Silent treatment? Eller...?

[name it]

Er i et samboerforhold som har vart i 13 år, og har to barn. De siste årene har vært problemfylte. Vi har har gått til familievernkontoret for å prøve å få hjelp. Det hele grunner i at han jobber veldig mye og prioriterer dette over familie og forhold.Jeg føler at jeg er alene med ansvar for barn og heim, - og i forholdet.

Jeg har prøvd ved flere anledninger å få i gang en samtale med han for å finne en løsning på hva vi må gjøre med forholdet. Men hver gang passer det ikke for han, han er sliten, trøtt, travel osv. Så jeg "spilte ballen" over til han, at han tar iniativet til denne samtalen når det passer han. Det er 9 måneder siden... Hva holder han på med??

[Gjest ultimatum]

Du tenker og lever allerede som en alenemor, bortsett fra at du ikke har annenhver helg fri. Du kan ikke lenger vente på at han skal ta initiativ. Du får gi han et ultimatum.

[Gjest Valnøtt]

Be ham sette opp en avtale med deg hvor han skal være forberedt, uthvilt og hva han nå ellers har av krav for å klare å snakke med deg.

Det høres ut som om han kanskje tenker at du endelig har sluttet å mase, så da var det nok ikke så viktig :-)

[name it]

Be ham sette opp en avtale med deg hvor han skal være forberedt, uthvilt og hva han nå ellers har av krav for å klare å snakke med deg.

Det høres ut som om han kanskje tenker at du endelig har sluttet å mase, så da var det nok ikke så viktig :-)

Hei Valnøtt.

Har prøvd det, men da føler han seg presset...

Han sa forøvrig her om dagen at så lenge jeg holdt munn, funket dette forholdet fint det.

Det er snakk om at han setter jobben veldig høyt, etter mine synspunkt da, - han kom for eksempel 2 timer etter avtalt tidspunkt for å hente meg etter sist fødsel. Svigermor hadde da den eldste hos seg, så han kunne jobbe, og svigermor har sagt i ettertid at det var det helt forferdelig å gå der og vente og tro han kom til et tidspunkt, men ikke dukket opp.

Har han ikke større krav til et forhold, eller gir han f?..

Oppgitt jeg :-(

[Gjest Valnøtt]

Hei Valnøtt.

Har prøvd det, men da føler han seg presset...

Han sa forøvrig her om dagen at så lenge jeg holdt munn, funket dette forholdet fint det.

Det er snakk om at han setter jobben veldig høyt, etter mine synspunkt da, - han kom for eksempel 2 timer etter avtalt tidspunkt for å hente meg etter sist fødsel. Svigermor hadde da den eldste hos seg, så han kunne jobbe, og svigermor har sagt i ettertid at det var det helt forferdelig å gå der og vente og tro han kom til et tidspunkt, men ikke dukket opp.

Har han ikke større krav til et forhold, eller gir han f?..

Oppgitt jeg :-(

Han gir f.

Enkelt og greit.

Men det verste er at det er ikke sikkert han faktisk gir f innerst inne. Det er bare det at han ikke ser land - noen gang.

Det finnes en bok som heter øyeblikkets tyranni. Den kan jeg meget sterkt anbefale. Jeg har jobbet mye en gang i tiden jeg også, for å si det sånn. Men ikke nå lenger :-)

[Sommerbris]

Han er vel som min mann.. Rømmer fra forholdet ved å jobbe.. Liker bedre å se kontoen vokse, enn å dyrke fam.livet.

Min mann har ikke skjønt at nære og gode samtaler er en av grunnstenene i et godt ekteskap, i tillegg til forståelse, samspill, dyrking av kjærligheten, forståelse osv..

Han setter meg i et stort dilemma når han ikke vil snakke noen sinne, og jeg tror rett og slett ikke jeg kan ha det sånn lenger, selv om han er "snill og grei" nå..

Det har gått så langt for meg, at jeg har søkt meg til andre, når jeg har hatt behov for å snakke, behov for råd, veiledning, hjelp, trøst, forståelse og støtte.. Og det er ikke holdbart, verken for meg eller ham.. MEN, han har ikke gitt meg noe valg, og enkelte ganger MÅ man rett og slett få mulighet til å snakke ut.

[Sommerbris]

Du tenker og lever allerede som en alenemor, bortsett fra at du ikke har annenhver helg fri. Du kan ikke lenger vente på at han skal ta initiativ. Du får gi han et ultimatum.

Tok en utblåsning om mitt eget ekteskap.. igjen..

Jeg kjenner meg igjen! Har sagt i alle år, at jeg er alenemor..

Min mann har gitt f.. i alle år, vært med å kjøre forholdet helt til bunns. Selv når jeg har ropt på ham og bedt ham åpne øynene, har han gitt f..

Han tier ALT ihjel.. da har han det bra (og jeg kan også ha det, hvis jeg legger bort alle følelser, behov og savn), men dette er ikke holdbart!

Jeg har skaffet meg et annet sted å bo, og flytter til sommeren!

[Sommerbris]

Han gir f.

Enkelt og greit.

Men det verste er at det er ikke sikkert han faktisk gir f innerst inne. Det er bare det at han ikke ser land - noen gang.

