Når man blir alene - TIL DERE ALENEMØDRE

[Gjest Wita]

Du sa ikke noe feil, jeg ville bare poengtere det ekstra :-)

Jeg er jo alenemor, og jeg er så lei alle oppslagene om at skilsmissebarn sliter overalt hvor det ikke står noe om hvordan disse ville hatt det hvis foreldrene ikke skilte seg. Litt nærtagende da.... :-)

Jeg har lest innleggene dine og det er ingen tvil om du har gjort et riktig valg og jeg er sikker på at ungen dine har det bedre nå

Statisktikken passer ikke på alle.

[Gjest sikker i hans sak]

pr i dag sier han at han vil ha ungene minst mulig.. "ungene skal ikke være kasteballer hvis du tar de ut av sitt hjem"

''pr i dag sier han at han vil ha ungene minst mulig.. "ungene skal ikke være kasteballer hvis du tar de ut av sitt hjem"''

Skal ha ungene minst mulig ..... ja det er jo en ålreit innstilling av en pappa.

Kasteballer blir de samme søren hvor mye/lite han har dem, og hvem av dere som har dem, så jeg skjønner ikke helt logikken her da.

[karol]

Det som hadde mest betydning for meg og økonomien var faktisk boutgiftene. Lån, husleie og strøm.

Husk at dersom du har ungene mer enn 50% så vil du komme i skatteklasse to. Bare dette utgjør over 800 kr pr. netto. I tillegg så kommer barnetrygd for et barn ekstra samt barnebidrag og ev. stønader til barnepass.

Ut i fra det du har skrevet tidligere så hadde jeg flyttet. Heller mindre kroner og null ferie enn å bo under sånne forhold.

Som andre har sagt her. Sett opp budsjett og bli prisbevisst.

Lykke til.

[Gjest Wita]

''pr i dag sier han at han vil ha ungene minst mulig.. "ungene skal ikke være kasteballer hvis du tar de ut av sitt hjem"''

Skal ha ungene minst mulig ..... ja det er jo en ålreit innstilling av en pappa.

Kasteballer blir de samme søren hvor mye/lite han har dem, og hvem av dere som har dem, så jeg skjønner ikke helt logikken her da.

"Skal ha ungene minst mulig ..... ja det er jo en ålreit innstilling av en pappa"

Dette kan være noe han bare sier nå i ren desperasjon og redsel for at hun skal flytte. Ikke sikkert han mener det.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har lest innleggene dine og det er ingen tvil om du har gjort et riktig valg og jeg er sikker på at ungen dine har det bedre nå

Statisktikken passer ikke på alle.

Nei, det er sant. Her er det hyggelig nå, og ungene har det godt. Men det er klart at de hadde hatt det enda bedre med foreldre som var normale og hadde et godt samliv.

Heldigvis har de en stefar som har kommet etterhvert, så de ser jo hvordan et vanlig forhold ser ut nå. Håper de lærer til de blir store selv hva som er et godt samliv og gode måter å leve på, og hva som ikke er det.

[Elis31]

..det er vanskelig å ordlegge seg her inne..

Jeg vet, at reiser jeg ikke nå (slik jeg faktisk har blitt "anbefalt" av samlisvsterapeut, for å få det bedre), er det kun for å utsette det hele..

Det at man er glad i mannen sin betyr ikke det samme som at man har det bra hos ham og med ham.

Kunne du, Wita, klart å leve uten nære, gode samtaler, uten å bli holdt rundt, uten forståelse, med beskyldninger om utroskap, med en svigerfamilie som får lov av sin sønn/bror (og min mann) til å komme med krenkende bemerkninger til/mot meg år etter år. Ville du klart å takle følelsen av håpløshet over å ikke bli sett og hørt + + +

Jeg har gjort hva jeg kan gjennom mange år, føler jeg.. å endre tankegang, livsmønster.. sagt til meg sel av: "Det er jo sånn det skal være.."

Det er jo ikke sånn det skal være.. at man, hver gang man har bedt om forståelse og nærhet, sitter alene igjen og ser mannen man er glad i forlate huset, mens man roper ut i rommet "hvorfor gjør du sånn mot meg??!!!"

Han vil/kan ikke endre seg, har han sagt i alle år, så da så...

Det jeg mest av alt ønsket svar på med denne tråden var den økonomiske delen.. ELLER; hvordan andre alenemødre har fått hverdagen til å gå med barn, jobb, økonomi osv. ..

Jeg er ihvertfall enig med Wita her i EN ting at det er bare du selv som vet om dette er til å leve med eller ikke. Synes ikke det er rart om man har litt tvil selv om man har bestemt seg om at brudd føles riktig, det er nok helt naturlig. På meg høres det ut som du har funnet ut at forholdet er over.

