi snakket om, hva han nettopp sa, og blir fortvilet og begynner å be om unnskyldning.

Så prøver jeg å snakke litt, får ikke respons, og blir irritert. Jeg ser jo at det påvirker hvordan han har det med seg selv, men det har også stor innvirkning på oss som par. Vi har ikke hatt sex eller kosa heftig på sikkert tre uker, og jeg kjenner at min irritasjon nærmer seg forakt. Kanskje jeg er mest sår over at vi ikke har det så bra, og at jeg ikke synes å klare å gjøre det bedre for ham/oss.

Jeg blir så oppgitt når han er så innmari passiv både på sine egne vegne, personlig, helsemessig, følelsesmessig, og når det gjelder å kommunisere med meg. Jeg vet at han er glad i meg, men når han kommer ut av skallet sitt for å fortelle det, har jeg blitt kald og vet ikke om jeg tror på noen bedring før jeg kjenner den.

Noe annet jeg tenker endel på er hva som ville skje dersom jeg ikke tok initiativ/masa/prøvde å hjelpe mer. Han er jo en voksen mann, ikke en unge, og jeg har desverre en tendens til å prøve å fortelle andre hvordan de skal takle livet sitt. Hvis jeg bare tok ansvar for meg selv, ville han komme etter, eller ville vi gli fra hverandre? Hvis det førte til at vi gled fra hverandre, var det kanskje best sånn.

Tiltrekningen og kjærligheten er litt langt unna for meg nå. Jeg vil ha en selvstendig kjærlighetspartner, men jeg vet ikke helt hvordan man har slike sunne forhold. Da jeg møtte kjæresten min var jeg deprimert, men vi ble forelsket likevel. Kanskje hadde jeg forestillinger om at vi skulle hjelpe hverandre, eller gjøre hverandre gode og hele. Når det ikke har skjedd, lurer jeg på hele fundamentet for forholdet vårt.

Er det noen som har noen tanker? Jeg ville blitt svært takknemlig for å høre fra noen som kanskje kan hjelpe meg til mer klarhet.