Foreldre bo annenhver uke i huset?

[Gjest jamvold]

Har ikke tro på denne situasjonen. Men tanken er bra.

Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.

[Lillemus]

Har ikke tro på denne situasjonen. Men tanken er bra.

Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.

''Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.''

Det er ikke alle som har muligheten til det da. Vi bodde i et eneboligstrøk (fra 1970) og jeg hadde ikke mulighet til å kjøpe meg noen bolig i det området, i tillegg var leiemarkedet utenkelig for meg, jeg ville kjøpe. Siden jeg ikke kjørte bil på den tiden ble det i tillegg temmelig upraktisk for meg å bo i det området.

Så jeg bosatte meg en halvtimes gange unna i et adskillig rimeligere og, for emg, mer praktisk område.

[Babette]

Da hadde selv jeg spydd og jeg har et veldig godt forhold til eksen min! Da kunne vi jo nesten like godt fortsatt å bo sammen...

Det er jeg ikke enig i. Å låne noens leilighet blir vel ikke helt det samme som å bo sammen?

Fordelene i dette tilfellet var at ungene fortsatt hadde kort vei til skole og barnehage, og faren hadde kort vei til jobben annenhver uke. Hans leillighet og jobb var 4 mil unna den andre boligen. Men det er ikke tvil om at en slik ordning stiller krav til samarbeid og toleranse. De bodde et år på denne måten, og deretter flyttet de sammen igjen.

Når det gjelder evt. nye partnere i separasjonstida, vet jeg ikke om noen av dem var særlig interessert i det, men i så fall var det vel ingenting i veien for å ha besøk av hvem som helst i den lille leiligheten.

[bustebeisa]

For barna er det best.

Da har de det stabilt.

Merkelig at det er motstand mot denne ordningen som er det motsatte at barn skal bo en uke far og en uke mor ? Sistnevnte variant er liksom greit? Barna kan være flyttepakker- men ikke foreldrene-for de må ha det stabilt? Ja- det er lett gjemme seg bak økonomi, postadresse....

Setter også spørsmål ved manges løsning av dette problemet.

Alle er enige om at det ikke er brukbart i lengden for foreldrene å holde på slik. Det koster for mye, både økonomisk og med tanke på samarbeid. Man har lite stabilitet, så mange hensyn som skal taes...

Men det er greit at ungene flytter frem og tilbake hver uke.

Kommentaren fra min eldste jente var at det hørtes veldig stressende ut. Hun kunne ikke tenkt seg det.

[morsan]

Setter også spørsmål ved manges løsning av dette problemet.

Alle er enige om at det ikke er brukbart i lengden for foreldrene å holde på slik. Det koster for mye, både økonomisk og med tanke på samarbeid. Man har lite stabilitet, så mange hensyn som skal taes...

Men det er greit at ungene flytter frem og tilbake hver uke.

Kommentaren fra min eldste jente var at det hørtes veldig stressende ut. Hun kunne ikke tenkt seg det.

Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.

[Gjest Valnøtt]

For barna er det best.

Da har de det stabilt.

Merkelig at det er motstand mot denne ordningen som er det motsatte at barn skal bo en uke far og en uke mor ? Sistnevnte variant er liksom greit? Barna kan være flyttepakker- men ikke foreldrene-for de må ha det stabilt? Ja- det er lett gjemme seg bak økonomi, postadresse....

Jeg er sterkt imot de fleste tilfeller av 50/50 også jeg - for ordens skyld.

[Lillemus]

Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.

''Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.''

Jeg er forsåvidt enig i det, men det er nå engang slik at voksne tross alt har et annet privatliv enn barn da. Og jeg har inntrykk av at denne flyttingen frem og tilbake ofte avtar når barnet kommer litt opp i tenårene?

[bustebeisa]

''Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.''

Jeg er forsåvidt enig i det, men det er nå engang slik at voksne tross alt har et annet privatliv enn barn da. Og jeg har inntrykk av at denne flyttingen frem og tilbake ofte avtar når barnet kommer litt opp i tenårene?

Men likevel skal man være så korrekte å dele foreldreansvaret 50%.

Jeg synes det er kjempebra at barna like mye kontakt med begge foreldrene. I det tilfellet hadde det ideelt sett vært best om barna ble boende på et sted og foreldrene flyttet ut og inn. Men det orker ikke foreldrene. Det har de ikke råd til. Man skal ta hensyn til foreldrenes privatliv. Hva med barnas privatliv og følelse av å ikke ha et fast bosted?

Jeg vet at noen trives veldig godt med å bo begge steder. Noen er også kjempeglade fordi de har to ting av de meste. To garderober, to sykler, to par ski, to sett av mange leketøy, men det er heller ikke alle foreldre som har råd til dette. Hvor barna hver uke må frakte med seg sykler, klær, pc, ski. Det er barn som ikke vet hvor de egentlig bor. Og når de kommer i tenårene, når skal de få velge? Hvem skal velge?

