jeg kommer ikke over det

[Gjest blåsorg]

Kjæresten min dro på jobbreise for fire uker siden, og dagen etter han kom hjem gjorde han det slutt. Vi har vært sammen i to og et halvt år (jeg er 26), men det siste året har vært fullt av krangling, og den siste tiden hadde vi omtrent ikke sex. Kranglene våre ble virkelig stygge, det ble skreket og kastet og sagt unevnelige ting. Hver gang endte det med at vi "skulle prøve igjen". Vi snakket om å gå til parterapi for å lære å kommnisere bedre, men kom aldri så langt. Jeg trodde det begynte å gå litt bedre, men så slo han altså opp, sa at han hadde tenkt på jobbturen og orket ikke mer, at følelsene var helt borte. Jeg føler at jeg har vært blind og ikke sett hvor glad jeg er i ham. Føler at jeg har mistet noe som kunne vært fint. I mitt hode tar jeg på meg all "skyld" og føler at jeg har forandret meg. Men jeg vet ikke om dette er bare fordi jeg savner ham så vanvittig. Klarer bare å se de gode stundene, tenker på alle minnene og alle samtalene våre, og det spiser meg opp innvendig. Kranglingen og de vonde tidene har jeg bare dårlig samvittighet for, føler at ALT er min skyld og skammer meg. Jeg har ikke hatt ro i kroppen siden dette skjedde. Jeg får angstanfall og går rastløs rundt fra rom til rom i min nye leilighet og gråter. Ringer ham og det hender jeg trygler om en sjanse til, en sjanse til å vise at denne siste gangen kan det bli bedre. Men han er ikke interessert, neker plent å vurdere det, blir bare sint dersom jeg fortsetter å argumentere. Har ikke så mange venner og føler at foreldrene mine har mistet tålmodigheten med sørgingen min. En dag kuttet jeg meg hardt i armen i forsøk på å døyve smerten innvendig. Det skremte meg. Stoler ikke på meg selv lenger, og føler at jeg ikke klarer å komme meg videre på noen måter. Studiene er en katastrofe i seg selv, for jeg har ikke klart å lese noe som helst. Føler at jeg er i ferd med å bli "gal", men blir ofte møtt med "dette er bare en kjærlighetssorg, dette er noe alle går igjennom en eller annen gang". Vel, jeg synes det har gått lenger enn det burde. Vil så gjerne ha ham tilbake, men han vil ikke ha meg på noen måte. Gjør så vondt. Tenker hele tiden at jeg kastet bort min mulighet for et godt liv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg orker ikke gå rundt og ha det sånn lenger.

[aspire]

Hei!

Det ER kjærlighetssorg du har. Det må du først og fremst innrømme. Du er ikke dødssyk, du har ikke mistet alt du eier, du har ikke gjort noe galt, men du har mistet det kjæreste du eide. Sånt gjør vondt, men det er også viktig å sette ting i perspektiv.

Jeg har vært der selv, og jeg var også langt langt nede. Jeg hadde ikke lyst å leve, og jeg så bare alt jeg skulle gjort bedre om jeg fikk en ny sjanse. Jeg trente som en gal, farget og klippet håret, byttet garderobe and you name it for at han skulle legger merke til meg "på en ny måte", men ingenting nyttet.

Jeg har ett råd å gi deg, og det var det eneste som fungerte for meg. Jeg kom til et punkt der jeg måtte innse at jeg ikke bare hadde det vondt, men jeg "pleiet" denne sorgen på en måte som gjor at den ikke kunne bli borte. Jeg brukte all min tid på å tenke på han, syns synd på meg selv og lure på hordan jeg kunne få han tilbake. Livet vendte ikke tilbake før jeg tvang meg selv til å gjøre andre ting og til å ikke bare bruke tiden på dette som var så vanskelig. Det føltes helt umulig i begynnelsen. Jeg konsentrerte meg hardt om studiene, forsøkte å gjøre hyggelige ting med venner, leste bøker, så filmer, trente og var i aktivitet hele tiden. Dette fikk ETTERHVERT tankene mine bort fra meg selv og min elendighet, selv om jeg i begynnelsen ikke kunne gjøre noen ting uten at det kvernet i hodet. Du må bare prøve. Det er ikke tull når jeg sier at livet har mer å by på enn akkurat denne mannen. Grip sjansen, ikke bli hengende ved noe som sannsynligvis ikke lar seg ordne!

Lykke til!

[Gjest K. T. Karlsen]

Hei!

Det ER kjærlighetssorg du har. Det må du først og fremst innrømme. Du er ikke dødssyk, du har ikke mistet alt du eier, du har ikke gjort noe galt, men du har mistet det kjæreste du eide. Sånt gjør vondt, men det er også viktig å sette ting i perspektiv.

Jeg har vært der selv, og jeg var også langt langt nede. Jeg hadde ikke lyst å leve, og jeg så bare alt jeg skulle gjort bedre om jeg fikk en ny sjanse. Jeg trente som en gal, farget og klippet håret, byttet garderobe and you name it for at han skulle legger merke til meg "på en ny måte", men ingenting nyttet.

