5 åringen min er så sint!

[Gjest ikke nick her nå]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Jeg mener tvert om at time out kan være veldig bra for et barn. Barnet får tid til å slappe av og la sinnet gli over og få besinnelsen sin igjen og tenke fornuftig.

Og jeg må spørre deg om du noen gang har hatt et helt normalt barn, men som kan bli sint for den minste lille bagatell og reagere med å slå, sparke og skrike vilt. Greit nok om det bare gjaldt hjemme, men får barnet lov til dette hjemme så gjør det også dette ute blant folk. Og hva ville du syntes om et slikt barn hvis du var vitne til dette?

De fleste hadde syntes at det var en stygg oppførsel og lure på hva slags oppdragelse som gies.

Når et barn blir så hinsides sinna så kan nettopp ikke dette barnet klare å kommunisere. Det må roes ned slik at fornuften kommer tilbake og da kunne si hva som er feil.

[bustebeisa]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Jeg synes at voksne også skal bruke innestemme når man diskuterer. Greit at mankan bli sint, smelle med dører osv, men man får ingen kontruktiv dialog ut av det... da er det bedre å slenge igjen døra, ta en time out og så diskutere på en kontruktiv måte etterpå.

[Lillemus]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Hva mener du man skal gjøre da når husets 4-åring gjorde måltidene til et mareritt for mor og storebror? Hyøte og skrek, slo løs på mor og nektet å spise selv om hun var sulten?

Jeg ga henne klar beskjed om at dersom hun slo meg så fikk hun gå på rommet sitt, for jeg ville ikke være sammen med noen som slo. Hun måtte jo teste om jeg virkelig mente dette. En gang, To ganger. Sju ganger. Dagen etter skjedde det 4 ganger. Tredje dagen 2 ganger og etter det tok det slutt.

[jubalong70]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Vi bruker time-out, men ikke fordi barnet blir sint.

For tiden er det minstemann på 2 som en sjelden gang blir satt på en stol på stua. Og det skjer når han har bitt noen.

Han er svært språkmektig og kan meget vel uttrykke seg med ord om han blir frustrert (noe han også gjør).

Biting er noe jeg overhodet ikke tolererer, og det fører nå til at han må sitte i den stolen (han er som sagt i stua, sammen med oss andre, men litt likevel litt utenfor).

Der må han sitte ca 1 minutt før jeg går bort til ham og vi snakker sammen.

Så går vi sammen bort til den som har blitt bitt og han ber om unnskyldning.

Time-out er for meg en måte å kjøle seg litt ned på. Jeg bruker det gjerne på meg også, når jeg blir sint. Da går jeg inn på soverommet ett minutt eller fem for å roe meg ned.

Jentene mine, som er 7 og 8, har også måttet sitte i time-out.

Hun på 7 også for biting. Det førte til at hun ganske så fort sluttet med bitingen, og nå bruker vi det aldri på dem lenger.

Jeg tror kanskje du forbinder time-out med noe annet enn det jeg gjør. Noe mer drastisk og frihetsberøvende enn det det kanskje er i de fleste hjem.

[villbringebær]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Glimrende poenger fillolin, som jeg støtter fullt ut!

[fillolin]

Vi bruker time-out, men ikke fordi barnet blir sint.

For tiden er det minstemann på 2 som en sjelden gang blir satt på en stol på stua. Og det skjer når han har bitt noen.

Han er svært språkmektig og kan meget vel uttrykke seg med ord om han blir frustrert (noe han også gjør).

Biting er noe jeg overhodet ikke tolererer, og det fører nå til at han må sitte i den stolen (han er som sagt i stua, sammen med oss andre, men litt likevel litt utenfor).

Der må han sitte ca 1 minutt før jeg går bort til ham og vi snakker sammen.

Så går vi sammen bort til den som har blitt bitt og han ber om unnskyldning.

Time-out er for meg en måte å kjøle seg litt ned på. Jeg bruker det gjerne på meg også, når jeg blir sint. Da går jeg inn på soverommet ett minutt eller fem for å roe meg ned.

Jentene mine, som er 7 og 8, har også måttet sitte i time-out.

Hun på 7 også for biting. Det førte til at hun ganske så fort sluttet med bitingen, og nå bruker vi det aldri på dem lenger.

Jeg tror kanskje du forbinder time-out med noe annet enn det jeg gjør. Noe mer drastisk og frihetsberøvende enn det det kanskje er i de fleste hjem.