Det finnes en bok som heter øyeblikkets tyranni. Den kan jeg meget sterkt anbefale. Jeg har jobbet mye en gang i tiden jeg også, for å si det sånn. Men ikke nå lenger :-)

Kan du si litt mer om hva denne boken inneholder?

[Gjest Valnøtt]

Kan du si litt mer om hva denne boken inneholder?

Den forteller om hvordan man disponerer tid. Det handler om hvordan man alltid vil la en rask aktivitet få trenge seg foran en langsom, eller tidkrevende aktivitet. Dermed har man alltid tid til å svare på en mail, ta en telefon eller fikse noe smått. Men nesten aldri tid til å sette seg ned en uke med en god bok - uforstyrret, eller leke lenge med barna sine.

Og den forteller også om hvor viktig det er å ikke la de små, kjappe aktivitetene (som som regel er jobbrelaterte aktiviteter) få presse seg foran de mer tidkrevende da det er disse langsomme aktivitetene som gir livet mening.

Jeg hadde vært utbrent da jeg kom over boken, og opplevde at de tankene jeg jobbet veldig med å forsøke å sette ord på kom tydelig frem, ferdig formulerte der.

Les den selv, og hvis du tror mannen din kan ha nytte av den slik jeg hadde, så sett et ultimatum til at han leser den?

[name it]

Han er vel som min mann.. Rømmer fra forholdet ved å jobbe.. Liker bedre å se kontoen vokse, enn å dyrke fam.livet.

Min mann har ikke skjønt at nære og gode samtaler er en av grunnstenene i et godt ekteskap, i tillegg til forståelse, samspill, dyrking av kjærligheten, forståelse osv..

Han setter meg i et stort dilemma når han ikke vil snakke noen sinne, og jeg tror rett og slett ikke jeg kan ha det sånn lenger, selv om han er "snill og grei" nå..

Det har gått så langt for meg, at jeg har søkt meg til andre, når jeg har hatt behov for å snakke, behov for råd, veiledning, hjelp, trøst, forståelse og støtte.. Og det er ikke holdbart, verken for meg eller ham.. MEN, han har ikke gitt meg noe valg, og enkelte ganger MÅ man rett og slett få mulighet til å snakke ut.

Kjente meg igjen der ja...

Akkurat som om det er viktigere å være vellykket utad, han har mange verv som trener og medlem av Fau osv, enn innad i familien.

Og INGEN gjør ting bedre enn han, om det er fra oppussing til hvordan man formulerer seg.

Jeg synes det er SKIKKELIG feig å oppføre seg sånn og påberope seg at man er voksen!

Men så er det at jeg VIL prøve ALT, pga ungene, før man takker for seg. Men hvordan skal det gå, da han stopper alt?!

[name it]

Han gir f.

Enkelt og greit.

Men det verste er at det er ikke sikkert han faktisk gir f innerst inne. Det er bare det at han ikke ser land - noen gang.

Det finnes en bok som heter øyeblikkets tyranni. Den kan jeg meget sterkt anbefale. Jeg har jobbet mye en gang i tiden jeg også, for å si det sånn. Men ikke nå lenger :-)

Den boka skal jeg lese! Og foreslå til han.

[Gjest Valnøtt]

Den boka skal jeg lese! Og foreslå til han.

Lykke til :-)

Kan nok hende han er akkurat så glad i deg som du trenger at han skal være. Han har kanskje bare ikke hatt tid til noe annet enn jobb en lang stund. Er fort gjort for mange ser jeg å glemme at mens man er på jobb så vokser ungene opp og ektefellen finner noen andre å leke med :-)

[Sommerbris]

Kjente meg igjen der ja...

Akkurat som om det er viktigere å være vellykket utad, han har mange verv som trener og medlem av Fau osv, enn innad i familien.

Og INGEN gjør ting bedre enn han, om det er fra oppussing til hvordan man formulerer seg.

Jeg synes det er SKIKKELIG feig å oppføre seg sånn og påberope seg at man er voksen!

Men så er det at jeg VIL prøve ALT, pga ungene, før man takker for seg. Men hvordan skal det gå, da han stopper alt?!

.. forskjellen på våre menn, er at min mann IKKE har noen andre aktiviteter enn jobb.

Vi har ingen omgangsvenner, han har ingen kamerater.. vi går og trår i det samme, dag ut og dag inn..

I ferier bruker vi kveldene til å spille kort.. for da trenger man ikke snakke..

Ellers leser han aviser når han er inne... Kjøper jeg VG el Dagblad på lørdag, får jeg beskjed om at "javel, da må du ikke komme og si at du vil snakke.. Nå har jeg to aviser jeg må lese isteden..".

Min mann er et rutinemenneske.. som man kan stille klokka etter, vet akkurat hvilken sokk han tar først av og på + + +

-Det som er uforutsigbart er når han kommer fra jobb...

Nei, jeg tenker også mye på ungenes beste.. men er det riktig av meg som mor, å utslette meg selv, undertrykke mine egne behov for omsorg? Er det rett overfor ungene mine å gå i det samme energiløse, uten ork og overskudd til noe? Er det riktig å la barna vokse opp i troen på at " DET ER SÅNN VOKSNE SKAL OPPFØRE SEG MOT HVERANDRE, i et sunt og GODT ekteskap"???

Jeg tviler ofte, men tror svaret er NEI..