Ustabil type...eller?

[Gjest leeei ja]

Har vært sammen med en type nå i 3 år, veldig mye opp og nedturer.

Han har en unge, mens jeg har to. De er hos oss annenhver uke.

Jeg elsker han over alt, vet ikke helt hvorfor, for han oppfører seg som en drit mot meg! Han gjør alt han har lyst til, og har fått lov til det. Dra på gutteturer osv.

Aldri gjør han husarbeid, selv om jeg jobber i 100 % stilling, han jobber turnus å har mye fri innimellom. Men klarer han å støvsuge, rydde ut av oppvaskmaskin, vaske klær osv. NEI. Så jeg gjør alt i huset, han har aldri støvsuga huset. Det sier litt.

Når vi har ungene driter han i om han reiser bort, og det er jeg som har hans datter.

Mens jeg må spørre om han kan passe mine barn, hvis jeg uheldigvis må ut en kveld på møte o.l.

Jeg er aldri sammen med venninner, kun hvis han har ettermiddagsvakter.

Kan nevnes at han er sinnsykt sjalu, jeg har ikke vært ute på byen siden vi ble sammen, jo en gang, og da klikka han helt. og han sjekker tlfen min, spør om jeg har vært hos elskeren om jeg er 10 min senere hjemme fra jobb osv.. Får ikke lov å reise på møter med jobb som går på helg! har jeg vært ute i to timer en kveld skal han ha full rapport.

Er vi på hytta er det jeg som lager mat, vasker opp, ordner med ungene osv, mens han sitter der i en stol å glaner på! Samme er det hjemme.

Huff ser etterhvert som jeg skriver at jeg må være verdens dummeste menneske. Har nok vært alr for snill å skjemt han bort!

Nå har jeg begynt å satt foten litt ned, derfor er han jævlig sur for tida, gjør det slutt annenhver uke osv, føler jeg ikke vet hvor jeg har han.

Og nå er jeg lei, og veldig sliten- lurer på om jeg skal gi slipp på han. Jeg blir så sliten av å ha det sånn, og ikke minst så tenker jeg på ungene. Jeg og ungene bodde alene før jeg traff han, og nå tar jeg meg selv i å drømme om hvor fint å koselig vi hadde det.

Samtidig vil jeg være sammen med han, for vi har det jo fint også av og til. Både at vi gjør koselige ting alene de ukene vi ikke har ungene, og når vi har ungene. Vi har god sex, og det igjen ja, varierer fra en gang i uka til 4 ganger i uka..

Men det er ofte krangling, ofte om filleting, han er veldig dårlig til å kommunisere, han kan si plutselig etter en fin dag sammen med ungene og meg, nei faen han er så lei, å orker ikke mere ilag med meg. Jeg skjønner som oftest ingenting, jo da er det slutt, huset skal selges, hytta, bilene, osv.

Jeg jatter med han, og da jeg gjør det får han panikk, og etter to dager er alt bra igjen! TROR han, for jeg går å tenker å kverner på alt det stygge han har sagt til meg da, sånn som han har aldri vært glad i meg, jeg er ei udugelig kjerring osv. Han drar frem den verste drit for å såre meg mest mulig.

Og når han er blid igjen så går jeg som på nåler, og gjør alt for å gjøre han fornøyd å glad.

Skjønner jeg vil få kjeft av dere nå, for jeg VET jeg må være verdens dummeste menneske som har funnet meg i alt dette i 3 år.

Tror det er tryggheten jeg er mest redd for å miste, men jeg vet jo at jeg har klart meg godt selv alene før.

Så jeg lurer på om jeg bare skal pakke snippveska mi å dra, tror både jeg og ungene vil fået bedre liv. Ungene er 9 og 11 år, og de sjønner hva som foregår, for de ser hvor lei meg jeg er til tider.

Nå i helgen har vi vært på hytta, alt bra og vel, helt til i går kveld, da ble han plutselig sur igjen, pga en så liten bagatell som at jeg hadde hatt med tanteungen min å han våkna kl 06 på morgenen. mente det var min feil at alle ungne var sure å trøtte for de hadde stått opp så tidlig osv. Siden jeg hadde tatt med han. Prøvde gi meg dårlig samvittighet for det!

Idag fikk jeg beskjed om å ta med ungene mine å pakke å gå fra hytta, og aldri komme tilbake.Kata forlovelsesringen sin.

Jeg gråt å var så lei meg,han sa det så ungene hørte det også, de var så lei seg å spurte om vi ikke skulle ta me tingene våre som vi har der da. de skjønte jo ingenting (de har hittill vært forskånet fra å høre eller vite om kranglene våre)

Kjørte hjem, og leverte ungene hos faren.

Så kommer han hjem, og sier: om vi skal være med på hytta på ons og være der i påsken, han måtte ha et svar fort.