"Biting er noe jeg overhodet ikke tolererer,"

For sikkerhets skyld: Jeg vil nødig bli misforstått dithen at jeg synes det er greit å bite andre eller på andre måter oppføre seg negativt eller krenkende overfor andre. Det det handler om her er fra min side ikke hva barnet har gjort, men hvordan den voksne velger å reagere på det.

"at han må sitte i den stolen (han er som sagt i stua, sammen med oss andre, men litt likevel litt utenfor). Der må han sitte ca 1 minutt før jeg går bort til ham og vi snakker sammen. Så går vi sammen bort til den som har blitt bitt og han ber om unnskyldning. Time-out er for meg en måte å kjøle seg litt ned på. Jeg bruker det gjerne på meg også, når jeg blir sint. Da går jeg inn på soverommet ett minutt eller fem for å roe meg ned."

Jeg synes det er noe helt annet å VELGE å trekke seg tilbake for å roe seg ned og at noen andre bestemmer at en skal eksluderes fra fellesskapet, hvorfor og hvor lenge. Men på den måten er du selvfølgelig et godt eksempel overfor ungene på hvordan de kan velge å håndtere sitt sinne. Det synes jeg er noe helt annet og veldig greit. Ellers er jeg heller ikke noen tilhenger av at barnet skal be om unnskyldning før det er klar for det, på samme måte som jeg ikke synes noe om at voksne kaster ut "unnskyld" uten at det ligger en ekte unnskyldning bak... Men vet at dette er en utbredt praksis.

"Jentene mine, som er 7 og 8, har også måttet sitte i time-out. Hun på 7 også for biting. Det førte til at hun ganske så fort sluttet med bitingen, og nå bruker vi det aldri på dem lenger."

Jeg er ikke i tvil om at time out VIRKER, hvis ikke ville jo ingen bruke det og det ville ikke vært en kjent teknikk. Mitt poeng er hvorfor det virker og hvilke bivirkninger det har. Mennesket er grunnleggende sosialt og er både fysisk og psykisk avhengig av andre for å leve og leve godt. Ekskludering fra det sosiale fellesskapet vil derfor virke veldig sterkt og "effektivt".

"Jeg tror kanskje du forbinder time-out med noe annet enn det jeg gjør. Noe mer drastisk og frihetsberøvende enn det det kanskje er i de fleste hjem".

Jeg tror du har rett i det - det var jo også derfor jeg spurte fordi jeg lurte på hva som ligger i det. De svarene jeg har fått så langt tyder likevel ikke på at dette er noe helt annet enn det begrepet opprinnelig betegner. At det blir brukt på en forsiktig måte er jo likevel beroligende

[fillolin]

Hva mener du man skal gjøre da når husets 4-åring gjorde måltidene til et mareritt for mor og storebror? Hyøte og skrek, slo løs på mor og nektet å spise selv om hun var sulten?

Jeg ga henne klar beskjed om at dersom hun slo meg så fikk hun gå på rommet sitt, for jeg ville ikke være sammen med noen som slo. Hun måtte jo teste om jeg virkelig mente dette. En gang, To ganger. Sju ganger. Dagen etter skjedde det 4 ganger. Tredje dagen 2 ganger og etter det tok det slutt.

"Hva mener du man skal gjøre da når husets 4-åring gjorde måltidene til et mareritt for mor og storebror? Hylte og skrek, slo løs på mor og nektet å spise selv om hun var sulten?"

Jeg tror ikke det er så lett å leve sammen med barn at jeg her og nå kan fortelle deg hva du skal gjøre eller hvorfor barnet oppfører seg slik. Jeg har da tross alt barn selv Jeg håper vi likevel kan være enige om at du og jeg og alle andre foreldre i denne situasjonen har mer enn ett valg (- og at det kan tenkes veldig mange grunner til at et barn oppfører seg slik). Det er generelt uhyggelig sjelden at en har bare ett valg selv om noen løsninger er enklere å komme på, lettere å gjennomføre eller virker raskere enn andre.

[fillolin]

Jeg synes at voksne også skal bruke innestemme når man diskuterer. Greit at mankan bli sint, smelle med dører osv, men man får ingen kontruktiv dialog ut av det... da er det bedre å slenge igjen døra, ta en time out og så diskutere på en kontruktiv måte etterpå.

