Når man blir alene - TIL DERE ALENEMØDRE

[Gjest snart alenemamma????]

Hei. Jeg har bestemt meg for å flytte med ungene fra mannen min (og deres far).

Vi har to barn i skole og barnehage.

Jeg må høre litt med dere andre her inne, som er alene med barn..

Jeg har lyst til å jobbe 80 %, for å ha med tid med ungene. (har tilbud om en 100% stilling et annet sted) men har i dag 80 % stilling, og trives KJEMPE GODT både med arbeidsoppgaver, kollegaer osv...

Vil få ca 240000 i 80 % + bidrag, overg.stønad og barnetrygd..

ER JEG HELT IDIOT HVIS JEG VELGER Å IKKE JOBBE 100%?

Jeg bor i distriktsnorge. Er avhengig av å kjøpe meg bil.

Mannen min eier huset (ene og alene).

Noen sier jeg IKKE vil komme til å klare meg med 80 % stilling, mens andre sier at jo, det vil jeg..

Trivsel og trygghet har jo mye og si det også, og tid med ungene..

En annen ting.. Forholdet til mannen min har gått opp og ned i alle år. Har skrevet om dette i tråden " Jeg sier jeg flytter men han..." litt lenger ned på forrige side..

Har tenkt tanken på å flytte i lengre tid.. Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror..

Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv.

Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt..

Er dette normale tanker?

Kan dere som er/har blitt alene fortelle meg litt om det jeg er midt oppi nå..? -Deres erfaringer og opplevelser??

-Og helst mye positivt, både i forhold til økonomi, den endelige avgjørelsen osv.

Trenger ALT positivt og oppmuntrende jeg kan få, men også fakta )))

[Elis31]

Det med økonomi ser du jo selv enkelt med et budsjett. Dersom du er i tvil kan du søke opp på sifo sine sider og tror du kan lage et standardbudsjett der. Bare husk på at det vistnok skal være ganske lavt det på Sifo.

Er dere enige om at du skal ha barna, eller skal dere dele 50/50? Dersom det er sistnevnte kommer det også noen regler inn om deling av ekstra barnetrygd annenhvert år.

Ellers har jeg vært enslig mor selv tidligere, og jeg vil heller være det enn i et dårlig forhold. Men det er klart at det var tøffere økonomisk. Men dersom man er flink å planlegge og holde seg til budsjett bør det gå bra.

Dersom du senere ønsker å kjøpe kan du få hjelp via kommunen om å søke lån i husbanken. Her kan man vistnok få gunstig tilskudd og lån.

[mumitrollet]

Barnebidrahet kan du regne ut her: http://tjenester.nav.no/bidragsveileder/servlet/dispatcher/

Du skal imidlertid være oppmerksom på at om eksen din ønsker å være kjip, kan det hende at inntekten din blir estimert til hva det kunne ha vært i 100% - og at han dermed må betale mindr ei bidrag.

Såvidt jeg kan forstå får du heller ikke overgangsstønad når du tjener 240 000 per år. Sjekk reglene her: http://www.nav.no/page?id=333

Så om du klarer deg i 80% stilling er det bare du som kan avgjøre. Jeg ville aldri klart det, men jeg bor i en veldig dyr by.

[Gjest Wita]

"Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror."

Har ikke noen råd å gi ang. økonomi og ikke er jeg alenemor heller, men griper fatt i det du sier her. Det at du er glad i han er postivt og jeg synes du skal tenke nøye gjennom om det virkelig er bror-føleleser du har ovenfor han eller om det er noe du tror fordi du tenker negativt. Har du en bror? Er du sikker på at det er de samme følelsene?

"Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv."

Er du nå så sikker på det? Kan noe gjøres ved at du endrer ditt eget tankemønster? Er du sikker på at du ikke fokuserer for mye på det negative? At du dermed ser svart på alt?

Kan du greie å fokusere mer på det du synes er postivt med mannen din og lære deg til å bli mer fornøyd. Kanskje vil du da se en annen holdning hos han også?

"Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt"

Synes det er viktige tanker det du har der. Jeg er såpass gammeldags at jeg tror ungene har det best med foreldre som greier å holde sammen og før jeg får for mye kjeft må jeg skynde meg å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder for enhver pris.

Statistikken viser at det går bedre med barna på skolen om foreldrene holder sammen. At de gjør det bedre på skolen, at de har mindre problemer osv.

Det finnes selvfølgelig unntak.

Barna dine er små enda og med mindre mannen din ikke er drittsekk og at det ikke finnes håp, synes jeg du skal tenke over dette en gang til.

Er du sikker på at du ikke er sliten? Er du sikker på at du ikke svartmaler situasjonen?

Jeg tror en del gir opp for lett, men det finnes også de som holder ut for lenge. Jeg vet ingenting om problemene deres.

Vet bare at jeg har vært der du er nå og at man har flere perioder i et langt samliv hvor alt føles rævva. Noen vil sikkert huske innleggene mine og jeg sier det bare, vær 100% sikker på at du ikke foretar noen impulshandling. Det kan være at du senere vil være glad for det.

Noen sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke flyttet for lenge siden. Jeg er glad for jeg har blitt, selv om jeg vet at det kan komme perioder hvor ting føles rævva igjen, men nå har jeg lært meg å forstå at det vil gå over.

Hva tror du du vil føle?

Tenk over hvordan livet vil bli etter at du har flyttet. Vil du komme til å savne han? Vil du angre? Vil du noen gang treffe en partner som i dine øyne er helt perfekt, eller vil du finne andre ting som kan komme til å irritere deg? Tenk over alle praktiske ting også. Les litt på forumet her og finn ut hva folk krangler om etter en skilsmisse. Er det verdt det? Blir det bedre?

Kan det være verdt å jobbe med det du har isteden?

Jeg har ikke svaret. Du vet best selv, men tenk nå ihverfall grundig gjennom ting. Det er ikke sikkert at det du ser på som helsvart i dag, nødvendigvis vil være slik alltid.

[Katt-ja]

"Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror."

Har ikke noen råd å gi ang. økonomi og ikke er jeg alenemor heller, men griper fatt i det du sier her. Det at du er glad i han er postivt og jeg synes du skal tenke nøye gjennom om det virkelig er bror-føleleser du har ovenfor han eller om det er noe du tror fordi du tenker negativt. Har du en bror? Er du sikker på at det er de samme følelsene?

"Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv."

Er du nå så sikker på det? Kan noe gjøres ved at du endrer ditt eget tankemønster? Er du sikker på at du ikke fokuserer for mye på det negative? At du dermed ser svart på alt?

Kan du greie å fokusere mer på det du synes er postivt med mannen din og lære deg til å bli mer fornøyd. Kanskje vil du da se en annen holdning hos han også?

"Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt"

Synes det er viktige tanker det du har der. Jeg er såpass gammeldags at jeg tror ungene har det best med foreldre som greier å holde sammen og før jeg får for mye kjeft må jeg skynde meg å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder for enhver pris.

Statistikken viser at det går bedre med barna på skolen om foreldrene holder sammen. At de gjør det bedre på skolen, at de har mindre problemer osv.

Det finnes selvfølgelig unntak.

Barna dine er små enda og med mindre mannen din ikke er drittsekk og at det ikke finnes håp, synes jeg du skal tenke over dette en gang til.

Er du sikker på at du ikke er sliten? Er du sikker på at du ikke svartmaler situasjonen?

Jeg tror en del gir opp for lett, men det finnes også de som holder ut for lenge. Jeg vet ingenting om problemene deres.

Vet bare at jeg har vært der du er nå og at man har flere perioder i et langt samliv hvor alt føles rævva. Noen vil sikkert huske innleggene mine og jeg sier det bare, vær 100% sikker på at du ikke foretar noen impulshandling. Det kan være at du senere vil være glad for det.