Her sitter jeg å føler meg bare oppbrukt og sliten, vet ikke om jeg gidder å kjempe mere!

Begynner å lure på om det er meg det er noe galt med også, selvfølgelig har jeg også mine feil, det har jeg ikke vanskelig for å innrømme.Men å ha det slik orker jeg snart ikke mere, kjennes ut som jeg holder på å bli gal av dette:(

[Gjest mallet]

Du ser jo selv hvor feil dette blir. Hvilken trygghet? Du har ingen trygghet når du har det slik. Ungene kommer bare til å forstå mer og mer av hvordan han oppfører seg, og det kommer til å gå ut over dem at de ser hvordan han får herse med deg. Han er ikke noe godt forbilde, og du gjør både deg selv og ungene en tjeneste om du klarer å sette ned foten en gang for alle. Hvis han ikke kan gjøre sin del av husarbeidet og takle at du lever et helt normalt liv uten å bli sur og tverr, så får han heller klare seg uten deg.

[Gjest Valnøtt]

En ting er at du har det helt forferdelig - du har tross alt et valg her.

Men ikke tro et eneste sekund at ikke ungene får med seg dette helvetet her. Tenk på dem - de har det best med en mor som tar vare på seg selv og dem.

Ønsker du at ungene dine skal vokse opp og lære at dette er slik man må tåle når man er glad i noen???

Jeg foreslår at du sender fyren på hytta i påsken alene. Evt med sin egen datter. Så blir du og dine unger hjemme, så bruker du dagene på å tenke og hente deg inn igjen.

Er han motivert for forandringer så kan dere starte hos familievern etter påske. Er han ikke motivert så bør du ta noen valg som setter deg i stand til å lære barna dine hvordan man har det i et forhold.

[dalady]

Du ser jo selv hvor feil dette blir. Hvilken trygghet? Du har ingen trygghet når du har det slik. Ungene kommer bare til å forstå mer og mer av hvordan han oppfører seg, og det kommer til å gå ut over dem at de ser hvordan han får herse med deg. Han er ikke noe godt forbilde, og du gjør både deg selv og ungene en tjeneste om du klarer å sette ned foten en gang for alle. Hvis han ikke kan gjøre sin del av husarbeidet og takle at du lever et helt normalt liv uten å bli sur og tverr, så får han heller klare seg uten deg.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg kan bare si at ingen fortjener å ha det sånn. Du fortjener mye bedre, du fortjener å ha det godt og ikke å måtte gå på tærne. Det høres ut som denne mannen sliter, er bitter og overdrevent sjalu, kanskje aggressiv. Du må ikke tro at du har ansvaret for hvordan han oppfører seg mot deg/dere.

[Lillemus]

Jeg er fullstendig enig med Valnøtt her! Bortsett fra på ett punkt - send ham og ungen hans på hytta i påska og bruk påska til å flytte ut! Flytt hjem til mor / venninne / søster / tante / onkel whatever og ikke si et ord til ham.

Du kan ikke fortsette å ha det sånn. Ikke bare for din egen del, du velger det faktisk selv, men for ungene dine sin del! De vokser opp og tror det er helt normalt at husets "pappa" kan oppføre seg på den måten fordi husets "mamma" ikke gjør noe med det, men lar ham holde på. Hvor stolt vil du være den dagen sønnen din (om du har en sønn) behandler sin kjæreste på samme måten fordi du har lært ham at det er sånn det skal være?

[AneM1365380603]

Han eier jo ikke respekt for deg! Du tror du elsker han, men det er vel helst den du håper han skal være, eller de stundene han er hyggelig. I min verden kalles ikke dette kjærlighet.

Jeg støtter Lillemus sitt forslag om å sende han på hytta med barnet sitt. Så kan du bruke påska til å komme deg vekk med barna dine.

Etter en stund alene vil du ikke forstå hvorfor du ikke gjorde det før, men jeg skjønner godt det kan være vanskelig når du lever i dette.

[løvinne71]

Du store tid!!

Jeg tror faktisk alle kommentarer blir overflødige...

Du vet allerede godt hva som er det riktige å gjøre, både for din egen, og for dine barns del...

Jeg blir alltid like forundret over kvinner som lar seg behandle slik av menn i år 2008....

[Gjest Søkki væri]

Mest sannsynlig liker du medlidenhet, og at vi skal synes synd på deg og fortelle deg hvor ille denne typen er.

Men vet du hva? Her er det ikke bare han som er gal - du er faktisk hakket verre!! Det er jo DU som blir i forholdet som du klager så fælt over, det må jo bety at du liker det!

Nei vettu hva!! Slutt å syt - det har du ingen grunn til! Det er du selv som har valgt dette!

[Gjest efoll]

Han høres ikke bra ut. Dropp han! Det høres ut som om han har en eller annen form for personlighetsfoastyrrelse. Ellers så er han bare en drittsekk.