Man snakker mye om at gresset ikke er grønnere på andre siden. Men jeg må si at det virker da som om de fleste får det bra i nye forhold etterhvert. Sjelden hører man om noen som angret på at de gikk fra ektefellen, ihvertfall ikke den som gikk fordi følelse var borte. Dette har vel med at forholdet har gått i stampe, man forlater hverandre og går videre i livet. Tror man selv vet når et forhold er over. Men det er nok en tøff beslutning så man vil sikkert spørre seg selv lenge om det var en riktig ting å gjøre.

Lykke til!

[Gjest DetAndreKinnetTil]

"Nå, når jeg har fått leie hus etc. kjenner jeg hvor glad jeg er i ham.. men mer som en bror."

Har ikke noen råd å gi ang. økonomi og ikke er jeg alenemor heller, men griper fatt i det du sier her. Det at du er glad i han er postivt og jeg synes du skal tenke nøye gjennom om det virkelig er bror-føleleser du har ovenfor han eller om det er noe du tror fordi du tenker negativt. Har du en bror? Er du sikker på at det er de samme følelsene?

"Vet også at vi aldri vil få det nære, gode forholdet, med god sex, gode samtaler, støtte osv."

Er du nå så sikker på det? Kan noe gjøres ved at du endrer ditt eget tankemønster? Er du sikker på at du ikke fokuserer for mye på det negative? At du dermed ser svart på alt?

Kan du greie å fokusere mer på det du synes er postivt med mannen din og lære deg til å bli mer fornøyd. Kanskje vil du da se en annen holdning hos han også?

"Så nå er jeg rett og slett der, at jeg ikke vet om jeg orker å flytte med tanke på ungene.. rive de opp fra hjemmet sitt"

Synes det er viktige tanker det du har der. Jeg er såpass gammeldags at jeg tror ungene har det best med foreldre som greier å holde sammen og før jeg får for mye kjeft må jeg skynde meg å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder for enhver pris.

Statistikken viser at det går bedre med barna på skolen om foreldrene holder sammen. At de gjør det bedre på skolen, at de har mindre problemer osv.

Det finnes selvfølgelig unntak.

Barna dine er små enda og med mindre mannen din ikke er drittsekk og at det ikke finnes håp, synes jeg du skal tenke over dette en gang til.

Er du sikker på at du ikke er sliten? Er du sikker på at du ikke svartmaler situasjonen?

Jeg tror en del gir opp for lett, men det finnes også de som holder ut for lenge. Jeg vet ingenting om problemene deres.

Vet bare at jeg har vært der du er nå og at man har flere perioder i et langt samliv hvor alt føles rævva. Noen vil sikkert huske innleggene mine og jeg sier det bare, vær 100% sikker på at du ikke foretar noen impulshandling. Det kan være at du senere vil være glad for det.

Noen sier at de ikke skjønner hvorfor de ikke flyttet for lenge siden. Jeg er glad for jeg har blitt, selv om jeg vet at det kan komme perioder hvor ting føles rævva igjen, men nå har jeg lært meg å forstå at det vil gå over.

Hva tror du du vil føle?

Tenk over hvordan livet vil bli etter at du har flyttet. Vil du komme til å savne han? Vil du angre? Vil du noen gang treffe en partner som i dine øyne er helt perfekt, eller vil du finne andre ting som kan komme til å irritere deg? Tenk over alle praktiske ting også. Les litt på forumet her og finn ut hva folk krangler om etter en skilsmisse. Er det verdt det? Blir det bedre?

Kan det være verdt å jobbe med det du har isteden?

Jeg har ikke svaret. Du vet best selv, men tenk nå ihverfall grundig gjennom ting. Det er ikke sikkert at det du ser på som helsvart i dag, nødvendigvis vil være slik alltid.

vil bare si at jeg syns du skriver et utrolig klokt innlegg.

Jeg stiller meg selv, mange av de samme spørsmålene. Var/er det virkelig verdt det?

Og til trådstarter:

Tenk deg godt om....

og masse lykke til!

[Gjest sloai]

Nei ingen er perfekt, og jeg tror man får det bedre bare man innser det og lærer seg og godta det.

Det er et ordtak som heter at det å bytte ektefelle er bare å bytte problemer.

Akkurat dette tror jeg faktisk på.

Det er svært vanskelig å leve i et parforhold, og det kan være svært vanskelig å leve alene med barn.

Tror likevel at i noen tilfeller kan gresset være grønnere på den andre siden.

Det har jeg mange eksempler på.

Jeg foreslår mer jobbing med forholdet, da med hjelp utenfra.

Noen problemer er så fastlåste at man ikke greier å løse dem på egen hånd.

Spesielt dette med kommunikasjon, er viktig.

Dette kan hjelpes i gang med en tredjeperson tilstede, som har greie på akkurat slike problemer.

Hvis dette ikke hjelper og en likevel føler at forholdet suger ut positiv energi, og ikke tilfører mest positivt, må en atter en gang komme til en beslutning på hva man vil med det ene livet en har fått.