Noen sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke flyttet for lenge siden. Jeg er glad for jeg har blitt, selv om jeg vet at det kan komme perioder hvor ting føles rævva igjen, men nå har jeg lært meg å forstå at det vil gå over.

Hva tror du du vil føle?

Tenk over hvordan livet vil bli etter at du har flyttet. Vil du komme til å savne han? Vil du angre? Vil du noen gang treffe en partner som i dine øyne er helt perfekt, eller vil du finne andre ting som kan komme til å irritere deg? Tenk over alle praktiske ting også. Les litt på forumet her og finn ut hva folk krangler om etter en skilsmisse. Er det verdt det? Blir det bedre?

Kan det være verdt å jobbe med det du har isteden?

Jeg har ikke svaret. Du vet best selv, men tenk nå ihverfall grundig gjennom ting. Det er ikke sikkert at det du ser på som helsvart i dag, nødvendigvis vil være slik alltid.

Helt enig med deg Wita,- jeg fikk også den følelsen at hun burde tenke seg godt om. Av det man kunne lese, virket det ikke som om det hele var så ille og uutholdelig.

Og at man sjelden finner en som er helt perfekt i det lange løp,- vel,- det kan vel de fleste skrive under på :-)

[Gjest Wita]

Helt enig med deg Wita,- jeg fikk også den følelsen at hun burde tenke seg godt om. Av det man kunne lese, virket det ikke som om det hele var så ille og uutholdelig.

Og at man sjelden finner en som er helt perfekt i det lange løp,- vel,- det kan vel de fleste skrive under på :-)

Nei ingen er perfekt, og jeg tror man får det bedre bare man innser det og lærer seg og godta det.

[....AV]

"Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror."

Har ikke noen råd å gi ang. økonomi og ikke er jeg alenemor heller, men griper fatt i det du sier her. Det at du er glad i han er postivt og jeg synes du skal tenke nøye gjennom om det virkelig er bror-føleleser du har ovenfor han eller om det er noe du tror fordi du tenker negativt. Har du en bror? Er du sikker på at det er de samme følelsene?

"Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv."

Er du nå så sikker på det? Kan noe gjøres ved at du endrer ditt eget tankemønster? Er du sikker på at du ikke fokuserer for mye på det negative? At du dermed ser svart på alt?

Kan du greie å fokusere mer på det du synes er postivt med mannen din og lære deg til å bli mer fornøyd. Kanskje vil du da se en annen holdning hos han også?

"Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt"

Synes det er viktige tanker det du har der. Jeg er såpass gammeldags at jeg tror ungene har det best med foreldre som greier å holde sammen og før jeg får for mye kjeft må jeg skynde meg å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder for enhver pris.

Statistikken viser at det går bedre med barna på skolen om foreldrene holder sammen. At de gjør det bedre på skolen, at de har mindre problemer osv.

Det finnes selvfølgelig unntak.

Barna dine er små enda og med mindre mannen din ikke er drittsekk og at det ikke finnes håp, synes jeg du skal tenke over dette en gang til.

Er du sikker på at du ikke er sliten? Er du sikker på at du ikke svartmaler situasjonen?

Jeg tror en del gir opp for lett, men det finnes også de som holder ut for lenge. Jeg vet ingenting om problemene deres.

Vet bare at jeg har vært der du er nå og at man har flere perioder i et langt samliv hvor alt føles rævva. Noen vil sikkert huske innleggene mine og jeg sier det bare, vær 100% sikker på at du ikke foretar noen impulshandling. Det kan være at du senere vil være glad for det.

Noen sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke flyttet for lenge siden. Jeg er glad for jeg har blitt, selv om jeg vet at det kan komme perioder hvor ting føles rævva igjen, men nå har jeg lært meg å forstå at det vil gå over.

Hva tror du du vil føle?