[mrxx]

Stakkars unger oppe i dette.

Jeg kan ikke fatte, at dere som finner dere slike partnere ikke stikker av med en gang dere oppdager galskapen.

At dere gidder sier nå jeg.

[Gjest STjerbne]

Jeg kjenner deg ikke, men jeg kan bare si at ingen fortjener å ha det sånn. Du fortjener mye bedre, du fortjener å ha det godt og ikke å måtte gå på tærne. Det høres ut som denne mannen sliter, er bitter og overdrevent sjalu, kanskje aggressiv. Du må ikke tro at du har ansvaret for hvordan han oppfører seg mot deg/dere.

Kjære deg,

Jeg vil ikke på noen måte "kjefte" fordi jeg vet hvordan det føles å være i et forhold som du innerst inne vet er destruktivt, men samtidig er det så vanskelig å bryte opp. Du nevner trygghet, og selv om det er en falsk eller vond trygghet så er det iallefall vissheten om at du har noen å være sammen med, du er ikke alene, selv om ensomhet kan være like ille i et forhold som ikke fungerer.

Jeg er enig med de andre om at dette er ikke noe du kan fortsette å leve med i lengden, det er vansklig for en mann som han og forandre seg etter såpass lang tid. Dersom du velger å bryte ut vil det nok i begynnelsen føles galt, vondt og leit, men jeg tror at på lang sikt vil du få det bedre, det gjelder barna dine og. En dag kommer du til å føle at det var en lur ting å gjøre, og barna dine kommer til å se at mammaen deres er gladere og mer harmonisk. Barn merker anspenthet hos voksne veldig raskt, så dette er nok ingen god situasjon for dem.

Men ikke føl at du er svak eller dum som er i dette forholdet, du har jo bare prøvd å se om det fungerer, du har jo kjempet og gitt det tid? Og nå tror jeg du har innsett at det ikke virker. Øsnker deg all lykke til Stå PÅ!

[Gjest Linnea79]

Husk at dere bare har vært sammen i tre år, er ikke gift eller har barn sammen. Dette burde faktisk ikke være så vanskelig!

[Gjest Elextra]

Forsøk å lese innlegget ditt som om det var skrevet av en annen. Du forstår vel at valget bør være enkelt?

Han fortjener deg overhodet ikke, og du vil ha det mye bedre uten ham!

[Gjest vet så alt for godt!!]

Jeg vet så alt for godt hva du snakker om. Kjenner meg så igjen i det du skriver, vet også hva jeg egentlig bør gjøre, men det er så mye lettere for andre å si, enn når du er midt opp i det selv

min samboer er nesten likedan,vi har 2 små barn sammen, han gjør aldri husarbeid eller tar klær å div. som er vanlig i et hus. Han skifter heller aldri bleier,bader barna eller gir minste mat, han er med på bad og div. men det er for å holde det ene barnet når er ferdig badet å kledd på,mens jeg bader og kler på neste.

Selv mener han at han jobber å tjener penger så vi har tak over hodet så da har han bidratt med sin del (jobber jeg også, men det teller ikke ikke,jeg tjener jo luselønn,ifølge han.) min jobb er bare dritt og han klager hver gang jeg må jobbe kveld,(da må han være med barna alene, da ringer han sin mor så kommer hun å passer)

Jeg vet ikke om han er sjalu,om det er jeg som oppfører meg på en måte som gjør han blir slik eller hva det er.Men han klager hver gang jeg nevner å gå ut en tur, en mor er hjemme med barna, oppfører seg ikke som en hore, det er bare uskikkelige folk som går ut,bla bla bla. Ender med at jeg blir hjemme, for det som venter de neste dagene er ikke verd det.

men han er ustabil, snakker jeg til han på feil tidspungt kaller han meg for dritt kjerring, forteller hvor stygg jeg er, sier han vil jeg skal dø, og ber meg gå ta livet av meg. Merr er det ordet han bruker på meg hver dag. Har prøvd mange ganger gå fra han, da elsker han meg og sjarmerer i senk, og beklager.

Plutselig er alt min feil, hvis jeg oppfører meg så er det ikke noe problem,men jeg vet ikke hva jeg gjør galt.

Ber kun om hjelp til barna og ber om å være sammen med oss.

For han er dette mas. Jeg prøver gjøre alt for å vise at jeg er et bra menneske,som er en bra mor, som rydder å vasker hus å lager mat,handler betaler regninger osv

men jeg er tydligvis ikke bra nok.prøver jeg å snakke med han om dette, ber han meg slutte å grine å syns så synd på meg selv, jeg er bare syk i hodet mitt og må få profisjonell hjelp til den syke tankegangen min.

kanskje det er jeg som er gal, kanskje det er jeg som provisere??