"Jeg synes at voksne også skal bruke innestemme når man diskuterer."

Det er jeg helt enig i.

"Greit at man kan bli sint, smelle med dører osv, men man får ingen kontruktiv dialog ut av det... "

Det er jeg også helt enig i. Mitt poeng var bare AT det skjer, også hos voksne, at det er naturlig og normal atferd og at det er atferd det bør være rom for i en familie, både hos voksne og barn, uten at det blir krevd at en til enhver tid skal legge lokk på seg eller kontrollere seg.

"da er det bedre å slenge igjen døra, ta en time out og så diskutere på en kontruktiv måte etterpå."

Det er jeg også enig i, veldig ofte. Men hvordan ville du reagere hvis det var partneren din eller barna dine som bestemte når døra skulle slenges igjen og hvor lenge du skulle være der? Mitt poeng er at time out er en teknikk brukt på andre, ikke at det ikke kan være hensiktsmessig å "telle til ti" eller på andre måter kjøle seg ned når følelsene tar overhånd. Men for at dette skal fungere må den voksne ha lært å bruke denne pausen til noe; gjøre ting som virker beroligende, resonnere, finne fram til årsaker, finne fram til løsninger, formulere tanker og følelser, tenke ut mer hensiktsmessig kommunikasjon m.m. - noe det lille barnet ikke har forutsetninger for alene, men som det tvert imot må lære av andre.

[fillolin]

Jeg mener tvert om at time out kan være veldig bra for et barn. Barnet får tid til å slappe av og la sinnet gli over og få besinnelsen sin igjen og tenke fornuftig.

Og jeg må spørre deg om du noen gang har hatt et helt normalt barn, men som kan bli sint for den minste lille bagatell og reagere med å slå, sparke og skrike vilt. Greit nok om det bare gjaldt hjemme, men får barnet lov til dette hjemme så gjør det også dette ute blant folk. Og hva ville du syntes om et slikt barn hvis du var vitne til dette?

De fleste hadde syntes at det var en stygg oppførsel og lure på hva slags oppdragelse som gies.

Når et barn blir så hinsides sinna så kan nettopp ikke dette barnet klare å kommunisere. Det må roes ned slik at fornuften kommer tilbake og da kunne si hva som er feil.

"Jeg mener tvert om at time out kan være veldig bra for et barn. Barnet får tid til å slappe av og la sinnet gli over og få besinnelsen sin igjen og tenke fornuftig."

Som jeg har skrevet i andre svar: jeg er helt enig i at det kan være hensiktsmessig å trekke seg litt tilbake når en kjenner at en blir urimelig eller at følelsene på andre måter tar overhånd og at dette gjelder både voksne og barn. Men det er forskjell på å trekke seg tilbake og å bli trukket ut...

"Og jeg må spørre deg om du noen gang har hatt et helt normalt barn, men som kan bli sint for den minste lille bagatell og reagere med å slå, sparke og skrike vilt."

Du lurer på om jeg har barn? Ja, jeg har barn, og ja, det er et helt normalt barn. Forøvrig synes jeg at også de som ikke har barn må tillates å ha meninger om pedagogikk og psykologi.

"Greit nok om det bare gjaldt hjemme, men får barnet lov til dette hjemme så gjør det også dette ute blant folk. Og hva ville du syntes om et slikt barn hvis du var vitne til dette?"

Som jeg har sagt før; jeg er ingen tilhenger av grenseoverskridende atferd, hverken hjemme eller ute, men jeg mener at det finnes mange måter foreldrene kan håndtere det på. Å akseptere det er ikke en av dem. Heller ikke hjemme.

Og hvis du med "et helt normalt barn, men som kan bli sint for den minste lille bagatell og reagere med å slå, sparke og skrike vilt" f.eks. mener barn som vil ha en sjokolade de ikke får, så ja, det har jeg jo sett. At barn får raserianfall i det offentlige rom er jo noe som skjer og jeg tenker vel sjelden at det er noe de har fått LOV til hjemme...

"Når et barn blir så hinsides sinna så kan nettopp ikke dette barnet klare å kommunisere. Det må roes ned slik at fornuften kommer tilbake og da kunne si hva som er feil."

Det er jeg HELT enig, spørsmålet mitt er hvilken vei en velger dit og hvorfor.