Jeg har ett råd å gi deg, og det var det eneste som fungerte for meg. Jeg kom til et punkt der jeg måtte innse at jeg ikke bare hadde det vondt, men jeg "pleiet" denne sorgen på en måte som gjor at den ikke kunne bli borte. Jeg brukte all min tid på å tenke på han, syns synd på meg selv og lure på hordan jeg kunne få han tilbake. Livet vendte ikke tilbake før jeg tvang meg selv til å gjøre andre ting og til å ikke bare bruke tiden på dette som var så vanskelig. Det føltes helt umulig i begynnelsen. Jeg konsentrerte meg hardt om studiene, forsøkte å gjøre hyggelige ting med venner, leste bøker, så filmer, trente og var i aktivitet hele tiden. Dette fikk ETTERHVERT tankene mine bort fra meg selv og min elendighet, selv om jeg i begynnelsen ikke kunne gjøre noen ting uten at det kvernet i hodet. Du må bare prøve. Det er ikke tull når jeg sier at livet har mer å by på enn akkurat denne mannen. Grip sjansen, ikke bli hengende ved noe som sannsynligvis ikke lar seg ordne!

Lykke til!

Bra svar!

[løvinne71]

Det var vondt å lese innlegget ditt, for det er tydelig at du har fryktelig vanskelig akkurat nå.

Dette høres sikkert ut som en klisje, men det som best kan hjelpe deg nå er TID!

Og 4 uker er tross alt ikke så veldig lenge... Du er ikke unormal selvom du fortsatt føler sterk sorg og fortvilelse over bruddet.

Det kan ta lang tid før du kommer over dette såpass at du føler deg "hel" igjen. Men trøsten er at det vil bli bedre og bedre.

Det er sikkert lett å ta på seg skyld, og tenke at man ville gjort ting annerledes bare man fikk en sjanse til.

Men hvis du tenker med fornuften, så vet du nok at det ikke bare ville vært opp til deg.

Et så turbulent forhold som du beskriver, vil svært sjelden være "liv laga" på lengre sikt.

Hyppige og voldsomme krangler, er ofte et tegn på personligheter som egentlig ikke passer sammen. Og selvom man er glad i hverandre og gjerne "vil klare det" ender det som regel med at man sliter hverandre ut psykisk hvis man tviholder på slike forhold over lang tid.

Antagelig er det dette kjæresten din har innsett siden han valgte å bryte forholdet. Du vet nok også innerst inne at dette var den mest fornuftige avgjørelsen. Men det er likevel smertefullt å bli dumpet, og at det var han kom til denne erkjennelsen først.

Trøst deg med at du nå går en lys årstid i møte. Og prøv å følge rådene til "aspire" om å sette deg selv igang med aktiviteter som kan få tankene dine på andre ting.

Ta tiden til hjelp, og lykke til!

[Gjest Been there done that]

Skjebnen lukker aldri en dør, uten å åpne en annen.

Jeg har selv vært der du var, så redd og lei meg at jeg kastet opp når det ble slutt. Likevel er jeg superglad i dag, at det forholdet tok slutt.

[Gjest]

Hei!

Det ER kjærlighetssorg du har. Det må du først og fremst innrømme. Du er ikke dødssyk, du har ikke mistet alt du eier, du har ikke gjort noe galt, men du har mistet det kjæreste du eide. Sånt gjør vondt, men det er også viktig å sette ting i perspektiv.

Jeg har vært der selv, og jeg var også langt langt nede. Jeg hadde ikke lyst å leve, og jeg så bare alt jeg skulle gjort bedre om jeg fikk en ny sjanse. Jeg trente som en gal, farget og klippet håret, byttet garderobe and you name it for at han skulle legger merke til meg "på en ny måte", men ingenting nyttet.

Jeg har ett råd å gi deg, og det var det eneste som fungerte for meg. Jeg kom til et punkt der jeg måtte innse at jeg ikke bare hadde det vondt, men jeg "pleiet" denne sorgen på en måte som gjor at den ikke kunne bli borte. Jeg brukte all min tid på å tenke på han, syns synd på meg selv og lure på hordan jeg kunne få han tilbake. Livet vendte ikke tilbake før jeg tvang meg selv til å gjøre andre ting og til å ikke bare bruke tiden på dette som var så vanskelig. Det føltes helt umulig i begynnelsen. Jeg konsentrerte meg hardt om studiene, forsøkte å gjøre hyggelige ting med venner, leste bøker, så filmer, trente og var i aktivitet hele tiden. Dette fikk ETTERHVERT tankene mine bort fra meg selv og min elendighet, selv om jeg i begynnelsen ikke kunne gjøre noen ting uten at det kvernet i hodet. Du må bare prøve. Det er ikke tull når jeg sier at livet har mer å by på enn akkurat denne mannen. Grip sjansen, ikke bli hengende ved noe som sannsynligvis ikke lar seg ordne!

Lykke til!

Hei Aspire og alle dere som svarte på dette innlegget. Jeg skrev dette i fortvilelse, og det du skrev med å pleie sorgen, Aspire, det fikk meg til å tenke noe veldig. Du har helt rett, det er akkurat det jeg har gjort. Etter at jeg begynte å tenke på det har ting vært helt annerledes, du fikk meg virkelig til å forandre min tankegang, som var totalt fastlåst. Jeg har det så mye bedre nå, den siste uken har jeg vært glad og ledd og hatt det moro. Jeg har inhen ønsker om å bli sammen med denne mannen igjen, det virker for godt til å være sant, men det du sa der traff sånn hodet på spikeren.

Vil gjerne takke deg selv om jeg ikke aner hvem du er, du hjalp meg enormt på vei. Tusen takk Mange klemmer