Tenk over hvordan livet vil bli etter at du har flyttet. Vil du komme til å savne han? Vil du angre? Vil du noen gang treffe en partner som i dine øyne er helt perfekt, eller vil du finne andre ting som kan komme til å irritere deg? Tenk over alle praktiske ting også. Les litt på forumet her og finn ut hva folk krangler om etter en skilsmisse. Er det verdt det? Blir det bedre?

Kan det være verdt å jobbe med det du har isteden?

Jeg har ikke svaret. Du vet best selv, men tenk nå ihverfall grundig gjennom ting. Det er ikke sikkert at det du ser på som helsvart i dag, nødvendigvis vil være slik alltid.

Jeg er i prinsippet enig med deg. Men jeg synes nok at det jeg leste i den forrige tråden hennes, var såpass ille at jeg ikke selv hadde kunnet bli i et slikt forhold. Det er også et faktum at mange kvinner er i forhold som er ødeleggende for dem selv fordi de ikke klarer å ta støyten med å rive seg løs.

[Gjest Wita]

Jeg er i prinsippet enig med deg. Men jeg synes nok at det jeg leste i den forrige tråden hennes, var såpass ille at jeg ikke selv hadde kunnet bli i et slikt forhold. Det er også et faktum at mange kvinner er i forhold som er ødeleggende for dem selv fordi de ikke klarer å ta støyten med å rive seg løs.

"Det er også et faktum at mange kvinner er i forhold som er ødeleggende for dem selv fordi de ikke klarer å ta støyten med å rive seg løs"

Ja og det skrev jeg jo. Finner ikke det andre innlegget. Når ble det skrevet?

[Lillemus]

Jeg jobber 80% og har ganske nøyaktig samme inntekt som deg. Merket det jo da overgangsstønaden forsvant etter 3 år (den var på rundt 2000,- i mnd), men det går ganske greit alikevel. Får 1200,- fra faren hver mnd, 1940,- (?) i barnetrygd (en trygd ekstra når du er alene, så om du har begge ungene på papiret så vil du få 2910,-) og du vil få dekket 64% av dokumenterte utgifter til barnepass (barnehage og sfo).

Jeg har bil, har hatt en billig en det siste året, men nå har jeg brukt sparepenger og kjøpt meg en sikrere bil. Jeg har vært heldig så jeg har ikke så høy forsikring på den (ca. 3500,- i året) og har en kjæreste som fyller opp tanken for meg nesten hver gang det trengs. )

[Gjest Valnøtt]

Hei :-)

Jeg har svart deg en del før, men angående økonomi, så trenger du å sette opp et meget nøyaktig budsjett med alt du får inn og alt som skal ut. Da ser du fint om du klarer deg med 80% eller ikke. Når inntekten din er lavere, så får du jo også noe mer i bidrag. Og siden du ikke tjener mer enn du gjør så tror jeg at den ekstra inntekten du får på å jobbe fullt vil forsvinne igjen i form av overgangsstønad som ikke kommer over en viss inntekt. (Har ikke tallene i hodet, men grensen går rundt 300 tror jeg).

Min erfaring er at hvis jeg setter opp budsjettet lang tid i forkant så er det mye lettere å planlegge, og å få pengene til å strekke seg lenger.

[Gjest Valnøtt]

"Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror."

Har ikke noen råd å gi ang. økonomi og ikke er jeg alenemor heller, men griper fatt i det du sier her. Det at du er glad i han er postivt og jeg synes du skal tenke nøye gjennom om det virkelig er bror-føleleser du har ovenfor han eller om det er noe du tror fordi du tenker negativt. Har du en bror? Er du sikker på at det er de samme følelsene?

"Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv."

Er du nå så sikker på det? Kan noe gjøres ved at du endrer ditt eget tankemønster? Er du sikker på at du ikke fokuserer for mye på det negative? At du dermed ser svart på alt?

Kan du greie å fokusere mer på det du synes er postivt med mannen din og lære deg til å bli mer fornøyd. Kanskje vil du da se en annen holdning hos han også?

"Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt"

Synes det er viktige tanker det du har der. Jeg er såpass gammeldags at jeg tror ungene har det best med foreldre som greier å holde sammen og før jeg får for mye kjeft må jeg skynde meg å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder for enhver pris.

Statistikken viser at det går bedre med barna på skolen om foreldrene holder sammen. At de gjør det bedre på skolen, at de har mindre problemer osv.

Det finnes selvfølgelig unntak.

Barna dine er små enda og med mindre mannen din ikke er drittsekk og at det ikke finnes håp, synes jeg du skal tenke over dette en gang til.

Er du sikker på at du ikke er sliten? Er du sikker på at du ikke svartmaler situasjonen?

Jeg tror en del gir opp for lett, men det finnes også de som holder ut for lenge. Jeg vet ingenting om problemene deres.

Vet bare at jeg har vært der du er nå og at man har flere perioder i et langt samliv hvor alt føles rævva. Noen vil sikkert huske innleggene mine og jeg sier det bare, vær 100% sikker på at du ikke foretar noen impulshandling. Det kan være at du senere vil være glad for det.

Noen sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke flyttet for lenge siden. Jeg er glad for jeg har blitt, selv om jeg vet at det kan komme perioder hvor ting føles rævva igjen, men nå har jeg lært meg å forstå at det vil gå over.

Hva tror du du vil føle?

Tenk over hvordan livet vil bli etter at du har flyttet. Vil du komme til å savne han? Vil du angre? Vil du noen gang treffe en partner som i dine øyne er helt perfekt, eller vil du finne andre ting som kan komme til å irritere deg? Tenk over alle praktiske ting også. Les litt på forumet her og finn ut hva folk krangler om etter en skilsmisse. Er det verdt det? Blir det bedre?

Kan det være verdt å jobbe med det du har isteden?

Jeg har ikke svaret. Du vet best selv, men tenk nå ihverfall grundig gjennom ting. Det er ikke sikkert at det du ser på som helsvart i dag, nødvendigvis vil være slik alltid.

Du skriver mye sant og mye bra i innlegget ditt.

En ting vil jeg likevel kommentere, angående at barn viser seg å ha det best med foreldre som holder sammen.

Det er et faktum at de ungene som har foreldre som lever sammen og har det godt, klarer seg best.

Men det betyr ikke at de ungene som opplever at foreldrene skiller seg ville hatt det bedre om deres foreldre forble gift. Det beste er om forholdet fungerer, men når det nå ikke gjør det (for de det gjelder) så er ikke nødvendigvis skilsmisse det verste alternativet. Noen unger får det bedre etter skilsmissen også :-)

[Gjest Valnøtt]

Du skriver mye sant og mye bra i innlegget ditt.

En ting vil jeg likevel kommentere, angående at barn viser seg å ha det best med foreldre som holder sammen.

Det er et faktum at de ungene som har foreldre som lever sammen og har det godt, klarer seg best.

Men det betyr ikke at de ungene som opplever at foreldrene skiller seg ville hatt det bedre om deres foreldre forble gift. Det beste er om forholdet fungerer, men når det nå ikke gjør det (for de det gjelder) så er ikke nødvendigvis skilsmisse det verste alternativet. Noen unger får det bedre etter skilsmissen også :-)

Glemte den siste setningen: Men det er helt klart at man skal tenke seg godt om før man går fra noen man har barn sammen med.

[Gjest snart alenemamma?]

Nei ingen er perfekt, og jeg tror man får det bedre bare man innser det og lærer seg og godta det.

..det er vanskelig å ordlegge seg her inne..

Jeg vet, at reiser jeg ikke nå (slik jeg faktisk har blitt "anbefalt" av samlisvsterapeut, for å få det bedre), er det kun for å utsette det hele..

Det at man er glad i mannen sin betyr ikke det samme som at man har det bra hos ham og med ham.