[fillolin]

Jeg er tildels enig med deg. I utgangspunktet. Men jeg tror ikke time out forårsaker alt det du beskriver. Jeg har fått med meg at du er interessert i Jesper Juul og det er jeg også, men enkelte barn er så til de grader grenseoverskridende, at man må ha noen tiltak for å moderere den oppførselen.

Du nevner at voksne hever stemmen, men ikke blir avkuttet fra kommunikasjon med andre voksne. Dette er ikke riktig, i hvert fall ikke i vår lille familie. Om jeg eller samboeren min hever stemmen eller overtrår den andres grenser, så avbryter vi kommunikasjonen til vi har roet oss ned. Dette innebærer ofte at en av oss går inn på et annet rom.

" men enkelte barn er så til de grader grenseoverskridende, at man må ha noen tiltak for å moderere den oppførselen."

Det er jeg klar over, og det er selvfølgelig slik at spesielle situasjoner krever spesielle tiltak. Som jeg skrev er mitt spørsmål knyttet til vanlige barns atferd i vanlige familier.

"Du nevner at voksne hever stemmen, men ikke blir avkuttet fra kommunikasjon med andre voksne. Dette er ikke riktig, i hvert fall ikke i vår lille familie. Om jeg eller samboeren min hever stemmen eller overtrår den andres grenser, så avbryter vi kommunikasjonen til vi har roet oss ned. Dette innebærer ofte at en av oss går inn på et annet rom."

Det gjør jeg også. Men for meg er det stor forskjell på at jeg velger å gå inn i et annet rom og at andre bestemmer at jeg skal gjøre det. Voksne må dessuten forutsettes å ha utviklet den modenhet og erfaring som gjør at de har nytte av en slik pause og styrkeforholdet mellom to partnere må forutsettes å være et annet enn mellom foreldre og barn. Dessuten var mitt utgangspunkt at barnet som ble beskrevet var frustrert over seg selv og ga uttrykk for dette. Jeg synes det er noe litt annet enn å overtrå andres grenser selv om det selvfølgelig kan være konsekvensen av barnets frustrasjon og atferd. Slik jeg forstår det er mye av den vanskelige atferden som blir beskrevet her atferd som er normal i utviklingskriser (jfr. at svaret ofte er at det går over av seg selv), hvilket betyr at barnets kompetanse ikke strekker til for å håndtere situasjonen. I noen svar har det også blitt nevnt at barnets frustrasjon kan skyldes en slags prestasjonsangst. Jeg synes ikke time out er løsningen på prestasjonsangst, altså at løsningen bør ha en viss sammenheng med årsaken til atferden, ikke bare med den observerbare atferden. Men jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at jeg på dette punkt skiller lag nettopp med atferdsterapeutene

[fillolin]

er slenge stoler rundt og spytte og sparke og slå helt normalt da?

en må jo nesten gjøre noe

"er slenge stoler rundt og spytte og sparke og slå helt normalt da?"

Det spørs jo hvordan en definerer begrepet normalt, men jeg ville vel ikke kalle det helt unormalt heller... Med mindre det var reaksjonen på at en fikk påskeegg

"en må jo nesten gjøre noe". Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Mange av svarene jeg har fått dreier seg om dette, uten at jeg selv ser hvor jeg skrev at en ikke skulle gjøre noe. Jeg har barn selv - og synes igrunnen jeg gjør noe hele dagen

[AneM1365380603]

" men enkelte barn er så til de grader grenseoverskridende, at man må ha noen tiltak for å moderere den oppførselen."

Det er jeg klar over, og det er selvfølgelig slik at spesielle situasjoner krever spesielle tiltak. Som jeg skrev er mitt spørsmål knyttet til vanlige barns atferd i vanlige familier.

"Du nevner at voksne hever stemmen, men ikke blir avkuttet fra kommunikasjon med andre voksne. Dette er ikke riktig, i hvert fall ikke i vår lille familie. Om jeg eller samboeren min hever stemmen eller overtrår den andres grenser, så avbryter vi kommunikasjonen til vi har roet oss ned. Dette innebærer ofte at en av oss går inn på et annet rom."

