Samliv

[Gjest simp]

Hei,

I det siste føler jeg at jeg har blitt lei av forholdet jeg er i. Kan ikke si jeg er helt sikker på hva det er, men føler kanskje det er noe som mangler.

Er lei av alt vi snakker om, vi repeterer bare oss selv hele tiden.

Føler kanskje det har blitt verre enn før siden jeg begynte på skole. Har mye å gjøre og er trett og sliten, så det ikke ofte det er mulighet til å gjøre noe heller.

Savner ofte at vi gjør ting sammen, kommer oss ut av huset. Det skjer skjelden og samboeren min er ikke glad i å vere ute blandt folk. Jeg er ofte opptatt med skolen som jeg begynte på i høst, så det blir skjelden tid.

har kanskje litt lett for å drømme meg bort i romantiske filmer og de jo ikke akkurat slik det virkelige liv er. Når jeg ser de føler jeg sterke varme følelser. Kjenner lite av de gode følelsene mine til vanlig. Han er så ufattelig snill og jeg skulle ønske jeg følte overstrømmende følelser for ham. Føler ikke noe spesielt når vi kysser, vet ikke hva som er vanlig etter 7 år sammen.

Har hatt lyst til å gifte meg med han, men nå er jeg i tvil om jeg vil det. Er jo glad i han og liker å vere i hans selskap når det ikke er det vanlige hele tiden, men...

Lurer litt på hvordan andre har det, hvordan deres hverdag er?

Vet egentlig ikke hva jeg er lei av, min egen situasjon eller...

vi går mye hjemme begge to og trakker på hverandre i en liten leilighet.

Hvordan vite om den man er sammen med er den rette? Kjærligheten har jo bølgedaler.

Har lest om folk som sier de har truffet sin sjelevenn, det vet jeg ikke om jeg har gjort og om jeg kommer til å gjøre.

[Gjest dimp]

Ut i fra din beskrivelse vil jeg anta dere er nære pensjonistalderen. Hvor gamle er dere?

[Gjest simp]

Ut i fra din beskrivelse vil jeg anta dere er nære pensjonistalderen. Hvor gamle er dere?

Heheh, shit, det var da ikke bra.Vi er ikke av de mest aktive folka som du kanskje skjønte, hjemmekjære. vi er over og under 30

[Gjest sjøstjerna]

Etter noen år samliv så roer ting seg, er i alle fall min erfaring.

Jeg var rastløs og fant så mange ting som irriterte noe enormt. Han gjorde sikkert det samme i forhold til meg. Etter hvert så ble albuene til oss begge to slipt litt ned. Vi tilpasset oss hverandre.

Rastløsheten er borte nå. Vi har et godt og solid forhold.

[Glimtipper]

Det høres ut som dere trenger opplevelser sammen.

Hva med salsakurs? Et par timer en gang i uka har du sikkert tid til. Eller planlegge en spennende ferie sammen? Begynne på dykkerkurs? Bare fantasien setter grenser.

Om dere har noen fine opplevelser eller en hobby dere deler, så vil det mest sannsynlig inspirere til samtaler. Og dere oppdager nye sider ved hverandre.

[Confusicus]

Har selv nettopp brutt ut av et forhold etter 4 og et halvt år av samme grunn. Følelsene hadde visnet, vi gjorde aldri noe spesielt sammen, alt gikk i vante sirkler. Jeg følte meg for ung til å være i et slikt forhold, ville finne på ting - noe ikke hun ville - så jeg fant ut at jeg trengte noen år for meg selv.

Vet enda ikke hvordan dét går, men jeg vet at det nå - ca en måned etter - føles det veldig rett å ha gjort som jeg gjorde.

Vil anbefale deg å snakke med ham om hva du føler. Om han er veldig uenig, så kan dere kanskje ta en uke borte fra hverandre hvor dere får smake litt på livet hver for seg..?