Kunne du, Wita, klart å leve uten nære, gode samtaler, uten å bli holdt rundt, uten forståelse, med beskyldninger om utroskap, med en svigerfamilie som får lov av sin sønn/bror (og min mann) til å komme med krenkende bemerkninger til/mot meg år etter år. Ville du klart å takle følelsen av håpløshet over å ikke bli sett og hørt + + +

Jeg har gjort hva jeg kan gjennom mange år, føler jeg.. å endre tankegang, livsmønster.. sagt til meg sel av: "Det er jo sånn det skal være.."

Det er jo ikke sånn det skal være.. at man, hver gang man har bedt om forståelse og nærhet, sitter alene igjen og ser mannen man er glad i forlate huset, mens man roper ut i rommet "hvorfor gjør du sånn mot meg??!!!"

Han vil/kan ikke endre seg, har han sagt i alle år, så da så...

Det jeg mest av alt ønsket svar på med denne tråden var den økonomiske delen.. ELLER; hvordan andre alenemødre har fått hverdagen til å gå med barn, jobb, økonomi osv. ..

[Gjest Wita]

Du skriver mye sant og mye bra i innlegget ditt.

En ting vil jeg likevel kommentere, angående at barn viser seg å ha det best med foreldre som holder sammen.

Det er et faktum at de ungene som har foreldre som lever sammen og har det godt, klarer seg best.

Men det betyr ikke at de ungene som opplever at foreldrene skiller seg ville hatt det bedre om deres foreldre forble gift. Det beste er om forholdet fungerer, men når det nå ikke gjør det (for de det gjelder) så er ikke nødvendigvis skilsmisse det verste alternativet. Noen unger får det bedre etter skilsmissen også :-)

"Men det betyr ikke at de ungene som opplever at foreldrene skiller seg ville hatt det bedre om deres foreldre forble gift. Det beste er om forholdet fungerer, men når det nå ikke gjør det (for de det gjelder) så er ikke nødvendigvis skilsmisse det verste alternativet. Noen unger får det bedre etter skilsmissen også :-)"

Sa jeg ikke det da?

Jeg snakket bare om hva statistikken sa, men ikke at det gjalt alle.

Er fullt klar over at mange barn har det best med skilte foreldre.

[Gjest sikker i hans sak]

Og du er 100% sikker på at du får med deg barna ..... er han ikke intr. i å ha dem ?

Det er liksom ingen selvfølge at moren får barna idag, selv om det er mest vanlig allikevel.

[Gjest snart alenemamma???]

Og du er 100% sikker på at du får med deg barna ..... er han ikke intr. i å ha dem ?

Det er liksom ingen selvfølge at moren får barna idag, selv om det er mest vanlig allikevel.

pr i dag sier han at han vil ha ungene minst mulig.. "ungene skal ikke være kasteballer hvis du tar de ut av sitt hjem"

[Gjest Wita]

..det er vanskelig å ordlegge seg her inne..

Jeg vet, at reiser jeg ikke nå (slik jeg faktisk har blitt "anbefalt" av samlisvsterapeut, for å få det bedre), er det kun for å utsette det hele..

Det at man er glad i mannen sin betyr ikke det samme som at man har det bra hos ham og med ham.

Kunne du, Wita, klart å leve uten nære, gode samtaler, uten å bli holdt rundt, uten forståelse, med beskyldninger om utroskap, med en svigerfamilie som får lov av sin sønn/bror (og min mann) til å komme med krenkende bemerkninger til/mot meg år etter år. Ville du klart å takle følelsen av håpløshet over å ikke bli sett og hørt + + +

Jeg har gjort hva jeg kan gjennom mange år, føler jeg.. å endre tankegang, livsmønster.. sagt til meg sel av: "Det er jo sånn det skal være.."

Det er jo ikke sånn det skal være.. at man, hver gang man har bedt om forståelse og nærhet, sitter alene igjen og ser mannen man er glad i forlate huset, mens man roper ut i rommet "hvorfor gjør du sånn mot meg??!!!"