Det gjør jeg også. Men for meg er det stor forskjell på at jeg velger å gå inn i et annet rom og at andre bestemmer at jeg skal gjøre det. Voksne må dessuten forutsettes å ha utviklet den modenhet og erfaring som gjør at de har nytte av en slik pause og styrkeforholdet mellom to partnere må forutsettes å være et annet enn mellom foreldre og barn. Dessuten var mitt utgangspunkt at barnet som ble beskrevet var frustrert over seg selv og ga uttrykk for dette. Jeg synes det er noe litt annet enn å overtrå andres grenser selv om det selvfølgelig kan være konsekvensen av barnets frustrasjon og atferd. Slik jeg forstår det er mye av den vanskelige atferden som blir beskrevet her atferd som er normal i utviklingskriser (jfr. at svaret ofte er at det går over av seg selv), hvilket betyr at barnets kompetanse ikke strekker til for å håndtere situasjonen. I noen svar har det også blitt nevnt at barnets frustrasjon kan skyldes en slags prestasjonsangst. Jeg synes ikke time out er løsningen på prestasjonsangst, altså at løsningen bør ha en viss sammenheng med årsaken til atferden, ikke bare med den observerbare atferden. Men jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at jeg på dette punkt skiller lag nettopp med atferdsterapeutene

Jeg håper du ikke tar det ille opp, men jeg vil bare tipse deg om en måte du kan sitere fra andres innlegg uten at det blir så tungt å lese ) Før du siterer taster du 2 ganger på tasten til høyre for "Æ". Når siteringen er ferdig taster du 2 ganger der igjen. Du ser ramma som kommer fram på forhåndsvisning.

Jeg synes du skriver veldig mye interessant, men det ble litt tungt å lese

[fillolin]

[quote name=Shira )' timestamp='1205783793' post='3829144]

Ja, faktisk. Jeg har veldig tempramang (nå står det stille, hvordan skriver jeg det? *flau*). Når jeg er usaklig sint, så skal jeg faktisk ikke respekteres, for jeg er så forbaska usaklig.

Alle har lov til og bli sinna, men hverken jeg, sambo eller guttungen har lov til og hyle for at det er feil type saus til middag ;o) (vel, egentlig bare jeg og guttungen, for vi er de som fyker raskt opp)

Kommunikasjon er stikkordet. Men, jeg skal innrømme at jeg nok er monstermamma innimellom. Jeg er langt fra perfekt, laaangt fra. Heldigvis er hverken jeg eller guttungen langsint ;o) I trassperioder, spesielt i 5-6 års alderen har han vært utrolig sint. Skriker opp, og bare hyler slik at han ikke hører hva vi sier. Gutten har også en meget skarp stemme, så da høres han. Kanskje like greitt at vi ikke har nærme naboer ;o)

"Når jeg er usaklig sint, så skal jeg faktisk ikke respekteres, for jeg er så forbaska usaklig."

Tja, jeg synes vel at DU skal respekteres, men kanskje ikke atferden din

"Alle har lov til og bli sinna, men hverken jeg, sambo eller guttungen har lov til og hyle for at det er feil type saus til middag ;o)"

Jeg tenker at hvis voksne hyler opp for at det er feil type saus til middag så er det noe litt mer alvorlig på ferde... Og barn må lære at det finnes andre måter å si nei takk på det er jeg helt enig i.

"bare hyler slik at han ikke hører hva vi sier." Det er selvfølgelig ikke så praktisk å si noe da Jeg fikk bare inntrykk av at dere ignorerer det han sier og det tenker jeg er noe litt annet.

[fillolin]

Jeg håper du ikke tar det ille opp, men jeg vil bare tipse deg om en måte du kan sitere fra andres innlegg uten at det blir så tungt å lese ) Før du siterer taster du 2 ganger på tasten til høyre for "Æ". Når siteringen er ferdig taster du 2 ganger der igjen. Du ser ramma som kommer fram på forhåndsvisning.

Jeg synes du skriver veldig mye interessant, men det ble litt tungt å lese

Jeg tar det på ingen måte ille opp og og jeg er helt enig i at det blir tungt å lese, så tusen takk for tipset! men dessverre får jeg det ikke til... Prøv gjerne igjen!

[AneM1365380603]

Jeg tar det på ingen måte ille opp og og jeg er helt enig i at det blir tungt å lese, så tusen takk for tipset! men dessverre får jeg det ikke til... Prøv gjerne igjen!

''Prøv gjerne igjen!''

På tasten til høyre for "Æ" er det bilde av en strek og en stjerne. Den ligger mellom "Æ" og linjeskift. Du trykker 2 ganger på den tasten før en sitering, slik at 2 streker kommer fram. Når siteringen er slutt trykker du 2 ganger der igjen. Du ser ikke resultatet før du trykker "Forhåndsvisning" eller du sender innlegget.