[Gjest Elextra]

Har ikke tro på denne situasjonen. Men tanken er bra.

Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.

''Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.''

Kjenner til flere som har valgt denne ordningen, men det er ikke bestandig så populært hos alle parter. Barna venner seg til å gå frem og tilbake som de vil, men ikke alltid så greit for foreldre (og eventuelt nye partnere!) når man aldri vet om barna kommer til middag og når de i det hele tatt kommer og går. Som du kanskje skjønner har jeg dette fra den nye partnerens synspunkt .

[morsan]

''Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.''

Jeg er forsåvidt enig i det, men det er nå engang slik at voksne tross alt har et annet privatliv enn barn da. Og jeg har inntrykk av at denne flyttingen frem og tilbake ofte avtar når barnet kommer litt opp i tenårene?

Ja, jeg ser at det ikke er en lett sak og løse, og som jeg sa i et annet innlegg er jeg dødsimponert over noen bekjente som har byttet bolig i et par års tid nå, mellom det tidligere felles huset og en liten leilighet som de bytter på annenhver uke.

Det er jo fint å gjøre det slik ikke minst dersom paret kanskje lapper sammen igjen forholdet, og da har de ikke solgt hus osv i mellomtiden.

Men jeg har ikke noen problemer med å skjønne at dette ikke går på sikt. Det er jo heller ikke uvanlig at man vil ha seg en ny partner etterhvert.

Men samtidig er det litt påfallende at "alle" ser ut til å mene at 50-50-fordeling alltid er det beste - kanskje ville barna hatt bedre av en mer tradisjonell ordning, selv om det da i flere tilfeller enn før betyr at mor ikke lenger har hovedomsorgen?

[laban]

Jeg kjenner noen som gjorde det i separasjonsåret. Barna deres var ganske store.

Jeg har sansen for det nettopp i separasjonstiden, før man deler alt, evt. selger den tidligere felles boligen, og ordner alt det økonomiske. Spesielt hvis det er en sjanse for at ting kan ordne seg igjen.

Men jeg tror nok det forutsetter et relativt lavt konfliktnivå.

[Lillemus]

Ja, jeg ser at det ikke er en lett sak og løse, og som jeg sa i et annet innlegg er jeg dødsimponert over noen bekjente som har byttet bolig i et par års tid nå, mellom det tidligere felles huset og en liten leilighet som de bytter på annenhver uke.

Det er jo fint å gjøre det slik ikke minst dersom paret kanskje lapper sammen igjen forholdet, og da har de ikke solgt hus osv i mellomtiden.

Men jeg har ikke noen problemer med å skjønne at dette ikke går på sikt. Det er jo heller ikke uvanlig at man vil ha seg en ny partner etterhvert.

Men samtidig er det litt påfallende at "alle" ser ut til å mene at 50-50-fordeling alltid er det beste - kanskje ville barna hatt bedre av en mer tradisjonell ordning, selv om det da i flere tilfeller enn før betyr at mor ikke lenger har hovedomsorgen?

''kanskje ville barna hatt bedre av en mer tradisjonell ordning, selv om det da i flere tilfeller enn før betyr at mor ikke lenger har hovedomsorgen?''

Man må jo være lydhør, både for det ungene sier og det de ikke sier og forsikre dem om at deres ønsker har førsteprioritet og at ingen blir sure om de velger å bo mer/mindre hos mor/far.

Vet om en familie med 3 unger hvor en er like mye hos begge, den eldste mest hos far og den mellomste mest hos mor.

[morsan]

Jeg kjenner noen som gjorde det i separasjonsåret. Barna deres var ganske store.

Jeg har sansen for det nettopp i separasjonstiden, før man deler alt, evt. selger den tidligere felles boligen, og ordner alt det økonomiske. Spesielt hvis det er en sjanse for at ting kan ordne seg igjen.

Men jeg tror nok det forutsetter et relativt lavt konfliktnivå.

''Men jeg tror nok det forutsetter et relativt lavt konfliktnivå.''

Ja, OG ikke minst ingen nye partnere inn i boliger som deles - ihevrtfall ikke det tidligere felles hjem;-)

[løvinne71]

''Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.''

Kjenner til flere som har valgt denne ordningen, men det er ikke bestandig så populært hos alle parter. Barna venner seg til å gå frem og tilbake som de vil, men ikke alltid så greit for foreldre (og eventuelt nye partnere!) når man aldri vet om barna kommer til middag og når de i det hele tatt kommer og går. Som du kanskje skjønner har jeg dette fra den nye partnerens synspunkt .