Han vil/kan ikke endre seg, har han sagt i alle år, så da så...

Det jeg mest av alt ønsket svar på med denne tråden var den økonomiske delen.. ELLER; hvordan andre alenemødre har fått hverdagen til å gå med barn, jobb, økonomi osv. ..

"Det jeg mest av alt ønsket svar på med denne tråden var den økonomiske delen.. ELLER; hvordan andre alenemødre har fått hverdagen til å gå med barn, jobb, økonomi osv. "

Jeg synes bare jeg kunne lese at du ikke var helt sikker.

Nei, jeg kunne ikke levd med dette. Det var mange som sa det da de leste innleggene mine også for noen år siden. Synes ikke det var så rart slik som innlegget mitt så ut.

Som jeg sa i innlegget mitt, så visste ikke jeg hva som var problemet deres. Jeg grep bare fatt i det som for meg så ut som tvil og anger. Og jeg tenkte på at det yngste barnet er barnehagebarn og at dere dermed ikke kan ha slitt i årevis. Hvis dere har hatt det slik i årevis, hadde vel ikke det minste barnet vært født?

Du vet selv best hva du vil og hvor håpløs situasjonen er.

[....AV]

"Det er også et faktum at mange kvinner er i forhold som er ødeleggende for dem selv fordi de ikke klarer å ta støyten med å rive seg løs"

Ja og det skrev jeg jo. Finner ikke det andre innlegget. Når ble det skrevet?

Jeg vet du skrev det, og jeg er som sagt prinsippielt enig med deg. Jeg ville bare få frem at dette kanskje er et tilfelle hvor det er best at hun går.

http://www.doktoronline.no/forum3/18/342.ipg?view=thread&thread=3821946

[Gjest Valnøtt]

"Men det betyr ikke at de ungene som opplever at foreldrene skiller seg ville hatt det bedre om deres foreldre forble gift. Det beste er om forholdet fungerer, men når det nå ikke gjør det (for de det gjelder) så er ikke nødvendigvis skilsmisse det verste alternativet. Noen unger får det bedre etter skilsmissen også :-)"

Sa jeg ikke det da?

Jeg snakket bare om hva statistikken sa, men ikke at det gjalt alle.

Er fullt klar over at mange barn har det best med skilte foreldre.

Du sa ikke noe feil, jeg ville bare poengtere det ekstra :-)

Jeg er jo alenemor, og jeg er så lei alle oppslagene om at skilsmissebarn sliter overalt hvor det ikke står noe om hvordan disse ville hatt det hvis foreldrene ikke skilte seg. Litt nærtagende da.... :-)

[Gjest Wita]

Jeg vet du skrev det, og jeg er som sagt prinsippielt enig med deg. Jeg ville bare få frem at dette kanskje er et tilfelle hvor det er best at hun går.

http://www.doktoronline.no/forum3/18/342.ipg?view=thread&thread=3821946

Jeg sitter å leser gjennom tråden her nå, og jeg ser tvilen der også.

Det kan se ut som det er best å gå ja. Det _kan se slik ut_ men jeg tror mange innlegg her inne kan se slik ut jeg. Utrolig hvor negativt ting kan se ut, når man først har kjørt seg fast i negative tanker.

Nei, jeg vet ikke jeg hva som er tilfellet her jeg. Jeg ser at han sliter med kommunikasjonen, men så spørs hvor mye negative signaler hun også sender ut da, som gjør at det låser seg hos han? Kanskje de har kjørt seg fast i et spor som er mulig å snu?

Som sagt jeg aner ikke, jeg synes bare å lese en viss tvil både i dette innlegget og i forrige og det må jo bety at ett eller annet holder henne igjen. Jeg synes mer å lese en slags desperasjon etter å ikke bli forstått.

Samliv kan være vanskelig. Tror det kan oppstå mange misforståelser mellom mann og kvinne. Hun savner følelser, mens mye tyder på at han har følelser men ikke greier å vise dem.