Det er ikke stjerna som skal vises, men streken.

Prøv igjen

[Kalevala]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Har lest alle svarene dine i tråden til nå, og synes du har bra og viktige poenger.

Jeg er veldig enig i - og praktiserer selv denne måten å tenke på, og er veldig glad for at du formulerer så fint de tankene jeg også har om dette temaet :-)

(Ser at noen nevner sitering lengre ned i tråden. Det er to enkeltfnutter som skal til foran og bak. Dette tegnet x 2: ' )

[Mrs. Wallace]

''Prøv gjerne igjen!''

På tasten til høyre for "Æ" er det bilde av en strek og en stjerne. Den ligger mellom "Æ" og linjeskift. Du trykker 2 ganger på den tasten før en sitering, slik at 2 streker kommer fram. Når siteringen er slutt trykker du 2 ganger der igjen. Du ser ikke resultatet før du trykker "Forhåndsvisning" eller du sender innlegget.

Det er ikke stjerna som skal vises, men streken.

Prøv igjen

Det er for PC, mens for Mac-brukere er det tasten til venstre for 1-tallet som brukes for å få til sitat (den med dollartegn og apostrof).

Bare som en forbrukeropplysning. )

[AneM1365380603]

Det er for PC, mens for Mac-brukere er det tasten til venstre for 1-tallet som brukes for å få til sitat (den med dollartegn og apostrof).

Bare som en forbrukeropplysning. )

''Bare som en forbrukeropplysning. )''

Dette visste jeg ikke

[Gjest Shira :o)]

"Når jeg er usaklig sint, så skal jeg faktisk ikke respekteres, for jeg er så forbaska usaklig."

Tja, jeg synes vel at DU skal respekteres, men kanskje ikke atferden din

"Alle har lov til og bli sinna, men hverken jeg, sambo eller guttungen har lov til og hyle for at det er feil type saus til middag ;o)"

Jeg tenker at hvis voksne hyler opp for at det er feil type saus til middag så er det noe litt mer alvorlig på ferde... Og barn må lære at det finnes andre måter å si nei takk på det er jeg helt enig i.

"bare hyler slik at han ikke hører hva vi sier." Det er selvfølgelig ikke så praktisk å si noe da Jeg fikk bare inntrykk av at dere ignorerer det han sier og det tenker jeg er noe litt annet.

''Jeg fikk bare inntrykk av at dere ignorerer det han sier og det tenker jeg er noe litt annet.''

Neida, han blir hørt. Men en hylendes unge som bare skriker, da skjønner jo ikke jeg hva han vil si.

Jeg uttrykket meg nok litt krøkket, men vi hører han. Han har godetale gaver, og kan argumentere ganske hardt for noe han brenner for. Har hørt ett rykte om at han slekter på mora *flire* ;o)

Det er mer det at vi snakker sammen, og det fungerer best når vi er rolige begge to, og ikke en av oss sinna. Følelser er lov og vise, både store og små.

Han blir større og større, og det er fasinerendes og se hvor han utvikler seg, også verbalt, setter ord på hva han føler og tenker. )

[Gjest mamman til 5]

Nå har jeg lest og lest svarene du har fått. Skal ikke kommentere de noe nærmere.

Min 5 åring har et års tid vært veldig sint. Vi har virkelig prøvd det meste: time-out, vise følelse, være avballansert....uten hell..

En periode hylte 5 åringen bare bordet ble dekket til middag. Den løste vi ved at tripp-trapp-stolen fikk permisjon, den ville vi nemlig ikke ha ( dette ble barnet og vi enige o m)....man begynte jo bare å hyle når man måtte sitte i den.... for en dum stol!!

Men h*n var fortsatt veldig sint. Problemene sluttet ikke!

I det siste vi har brukt( og som vi synes vi lykkes med) annerkjennelse.

Vi sier: "Jeg ser at du ikke vil sitte pent, men det må du nå siden vi skal spise middag ! " eller " Jeg ser at du er veldig sint nå, men ...." eller " Jeg ser at du har lyst på godteri nå, men det er ikke lørdag i dag".... eller noe annt som passer for anledningen.

Må legge til at det fortsatt er store raseriutbrudd her i huset, men at det er en endring!!! Vi gleder oss over det!!!