Står fast

[Gjest DetAndreKinnetTil]

Har så utrolig mye på hjertet, men har så vanskelig for å få det ned på tastaturet i kveld. Samtidig så tror jeg at det kan hjelpe meg å klarne tankene min litt.

Hvordan kommer man seg videre, etter en såkalt "lykkelig" skilsmisse, hvor man -når det har gått en stund- begynner å lure på om man har gjort det rette.

Jeg føler at alt er bare kaos i hodet og hjertet mitt.

Og jeg er bekymret for langtidsvirkningene til barna. På mange måter så tenker jeg at det hadde vært best å bli, og så bare legge egne behov til side til de var voksne, men så er jeg ikke sikker på om det hadde vært bra det heller.

Vet ikke om noen kjenner seg igjen i disse tankene. Men hadde satt pris på noen tilbakemeldinger på hvordan dere har klart å kvitte dere med den dårlige samvittigheten. (Om det i det hele tatt er mulig)

Og hvordan dere fant "roen" igjen.

[Kåre Kruttlapp]

Du har sagt det selv! Tiden leger sårene og gjør følelsen av å "leve" igjen sterkere enn noensinne! Den dårlige samvittigheten går også over siden du ser at livet ditt blir bedre.Sakte men sikkert får du tilbake troen på at du har tatt ett riktig valg.Stå på det du tror på! Det er den eneste riktige løsningen tro du meg.

[shareWise]

Jeg vil tro at dette ikke er en helt uvanlig problemstilling blant skilte foreldre. Som et hjelpemiddel kan kanskje følgende spørsmål benyttes for å komme et lite steg videre:

1) Har du snakket med din eks om dette? Er dette noe han/hun også kunne være innstilt på? Hvis ikke - tøm hodet fortest mulig!

2) Hvis svaret på 1) fortsatt gjør problemstillingen aktuell, spør deg selv hva som var årsaken til at dere gikk fra hverandre i utgangspunktet. Og dernest, gjør en evaluering enten hver for dere eller sammen av hvordan disse opprinnelige problemene er løst eller vil løses ved å gå tilbake til square one.

Og ikke minst, dersom dere skulle velge å dele ut kortene på nytt: Ikke la det bli et forsøk! Det må være et bevisst valg som dere begge er innstilt på å gjennomføre. Et forsøk (som i utgangspunktet har en definert exit (om enn kanskje ubevisst)) som ender i en ny splitt vil være bensin på bålet i forhold til barns opplevelse og bli en negativ opplevelse opphøyd i n'te potens for alle parter i forhold til situasjonen nå.

Klarer dere å finne tilbake og leve i et sant forhold igjen har dere skutt gullfuglen og bør innkassere høy respekt fra alle kanter. Men for all del, ikke la det bli med et forsøk!

Lykke til!

[Sommerbris]

Jeg har de samme tankene i hodet mitt så og si HELE tiden.. men jeg har ikke reist fra mannen min ennå...

Trenger ikke gå nærmere inn på mitt ekteskap nå, men du har noen aktuelle tanker..

Hva jeg til slutt kommer til å ende opp som (alene-mor eller gift) vet jeg ikke 100 % sikkert ennå, men en ting vet jeg av erfaring..

-Man skåner ikke barna mer i en skilsmisse hvis man venter til de er voksne.. Det gjør akkurat like vondt da... i tillegg til at man da har levd med foreldre gjennom hele oppveksten, som ikke har hatt det godt sammen.. krangling, kjølighet, likegyldighet, lite energi hos mor, en sur far... Hvilke sunne signaler gir det til ungene i forhold til å lære hva et godt, normalt ekteskap skal være?? -Hvordan voksne skal oppføre seg mot hverandre??-

Er ikke sikkert en skilsmisse er så ille for ungene som mange skal ha det til..

Om det er for lettvint å skille seg?? For meg er ikke det valget det enkleste... Det er ungene jeg tenker på... men også på meg selv... hva jeg må forsake for at de skal ha det bra... hva de må forsake for at jeg skal ha det bra... eller hva vi må forsake for at alle skal få det bra.. eller hva jeg må forsake for at jeg skal får det bra..

Det er IKKE lett å skille seg når man har barn.. Men det er kanskje ikke det værste for ungene....