Den problemstillingen du nevner ang ny partner, kan jeg forstå.

Men hvis hensikten er å gjøre det best mulig for barna, så må jo denne løsningen være ganske optimal.

Men det er jo en viss forskjell på å bo i samme GATE, og å bo i samme OMRÅDE.

Bor man i samme gate, forstår jeg at det kan bli mye flying frem og tilbake.

Men nøyer man seg med å bo i samme område, (innenfor en km eller 2) lar man ungene beholde sin skole og omgangskrets, samtidig som man begrenser muligheten til at de flyr frem og tilbake daglig..

[Gjest Elextra]

Den problemstillingen du nevner ang ny partner, kan jeg forstå.

Men hvis hensikten er å gjøre det best mulig for barna, så må jo denne løsningen være ganske optimal.

Men det er jo en viss forskjell på å bo i samme GATE, og å bo i samme OMRÅDE.

Bor man i samme gate, forstår jeg at det kan bli mye flying frem og tilbake.

Men nøyer man seg med å bo i samme område, (innenfor en km eller 2) lar man ungene beholde sin skole og omgangskrets, samtidig som man begrenser muligheten til at de flyr frem og tilbake daglig..

I en situasjon jeg kjenner til har foreldrene en viss kamp om barnas gunst, og barna "shopper" middag hos foreldrene, mao velger å spise middag der de skal ha best mat etc. Ganske uholdbart, særlig for den nye partnereren.

[Gjest Wita]

Jeg kjenner noen som gjorde det i separasjonsåret. Barna deres var ganske store.

Jeg har sansen for det nettopp i separasjonstiden, før man deler alt, evt. selger den tidligere felles boligen, og ordner alt det økonomiske. Spesielt hvis det er en sjanse for at ting kan ordne seg igjen.

Men jeg tror nok det forutsetter et relativt lavt konfliktnivå.

Enig

[Gjest Wita]

Har ikke tro på denne situasjonen. Men tanken er bra.

Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.

"Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand"

Men det forutsetter at man bor i et rekkehus-område det da. Ikke alle gjør det.

[morsan]

"Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand"

Men det forutsetter at man bor i et rekkehus-område det da. Ikke alle gjør det.

Og det forutsetter at ingen av dem kan beholde huset, dersom det er hus barna har bodd i fra før. Jeg skulle mene og tro at mange barn vil synes det er en ekstra belastning i tillegg til skilsmissen at ingen av foreldrene bor i det tidligere felles hjemmet etterpå.

Jeg mener å huske at Jahn Teigen og Anita Skorgan faktisk delte en tomannsbolig den første tiden etter skilsmissen, men senere flyttet de lengre fra hverandre.

[Gjest Kayia]

Jeg kjenner noen som gjorde det i separasjonsåret. Barna deres var ganske store.

Jeg har sansen for det nettopp i separasjonstiden, før man deler alt, evt. selger den tidligere felles boligen, og ordner alt det økonomiske. Spesielt hvis det er en sjanse for at ting kan ordne seg igjen.

Men jeg tror nok det forutsetter et relativt lavt konfliktnivå.

Enig i at dette kan være en grei løsning der konfliktnivået er lavt i en gitt tidsperiode, men ser ikke for meg at det kan være en god ordning på lengre sikt. Tror foreksempel at det blir temmelig vanskelig å ha det sånn dersom en av de voksne møter en ny som man ønsker å bo sammen med.

Ellers kjenner også jeg et tidligere par der en av partene kjøpte ny rekkehusleilighet i samme gate da de ble skilt. For dem har dette fungert utmerket både for både store og små, og også for ny partner. Men også i dette forholdet er konfliktnivået lavt, og det er egentlig der jeg tror nøkkelen til gode løsninger ligger.

[Shadow 650]

Vi hadde denne ordningen i seperasjonstiden.

Positivt:

Ungene har sin faste "base". (sengen, lukten, venner.. etc..)

De blir gradvis vant til at mamma og pappa ikke er kjærester lenger.

Foreldrene får litt pusterom når de er på "hybelen". Det er jo kanskje en sjanse at dere 2 klarer å komme sammen igjen?

Negativt:

Dette huset kan bli instisusjonspreget. Kjøkkene=vaktrom med en kjapp samtale og en kaffekopp, før dere endrer "skift". Ungene reagerer på at den ene går så fort den andre kommer...

Når den ene får kjæreste, og den andre finner spor. (hva mamma/pappa har på besøk når ungene er lagt, har vel ingen noe med?)

Summasummarum:

Denne ordningen går som en overgang, men best er det at mor og far begynner sitt nye liv så fort de kan. Skape et hjem på sine egne premisser og verdier. Et sted hvor barna kjenner seg velkommen og føler seg hjemme i.

Lykke til