[dalady]

hehe.. Jeg er ingen ekspert på området, jeg vet heller ikke om jeg har funnet min _sjelevenn_, som du sier. En gang, i et mye tidligere forhold som er over nå, var jeg sikker på at denne gutten var "akkurat som meg, vi forsto hverandre uten å si et ord, vi kunne si ting til hverandre som ingen andre hadde hørt før eller forstått." Det var selvsagt fint å møte en jeg kunne føle dette for - men etterhvert skjønte jeg at disse følelsene sprang ut av at vi begge to følte oss kjempeensomme og misforstått i forhold til andre mennesker. Og så bekreftet vi hverandre på dette, noe som førte til at vi lukket andre ute, på en måte. Etter en stund gikk forholdet vårt på tomgang, for vi trodde at siden vi hadde funnet hverandre, måtte jo dette gjøre oss lykkelige, eller hva?

Vi hadde ingenting å snakke om etter et år, fordi vi ikke opplevde nye ting sammen, vi torde ikke å forandre og utvikle oss fordi vi var redd den andre ikke skulle "holde tritt", eller ikke like den "nye" personen. Jeg tror at det vi kaller sjelevenner er den som tillater deg å utvikle deg, og som ser deg og oppmuntrer deg når du forsøker å være ærlig og å utvikle deg på alle områder. Dette tror jeg ikke nødvendigvis MÅ starte med en pangforelskelse, men det kan det sikkert også

Hvis dere begynner å snakke med hverandre om rastløsheten din og det å oppleve mer sammen, kan det komme opp konflikter som det lå lokk på tidligere, det kan være greit å huske:) Kanskje det blir litt verre før det blir bedre, osv, men da er dere ihvertfall ærlige med hverandre, og det er vel viktig?

lykke til!

[Gjest simp]

hehe.. Jeg er ingen ekspert på området, jeg vet heller ikke om jeg har funnet min _sjelevenn_, som du sier. En gang, i et mye tidligere forhold som er over nå, var jeg sikker på at denne gutten var "akkurat som meg, vi forsto hverandre uten å si et ord, vi kunne si ting til hverandre som ingen andre hadde hørt før eller forstått." Det var selvsagt fint å møte en jeg kunne føle dette for - men etterhvert skjønte jeg at disse følelsene sprang ut av at vi begge to følte oss kjempeensomme og misforstått i forhold til andre mennesker. Og så bekreftet vi hverandre på dette, noe som førte til at vi lukket andre ute, på en måte. Etter en stund gikk forholdet vårt på tomgang, for vi trodde at siden vi hadde funnet hverandre, måtte jo dette gjøre oss lykkelige, eller hva?

Vi hadde ingenting å snakke om etter et år, fordi vi ikke opplevde nye ting sammen, vi torde ikke å forandre og utvikle oss fordi vi var redd den andre ikke skulle "holde tritt", eller ikke like den "nye" personen. Jeg tror at det vi kaller sjelevenner er den som tillater deg å utvikle deg, og som ser deg og oppmuntrer deg når du forsøker å være ærlig og å utvikle deg på alle områder. Dette tror jeg ikke nødvendigvis MÅ starte med en pangforelskelse, men det kan det sikkert også

Hvis dere begynner å snakke med hverandre om rastløsheten din og det å oppleve mer sammen, kan det komme opp konflikter som det lå lokk på tidligere, det kan være greit å huske:) Kanskje det blir litt verre før det blir bedre, osv, men da er dere ihvertfall ærlige med hverandre, og det er vel viktig?

lykke til!

Tusen takk for svar alle sammen!

Vi må nok prøve å gripe fatt i hverandre litt bedre. Jeg har fortalt han at jeg ønsker at vi gjør ting sammen og han er open for det.

Han gir meg støtte i ting jeg foretar meg og sånn, så kanskje han er min sjelevenn, bare at jeg egentlig ikke har sett det.

Han er verdens flotteste mann og gir meg frihet til å gjøre det jeg vil.